En av Bård Tufte Johansens ubetalelige rollefigurer, fra tv-serien Uti vår hage, er en pakistansk kolonialhandler som insisterer på å ha varene sine tilfeldig plassert rundt i butikkhyllene. «Hulter til bulter!» lyder hans innbitte mantra, kanskje som en protest i en ellers velordnet verden. I dag er det ytterst få som tviholder på en slik forretningsstrategi, uansett bransje. Unntaket er antikvariatene, der tiden synes å ha stått ganske stille. Her rusler tause mennesker fremdeles rundt i labyrinter av bokhyller fylt med mer eller mindre obskure trykksaker, i en atmosfære av ro og rot. Mange av oss liker det slik. I en tid da selv folkebibliotekene står i fare for å bli redesignet og forvandlet til internettkafeer og debattarenaer, innehar antikvariatene en sjelden rolle som kulturelle hvilesteder. Det er ikke slik at alt var ikke bedre før, men noe var bedre før. Med andre ord: Hender det at du blir sliten av Northug og Nesbø? Vil du for en stakket stund unnslippe fotballfruer, Aylar og Charter-Svein? Da er antikvariatene stedet for deg!
ELSKERE AV ANTIKKEN? Hvis man slår opp på ordet «antikvariat» i Yann de Capronas utmerkede mursteinsverk Norsk etymologisk ordbok, finner man at det kommer av gresk antiquarius, «elskere av antikken». Meningen er i og for seg forståelig, språklig sett avledet av antiquus, «gammel» – men det lyder likevel litt voldsomt. Det handler ikke først og fremst om det antikke, høyverdige eller eksklusive, verken fra antikvariatenes eller kundenes side. Bransjens egenart, dens eksistensberettigelse, har å gjøre med en slags lavmælt sympati for bruktboka som fysisk og kulturhistorisk objekt – kombinert med sansen for den spesielle, sjarmerende utidsmessigheten som preger antikvariatene. Et lokale fylt til randen av 20 000–30 000 gamle bokbind får nødvendigvis en særegen fremtoning, en lunhet og lukt som er ulikt alt annet. For de fleste seriøse antikvarbokhandlere er dette yrket minst like mye hobby og pasjon som det er målrettet business. Kundene deres har det gjerne på samme vis.
Da jeg studerte på Blindern tidlig på 1990-tallet, hadde jeg som fast ukentlig ritual å vandre fra antikvariat til antikvariat. Jeg eide ikke mål eller mening, ønsket bare å lete på måfå etter rare og interessante ting. På vei til og fra forelesninger kunne jeg rekke fire–fem antikvariater på en dag. Ikke sjelden glemte jeg alt og fortapte meg i bokkasser mens jeg egentlig skulle ha vært til stede ved forelesninger om – ja, for eksempel antikken. Hele tiden, da som nå, visste jeg med usvikelig sikkerhet at jeg valgte riktig. Tilfeldig kunnskap plukket opp gjennom timelange opphold blant gamle bokutgivelser av alle slag, med et åpent sinn og uten riktig å vite hva man lette etter, var like vesentlig og utviklende som såkalt formell lærdom. I tidligere tider, lenge før jeg selv studerte, var universitetene nettopp steder hvor man ideelt sett skulle oppholde seg lenger enn strengt tatt nødvendig, og hvor det ble oppfordret til tverrfaglig, mer tilfeldig tilegnelse av kunnskap. En student i statsvitenskap kunne bli bedt om å lese skjønnlitteratur for å utvide sin horisont. Studier var i større grad definert som fri læring, innen visse rammer. Selv likte jeg som student å betrakte meg selv i et slikt frihetens lys. Det var mer behagelig enn å innrømme latskap og skulkesyke.
