Utenlands uten kompass

Langt bak oss kan vi se lysene fra byen forsvinne i snøføyka. Det er oktober og forsmak av vinter i Canada. Søsteren min Ylva og jeg er på vei fra den tidligere OL-byen Calgary og inn i skogen, sammen med en kvinne vi aldri har møtt før. Det er hennes hus vi skal besøke denne kvelden, og vi kan bare håpe at hun ikke er en seriemorder. Vi er leid inn til en såkalt salong, en slags lesesirkel med sivilisert snakk om litteratur, politikk og boka vår, boka jeg har skrevet sammen med Ylva, som er nevropsykolog med doktorgrad på hukommelse. Å dykke etter sjøhester (1) er endelig ute på engelsk, to år etter at den kom på norsk. Det er et eventyr. Det er et mareritt.

Vi ble booket inn til denne lesesirkelen uten at vi egentlig hadde blitt ordentlig forberedt på det, men det gjelder det meste på denne turneen, og det er nok ikke uvanlig. Vi har gått om bord på lanseringstoget og lar stasjonene gli forbi: radiointervjuer, tv- og sceneopptredener, signeringer og møter bare ruller videre, uten at noen av oss kan stoppe det eller påvirke det. Vi er passasjerer uten egenvilje nå, og vi skal bare gjøre én ting: skaffe lesere. Jeg lener meg tilbake i det oppvarmede skinnsetet i SUV-en og ser ut, mens skumringen legger seg over landskapet og hvite snøfiller hvirvler opp rundt oss. Landskapet kan til forveksling ligne på Østlandet i Norge, og hjemlengselen hugger tak i meg.

1
Dette er ikke en fortelling om suksess og sjampanje, dette er fortellingen om hva som ofres når man selger en bok til utlandet. Senere, mye senere, skal det holdes festtaler for kultureliten og skåles enda en gang i dyr drikke for den norske satsinga i Frankfurt, men her jeg sitter en dag i oktober 2018, kan jeg bare kjenne panikk. Jeg har sagt opp jobben min og er blitt frilanser, og er nå et av de minste tannhjulene i en industri som er både vidunderlig og nådeløs.

Bokbransjen viser seg i smoking og tversoversløyfe i de store salene mens han smiler elegant, holder rundt meg og svinger meg rundt til dans, kjøper drinker til meg og gir meg komplimenter, men viser et helt annet ansikt på bakrommet. Bokbransjen er en hyggelig elsker på fest en gang iblant, men er en forferdelig ektemann. Han er kravstor og gjerrig, han får meg til å tvile på meg selv, han gir meg ikke penger over husholdningsbudsjettet engang. Bokbransjen krever at jeg alltid sitter ved telefonen nysminka og lavmælt, men selv har han skrudd av telefonen eller «har ikke dekning akkurat den kvelden».

2
Før 2018 hadde jeg selvfølgelig flørtet med Bokbransjen i årevis, men jeg hadde en ektemann da, det vil si en fast jobb hvor jeg jobbet med bøker. Jeg elsker bøker, jeg har alltid elsket bøker. Jeg begynte å sove med bøker og ikke bamser i senga da jeg var fem, og siden har denne kjærlighetshistorien bare eskalert, datter av en filosofiprofessor og en bibliotekar som jeg er. Livet mitt er organisert etter Dewey, hva kan jeg si? Så jeg har skrevet og formidlet og reist på turné og signert bøker, men på fritiden, som en godt betalt hobby. Men nå var det alvor. Rett før turnéstart hadde jeg blitt frilanser uten sikkerhetsnett. Det var dette som begynte å gå opp for meg i det varme skinnsetet i bilen som kjørte ut av Calgary. Jeg savnet datteren min så det gjorde vondt, hun hadde nettopp fylt fire, og jeg kjente en slags stigende panikk der jeg satt, ikke stolthet.

