Til høyre for rasjonaliteten

Krefter som vi forbinder med ytre høyre har blitt mer synlige i offentligheten de siste årene, spesielt i sosiale medier. Hva er det som gjør at en figur som Andrew Tate med sitt ekstreme politiske tankegods blir et Tiktok-fenomen?

Fem av fjorårets sakprosabøker belyser disse kreftene fra forskjellige ståsteder, og alle får frem hvordan strømninger fra ytre høye utgjør en trussel mot demokratiet. Årsaken er at de ikke anerkjenner idéen om at mennesket har universelle, medfødte rettigheter, og at demokrati er den beste styringsformen for å ta vare på disse rettighetene. Ytre høyre er i stedet hierarkisk orientert, og plasserer mennesker i grupper med innbyrdes rangering. I denne ideologien blir vårt moderne, høyteknologiske samfunn sett som forfallent og dekadent. Bak det hele hviler en lengsel mot fortiden, og en forestilling om et tapt idealsamfunn.

Vi skal snart se at slike antidemokratiske bevegelser langt fra er nye, men har lange, historiske røtter.

Den franske revolusjons skyggeside

I Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019 av historiker Elisabetta Cassina Wolff blir årstallet for den franske revolusjon, 1789, det året hvor det moderne demokratiet så dagens lys. Dette er et historisk oversiktsverk hvor Wolff forfølger idealene fra revolusjonens berømte slagord, frihet, likhet og brorskap. En av bokens hovedteser er at det universelle likhetsprinsippet ble utfordret av antidemokratiske motkrefter allerede fra begynnelsen av. I brorskapsidealet lå også kimen til gruppetenkning, nærmere bestemt å dele samfunnet opp i «oss» og «de andre».

Wolff peker på at den politiske forskjellen mellom en venstre- og en høyreside historisk sett har dreid seg om å utvide eller begrense rettigheter. Venstresiden har tradisjonelt sett vært opptatt av å utvide universelle rettigheter til å gjelde flere samfunnsgrupper, mens høyresiden har vært opptatt av å begrense rettighetene, eventuelt å skynde seg sakte fremover med sine konservative røtter.

Likhetsidealet, forstått som universelle rettigheter, blir allerede i det moderne demokratiets begynnelse utfordret av gruppetenkningen som ligger i brorskapsidealet. Wolff trekker frem at Robespierre, og senere Napoleon, manipulerte brorskapsidealet til å bli synonymt med en «folkevilje» som legitimerte voldsbruk. Forestillinger om at makthavere representerer en autoritær, ikke-individuell folkevilje finner vi igjen i dag, for eksempel i den populistiske motsetningen mellom «folket» og «eliten».

Wolff skriver pedagogisk og ryddig, og bruker plass på å presisere begrepsinnhold og avklare definisjoner. Boken får dermed frem at høyreradikalisme og nasjonalisme er et komplekst og sammensatt felt.

Nasjonalstat og demokrati er to sider av samme sak, siden det er som borger av en nasjon man får stemmerett. Wolff ser nærmere på hvilken argumentasjon som ligger til grunn for å danne nasjonale fellesskap, nemlig hvordan man definerer folket. Folket kan defineres som myndige borgere, demos. Eller folket kan defineres som en etnisk gruppe, etnos, som et «vi» med distinkt særpreg som skiller seg fra «de andre». Den siste definisjonen av folket kjennetegner ytre høyre. Når folket forstås som etnos, går nasjonalstat over til nasjonalisme som er opptatt av å beskytte og begrense rettigheter.

Wolff skriver om ulike høyreradikale bevegelser etter andre verdenskrig, som viderefører etnos-tankegangen med rot i den franske revolusjon. Det såkalte «nye høyre» i Frankrike har vært en viktig premissleverandør for mange av dagens høyreradikale strømninger, spesielt filosofen Alain de Benoist og hans idé om en tredje vei for nasjonalstaten. Nye høyre ga grobunn for tanken om «etnopluralistiske nasjonalstater» i stedet for de multikulturelle samfunnene vi kjenner i dag. Etnopluralisme innebærer at homogene grupper lever side om side, uten å blandes sammen. Dette utfordrer den universelle likhetstanken som moderne demokratier bygger på, og representerer en forskjellstenkning som Wolff gir betegnelsen differensialisme.

