Tema Polen: Den triste periferien

Polakkene begynner å venne seg til at lederstillingene i offentlige institusjoner tas fra ekspertene og legges over i hendene på «de betrodde». At det befinner seg stadig flere politikere i statseide virksomheter og færre og færre ledere. Det overrasker dem ikke lenger at parlamentet vedtar stadig flere lover om kvelden eller tidlig om morgenen, uten et beslutningsdyktig antall, i et kammer som er stengt for opposisjonens representanter. At journalister nektes adgang flere og flere steder, og at politikerne belærer dem på lufta om hva de får lov til å spørre om, og hva som oppfattes som upassende spørsmål.

Ingen blir overrasket når mennesker i bønn samler seg foran et teater og sperrer inngangen, eller når noen forsøker å tenne på leiligheten til immigranter fordi de er «skitne terrorister». Når noen blir banket opp fordi de har en annen hudfarge. Når folk som snakker ukrainsk, tyrkisk eller arabisk, eller en mann som omfavner sin mannlige kjæreste, eller som har kledd seg «homsete», får ukvemsord slengt etter seg. Ingen fortrekker en mine når en jente skubbes over ende fordi hun kysser sin kvinnelige partner offentlig. Ingen blir lenger overrasket når uniformert politi jager bort sivile som holder opp protestplakater mens nasjonalistene marsjerer, beskyttet av politiet, midt i byen. Når politiet arresterer fredelige demonstranter og holder dem i varetekt for å få «ytterligere forklaringer». Når noen blir slått i ansiktet av politiet, dyttet inn i politibilen, sparket og utskjelt. Man kan venne seg til hva som helst, ikke sant?

PÅ NIVÅ MED 30-ÅRENE

Hvordan ble det slik i Polen? Hvorfor har det landet som ivret aller mest for kapitalismen, plutselig blitt et enfant terrible? Det er historien som gjentar seg. Holdningene i samfunnet er på nivå med tidlig i 1930-årene.

Det er lettere å forstå hvorfor Polen er i denne situasjonen hvis vi tenker på Fernand Braudels begrep longue durée – historiens bakenforliggende, langsgående utviklingstrender. La oss begynne med 1930-årene. I det vesentlige er det lite som har endret seg siden da, selv om alt tilsynelatende er annerledes: grenser, etnisk sammensetning og allianser. Men i det store og hele har Polens rolle i den europeiske økonomien forblitt den samme. Polen er fremdeles et land i periferien av den europeiske kapitalismen. I stor grad eies landets råvarer og landområder av vestlige kapitalkrefter. Staten styres halvveis demokratisk gjennom fortsatt utnytting av billig arbeidskraft. Det er også en av landets største eksportvarer. Staten er lappet sammen av flere enheter av varierende utviklingsnivå og er sårbar for radikale impulser, slik så mange land i periferien av den europeiske økonomien er.

Etter kapitalismens krise gjentar den uheldige historiske syklusen seg igjen. Gjennom radikalisering. Noen satser på det radikale venstre. Andre på de høyreekstreme populistene. I periferien av den europeiske kapitalismen avviser stat etter stat den tradisjonelle konservative liberale politikken, uansett om de befinner seg øst eller sør på kontinentet.

I 1930-årene gjorde det republikanske Spania, det fascistiske Italia, Sovjet-Russland, det nazistiske Tyskland, pilkorsbevegelsen i Ungarn, Garda de Fier i Romania, den tyrkiske hæren og de polske nasjonalradikale dette på så mange måter. I land som nylig hadde forlatt føydalsystemet og begynt på veien mot teknisk modernitet, var det, og er det fremdeles, en tendens til å forsøke å ta igjen for tapt tid ved å ta et «stort sprang forover» – velge en av de radikale ideologiske løsningene eller underkaste seg autoriteten til en «genial leder». Det samme skjer i dag. Bevisene har vi i Putin, Erdoğan, Orbán og Kaczyński.