3
Kunne jeg sagt nei? Jeg kunne jo det! Men jeg visste at det engelskspråklige bokmarkedet er ekstremt lukket. Det er bare fem prosent av bøkene i dette markedet som er oversatt. Da snakker jeg oversettelser fra alle andre språk i verden, og alle sjangre fra poesi til sakprosa, barnelitteratur og romaner. Fem prosent. Resten av bøkene, 95 prosent, er skrevet av engelsktalende forfattere. Å komme inn i det engelskspråklige markedet er en stor ære, en så vanvittig sjelden mulighet at det virker helt utenkelig, ja, som ren galskap, å skulle si nei. Vi er en bitteliten promille av en bitteliten prosent, som norsktalende sakprosaforfattere på engelsk. Det er Åsne Seierstad og Thor Heyerdahl og noen til. Er du inne i det engelske bokmarkedet, kan du være heldig å fange en storfisk, selve håkjerringa: bestselgeren. En bestselger på engelsk, da er det gjort, det er som å vinne lotteriet 15 ganger samtidig. 360 millioner mennesker snakker engelsk i verden. Det er 360 millioner mulige lesere. Jeg kunne ikke gi fra meg den gullbilletten. Jeg kunne bare takke og bukke og kaste meg på turneen og håpe at det ville gå bra.

4
Jeg hadde ikke trodd at en lanseringsturné i Canada, USA og Storbritannia i oktober og november 2018 skulle bli så emosjonelt opprørende, men det er nå jeg virkelig ser Bokbransjens janusansikt. Bokbransjen og lanseringssirkuset krevde at jeg levde et dobbeltliv. Vi ble bedt på turné under forutsetning at vi bare skulle få betalt for noen av arrangementene vi var med på (det er snakk om noen få tusenlapper), og at mat og hotell skulle dekkes av forlaget. Dette er penger som ikke bidro til å betale noen av regningene der hjemme, med mindre man kan vippse hotellfrokoster til Norge. Så jeg måtte selvfølgelig fortsette å jobbe som frilanser for å betale de hjemlige regningene (og jeg måtte holde på oppdragsgiverne mine), samtidig som jeg hver dag skulle leke opplagt og engasjert forfatter. Jeg måtte virke spennende og mystisk «stolt forfatter i utlandet»-stil, og samtidig dekke over at jeg er overarbeidet løsarbeider på bakrommet. Det var bare å sminke over blåveisene og smile pent.

5
Livet med Bokbransjen var i ferd med å vippe meg ut av balanse. Jeg var duknakket språkslave som jobbet som konsulent, med korrektur og språkvask, og i neste øyeblikk skulle jeg illudere skinnende litteraturstjerne. I tillegg var jeg også juryleder for Brageprisen (i juryen for Åpen klasse, populærvitenskapelig formidling for barn og voksne). Så jeg jobbet hele tiden.

Som juryleder på lanseringsturné hadde jeg kofferten full av ikke kjoler, men bøker, og jeg etterlot dem på hoteller over hele Canada og i USA (unnskyld) etter hvert som jeg hadde lest dem ferdig og tatt mine notater. Det var halsbrekkende. Brageprisen er organisert av Den norske forleggerforening og brukes blant annet som et salgsargument når bøkene skal selges ut i verden. De fleste bøkene som meldes på, kommer ut om høsten, og i september raste det inn titler. Jeg hadde 37 bøker på lista da jeg satte ut på turné. Det var galskap!

6
Skulle jeg sagt nei til å jobbe for Brageprisen, den mest høythengende litteraturprisen i Norge? Som kritiker og forfatter av en populærvitenskapelig bok om hukommelse som nå var blitt solgt til 19 språk, følte jeg meg både veldig beæret og på et vis forpliktet. Så jeg sa ikke nei.

Alt dette gjorde jeg mens jeg også skjøttet jobben som kritiker, og sendte sakprosaanmeldelser hjem fra hotellrommet. Å si at anmelderi innebærer å tjene svimlende summer ville være å lyve, men det er en jobb som gir meg gode lese- og skriveopplevelser. Det er en morsom jobb med gode kollegaer, som kompenserer for det beskjedne honoraret.

Brage-arbeidet, derimot, det er i en klasse for seg når det gjelder honorar. Forleggerforeningen tilbød oss først 15 000 kroner for jobben, men jeg fikk forhandlet det opp til 23 000. Om vi regner det som sannsynlig at det tar minst en dag å lese en bok, utgjør jobben de ba oss om å gjøre cirka 160 timer lesing, om ikke mer (gitt at vi leste 20 bøker hver), noe som utgjør et honorar på rundt 150 kroner timen, før skatt. Hadde vi ikke vært samvittighetsfulle forfattere på jobb for andre forfattere, hadde ikke dette latt seg gjøre. Hvorfor gjorde vi det til denne absolutte luselønna? Var vi ikke kvalifiserte? Jo, vi var ekstremt kvalifiserte, vi var de mest kvalifiserte de kunne finne. Og vi visste det. Jeg begynte å tro at vi kunne regnes som en type selvskadere.