UNDSET OG DEN SLAGS Uansett plukket jeg opp mye kunnskap – i form av hundrevis av kilo med bøker! – særlig hos Oslo nye antikvariat på Majorstua. Her regjerte antikvarbokhandler Even Fen med mild hånd, på sitt tenksomme, lavmælte vis – i det jeg husker som den klart beste faglitterære bruktbokhandelen i hovedstaden. Even hadde enorme mengder med historisk, samfunnsvitenskapelig og filosofisk litteratur, i en tettpakket førsteetasje og en nesten klaustrofobisk kjeller – en katakombeaktig struktur av murvegger og dunkle gangstier mellom tungt nedlessede bokhyller. Ute på fortauet sto billigkassene, hvor man kunne gjøre de mest fantastiske funn. Ikke i form av pengeverdi, men ved å snuble over ukjente titler man aldri ville ha tenkt på lete etter, rett og slett fordi man ikke ante at de fantes. Hos Even kjøpte jeg mye rart, og mye nyttig. Mitt beste kjøp var tjue pent innbundne bind av tidsskriftet Samtiden, fra 1919 til 1938. Jeg fikk dem billig, og ingen enkelt kilde har senere i mitt skrivende liv gitt meg en bredere og mer sammensatt innsikt i mellomkrigstidens ekstreme mentale univers. En annen gang kom jeg over en nyere utgave av Encyclopedia Britannica som Even ønsket å bli kvitt. Som vanlig var han generøs og lot meg få det legendariske bokverket for en overraskende hyggelig pris.
Even Fen la ned antikvariatet sitt for noen år tilbake, til kundenes oppriktige sorg. I dag, som pensjonist, husker han tilbake og kan fortelle om gode år i bransjen på 1980- og 1990-tallet, da offentlige biblioteker og høyskolefakulteter kjøpte mengder av bruktbøker og sto for halvparten av antikvariatets omsetning. Studenter var en annen viktig kundegruppe, fordi de leste mye utenom pensum. Han husker også en spesiell type pengesterke finansfolk som kjøpte bøker i metervis, uten å bry seg om tema eller forfatter. Bestillingene var enkle og lød omtrent slik: Plukk ut noe som passer, ta med Bjørnson og Undset og den slags. Bokhyllene på Aker Brygge skulle fylles opp! Even humrer. Dette var også kunder, på sin måte.
Han begynte opprinnelig som ansatt i Damms antikvariat tidig på 1970-tallet, i likhet med flere av dem som senere startet opp egne antikvariater i Oslo. Han fikk mange år i bransjen og så på yrket sitt som lærerikt og morsomt, samtidig som han tidvis måtte fungere som psykolog og terapeut – enten han ville eller ikke. Mange underlige typer søker seg til antikvariatene, da som nå. En del kom innom Oslo nye antikvariat mest for å prate, av og til i timevis. Jeg husker selv at Even tidvis kunne virke litt behersket trett i slike situasjoner, med kunder som hang ved disken og skravlet på tomgang. Men han tok det pent.
BULDRING I KJELLEREN Blant de mer fargerike personlighetene husker Even Fen først og fremst Georg Johannesen, som pleide å trampe inn og ned til kjelleren, hvor han ropte og buldret opp trappen – som det intellektuelle jordskjelvet han var. Historikeren Nils Johan Ringdal spradet også innom, lettkledd for å lufte musklene, på sin flamboyante og samtidig dannede måte. Kjente akademikere og professorer ankom nedlesset med nye og uleste bøker som de fikk gratis fra forlagene. Even Fen kjøpte billig, og begge parter var fornøyd. Markedet var godt. Det fantes andre antikvariater i samme bydel, men det var plass til alle.
Slik var det da. Men hvem kjøper brukte bøker i dag? Dreier det seg om et marked på retur? Enkelte reportasjer i NRK og andre medier har antydet noe slikt i den senere tid. Vidar Wangsmo driver Wangsmo Antikvariat i Trondheim, er styreleder i Norsk Antikvarbokhandlerforening og er lei av å høre om bransjens påståtte død. Det finnes en rekke antikvariater som driver offensivt og satser for fremtiden, understreker han, i byer som Oslo, Drammen, Sarpsborg og Trondheim. For eksempel øker hans eget antikvariat omsetningen hvert eneste år. Det er hundrevis av butikker rundt om i Norge som selger gamle bøker – bruktforretninger, gjenbruksbutikker og rene antikvariater – selv om bare rundt 20 av dem er medlem av selve bransjeforeningen. Kravene til erfaring og profesjonalitet er strenge, forteller Wangsmo, derfor er ikke foreningen så stor. Men mangfoldet er bare en fordel. Kunder er det nok av, ikke minst på nettet. Nettportalen antikvariat.net står i dag for halvparten av antikvariatenes salg. Bransjen tenker nytt, mener Vidar Wangsmo. Og han har rett i at nettsalg av antikvariske bøker er praktisk og målrettet. Men personlig kontakt – den menneskelige faktor, om man vil – gir flere underholdende opplevelser.