PARALLELLE LIV

I mange østeuropeiske land er det forbausende mange paralleller mellom den visjonen de hadde om staten i trettiårene, og den staten de utvikler i dag. De går på opptråkkede stier og reagerer slik de har reagert på kriser tidligere. Bak en fasade av nasjonal enhet styrker de utbyttingen av landet. De fremmer et sterkt, ensidig og nasjonalistisk syn på verden ved hjelp av  noe som grenser mot propaganda. De kontrollerer medier, domstoler og kulturinstitusjoner, samler makt i hendene til et parti for «nasjonal enhet» ledet av en «sterk mann». Han skal reparere, gjenføde og frelse. Gjøre hjemlandet stort igjen, uansett hva dette «igjen» henviser til: 1900-tallet, 1800-tallet, 1700-tallet eller tidligere?

Det er også nyttig å ha en «fiende». Og «fienden» er ofte til stede i denne regionens verdensbeskrivelse. Det er lett å mobilisere støtte mot «fienden». «Fienden» vekker sinne, «fienden» ydmyker og gjør narr av oss. Folket er forenet mot «fienden». Vi må bekjempe ham sammen, vandre side ved side. Den som tviler, er en forræder og angiver. Han hater samfunnet vårt. Han gjør seg til venns med fremmede. Han er avskyelig, en skam, en synd. Den som protesterer mot «vår nasjonale linje», blir et mål for de uniformerte styrkene, etterretningstjenesten, politiet.

For fienden konspirerer, saboterer og truer den nasjonale kjernen. Fiendens «jødiskhet», «islamisme» og «homoseksualitet» er krefter som arbeider for å felle «vår» kultur, «vår» religion og «våre» sanne verdier. Samtidig er han en «Schrödingers fiende». Både allmektig og lett å knuse til samme tid. For hvorfor skulle ikke en stor polsk, tyrkisk, russisk eller ungarsk nasjon fjerne disse «parasittene» fra sitt sunne, nasjonale vev? Alt du må gjøre, er å støtte tøffe, sterke mennesker som raskt vil rense opp, fjerne dette bunnfallet og vise dem hvor de hører hjemme.

I praksis er det best å velge den fienden som er svak. Hjemlandet hjelper ham ikke, eller det er for langt unna til å ta vare på borgerne sine. Dermed kan velfødde spissborgere fra postsovjetiske land få utøve sin dominans over ham. I Russland er det immigranter fra Kaukasus og Sentral-Asia som blir tildelt denne rollen. I Tyrkia er det syrere og kurdere, i Ungarn romfolk og flyktninger, i Polen muslimer og ukrainere. Interessant nok er dette vanligvis den billigste arbeidskraften i disse landene, noe som bare bekrefter det gamle anarkistiske ordtaket om at nasjonalistene er kapitalismens «nyttige idioter». «Mørkhudede», «fremmede» – migranter – bør holde munn og jobbe høflig til beste for Det store Tyrkia, Det store Polen eller Det nye russiske keiserriket. Og det skal vi sørge for ved å la dem jobbe side ved side med bevæpnet politi og nasjonalistisk milits.

TO SYNDEBUKKER

I dagens Polen plasserer makthaverne to «syndebukker» ved samme bord. De gamle, jødene, og de nye, muslimske immigranter. I skandalen rundt den omstridte holocaust-loven og #polishdeathcamps ser vi nye uttrykk for en århundregammel tradisjon der det sosiale sinnet rettes mot jødene. Tradisjonen kan dateres tilbake til middelalderen og føydalsystemet, som varte frem til 1863 i Polen og ikke ble opphevet før gjennom et dekret fra den russiske tsaren. Frem til da fortsatte den brutale utnyttelsen av bondeslaver i de enorme områdene, som kan sammenlignes i areal med plantasjene i koloniene. De som var bundet til landet, ble solgt som dyr gjennom flere hundre år, og dette var grunnlaget den herskende adelen bygget på. I dette systemet hadde ikke jødene lov til å eie land og ble derfor tvunget til å drive handel og fungere som mellomledd mellom adelen og bøndene. Likevel ble det meste av sinnet over de sosiale urettferdighetene rettet mot jødene. Det spilte ingen rolle at de fleste jøder levde i fattigdom, som alle andre. Motviljen var rettet mot den «fremmede». Adelsmannen sørget for det, mens han nøt respekt og et liv i rikdom.