7
Jeg har bekledd alle deler av norsk bokbransje, ja, faktisk absolutt alle: Jeg har jobbet i bokhandel, og det var veldig dårlig betalt, men givende. Jeg har oversatt, og heller ikke dette er overdådig betalt. Det er likevel en mer takknemlig jobb enn den som er absolutt på bunnen, den hvor du redder andre forfattere fra syntaktisk skandale, får betalt småpenger og lommerusk, men ikke får navnet ditt nevnt et eneste sted engang: Jeg har jobbet både som konsulent, språkvasker og korrekturleser. Det kan være gøy å leke norsklærer, men det er fullstendig blottet for all glamour som Bokbransjen har strødd over alle de andre jobbene. Det fyller hodet mitt med språkregler, og jeg får ikke råd eller tid til å være forfatter selv, til det er det et for omfattende arbeid. Den siste tiden har konsulenter, språkvaskere og korrekturlesere ropt opp om honorarene, som i noen forlag er latterlig lave, gitt den dedikasjonen og kunnskapen det krever å gjøre jobben. De fortjener mye mer.

8
I mange år jobbet jeg med litteraturformidling, blant annet i forfatterorganisasjonen NFFO. Jeg skapte Norsk sakprosafestival mens jeg jobbet der, og jobbet med PR og formidling, laget paneler og arrangementer, samarbeidet med biblioteker og festivaler om å spre entusiasme for sakprosa. Jeg var blant annet med på å lansere Frankfurt-initiativet. Jeg har ivret for dette lenge før det ble kjent for offentligheten at Norge skulle bli gjesteland i Frankfurt, den viktigste bokmessa i verden.

Mer enn 7000 forlag, bokhandlere, oversettere, illustratører, trykkerier, filmprodusenter, interesseorganisasjoner, forfattere, produsenter av digitale tjenester og folk fra andre bransjer fra mer enn 100 land møtes her. Nærmere 300 000 mennesker besøker den fem dager lange messa. Norge vil synes med 300 opplesinger, foredrag, debatter og konserter. Det vil bli enormt. Det kan kalles et slags litteratur-OL.

Her er det på sin plass å påpeke at når folk sendes til et ordentlig OL, er det fordi de er blant de beste, vår stolthet som nasjon. De reiser ikke alene, men har med seg et stort apparat: assistenter og trenere og massører og idrettspsykologer. De har sponsorpenger på konto og staten støtter dem, passer på dem som skjøre blomster. Vi får høre om hver eneste forstuede ankel, hvert eneste magevirus blir rapportert til offentligheten. Forfattere reiser ut alene, prisgitt de utenlandske forlagene. Ingen er spesielt interessert i våre magevirus.

9
Stadig flere norske bøker oversettes og sendes ut i verden. NORLA bevilget oversetterstøtte til 639 titler på 45 språk i 2018, hvorav 160 var sakprosa. Det betyr at det ble utbetalt litt over ti millioner i støtte til oversettelser til andre språk i fjor.

Jeg må nesten påpeke at denne støtten kan misbrukes, eller, ikke brukes ideelt: Et forlag skal selvfølgelig ikke kjøpe en oversettelse utelukkende fordi de vet at den vil støttes av en norsk organisasjon, men det er jo ikke usannsynlig at det er en tunge på vektskålen når de skal utgi en bok de bare er sånn passe interessert i. Siden jeg har jobbet som redaktør i forlag, vet jeg at oversatte titler like gjerne kan være listefyll som bestselgermateriale, en måte å feie inn noen ekstra hundretusener på. Sjøhestboka vår er også blitt listefyll i noen land, i tillegg til å være suksess: Alle de 19 oversettelsene er ikke dører til en stor og spennende verden. Mange oversettelser er som å kaste en liten stein ned i en stor, mørk brønn og høre et lite plopp lenge etter at du har sluppet den. Den danske boka, for eksempel: hva skjedde egentlig med den? Den spanske?