KVINNE I AFFEKT Omtrent så lenge jeg kan huske, har Messel og Wildhagens antikvariat fungert som et litterært landemerke på Uranienborg i Oslo. Våren 2015 legges det ned. Jeg stikker innom en dag i februar. Det har allerede vært salg noen uker, og lokalene er glisne. Hyllene er i ferd med å tømmes. Kundene har rotet utover, og bøker og tidsskrifter ligger henslengt i krokene som løv om høsten. Gulvene er kledd med brune sisaltepper fra syttitallet, slike man gjerne ser i gamle antikvariater. Men først nå, da tusenvis av bokbind er borte og lyset for en gangs skyld slipper ordentlig til i krokene, ser jeg hvor loslitte disse teppene egentlig er. Bokhyllene er også velbrukte, og når bøkene er vekk, kommer umalte vegger bakenfor til syne, for første gang på kanskje flere tiår. Lokalet virker ribbet, forlorent. Tidligere, med fulle hyller og reoler, fremsto det som levende, isolert og kledd. Ingen har naturligvis pusset opp butikkrommet i særlig grad mens forretningen var aktiv. Prøv selv å flytte tusenvis, for ikke å si titusenvis av bøker, for å male et par vegger! Et antikvariat i drift bærer sin slitasje med verdighet. Papir og støv går opp i en høyere enhet og blir til patina. Et antikvariat uten bøker er en trist selvmotsigelse.
Innerst i rommet sitter en slank kvinne med kort grått hår ved en datamaskin. Det er innehaveren, Mette Wildhagen. Jeg kjenner henne ikke personlig, og ordlegger meg uheldig når jeg spør om en situasjonsrapport for antikvariatene. Er det slik at det begynner å gå dårlig for bransjen? Hun er jo selv i ferd med å legge ned? Da, med ett, forvandles den rolige damen til en ildsprutende drage. Sjelden så jeg et bokmenneske i sterkere affekt.
Mette Wildhagen forteller meg skarpt at hun skal ha seg frabedt den slags tåpelige, ureflekterte spørsmål, som jeg for øvrig stiller på riv ruskende gale premisser. Hva mener jeg med å komme hit og spre løgnaktige påstander! Hun har nylig snakket med andre journalister om akkurat den samme problemstillingen, sier hun, og vinklingen deres bygget på forutinntatte meninger og sørgelig mangel på kunnskap om bransjen. Jeg blir perpleks og usikker der jeg står. Iltre kvinner i antikvariske omgivelser er nytt og skremmende, det må jeg ærlig innrømme. Var det Sokrates som sa «etter torden kommer regn» da hans kone Xantippe skjelte ham ut for deretter å tømme en nattpotte i hodet på ham?
PRAGMATISK VEMOD Stemningen roer seg etter hvert. Jeg nikker og mumler samtykkende, og Mette Wildhagen innser at jeg ikke tilhører fienden, altså dem som hevder at bruktbokas tid er forbi. Hun utdyper sine argumenter og understreker at det ikke er mangel på kunder eller etterspørsel som gjør at hun selv legger ned. Høsten 2014 var faktisk hennes beste sesong noen gang. Men hun er blitt 70 år og skal pensjonere seg, så enkelt er det. Det som imidlertid er et problem for bransjen, er de høye husleiene i Oslo sentrum. Dette er en del av årsaken til at noen av landets største og mest tradisjonsrike antikvariater har lagt ned eller gjort om driften. Bjørn Ringstrøms antikvariat er nylig blitt borte, mens Damms antikvariat har flyttet til mindre lokaler. Man må omstille seg, mener Wildhagen, noe som gjelder alle bransjer. Hun er nå blitt vennligheten selv. Prosas fotograf tar bilder av både henne og de slitte lokalene, med formell tillatelse. Kanskje tenker hun som oss: en siste dokumentasjon. Nedleggelse av butikken er en pragmatisk affære. Men det skjer ikke uten vemod.
Jeg rusler videre og stikker innom flere antikvariater i hovedstaden. Bredden er større enn man kanskje skulle tro. Det finnes nisjer i markedet. Jeg legger merke til at enkelte av dem, som Majorstuen antikvariat, kan tilby imponerende mengder av LP-plater i tillegg til et bredt utvalg av bøker. Så vidt jeg husker, var dette antikvariatet for noen år siden spesialisert innen barnebøker. Andre antikvariater satser på dyrere bokverk eller historiske kart og landskapsprospekter. Gammel norsk krim fra 1920- og 1930-tallet, som tidvis går for overraskende høye priser, har også vært et spesialfelt i bransjen. De fleste antikvariater driver likevel på bredt grunnlag, med litt av hvert i hyllene.
MORO Å HOLDE PÅ Jeg slår av en prat med Eivind Bergmann, som har drevet Adamstuen Antikvariat, mellom Bislet og Ullevål sykehus i Oslo, i mer enn 30 år. Han kjenner seg ikke igjen i noen elendighetsbeskrivelse for bransjen. Forretningsåret 2013 var hans beste noensinne. Han averterer i aviser og med store skilt om at han kjøper bøker, og det kan man ikke gjøre i en bransje på sotteseng. Men det er klart – slik også Even Fen og Mette Wildhagen var inne på – at man starter jo ikke nødvendigvis antikvariat for å bli styrtrik. Det er en livsstil, mener Eivind Bergmann. Man må genuint like det man driver med, og føle at det moro å holde på. Selv har han alltid opplevd det slik.
Samtidig er det selvfølgelig ting som forandrer seg, legger han til. Etterspørselen tar nye veier. Bergmann nevner som eksempel flotte, påkostede bokverk fra 1960- og 1970-tallet, som Storgårder i Norge og tibindsverket Jordens folk. For 10–15 år siden var disse svært etterspurte. De ble revet ut igjen så fort de kom inn. Jordens folk gikk for rundt 2000 kroner. Nå har Bergmann hatt en komplett utgave av det samme bokverket liggende i tikronerskurven i ukevis! Årsaken er generasjonsskifter og dødsbo, som har gjort at slike bøker ikke lenger er sjeldne. Bergmann må innrømme at han er usikker på hva som blir morgendagens klassikere – om noen. Han leser i forlagskatalogene og kan ikke riktig oppdage bøker med potensiell antikvarisk klassikerstatus. Forlagene satser annerledes enn før.
Også Bergmann nevner de økende husleiene. I København har det samme skjedd, understreker han. Antikvariater i tradisjonsrike Fiolstræde legges ned på grunn av høye leiepriser, eller de flytter ut. Selv kjøpte Eivind Bergmann butikklokalet sitt tidlig på 1990-tallet, da det var kjøpers marked. Det har lønt seg å være selveier. Eivind Bergmann avslutter med å spørre seg retorisk om hvem det kan være som påstår at antikvariatenes og bruktbokas tid er forbi, uten å kjenne bransjen. Kan det være at disse menneskene egentlig aldri har vært så opptatt av bøker i utgangspunktet?
Tidene forandrer seg på bokfronten, også for meg. Jeg går ikke ofte i antikvariater nå lenger. Jeg eier flere bøker enn jeg noen gang vil få plass til i bokhyllene. Huset er fullt, nok er nok. Trenger jeg en spesiell bruktbok, går jeg på nettet, bestiller og får den i posten. Kjekt og greit. Men likevel, antikvariater er ikke – skal ikke være! – som amazon.com. På nettantikvariat finner man det man ønsker, men ikke det man ikke visste at man trengte å vite. Dette er en vesentlig forskjell. Etterspurt informasjon er én ting. Kunnskap man uforvarende snubler over, er noe ganske annet. De gamle antikvariatene lever fremdeles. De tilbyr stillhet, loslitte tepper og tilfeldig kunnskap. Utdatert og støvete? Spør Mette Wildhagen, om du tør. Selv sier jeg som Bård Tufte Johansen: Hulter til bulter!