Situasjonen var ikke bedre for den jødiske minoriteten i begynnelsen av den polske kapitalismen og industrialiseringen. Bøndene, som var løst fra livegenskapet, og fattige adelsfolk så jødene som konkurrenter til posisjoner i den nye middelklassen. En middelklasse grunnet på polsk nasjonalisme. Det katolske presteskapet og middelklassen understøttet antisemittismen, som sprang ut i full blomst i hele regionen, med det nazistiske Tyskland som sentrum. Samtidig var regionen i krise. Som i resten av Europa var desperate mennesker, skuffet over den politiske eliten, villige til å overlate makten til nasjonalistene og revitalisere kapitalismen gjennom rasisme, fremmedfrykt, sjåvinisme og til slutt krig. Dette skjedde også i Polen. Piłsudskis autoritære regime tok over makten, støttet av det høyrenasjonalistiske Narodowa Demokracja (Nasjonalt demokrati), og derfra utviklet landet seg i enda mer fascistisk retning. Det ble opprettet ghettobenker og kvotebegrensninger for studenter av jødisk opprinnelse, og det ble arbeidet aktivt for å få jøder til å emigrere. Staten gjenopprettet freden i de opprørske ukrainske områdene i øst ved å la bevæpnet milits patruljere gatene. Om det ikke var for angrepene fra det tyske naziregimet i øst, er det grunn til å tro at også Polen ville ha utviklet et aktivt fascistisk diktatur.

FRA SOSIALISME TIL NYLIBERALISME

Opprettelsen av folkerepublikken etter krigen endret ikke holdningene til jødene. «Hvem kan garantere at dette systemet, som tillater frihet og fremskritt, vil klare seg gjennom alle farer?» skrev den polske nobelprisvinneren Czesław Miłosz. Den marxistiske filosofen Tadeusz Kroński uttalte følgende: «Hvem skal vi bygge nasjonen på? Gruvearbeidere, noen arbeidere og noen jøder (ikke mer enn 20 prosent, tror jeg). Må vi gi fra oss en slik historisk mulighet fordi majoriteten fremdeles er mot oss? Av og til lar jeg meg rive med av følelser: av sovjetiske snarer. Vi klarer ikke å lære folk i dette landet å tenke rasjonelt uten fremmedgjøring.» Ikke engang det forandret noe. Det pro-sovjetiske partiet grep igjen til folkelig antisemittisme og valgte nasjonalismen fra før andre verdenskrig. Selv om 90 prosent av de polske jødene ble drept under andre verdenskrig og de fleste av de 250 000 som overlevde, emigrerte til Israel, var det noen igjen. I 1968 ble 20 000 jøder anklaget for sionisme og utvist fra landet, og dermed var Polen så godt som tømt for representanter for denne etniske gruppen. På denne tiden reiste for eksempel Zygmunt Bauman fra landet. Noen få år med økonomisk oppsving endte i gjeldskrise. Etter revolusjonen ledet av Lech Wałęsas Solidaritet, ble postkommunistene fjernet fra makten. I Polen begynte nå overgangen til kapitalismen, der liberale eliter og deres fortellinger om fremtid, modernisering, muligheter, endring og betydningen av å følge samme takt som Vesten dominerte.

Samtidig opplevde landet også en dramatisk sosial lagdeling, arbeidsledighet som ofte var strukturell, emigrasjon og velstandsforskjeller både mellom regioner og innenfor byer. Det oppsto en Sør-Amerika-inspirert kapitalisme, der skyskrapere i ett distrikt ble fulgt av regelrett slum i andre. Du kunne føle sinnet hos arbeiderne, følelsen av å ha blitt utelatt fra transformasjonen, fornedrelsen, mangelen på verdighet. Blant mange, særlig i distriktene, rådet og råder fremdeles en opplevelse av å være andreklasses europeere. Økonomisk migrasjon forekommer kontinuerlig, og velutdannet polsk ungdom, ofte med doktorgrad, forlater landet for å vaske tallerkener, rengjøre toaletter og servere kaffe i England, i Norge, på Island og i Nederland, bare for å tjene seg opp nok penger til å klare seg ett år til i Polen i stillinger innen vitenskap, kultur og kunst. Dette blir i stadig større grad aktiviteter som elitens barn driver med, de som har råd til en dyr hobby fordi kan leve av arv.