10
Tilbake i Oslo kårer vi en Brage-vinner, og jeg vil påstå at juryen gjør en grundig jobb. Men idet prisutdelingen er i gang, bryr jeg meg ikke om det lenger. Da er jeg allerede brisen. Av en eller annen grunn føler jeg at all den gratis drikken og den lekre, dyre fingermaten som serveres for hele bokbransjen og de nominerte under utdelingen, tilhører meg. Jeg tenker – uttalt eller mer diffust, det husker jeg ikke – at de skylder meg den, at det må regnes som en del av honoraret (det regnes faktisk som en del av honoraret, at vi får komme på utdelingen) så jeg heller nedpå og stapper i meg som om jeg ikke har sett noe så gildt før. Jeg er full før kvelden er omme. Heller ikke dette kan brukes til å betale barnehagen med.

Denne festen minner meg om så mange i forlagsbransjen, så mange av de staselige anledningene jeg inviteres til: De er karnevalet i romertiden. Det geniale med karnevalet i Romerrikets stormaktsdager, var at det holdt slavene rolige og fornøyde. Én uke i året kunne slavene leve som herrer. Det holdt gemyttene i ro, og revolusjon ble avverget. Så her er jeg, underbetalt kulturarbeider, og føler meg verdsatt og rost, jeg blir varm av alle klemmer og håndtrykk og surret av stemmer som er så fremmed i min vanlige, ensomme arbeidsdag ved kjøkkenbordet hjemme. Jeg bestemmer meg for å ikke skape revolusjon, og kyler ned sjampanjen. Den smaker beskt.

11
På veien hjem fra festen fniser jeg i fylla for meg selv av talen som NORLA-styrelederen (en av de mest sentrale personene i Frankfurt-initiativet) og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre holdt, om verdien av norsk språk og norsk litteratur. Hver minste bok er verdifull og interessant, bedyrer han storslagent fra scenen under utdelingen av Brageprisen. Alle klapper. Jeg tror ham ikke. Det er ikke sant. Hver minste, lille bok er ikke verdifull. Er den så verdifull at de som jobber som frilansforfattere og korrekturlesere, oversettere, konsulenter og språkvaskere slipper å måtte selge huset sitt for å kunne dyrke norsk språk? Ved ettertanke kjenner jeg faktisk nesten ingen frilansere i bokbransjen som ikke er gift med noen som er i en solid fulltidsjobb som kan sikre hus og hjem. Det er ekstremt sjeldent å finne to frilansere som er gift med hverandre, og som attpåtil har små barn.

12
Jeg har nemlig ikke fortalt alt. Idet jeg satte meg på flyet mot min glamorøse søster-lansering, forlot jeg ikke bare en fireåring, men en annen frilanser for Bokbransjen, mannen min. Han oversetter litteratur fra norsk til engelsk. Det han gjør, er en helt avgjørende liten brikke i det å stable Frankfurt-sirkuset på beina. Uten gode prøveoversettelser til engelsk får man jo ikke solgt bøker til utenlandske agenter og forleggere. Hvordan skal de kunne vite om en bok «bare» er dårlig oversatt, eller om det rett og slett er en dårlig bok? Og så må boka oversettes ordentlig, og bli et nydelig verk på et annet språk, for å nå ut i verden. Det burde være ganske verdifullt.

Men idet vi begge ble frilansere, ble vi nødt til å si farvel til en rekke goder vi har vært vant til å ta for gitt. Vi solgte den store leiligheten vår og kjøpte en mye mindre en, slik at vi kunne innfri gjeld og ha råd til å være tilgjengelige for vår felles ustadige elsker til enhver tid. Nå er vi begge løsarbeidere for Bokbransjen, mannen min og jeg: Han er oversetter, mens jeg er råvareleverandør, jeg mener: Forfatter, selve gullet. Siden jeg har jobbet som forlagsredaktør, vet jeg at det å finne en forfatter som har mange egne ideer til mange bøker, det er ikke så lett. Når du finner det, vet du at du har funnet rent gull.

13
Som forfatter selv, ser det helt annerledes ut. Du tjener noen hundre tusen på å skrive en bok det kan ta år å researche og skrive ferdig, og du kjenner deg ganske verdiløs fordi arbeidet er så lite økonomisk verdsatt, selv når du gjør suksess. Det mest lukrative du kan gjøre er å søke NFFO og Fritt Ord om stipend, og selv det vil aldri beløpe seg til mer enn noen hundretusen i året, og du er veldig heldig om du får såpass. Å tro at du kan tjene mer enn en renholder i året på å skrive bok, er naivt.