Et av Wolffs poenger er at franske nye høyres tredje vei, det vil si etnopluralisme og differensialisme, skaper en form for kulturfundamentalisme med radikaliserende kraft. For eksempel blir statens voldsmonopol utfordret av paramilitære grupper som opererer på siden av det demokratiske systemet. Dette relativiserer demokratiske institusjoner som skal garantere for at enkeltmennesker blir rettferdig behandlet.

Islamofobi representerer ifølge Wolff en symbolsk voldsretorikk som også henger sammen med kulturfundamentalismen. Innenfor en etnopluralistisk logikk vil «vårt folk og kultur» trues av «fremmede folk og kulturer».

Historisk sett har partiene ytterst til høyre vært nødt til å bedrive strategisk samarbeid med konservative partier for å komme til makt. Wolff viser hvordan dagens fløypartier i Europa setter søkelys på innvandring, for i neste omgang å presse samarbeidspartiene til å endre kurs i deres retning. Fremskrittspartiets innvandringsretorikk og senere samarbeid med Høyre følger med andre ord et tverreuropeisk mønster.

Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019 er på alle måter en klargjørende fagbok som lykkes med å få frem at moderne, liberale demokratier er en skjør konstruksjon. Den får tydelig frem hvordan etnos-begrepet og gruppetenkning utfordrer det demokratiske likhetsprinsippet som universelle menneskerettigheter er tuftet på.

Norske nynazister på 1990-tallet

I En bok om nynazister av samfunnsforsker Katrine Fangen, får leseren innsikt i hvordan dette høyreradikale tankegodset nedfeller seg på grasrotnivå, det vil si hos nynazister i Norge på midten av 90-tallet. Fangen benytter et sosiologisk begrepsapparat for å analysere sine funn, og representerer dermed en annen faglig innfallsvinkel til høyreradikalt tankegods enn Elisabetta Cassina Wolff.

Boken ble publisert for første gang i 2001 og er en bearbeidet versjon av Fangens doktorgradsavhandling fra noen år tidligere. Fangen har brukt deltagende observasjon som metode, det vil si at hun har tilbrakt ett år sammen med norske nynazister. Boken bygger på materiale hun har fått fra sine anonyme informanter, og den kan minne om hvordan sosialantropologiske monografier analyserer stammesamfunn fra innsiden.

Hva var felles for norske nynazister i første halvdel av 90-årene? Et kjennetegn er at de helst ikke vil bli assosiert med den gamle nazismen, og kaller seg i stedet for nasjonalsosialister. Et annet fellestrekk er at norske nynazister etterligner og kopierer engelsk skinhead-kultur, og dermed identifiserer seg med arbeiderklassen. Stil og kleskodeks fremstår som langt viktigere enn ideologisk overbevisning.

Det høyreradikale tankegodset kommer tydeligst frem i nynazistenes svermeri for forgangne tider. For norske nynazister på 90-tallet representerte vikingetiden en tapt gullalder. Nynazistene dyrker videre et førmoderne mannsideal med styrke, mot og selvoppofrelse på gruppens vegne.

Menneskesynet til nynazistene, som innebærer en gjennomgående forakt for svakhet, plasserer tenkningen i selskap med gammelt nazistisk tankegods. Fangen skriver også at noen informanter bruker biologi som argumentasjon for å legitimere vold, for eksempel at mennesker og dyr har samme iboende instinkt til å forsvare reviret sitt. Nynazistene sier at de forsvarer reviret til det norske folk mot flokker av invaderende fremmede.

En bok om nynazister gir innblikk i et miljø hvor informantenes virkelighetsforståelse er bygget opp rundt tydelig fiendebilder, lojalitet til brorskapsidealer, krigs- og voldsretorikk. Mange av informantene har erstattet demokratiforståelse med konspirasjonsteori, nærmere bestemt den velkjente ZOG-teorien. Forkortelsen står for Zionist Occupation Government og handler om en påstått verdensomspennende jødisk sammensvergelse. Demokratiet er bare et blendverk for enda mektigere, men skjulte krefter. ZOG-teorien ser ut til å fungere nærmest som en religiøs oppvåkning, og er nok et eksempel på hvordan norske nynazister er påvirket av høyreekstremt tankegods med lange historiske røtter.