Mange i Polen føler seg skuffet over endringene. Lokale fabrikker har gått konkurs, småbyer har forfalt. På jobbreiser og under studier betrakter folk sine rikere, mer tilfredse vestlige naboer med bitterhet. Fantasien om modernisering har falmet, og det er tydelig at Polens avhengige og perifere status har befestet seg sterkere i stedet for å forsvinne. I mellomtiden begynner EU å svikte under vekten av virkningen av den amerikanske politikken i Midtøsten, flyktningbølgen og sine egne høyreekstreme, som ønsker å stanse alle forsøk på å danne en europeisk føderasjon. Sentral-Europa har allerede klart å bruke opp store deler av de tilgjengelige midlene, på å bygge motorveier, stadioner og konsertsaler. Vi har fått store byer, og tilflyttingen dit har ført til at distriktene blir avfolket.

NASJONAL REVOLUSJON

Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), under ledelse av Jarosław Kaczyński, utnyttet stemningen og skaffet seg støtte fra ultrakatolikker, nasjonalister som drømmer om landområdene Polen mistet etter andre verdenskrig, tilhengerne av patriarkatet, kristendemokrater, abortmotstandere, gamle skinheads, fotballpøbler, de nyfrelste, nypatrioter og en hel gjeng med ordinære hyklere som alltid har foretrukket å gå med strømmen.

Slutten på de liberale internasjonalistiske metanarrativene, frembrakt av finanskrisen i 2008, ga plass til en konservativ ideologisk offensiv, og til og med en slags nasjonal revolusjon. Den tidligere dominerende tanken om fremskritt er byttet ut med identitet og tradisjon. Her har historien blitt hovedredskapet som skal legitimere makt. «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden: Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden», skrev George Orwell i 1984. Når det gjelder Polen, hadde han rett. Hukommelsen, eller rettere sagt den kollektive hukommelsen, har vært en viktig bestanddel i den nye regjerningens metoder. De har ikke klart å forandre Polens perifere økonomiske stilling. Det forklarer de med at polakkene tilhører et unikt samfunn, med en spesielt edel historie, som gjør dem til den nye utvalgte nasjonen.

Dette understøttes av en vidtfavnende historiepolitikk som makthaverne mener skal få Polen til å «reise seg igjen fra knestående» og få en slutt på «skammens pedagogikk». Holocaust-loven er et av elementene som skal oppnå dette. Men det er ikke alt. Nasjonalistiske, religiøse og ultrakonservative krefter vi kjenner fra historien, har begynt å invadere dagens polske virkelighet. Nå dikter institusjonene nye ultrapatriotiske budskap. Sentralt står Instituttet for nasjonal erindring (Instytut Pamięci Narodowej), som har eksistert i 20 år, og som har som hovedmål å undersøke forbrytelsene i perioden for Folkerepublikken Polen. Enheten har med tiden blitt en institusjon som tar sikte på å «organisere jubileumsfeiringer, popularisere historiske kunnskaper og samarbeide med utdanningsinstitusjoner for å fremme patriotisme og styrke den nasjonale identiteten».

I dag har Lov- og rettferdighetspartiet overtatt styringen av offentlige tv- og radiostasjoner. Skolenes læreplan i historie på barne- og ungdomsskolen dekker i praksis kun Polens historie. Svært ofte foregår undervisningen ved å involvere elevene i patriotiske arrangementer, utstillinger og opplæringstiltak. Også universiteter, lokale myndigheter og biblioteker deltar i å bygge opp dette nye synet på Polen, et syn som er antisosialistisk og antiliberalt. Under fotballkamper organiserer ultranasjonalister patriotiske opptrinn, med store bannere som hedrer den antikommunistiske geriljaen fra 1940-årene. Statseide bensinstasjoner, postkontorer og flyselskaper stiller ut aviser og bøker fra høyre og ytre høyreside. Tidsskrifter som Fronda, Sieci, Gazeta Polska, Uważam Rze eller Gazeta Warszawska, som tidligere bare ble lest av en liten gruppe PiS-tilhengere, har nå blitt halvoffisielle organer for den nye ultrakonservative revolusjonen. Patriotiske tegneserier, filmer og tv-serier blir sponset av staten. Patriotisk musikk, fra black metal til rock til hip hop, er populært. På gatene er flere og flere kledd i såkalt «patriotiske klær», sweatshirt, jakke, bukser, lue og til og med undertøy med nasjonale motiver, emblemer eller slagord – fra «Polens ære» til «Død over fedrelandets fiender». Dette markedet vokser i en alarmerende fart.