De færreste har det å skrive som heltidsbeskjeftigelse, det er fåtallet. Av NFFOs nær 5400 medlemmer er det bare 500 som regner seg som frilansere. I Forfatterforeningen er det litt over 500 medlemmer.

Men det er ganske mange som lever av å utgi bøker! Det er cirka 400 forlag i Norge, og i de tre største alene er det vel til sammen over 1500 heltidsstillinger. Og de ville nok ikke godtatt å jobbe for den luselønnen vi middels vellykka forfattere lever av, de følger lønnsvekst og konsumprisindeks og Dow Jones og Nasdaq. Medianinntekten til forfattere i Norge har derimot gått nedover, og en forfatterårslønn er nå på litt over 100 000 kroner. (2) En jeg kjenner brukte fem år på en bok som han til slutt fikk cirka 80 000 kroner for. Grundighet blir ikke belønnet.

I forlagene kan man stadig vekk se kasser med sjampanje som noen har glemt etter en fest, eller det serveres kake på en onsdag, fordi noen skal slutte. Jeg har også begynt å spise kake på onsdager. Noe må man jo trøstespise mens man korrekturleser 20 år gamle «influencere» som ikke kan forskjell på «og» og «å», og som skal redde det kvartalsvise underskuddet til et stort, norsk forlag.

Jeg går på forlagsjulefest, og også her blir jeg overstadig full, mest av alt fordi jeg har begynt å se på alkohol som et slags honorar.

14
Tilbake i tolvtimersdager med korrektur og språkvask, anmelderi og skriving av bok, virker det så fremmed at jeg virkelig var på en lanseringsturné i Utlandet. Det er uvirkelig at jeg helt på ordentlig har sittet og vitset på engelsk i selveste BBC, vært på coveret av The Times og The Observer, fått en hel sal til å le i Toronto, forklart glemsel i Calgary, sittet i et ombygget industrilokale i Berlin og snakket om falske minner på en litteraturpodcast. Det er som en slags rar drøm. Idet scenelyset eller radiolampa skrus på, er jeg forfatter-Hilde, uvurderlig og spennende, men det er bare noen bittesmå øyeblikk. Livet mitt med Bokbransjen består først og fremst av uendelige mengder oppvask og rydding av altfor sure sokker, av knapper og glansbilder og forsøk på å lappe forholdet sammen ved hjelp av overdådige fester og spennende ferier.

Det slår meg at vi, som samfunn, ønsker så sterkt å ha tydelige stemmer i vårt åpne demokrati, men vi er ikke villig til å betale for dem. Jeg er en toppidrettsutøver i språk, jeg har trent mine 10 000 timer for å bli en atlet med språket mitt, og når jeg går over målstreken er det mange som heier. Men det er ingen som betaler ut premien. Vi betaler for våre idrettsutøvere i Norge, vi sender dem med stolthet ut i verden for å konkurrere i sportsgrener de færreste forstår. Forfatteres tanker, følelser og kunnskaper, derimot, er universelle størrelser, og varer gjerne lenger enn snøen fra i fjor. Jeg syns det kan sammenlignes.

15
Dette er bare én av fortellingene om å «være stor i utlandet», men sånn var det for meg. Jeg følte på en stor skam. Det må være noe galt med meg, siden jeg er så lite verdt. Kanskje hele Bokbransjen er bygget opp etter modell av fiskeriene? Vi er så mange som jobber så mye i denne bransjen, i håp om å dra inn storfisken, en bestselger. Vi fisker utrolig mye sild og håper på Moby Dick. Alle redaktørene som jobber overtid med å lese manus, alle agentene som leder budrunder i andre tidssoner, alle forfatterne som reiser alene ut i verden for å selge bøkene sine til fremmede: så mange timer dugnad som legges ned, i håp om å nå fram! Men hvem tjener på dugnaden? Jeg husker da jeg jobbet i Schibsted forlag og det ble ropt om nedskjæringer, ikke fordi vi hadde tapt penger, men fordi vi ikke hadde oppnådd 12 prosent vekst fra året før. Aksjonærene fikk ikke sitt, konsernledelsen var redd for millionlønna si.