Deltagende observasjon gjør at Fangen kommer tett på informantene. Dermed finner hun også fellestrekk mellom mennesker som blir tiltrukket av dette miljøet. En overvekt av informantene har en vanskelig familiebakgrunn. Mange har vært ensomme og bærer på mobbehistorier fra oppveksten. Nynazismen tilbyr et fellesskap som minner om et krigersk stammesamfunn.

En bok om nynazister fremstår som en solid og gjennomarbeidet fagbok som har tålt tidens tann forbausende godt. Noe av det mest interessante er å lese om motstanden Fangen fikk da hun skulle i gang med forskningsprosjektet. I denne boken fremstår venstresiden, spesielt miljøet rundt Blitz-huset i Oslo, også som et stammesamfunn slik jeg ser det. Med andre ord er ikke polariserende gruppetenkning forbehold høyresiden alene, og forsøkene på å stanse forskningsprosjektet har gjenklang i dagens kanselleringskultur.

Et vandrende ekkokammer

To av fjorårets bøker handler om Philip Manshaus, som i 2019 drepte stesøsteren sin og angrep moskeen al-Noor i Bærum. Begge bøkene gir viktige innsikt i hvordan en ung mann blir radikalisert av høyreekstremt tankegods, og hvilke fatale følger det fikk.

Den journalistiske og kildebaserte Terroristen fra Bærum av filmskaper Anders Hammer, representerer en ny innfallsvinkel til dette stoffet. Boken er formet som en tredjepersonsfortelling hvor leseren har innsyn i personenes tanker og følelser, en fortellerteknikk vi kjenner fra Åsne Seierstads dokumentarlitteratur. Den litterære, deskriptive formen fungerer godt, og Hammers bruk av «show, don’t tell» gir leseren god anledning til å tolke og reflektere på egen hånd. Vi får innblikk i Manshaus’ utvikling fra ung, søkende mann til en nettradikalisert høyreekstremist som definerer seg selv som kriger.

I den førdigitale verden levde konspirasjonsteorier, spesielt idéen om at det foregår en rase- eller kulturkrig, et stille liv i hjemmesnekrede fanziner og andre obskure trykksaker. Katrine Fangens informanter manglet muligheten til å spre sitt mørke budskap på den måten som den digitale offentligheten åpner opp for. Anbefalingsalgoritmene til sosiale medier som Youtube og Tiktok sprer som kjent alt tankegods i ekspressfart. Problemet med algoritmene er at de samtidig skaper digitale ekkokamre uten reell meningsbrytning. I stedet for å bidra til debatt som skjerper borgerens kritiske sans, har ekkokamre en lignende effekt som man finner i lukkete sekter og isolerte stammesamfunn. Dette åpner for hjernevask og manipulasjon, for eksempel ved å spille på følelser som handler om lojalitet og gruppetilhørighet. Politisk kan ekkokamre brukes til å hjernevaske gruppen til å bli et krigersk «vi» slik som Fangens nynazister.

I Terroristen fra Bærum fremstår Manshaus nettopp som et vandrende ekkokammer, som siterer løsrevne idéer om etnopluralistisk kulturfundamentalisme og nostalgisk svermeri for et førmoderne, enklere samfunn. I Manshaus’ verden skal fysisk kroppsarbeid, familie og en skokk unger sørge for at det norske folk som etnisk gruppe overlever trusselen fra «de andre» som holder på å overta landet. I egne øyne er Manshaus den gode terrorist som kjemper en heroisk kamp på vegne av sitt folk.

I boken kommer det tydelig frem at Manshaus var en tikkende bombe lenge før terrorangrepet tok til, og at alarmklokkene faktisk ringte hos flere mennesker rundt ham uten at det ble tatt på tilstrekkelig alvor. Det verste er å lese om hvordan Manshaus aktivt dehumaniserte stesøsteren Johanne gjennom å frata henne identitet som enkeltmenneske, og heller gjøre henne til representant for den mørkhudete fienden som truet det etnisk norske folk.

Gjennom kilder som dagboknotater, chatter og venners beretninger, får den 17-årige Johanne sin egen stemme i Terroristen fra Bærum. Vi får innblikk i hennes voksende redsel for stebroren og hva hun tror han er stand til å gjøre mot henne. Det er opprørende å lese om Johannes frykt for å bli drept i sitt eget hjem når vi vet slutten på tragedien.

