La stå!

Noen ganger, når folk spør hva jeg jobber med, hører jeg meg selv svare at jeg skriver bøker. Hver gang føles det som en løgn, ikke minst fordi det faktisk er minst 75 prosent løgn.

Mange som kaller seg forfattere eller «skriver bøker», enten de er skjønnlitterære eller sakprosa-varianter, jobber egentlig med alt mulig annet minst 75 prosent av arbeidstiden. Vi som er selvstendig næringsdrivende frilansere på heltid, jobber tidvis også heltid med å skaffe oss andre inntekter ved siden av knappene eller de knappe bokstipendene. Det gjør vi for eksempel gjennom foredrag om en bok vi har skrevet eller et beslektet tema, vi reiser rundt på skoler via Den kulturelle skolesekken, vi leder noen møter eller intervjuer en annen forfatter på et bibliotek, i tillegg til ulike ad hoc-oppdrag som kommunikasjonsjobber, PR-jobber, contentjobber, annen journalistikk eller konsulentoppdrag. Jeg kjenner forfattere som jobber på sykehjem eller omsorgsboliger i perioder. Vi danderer arbeidslivet og inntektslivet på en sånn måte at vi kan gjøre litt av det vi drømmer om å gjøre mest: Skrive bøker.

Men samme hvordan vi danderer og står på, så er det sånn: Som selvstendig næringsdrivende registrert som enkeltpersonforetak er det ingen som betaler arbeidsgiveravgift for oss. Og da har vi kun minimale rettigheter, eller ingen rettigheter, når det gjelder velferdsgoder som arbeidsledighetstrygd eller sykepenger. Det er dette som kalles arbeidslinja i Norge. Den er streng. Den overlever fordi vi aksepterer at vi deler opp borgerne i et A-lag og B-lag når det gjelder tilgangen til velferdsgoder. Vi lever i en slags rar, uuttalt samfunnskontrakt der forfattere (og andre kunstnere) på én side hylles og anses viktige: Hva var vel et samfunn uten bøker! Eller dans. Eller film. Eller annen kunst. Kultur. Musikk. Da land etter land stengte ned, var det kulturen som holdt oss gående, på tvers: filmer, musikk, strømmede konserter, bøker på øret og bøker i sofa, og digitale debatter om vi ønsket litt friksjon.

På den annen side: Vi som driver med dette, må samtidig akseptere at samfunnet ikke verdsetter oss nok til å åpne døren inn til velferdsstaten. Der mange av de andre er. Forleggeren din. De ansatte i plateselskapet ditt. Informasjonskonsulenten på galleriet som selger din kunst. Leserne dine. Lytterne dine. Fansen. Nå som koronapandemien har vist at det kan finnes løsninger, også for oss: Skal vi gi slipp på dem, uten kamp?

NAV for alle, alle for en?

Et kollektivt virusangrep avkrevde regjeringen kollektive løsninger for alle, inkludert for oss som er selvstendig næringsdrivende. Dette nye heter «Kompensasjon for selvstendig næringsdrivende og frilansere når du mister inntekt på grunn av korona». Løsningen kom på plass etter krav fra flere fagforeninger for kunstnere ganske raskt etter nedstengingen 12. mars 2020.

Vi har kanskje glemt det allerede, men det var dramatiske meldinger fra folk i kunstfeltet, i den korte luken som oppsto mellom stengt samfunn og åpent søknadsskjema i NAV noen uker etterpå, i mai 2020. Mange mistet all inntekt. I mange måneder framover. Jeg var en av dem. I samme sorte luke hadde vi ikke oppdaget digitale løsninger heller, eller utviklet gode avtaleverk rundt deltagelse i dem som fantes. Men også dette kom på plass.

Norsk Forfattersentrum gjorde en formidabel innsats i hittil urørt terreng. Vi fikk egne honorarsatser på digital deltagelse, og vi lærte oss å sette grenser for ukritisk deling på internett av det som var vårt åndsverk, som vi lever av. Vi stablet oss på beina, og vi kunne puste fordi vi visste at NAV ville dekke 80 prosent av inntektstapet i forhold i inntekt i 2019. Fra 2021 ble dette redusert til 60 prosent. Men alt er bedre enn situasjonen som oppstår fra 1.oktober i år: Fra da dekkes null prosent av inntektstap på grunn av korona.

Som et mirakel over alle mirakler viste det seg av NAVs søknadsside var superenkel og tok omtrent fem korte minutter å fylle inn. Ikke var det krevende spørsmål heller. Har du tapt penger? Ja. Ønsker du kompensasjon? Ja. Send inn. Ja. Vi var plutselig innafor.

Men. Det det er nå vi må begynne å snakke om flyulykker. Når det skjer en stor flyulykke med mange døde, blir det landesorg, medieoppslag og kanskje også kollektiv støtte rundt ofrene. Det er ikke rart. Det er fint, og det er naturlig at det blir slik. Vi vil alle støtte, vi kan kjenne sorgen og frykten i egne kropper når vi leser om andres.
Men på det private plan kan tragedien være like stor for den ene familien som et stille sted i Norge rammes av plutselig eller langsom død akkurat nå. Uten av noen vet det, skriver om det, eller gir kollektiv omsorg. Det er også naturlig, selvsagt.

Pandemien var flyulykken som rammet alle, på ulike måter, og der de færreste slapp helt unna, uten en skramme. Med ett skulle også vi selvstendig næringsdrivende bli kompensert for tap av inntekt på grunn av nedstengingen av Norge på lik linje med alle de andre skattebetalerne der ute. For husk dette: Vår eneste bistand i NAV-systemet om vi går på en real smell, pandemi eller ei, er sosialstønad. For å få dette må man selge unna både eiendom og eiendeler. Det er ingen lek, dette her. Det er, med andre ord, ikke mye sugerør ned i statskassa blant alle våre arbeidere i kulturfeltet, selv om det inngår i moderne myter.

Hva vi kan tape

Selvstendig næringsdrivende, i kunstfeltet eller på andre arbeidsplasser, er ikke bare sårbare om markedet vårt forsvinner. Vi er også sårbare om vi selv må «forsvinne» en periode hvis livet røyner på. Vi kan også bli syke. Gå på en smell. Sykdom. Skilsmisse. Død. Bekymringer for et barn, en mor. Skrivesperre. Senebetennelse. Det må ikke en pandemi til før vi taper inntekt. Men det er bare pandemien som gir oss støtteordninger.

Det finnes ingen fast jobb som forfatter. Eller oversetter. Eller danser. Eller filmskuespiller. Eller billedkunstner. Hvis alle vi skal bli arbeidslinjas idealmennesker og skaffe oss en fast jobb, så får vi ikke alt dette: Bøker. Bilder. Dansekunst. Filmer. Kunst.

Det er på tide at bevisbyrden skifter. Hva er vår velferdsstats begrunnelse for å la sine kunstnere leve så sårbare liv? Hvorfor er ikke velferdsgodene universelle og gjelder oss også?

Paradokset, som pandemien i all sitt flomlys også har vist oss, er dette: Vi er mange som elsker å se dans, vi elsker gode norske serier på NRK og Netflix, vi elsker musikken på øret, men vi har ikke overført dette til en politisk elsk for gode velferdsordninger for alle disse kunstneriske sliterne. Alle disse som gir oss kultur av alle slag, kultur som oversetter livet for oss og gir det mening, gøy og glede.

Denne mangelen på velferdsgoder er noe myndighetene «glemmer» å si noe om når de oppfordrer folk til å bli gründere og etablere sin egen arbeidsplass. For alle vi selvstendig næringsdrivende forfattere og oversettere i NFFO har gjort dette: Vi har skapt vår egen arbeidsplass, vi er gründere. Men når vi gründer, slipper staten samtidig billig unna.

Det private forfatterlivet er politisk

Det er noe vi sjelden snakker om i Norge: Ulikheten i personlig økonomi. Vi synes det er ubehagelig. En gang, sent på natten, på et av NFFOs årsmøter med påfølgende fest, havnet jeg i en morsom diskusjon om dette. Det viste seg, selvsagt, at vi sakprosaforfattere rundt samme barbord, satt i høyst ulike økonomiske posisjoner: En levde på arv, og stipendet var bare et heldig pluss i en økonomisk trygg hverdag. En annen var på nippet til å gi opp hele bokprosjekt etter at vedkommende hadde fått avslag på et stipend som var liv eller død for videre frilansliv. En hadde en velstående ektefelle og dermed en trygg og god hverdag stipend, eller ikke, og søkte stipend mest for selvtillitens skyld – for vissheten om at noen trodde på prosjektet.

Flere hadde historier om stipend som rant som sand mellom fingrene mens man balet med et samlivsbrudd eller mental uhelse og ikke skrev så mye som et punktum. Vi kan le av det, og det er vi gode til også, men det et underliggende alvor: Uten gode stipender, uten muligheter til delvis å kunne leve av å skrive bøker, kan vi få et samfunn der det kun er personer fra øvre sjikt av befolkningen som skriver bøker. Eller driver med annen kunst. Nå, som pandemien har åpenbart den voldsomme usikkerheten som faktisk inngår i dette risikoprosjektet helt uavhengig av stipendene, får vi håpe det ikke betyr at nye og eldre stemmer kollektivt flykter vekk fra bransjen.

I andre land er man redd for det. European Writers Council, der både Den norske Forfatterforening og vår egen NFFO er medlemmer, overvåker koronapandemiens konsekvenser for europeiske forfattere, og har helt fra de første nedstengingene kom hatt oversikt over alle mulige støtteordninger i ulike land. De deler også rapporter og artikler om konsekvenser forfattere har vært utsatt for underveis i pandemien.¹

European Writers Council skriver at nettopp fordi forfattere i utgangspunktet, over hele linja og hele Europa, har lav inntekt, er det få som har en økonomisk buffer å lene seg på. Dermed truet, og truer, pandemien eksistensen til en hel bransje.

De beskriver hvordan mange forfattere mistet inntekt på oppdrag, inntekt på salg og muligheter til sårt trengt PR og foredrag. De bruker begrepet «bølger» om forfatterlivet under covid-19, for ikke bare viruset slo inn igjen og igjen, det gjorde også nedturene for forfatterne. Tap av oppdrag var første bølge. Den andre bølgen handlet om manglende boksalg fordi bokhandlere har vært stengt. Den tredje? Konsekvensen av å ha vært usynlig akkurat det året din bok kom ut.²

Dette får helt konkret og dramatiske konsekvenser, melder paraplyorganisasjonen vår: Folk sliter med å betale husleie, forsikring og andre regninger. Det var tross alt den inntekten man hadde. I Storbritannia har 65 prosent av alle skrivende og oversettere mistet inntekt. Under 30 prosent har fått statlig støtte.³ Også nå i 2021 opplever forfatterne i den britiske studien at oppdrag fortsetter å kanselleres, som i fjor. Og i Norge? Norsk Forfattersentrum meldte i juni i fjor at en gjennomsnittsforfatter tjener kun 120 000 per bok. Resten av inntekten kommer fra formidling. Med koronaen forsvant formidlingsoppdragene for svært mange.

– Vi lyste nylig ut små krisestipender på 5000 kroner. På fem dager fikk vi førti søknader. Alle var kvalifiserte. Søknadene avdekket små kriser. Forfatterne søker om penger til mat. Husleie. Strøm. Aktivitetsskole for barna. De aller færreste forfattere har mye penger. De merker veldig godt når en inntektskilde forsvinner, sa daglig leder i Norsk Forfattersentrum Ingvild Christine Herzog til Dagsavisen i 2020.⁴

Og det er særlig de næringsdrivende frilanserne, både forfattere og oversettere, og de som driver enkeltpersonsforetak eller veldig små bedrifter, som rammes hardest, melder de, sammen med uavhengige bokhandlere og små forlagshus. Hva mer taper vi? Bredden i bøker og i kultur. Dominoeffekten kan bli dramatisk. Vi vet ennå ikke hvor dette ender.

Miguel Ángel Serrano, Secretary, som er visepresident i European Writers’ Council, sier at å forsvare forfattere er å forsvare kultur, og til syvende og sist: Fremtiden til alle og arven til alle.⁵ Det er ikke småtterier.

Kulturen er død. Leve kulturen!

På regjeringens hjemmeside har Kulturdepartementet listet opp alle støtteordninger som er gitt til kultur-, frivillighets- og idrettssektoren under pandemien. Det er mange. På tross av noen blindsoner og grupper som ble oversett har den norske regjeringen gitt mye kulturstøtte.

I Klassekampen 10. mai i år meldte avisen at forfattere fremdeles frykter at det vil gå lang tid før inntektene kommer tilbake. – Jeg har finansiert skrivingen ved å reise på turneer og forfatterbesøk i 25 år. Dette er min første høst uten noen planlagte oppdrag, sa forfatter Kirsti Blom til avisen.

Forfatter Hilde Østby, som tidligere i år ga ut sakprosaboken Mageboka, fortalte i samme artikkel om viktigheten av å kunne reise rundt og holde opplesninger og delta i litterære samtaler: – Det har ikke bare innvirkning på salget, men er også viktig for å gjøre boka levende og sette den i kontekst.

Hun anslo at hun har mistet 70 prosent av de litterære oppdragene sine det siste året, og hun frykter at pandemien vil påvirke det norske litteraturfeltet i lang tid framover. For når man ikke synes med sin lille sakprosabok der ute i feltet, tar bestselgerne over på nett, der nettbokhandlerne aktivt promoterer kjendisnavn, og der en amerikansk forfatter er det samme tastetrykket unna som deg. Men det var bare du som, før, kunne besøke bygdas bibliotek og snakke om deg og din bok og kanskje finne en ny leser der. På nett har du ikke sjans mot Lucinda Riley.

Hilde Østby, som tidligere har skrevet boken Kreativitet, viser i samme oppslag i Klassekampen også til den opplagte sammenhengen mellom nettopp kreativitet og økonomi: – Trygghet gjør at man både blir mer modig og mer kreativ, sier hun.

Og hun har rett. Hvordan skal du klare å levere tidenes prosjektbeskrivelse når du ikke aner hvordan du skal betale barnehagen neste måned, når du kaver rundt etter frilansoppdrag på helt andre felt? Det sier seg selv. Det er bare i eventyrene (særlig de amerikanske variantene) man blir kreativ og motivert av å leve på sultegrensen.

Vi har gode støtteordninger i Norge. Vi har NFFO, Fritt Ord og Kulturrådet som alle tilbyr oss å søke stipend så vi kan skrive. Dette er viktig. Det betyr at vi faktisk kan få, og får, forfattere på tvers av klasser og økonomisk utgangspunkt. Det handler om demokrati og deltagelse. Men vi er mange om beinet, det er aldri nok bein, og noen av dem vi får er ganske magre i tillegg. Dette aksepterer vi, det er en del av pakka ved å bli forfatter. I den pakka ligger også aksepten for at en bokidé faktisk ikke alltid er god nok, samme hvor lenge vi jobber ubetalt med research og prosjektbeskrivelse. At vi tar sjansen på reelle økonomiske tap. At vi en periode jobber med noe annet. Kaster oss rundt. Gleden over å faktisk få stipend er også så berusende at alt slit og alle tidligere avslag glemmes. Men når rusen dabber av og hverdagen kommer, burde vi våge å tenke lenger enn fra måned til måned, fra søknadsfrist til søknadsfrist, fra oppdrag til oppdrag, og tørre å kreve den tryggheten fast ansatte kan ta for gitt når noe stanser opp. Av ulike grunner. Enten det er markedet ditt eller du som svikter. Akkurat hvordan? Akkurat hvor mye? Akkurat hva skal vi kalle den nye velferdsordningen?
Vet ikke. Men et sted å begynne er å stille spørsmålene og be de respektive foreningene ta utfordringen.

Arbeidere har i 150 år slåss for at de nettopp ikke skal måtte være takknemlige og stå med lua i handa når de får lønn, sykepenger eller ferie. Er det ikke på tide vi sakprosaforfattere og andre kunstnere av selvstendig art begynner kampen for det samme? At vi får våre rettigheter, når resten av samfunnet tar våre bidrag som en selvfølge for et godt liv?