16
Jeg begynner å skrive en bok om kreativitet, og undersøker forskningen på området. Og jeg finner svaret på hvorfor jeg jobber nesten gratis for Bokbransjen: Dopamin. Det gir et skikkelig kick å skrive når du kan det, det gjør deg lykkelig. Hjernen vår er laget for å løse problemer, for å se mønstre der det før var kaos, det er så spennende å utforske det som skjer der på papiret, det har vært en av mine største gleder siden jeg skrev min første fortelling som åtteåring. For meg gjør det at jeg føler meg hel og glad. Det å skrive denne ganske vonde teksten om mitt forhold til Bokbransjen gjør meg lykkelig, selv om jeg også er småkvalm av skrekk. Selvfølgelig vil det gjøre forholdet til Bokbransjen vanskeligere, at jeg skriver dette! Hvorfor kan jeg ikke holde kjeft, som alle de andre damene han har slått?

«Men hvem skal betale da, for deg», sier en av mine gode venner som jobber i Bokbransjen. Jeg har ikke løsningen, jeg har ikke svaret, jeg bare ser hvordan vi forfattere, som tilsynelatende er så ettertraktede, får altfor lite betalt for det vi gjør, selv når det er godt, selv når det er ekstra bra. Vi har ikke penger til pensjon eller feriepenger, vi bruker helger og fridager borte fra barna våre, for å tjene noen tusenlapper på å sitte i et panel, eller promotere en bok, helt ubetalt. Som formidler eller redaktør tjente jeg det dobbelte i året, og jeg jobber ikke mindre enn før.

17
Men nå er jeg klar for å få et bedre forhold til Bokbransjen. Det finnes jo gode ting, også, som gjør at jeg ikke har gitt opp ennå, som gjør at jeg tror på kjærligheten. Uten Normalkontrakten hadde det ikke gått, den sikrer en slags rettferdighet, at alle forfattere skal få et minimumsbeløp (som fortsatt er altfor lavt) for å skrive en bok. Og det er noe helt magisk over det å møte lesere.

Og jeg er glad i de gode redaktørene, jeg elsker språkvaskerne og korrekturleserne, hjertet mitt er breddfullt av godhet for oversetterne og andre forfattere. Jeg beundrer agentene, som sender entusiastiske e-poster midt på natta og fulle av stolthet forkynner nok et salg, denne gang i Korea, i Kina, i Tyrkia, i Tyskland. Tenk at de finnes! Tenk at det finnes gode folk som ønsker å si noe viktig og sende det ut i verden, eller som hjelper andre med å si noe viktig! Det burde ikke være mulig, og likevel skjer det fortsatt.

Det er så fint. Et sted sitter det akkurat nå en språkvasker og funderer over et ord hun ikke kjenner den fulle betydningen av i lyset fra datamaskinen, mens mørket faller rundt henne og naboene går og legger seg. Ett sted legger en trett redaktør fra seg et manus og en rødpenn på nattbordet, etter enda en lang dag. Ett sted bøyer en ikke utgitt poet seg over en notatbok og skribler ned noe som kanskje åpner hjertene våre på nytt, som gjør en verdensleder rørt. Ett sted sitter en sakprosaforfatter og skriver om en helt ukjent sykdom eller billeart, i håp om at du skal forstå noe nytt om deg selv, om livet, om verden.

18
Det er gått et halvt år etter lanseringsturneen som krevde så mye av meg. Det er et halvt år etter gjensynet med barnet som hadde savnet meg så mye, etter flyttelasset som mannen min måtte sjaue alene mens jeg var borte, etter at jeg og vi ofret så mye, slik at vi kanskje skulle klare å fiske en håkjerring eller Moby Dick og vinne alle pengene, altså få en bestselger på engelsk; etter alt dette får jeg en utbetalingsslipp i posten. Jeg kan ikke hjelpe for at hjertet mitt banker litt ekstra hardt mot halsgropen idet jeg river den åpen og ser beløpet. Det er akkurat som om jeg har glemt at det er snakk om en uhyre lav royalty-sats delt på to forfattere, minus forskudd betalt ved kontraktsinngåelse. Likevel: først tror jeg at jeg ser feil. 25 000 kroner står det, med tørr skrift. En torsk. Jeg fikk en liten, to kilos torsk! Jeg begynner ikke å gråte en gang, jeg krøller bare sammen papiret og kaster det hardt i søpla.

På tide å begynne arbeidet med en ny bok. Jeg må søke stipend.

Noter
1. Cappelen Damm, 2016, på engelsk Adventures in Memory, Greystone 2018
2. Even Teistung: «Penger i kassa?», Bokvennen Litterære Avis nr. 2/2019. På nett: blabla.no/intervju/2019/02/penger-i-kassa