I likhet med Anders Behring Breivik ble Philip Manshaus erklært tilregnelig i gjerningsøyeblikket og dømt til forvaring av rettssystemet. Og innenfor den høyreekstreme virkelighetsforståelsen hvor folket forstås som etnos, ikke demos, fremstår Manshaus’ handlinger som rasjonelle ut fra sin egen, forskrudde logikk. En av de gode tingene med Hammers deskriptive stil er at den får frem de flytende grensene mellom psykiatri, ideologisk overbevisning og regelrett hjernevask.

Offentlighetens manglende oppgjør

Den norske skyld av samfunnsforsker Anne Bitsch handler også om Philip Manshaus. Bitsch bruker rettssaken mot Manshaus som en form for rammefortelling, hvor hun i rollen som deltagende observatør følger saken fra dag til dag. Rettssaken fungerer også som springbrett til å stille en rekke spørsmål rundt skyld og ansvar på overindividuelt nivå. Har den norske offentligheten noe ansvar for å ha dyrket frem terrorister som Breivik og Manshaus?

I 2021 ga Bitsch ut boken Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen, og Den norske skyld er ifølge forfatteren det andre bindet hvor hun ser nærmere på fremveksten av militant nasjonalisme i Norge. De to bindene bekrefter Elisabetta Cassina Wolffs hypotese om at tankegods fra ytre høyre danner et kontinuerlig press mot demokratiet og virker som en understrøm som påvirker holdninger og det offentlige ordskiftet også her til lands.

I Den norske skyld bruker ikke Bitsch distinksjonen mellom folket som demos eller etnos eksplisitt slik som Wolff gjør. Dette skillet er likevel et underliggende premiss, slik jeg ser det, blant annet fordi Bitsch bruker filosofene Karl Jaspers og Hannah Arendt som intellektuelle sparringspartnere under rettssaken. Jaspers og Arendt åpner for å tenke skyld og ansvar med utgangspunkt i nettopp folket som borger, demos. Borgerne har ifølge filosofen Immanuel Kant, som både Jaspers og Arendt er inspirert av, plikt til og ansvar for å holde seg opplyst. Kun slik blir de myndige borgere som kan handle ansvarlig til folkets beste i demokratiske valg.

Som allerede nevnt er det et historisk faktum at partier lengst til høyre får politisk makt ved å samarbeide med etablerte, konservative partier. Bitsch bruker blant annet konservative Høyre og det mer høyrepopulistiske Frp som et eksempel på hvordan norsk offentlighet er blitt mer polarisert. Frp sine innvandringsutspill har tatt i bruk etnopluralistisk retorikk, med et «vi» som blir truet av fremmede kulturer, og det er først og fremst muslimer, eller muslimsk «kultur» som har fått den tvilsomme æren å bli erklært hovedfiende.

Bitsch gjør spørsmål om skyld og ansvar til et prinsipielt anliggende for den offentligheten som har fostret Breivik og Manshaus. Og det er lett å være enig med henne i at det har vært en tendens til å ta for lett på strømninger som går aktivt inn for å relativisere demokratiske idealer som det universelle likhetsprinsippet. Vi mangler et større oppgjør med retorikk som dehumaniserer enkeltmennesker og gjør dem til representant for «de andre».

Boken har også mange interessante refleksjoner rundt den skjematiske og rigide virkelighetsforståelsen til Philip Manshaus. Mot slutten skriver Bitsch at det kanskje ikke er ytre høyres relativisering av menneskerettigheter som er hovedproblemet, men snarere relativiseringen av forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Det tror jeg hun har helt rett i. Både Manshaus og Breivik meldte seg ut av den grå og rotete virkeligheten vi andre lever i, også kalt sosialdemokratiet. Terroristene fremstår som nokså primitive eventyrhelter, i kamp mot indre og ytre fantasifostre. Den største trusselen mot demokratiet er når fantasien overtar for den rasjonelle, fornuftsbaserte samtalen.

Gammelt hat i ny vind

I Kulturkrig. Det ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme kartlegger forfatter og journalist Carline Tromp et villnis av ulike påvirkningskilder med rot i ytre høyre. Det gjør hun for å vise hvordan tankegodset siver inn i offentligheten og normaliserer ekstreme krefter som vil avvikle demokratiet. Boken kan leses som en bekreftelse på Elisabetta Cassina Wolffs tese om at motstanden mot moderne demokratier er like gammel som demokratiet selv. I kjernen av alle påvirkningskildene som blir kartlagt i Kulturkrig, ligger et menneskesyn som relativiserer det universelle likhetsprinsippet.

Kulturkrig gir en bred oversikt over sentrale navn og bevegelser i nyere tid som viderefører antidemokratisk tankegods. Tidvis overlapper de fem bøkene hverandre, og i likhet med Wolff fremhever Tromp spesielt Frankrikes «nye høyre». Bevegelsen har vært svært sentral for at eldre rasistisk argumentasjon som gikk på hudfarge, ble erstattet med kulturargumenter som rangerer kulturer innbyrdes. Moderne, multikulturelle samfunn oppfattes jevnt over som et forfallstegn.

Tittelen på boken, Kulturkrig, viser blant annet til venstresidens viktige filosof Antonio Gramsci. Han postulerte at for å vinne makt må man først vinne kulturelt hegemoni, for deretter å få politisk makt. Kulturkrig gir viktig innsikt i hvordan den nye, digitale offentligheten bruker tvetydige kulturelle uttrykk i stedet for åpenlys propaganda til å påvirke spesielt unge menn, slik som Philip Manshaus og Anders Behring Breivik.

Boken viser hvordan memekulturen har ladet uskyldige ord og begreper med tankegods fra ytterste høyre. Memekulturen spiller på mekanismer som inn- og utgruppe, og bruker et tvetydig, kodet språk til å kommunisere med andre «innvidde». Memekulturen blir videre brukt til å relativisere spørsmål som handler om å utvide politiske rettigheter til stadig flere samfunnsgrupper. I stedet blir dette til metapolitikk som brukes i en symbolsk kulturkrig. For eksempel er utvidelse av politiske rettigheter for kvinner blitt symbol for trusselen mot mannlig identitet, eller «den truede mannskulturen».

Tromp skriver utfyllende om hvordan unge menn opplever å bli innvidd i denne høyreekstreme virkelighetsforståelsen, der grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut. Ifølge forfatteren forteller mange av «de innvidde» om opplevelsen av å gjennomskue systemet som en slags oppvåkning, folk beskriver seg som «red-pilled» eller «blue pilled», med referanse til 90-tallsfilmen The Matrix. Virkeligheten blir snudd opp ned, det er vi som blir «de andre», som er lurt av et slags fiksjonsdemokrati, mens en selv er blitt en «seende». Kulturkrig bekrefter at det er mange grunner til at gammelt tankegods har fått ny vind i seilene i våre dager. For eksempel gir det en mulighet for virkelighetsflukt ved å tilby et forenklet verdensbilde.

Noen ganger er det uklart hva som skiller ytre høyre fra ytre venstre i denne boken. Noen av de antidemokratiske strømningene leser jeg mer som uttrykk for en totalitær tankegang som utfordrer frihetsidealet fra den franske revolusjon.

Hvis vi går tilbake til Katrine Fangens En bok om nynazister, så beskriver hun som nevnt hvordan forskningsprosjektet ble forsøkt stanset fra venstresiden. Det er i mine øyne et godt eksempel på hvordan krefter fra ytre venstre utøver press mot demokratiske idealer som forsknings- og ytringsfrihet.

Bristende logikk

I alle fem bøkene kommer forfatterne innimellom med oppgitte sukk over ytre høyres inkonsekvente tankegang og mange logiske brister, særlig i møte med moderne vitenskapelige erkjennelser.

DNA-analyser, spesielt av cellers mitokondrier, viser at menneskegrupper har vært på vandring og blandet genmateriale med hverandre i uminnelige tider. Evolusjonsbiologien bekrefter med andre ord at biologisk mangfold har hatt avgjørende betydning for menneskeartens overlevelse og utvikling. Biologiens navn på etnopluralisme er innavl. I dag har vi så mye kunnskap om gener at vi også vet hvorfor innavl er farlig. Det fører til degenering av arvemateriale og utvikling av flere mutasjoner.

Evolusjonsbiologi og vitenskapelige fakta får frem det absurde i de høyreekstremes svermeri for etnisk definerte folkegrupper i nasjonale stammesamfunn. Konsekvensen vil bli innavl og genetisk forfall. For å overleve i tråd med Darwins tese om «survival of the fittest», gjelder det altså å blande sine gener så mye som mulig. Med andre ord er det multikulturelle samfunn som garanterer for menneskeartens overlevelse, samt folkeopplysning om hvordan ting egentlig henger sammen.