«GODE ENDRINGER»

Det finnes nesten ingen jøder her lenger, så dem er det ikke mulig å bruke som syndebukk. I dagens Polen har muslimene overtatt deres plass i innbyggernes kollektive frykt. De fremstilles i offentlige kanaler som terrorister, fanatikere og folk som ikke klarer å tilpasse seg «europeisk kultur» og «europeiske verdier», som bare drømmer om å omvende Europa og Polen til islam. Fienden er også liberalerne, jødene med sin konkurrerende hukommelse, kommunistene som vil løse opp det polske i en tverreuropeisk suppe, tyskerne som vil kolonialisere Polen økonomisk og hevne seg for tapet av Pommern og Schlesien, ukrainerne som ikke har beklaget drapet på polakker under andre verdenskrig, feministene som vil ødelegge familien, og deres allierte blant de homofile og lesbiske. Det tegnes et bilde av Polen som et uskyldig offer for eksterne og interne konspirasjoner. Nasjonale fridager blir til en blanding av nasjonalistiske oppbud og katolsk pomp og prakt. Fra denne blandingen oppstår en ny «kult» i Polen.

Alle ansatte ved institutter som jobber med bøker, audiovisuelt materiell og film, i ekspertgrupper som tildeler utdanningsstipender og ved mange andre institusjoner, fra sentralt til lokalt nivå, er skiftet ut. I stedet er plassene fylt med trofaste, passive og middelmådige tilhengere av regjeringen. Ledere for offentlige teatre og gallerier skiftes også ut. Og om de ved et eller annet mirakel fremdeles gjør noe politisk kontroversielt, blir de konfrontert med det PiS-tilhengere kaller «gode endringer». Foran dørene stiller det seg mennesker i bønn, irritert over teaterstykkets «avvikende» natur, eller ungdommer fra nasjonalistorganisasjoner som forsøker å sperre inngangen. Det er slutt på offentlig støtte og stipender til venstreorienterte, innvandringsvennlige, LHBT-vennlige eller økologiske organisasjoner, alt Popper kalte sivilsamfunnet. Derimot støttes organisasjoner knyttet til kirken, religiøse ordener, katolske universiteter og «patriotiske» virksomheter som produserer alt fra øl til klær.

Noe nytt har begynt. Noe som er enda mer effektivt enn påbud og forbud. Selvsensur. Fordi: «Det er bedre ikke å stikke seg frem», «hvorfor skulle jeg si noe», «det har ikke jeg noe med», «jeg har lån og to barn», «snart har de gått forbi, og vi kan gå tilbake til det normale igjen», «det går bra til slutt», «det kan ikke vare evig» og «som om det var noe bedre før». Derfor blir ikke teaterstykket satt opp, boka blir ikke publisert, utstillingen blir ikke organisert, forelesningen blir avlyst. Forfatteren blir ikke invitert til samfunnshuset. Bandet får ikke spille i konsertsalen.

EN UVISS FREMTID

Den litterære kanon på 100-årsjubileet for Polens uavhengighet viser hva som er viktig for de nye makthaverne. Det er slagordet Gud – Ære – Hjemland skrevet i førtifire tekster. På forfatterlisten er det to kvinner, ingen jøder, én nobelprisvinner, ingen venstreorienterte. Det kommer til å bli verre, for de høyreekstreme, som så absolutt er mer ekstreme enn det ultrakonservative og fundamentalistisk religiøse PiS, presser allerede regjeringspartiet fra høyre. De er fremdeles svake, men om krisen rammer igjen, kommer de krypende ut av grøfter og huler. Og de er ikke bare autoritære, men åpenlyst fascistiske. Flere av dem befinner seg allerede i det polske parlamentet. I øyeblikket er de alene, men godt synlige.

Og når økonomien blir strammere og investorboblene brister, står de klare til å blåse i prosedyrer og hvordan noe tar seg ut, og slå høylytt på sine nasjonalistiske trommer og sende politiet ut med køller, stenge avishus og åpenlyst sette opposisjonspolitikere i fengsel. Kanskje vil vi da huske Kaczyński som demokrat og frihetsforkjemper. Den siste krisen var i 2008. Når kommer den neste?

Przemysław Witkowski (36) er forfatter og universitetslektor.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes