– Jeg siterer: «Ettersom nordmennenes land er det siste land i verden, passer det at det får sin omtale sist i boken vår.»
– Det må jeg si! Det siste land i verden. Og derfor sist i boken. Dette kan jeg like. Ikke bare blir man omtalt til sist; man er også fra det siste. En besnærende analogi. Ja, en snedig fremstilling av forholdet mellom de to: verden og boken. Den ene belyser den andre. Og den andre den ene. Ingen bøker utenfor verden. Ingen verdener utenfor boken. Eller fantaserer jeg nå? Har jeg misforstått? Hvem er det som snakker?
– Sitatet skriver seg fra Adam av Bremens beretning om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, forfattet på latin en gang i annen halvdel av det 11. århundret, og senere, mye senere, utgitt i det siste land i verden. Adams beretning, oversatt til norsk av Bjørg Tosterud Danielsen og Anne Katrine Frihagen, og med etterord av Helge Ingstad, ble i 1993 forlagt av H. Aschehoug & Co. i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
– En bok, et forlag, et kulturbibliotek og et akademi. Også her ledes oppmerksomheten mot en fremstilling av et forhold. Snedig? Kanskje. Men uansett: Noen – en eller annen eller flere – må skrive storverket om forleggeriets historie i Norge. Og beretningen om Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgjør et eget kapittel. Ingen grunn til å betvile det.
– En omtale sist i boken?
– Kanskje. Det avgjørende må være dette: å betone fremstillingen av forholdet mellom bok, forlag, kulturbibliotek og akademi; å sørge for at storverkets lesere ikke skal behøve å gjette seg frem til hva redaksjonelle bestemmelser, valg og føringer har hatt – og har – å si. Det dreier seg om et univers der alt er redaksjonelt.
– Og nå er det Adam av Bremens bok vi henter ut av kulturbiblioteket. «Adams verk», skriver oversetterne i bokens forord, «er ikke tidligere oversatt til norsk. Det er takket være et initiativ fra Helge Ingstads side at Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek nå har stillet seg bak utgivelsen av dette viktige og interessante kildeskrift for norsk middelalderhistorie.»
– Viktig og interessant. Sånn skal det lyde. For hva er det vi bør velge å lese? Hvis det da er snakk om et valg? Hør nå! Du må velge å lese Adam av Bremen! Dette viktige og interessante kildeskrift for norsk middelalderhistorie! Jeg skal lære deg å velge, jeg! Uansett: Hva? Lese hva? Jeg blir aldri trett av å sitere Samuel Johnson: «It is strange that there should be so little reading in the world, and so much writing.»
– Kan du oversette det?
– En annen gang. Mitt eneste argument, det eneste jeg her og nå er i stand til å formulere, er å betrakte som en gjentagelse. Jeg gjentar: Skriften farer av sted – og lesningen henger etter. Å lese alt som er verdt å lese … Nei, det er ikke mulig. Heller ikke på Johnsons tid var noe sånt mulig. 1700-tallets lesere befant seg ikke innenfor rammene av det overkommelige. Det er jo derfor han sier det han sier, Johnson, er det ikke? Og det han sier, kan tolkes som et utslag av litterær melankoli. «It is strange that there should be so little reading in the world, and so much writing.»
– Så sannelig! Umulig å lese alt. Umulig for Johnson og umulig for oss. Men for Adam av Bremen var det overkommelig: å lese alt det hans egen tid fremhevet som leseverdig, hvis vi kan si det sånn. Og vi kan forestille oss en leser – Adam – som lærer seg kunsten å (for)fatte verden. Det som skrives, er det man trenger. Og Adam skriver – i Danielsen og Frihagens oversettelse: «På grunn av ville fjell og streng kulde er Norge det minst fruktbare av alle land og passer bare for fedrift. På samme måte som araberne, lar de feet beite langt ute i ødemarken. De får sitt livsopphold av feavl, de bruker nemlig dyrenes melk til mat, og ullen til klær. Derfor fostrer landet djerve krigere.»
– Visste jeg det ikke! «På samme måte som araberne» …
– Og samme år, altså 1993, presenterer kulturbiblioteket Emmanuel Levinas’ Den Annens humanisme, oversatt og med innledning, noter og et essay av Asbjørn Aarnes. Med etterord – efterord, mener jeg – om Bergson og Levinas, signert Hans Kolstad. «Ønsket med denne boken», skriver Aarnes i innledningen, «er ikke å tilby en oversikt over Emmanuel Levinas’ filosofi, men å la leseren få dele erfaringer med forfatteren.»
– Noen var vitterlig optimister i de dager. Noen trodde på dialog. Noen trodde på betydningen av stil og perspektiv. I de dager var det mulig, mente enkelte, å lese Nietzsche uten å måtte pålegge seg selv å ta entydig stilling til påstanden om Guds død. Det som betød noe, var Nietzsches stil og Nietzsches perspektiv. Og noen trodde på dialog. Andre – og de var ikke få de heller – forkastet dialogen, ja, forkastet og snakket lenge og vel om dialogens umulighet. Jeg husker ikke helt, men noe sier meg at det var disse andre som til slutt gikk av med seieren.
– Levinas skriver – i Aarnes’ oversettelse: «Higen efter den Annen, som vi gjennomlever i den mest alminnelige sosiale erfaring, er den grunnleggende bevegelse, den rene henrykkelse, den absolutte retningsbestemmelse, meningen.»
– Meningen, du. Selveste meningen. Så merkelig det er å lese en slik setning i dag. «Higen efter den Annen» … Den reneste utopisme!
– Tja? Hva hadde Thomas More sagt? Boken står der, i bokhyllen, ved siden av Aarnes’ Levinas-oversettelse: Utopia, oversatt og med innledning av Trygve Sparre, utgitt i 1982, Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Thomas Mores Utopia, denne lille, men likevel enorme boken fra det Herrens år 1516 … En hel verden – det er jo nettopp det denne boken rommer. Utopia, «ikke-stedet», det andre stedet, «hittil kjent bare av meget få», en øy bestående av «fireogfemti bysamfunn, rommelige og stort anlagt».
– Et diktverk, med andre ord? Eller kommer det an på øynene som leser?
– Et diktverk – i aller høyeste grad. Så misforstå meg rett: More er Shakespeare før Shakespeare ser dagens lys – han dikter. Men så er spørsmålet hvordan vi – her og nå – forholder oss til et diktverk fra 1516. Vi har jo lært oss skjelnekunsten. Vi skjelner, ser – klart og tydelig – at sakprosa er noe annet enn skjønnlitteratur, og vi vet hvordan vi skal orientere oss der ute i den store verdenen. Nettopp dette – at vi evner å skjelne – er forutsetningen for å kunne utøve en annen kunst: kunsten å flytte grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur.
– Er det forestillingen om den kreative og genreoverskridende forfatter du har i tankene? Eller tenker du på vår tids «litteraturdebatt»? For hvem snakker om kunsten å flytte grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Debattantene! De hellige debattantene! Erkebiskopene! Stadig mene noe om litteraturen. Stadig forfekte såkalte litteratursyn. Debattantene peker på noe de tilsynelatende er enige om å kalle litteratur – et «noe» de selv har skapt, et fantasifoster, en heller dårlig fiksjon. For «noe» må de jo debattere, debattantene.
– Ryktet sier at du er god til å fortelle historier.
– Hør nå! Skriften for av sted – og lesningen hang etter. Så en vakker dag – og som ved et trylleslag – var litteraturen blitt overflødig. Litteraturen var ikke selvsagt lenger. Det eneste selvsagte, det nye selvsagte, viste seg etter hvert å være «litteraturdebatten».
– Du gir deg visjonene i vold. Men noen visjoner er bedre enn andre. Husk det! «Tradisjonen bakover er meget rik: Ett lærd verk lister opp ikke mindre enn 32 visjoner på latin fra begynnelsen av det 5. århundre til midten av det 12. Mange av disse verkene er irske, og blant disse er Tundals visjon, som ble skrevet i 1149, efter min mening det mest betydelige.» Dette skriver Jan W. Dietrichson i forordet til den oversettelsen han i 1984 utgav i kulturbiblioteket.
– Tundals visjon. Utvilsomt et av middelalderens mest innflytelsesrike og populære visjonsdikt. Og nettopp derfor bør vi lese det.
– Fra oversettelsen: «Engler fløy omkring med vinger av gull som skinte sterkt. Ikke noe menneske her på jord har sett maken til englene som svevet omkring blant lenkene, og rørte dem lett. Da ble det slik klang og slike klokkeklemt, slik melodi og slik sang, og slik rikdom at fryden var større enn noen kan gjette. Tundal var så betatt av det han opplevet og så jublende glad at han slett ikke ville gå videre, men bli der for evig og alltid.» Men det jeg skulle si for litt siden: Poenget er at kulturbiblioteket huser høyst forskjellige verker – fra høyst forskjellige tider.
– Men hvem var det som igangsatte det hele? Hvem var Thorleif Dahl?
– «Thorleif Brandtmann Dahl (1891–1967) var reklamemann, forlegger, filolog og mesén.» Dette står å lese på kulturbibliotekets nettsider, og kan hende er det talende for det som etter 180 publiserte bøker jo må kalles et vellykket litterært prosjekt: reklame, forleggeri, filologi, mesenvirksomhet – i skjønn forening. Forhold.
– Det var akkurat det jeg skulle til å si. Forhold.
– Dahl var blant dem som så at «[t]ilgangen til verdenslitteraturens klassiske verker var altfor dårlig, og adskillig verre enn i Sverige og Danmark».
– Bekymringens røst. Et misforhold mellom bøkene og det siste land i verden.
– Og la meg like gjerne sitere mer fra nettsiden: «Navn som Cicero og Erasmus, Plutark og Voltaire stod i fare for å bli redusert til marginale, for ikke å si ukjente skikkelser. Løsningen måtte etter Dahls oppfatning bli en permanent støtteordning for å oppmuntre til utgivelser av sentrale og betydningsfulle skrifter, særlig fra de eldre fasene i vår kulturhistorie.»
– Penger. Også i de dager var det pengene man måtte håpe på. Litteraturen var blitt overflødig; den var ikke selvsagt lenger – og nå gjaldt det å investere i tradisjon og erindring. En verden uten Voltaire … For en skrekkvisjon!
– Videre: «Samtidig var Dahl – og mange med ham – opptatt av å verne om riksmålet og markere en front mot ‘samnorskrørsla’ som hadde begynt å omskrive klassikere til skolebruk. Norsk riksmål ble derfor en selvsagt basis for Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbiblioteks virksomhet. Selve kjerneområdet for Stiftelsen har vært å oversette gammelnorsk litteratur og klassiske verker fra oldtiden, middelalderen og den nyere tid.»
– Akkurat. Men det var den gang da, i opphavs tid. Eller vil du si at denne fordoblede bekymringen fremdeles gir legitimitet til kulturbibliotekets prosjekt? Cicero og Erasmus, Plutark og Voltaire: Står disse Europas skriveføre ennå, jeg hadde nær sagt ennu, «i fare for å bli redusert til marginale, for ikke å si ukjente skikkelser»? Og denne opptattheten av «å verne om riksmålet» – er det fortsatt mulig å peke på en plausibel grunn til å fremme det argument at riksmålet må gjøres til gjenstand for konservering?
– Ja vel, la oss krangle om språk, om former, om normer. Kjør debatt! Ja vel.
– Vi unngår debatten. Vi ser bort fra erkebiskopenes bedrifter. Guds fred! For det er ikke språk «språkdebatten» handler om. «Språkdebatten» handler om forestillinger om språk. Etter alle disse årene er det fremdeles forestillinger «språkdebatten» handler om. Men det vesentlige har aldri vært kulturbibliotekets uttalte språksyn, men det faktum at mesterverker er blitt oversatt til norsk – og blir oversatt til norsk. Det er dette vi må snakke om: oversettelser.
– Sant! Og norske litteraturhistorieskrivere har oversett oversettelsene. Forunderlig er det. Meget forunderlig! For det er i oversettelse at språk settes på prøve. «Det gjelder å sette bevisstheten på prøve og ikke å vinne bevissthet om prøven.» Dette skriver Levinas – i Aarnes’ oversettelse.
– Der sa du det! Og jeg oversetter: Det gjelder å sette språkbevisstheten på prøve og ikke å vinne språkbevissthet om prøven.
– Levinas/Aarnes: «Å settes på prøve, det er nettopp å ta imot det absolutt annet. Tilsynekomsten av det absolutt annet er ansiktet hvor den Annen påkaller meg og gir meg en ordre, ut av sin nakenhet, ut av sin ribbethet. Den Annens nærvær er en oppfordring til å svare.»
– Vel. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Utopisme?
– Før Levinas kom inn i bildet, var Aarnes en av landets viktigste formidlere av Descartes’ filosofi. Eksempel: Meditasjoner over filosofiens grunnlag og andre tekster, oversatt og med en studie av Asbjørn Aarnes, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 1980. Jeg siterer fra studien: «Vi kjenner uttrykket: Jeg tror ikke mine øyne og blandingen av juss og folkemål i en landsens vending: Hvem kaverer for auga mine? Det vil si: hvem innestår for at det jeg ser, er slik i seg selv som jeg ser det? Descartes må ustanselig ha stilt seg dette spørsmålet – og svaret lyder gjennom hele hans verk: Det er Gud som stiller den nødvendige garanti for at alt er til, og for at menneskets innsikt er innsikt i det mennesket selv er i stand til å forstå som sin innsikt.»
– Motsatt Levinas? Et forsøk på å vinne (språk)bevissthet om prøven? Hvem kaverer for auga mine?
– Noe sier meg at Aarnes foretok et avgjørende sprang. Fra den ene oversettelsen til den andre. Men uten å oppgi tanken på Gud.
– Men nok om det! For nå er det min tur. Jeg henter en bok ut av Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Molières Don Juan, oversatt av Hanne Herrman, utgitt i 2013.
– Det må bli siste ord sist i verden – for denne gang.
– Don Juans tjener, Sganarelle, holder frem en tobakkspung og sier: «Uansett hva Aristoteles og alle de andre filosofene måtte mene, er det ingenting som kan måle seg med tobakken. Den er de dannedes store lidenskap, og den som ikke tobakk tar, han er en ussel kar. Ikke bare forlyster og renser den menneskehjernen, men den oppdrar også sjelen til dyd, og gjennom den lærer man å føre seg som en verdensmann. Har ikke De lagt merke til at straks man tar en pris, anlegger man en høflig og verdig omgangsform; henrykt spanderer man i øst og vest overalt hvor man ferdes. Man venter ikke engang på å bli spurt, neida, man iler til og kommer spørsmålet i forkjøpet. Derfor er det hevet over tvil at tobakken inspirerer alle som bruker den, til en ærefull og moralsk adferd. Men nok om det.»
Leif Høghaug (42) er kritiker, forfatter og oversetter.
