Kunstig intelligens og den menneskelige skaperkraftens fremtid

De siste par årene har alle slags kunnskapsarbeidere begynt å spørre seg om jobbene deres er truet av kunstig intelligens. Samfunnsutviklingen fra den industrielle revolusjonen frem til i dag, som har vært mulig takket være en nesten ubegripelig grad av teknologisk nyvinning, viser at det er god grunn til å bekymre seg i møte med slike nyvinninger. Selv er jeg allikevel ikke bekymret for jobben, så mye som for den menneskelige skaperkraftens fremtid.

Joda, det er godt mulig at en del av oss på kort sikt vil bli arbeidsledige, få færre oppdrag eller gå ned i lønn etter hvert som også intellektuell virksomhet blir redusert til å mate råvarer inn i maskiner. Der tidligere tiders kroppsarbeidere skyflet kull inn i forbrenningsovner for luselønn, vil vi hodearbeidere fôre kunstig intelligens med menneskelige innfall som den så kan utbrodere. I skrivende stund streiker manusforfattere i Hollywood delvis fordi dette allerede har begynt å skje. På utallige andre måter er sinnene våre en råvare for industriherrene å utnytte. Vi gir tross alt de personlige dataene våre til de store teknologiselskapene for en slikk og ingenting.

Men på lengre sikt vil de negative konsekvensene av kunstig intelligens øke med de positive mulighetene: Hva om prisen for en automatisert kur for kreft eller omfattende løsninger på klimakrisen, er at vi glemmer at vi lever i en verden formet av menneskesinnet? Hva om vi passiviseres til å glemme at vi har skaperkraften til å omforme den?

Kunstnerisk intelligens

Det får være opp til andre å vurdere sannsynligheten for at kunstig intelligens vil gjøre oss til slaver eller batterier, eller sløse bort naturressursene våre på å lage binderser (som i den svenske filosofen Nick Bostroms «paperclip maximizer»-tankeeksperiment om hvor viktig og vanskelig det er å skape etiske maskiner). Jeg har ingen formening om hvorvidt robotene vil drepe oss fordi de misforstår våre upresist definerte instrukser, eller fordi de utvikler egne mål som kommer på kant med våre. Kanskje de lar oss være i fred og fortsetter med sitt, mens vi til slutt vandrer ut av sivilisasjonen for å begynne på nytt på savannen. Forskere, filosofer og andre slags folk som vet mer enn meg om kunstig intelligens og om teknologisk utvikling generelt, får belære om det såkalte AI alignment problem, altså den uhyre innviklede oppgaven det er å gi menneskelige mål og verdier til en teknologi som potensielt overskrider vår forstand.

Ikke at teknologien er helt fremmed for meg. Allerede som barn ved årtusenskiftet lekte jeg meg med enkle chatboter som ELIZA og MegaHAL. ELIZA ble oppfunnet i 1960-årene som en terapisimulator i stand til å stille åpne spørsmål og omformulere svarene man ga til enkle oppfølgingsspørsmål, mens MegaHAL fra 90-årene hadde en litt mer imponerende evne til å lære. Basert på tingene jeg skrev til MegaHAL, kunne den svare med remikser av mine setninger som av og til lignet originale, sammenhengende utsagn. Men stort sett ble svarene i beste fall til noe festlig rør, og jeg mistet raskt interessen.

De siste par årene har noe skjedd. Som så mange andre har jeg blitt imponert av OpenAI sin bildegenerator DALL-E, og chatboten deres ChatGPT har de siste månedene vært et hyppig brukt leketøy. I motsetning til MegaHAL forstår den stort sett hva jeg ber om, for så å gi grammatisk korrekte og til tider kunstferdige svar tilbake. Basert på følgende bestilling;

«Give me a Shakespearean soliloquy in iambic pentameter about the perils of artificial intelligence»

spytter den umiddelbart ut åtte strofer i denne stilen:

Behold, the rise of artificial minds,
Whose circuits hum with cold and lifeless breath,
They mimic thought, yet lack the flame divine,
That grants our kindred souls their vital spark.

Ved ett tilfelle har jeg benyttet ChatGPT som et kreativt verktøy og ikke bare leketøy: I forbindelse med sceneteksten «Millennial Queen», som handler om den narsissistiske dronning Celine av det forhenværende sosialdemokratiet Norvego, ga den meg hjelp til å finne gamle og nye popsanger som forherliger materialisme og individualisme. Stykket handler forresten nettopp om tapet av tilstedeværelse i en kultur der hele virkeligheten er skjermformidlet, og fortellingen ender med at dronningen får fatt i et interkontinentalt ballistisk missil hvis kunstig intelligente brukergrensesnitt skubber henne mot katastrofens rand.

Hva gjelder essayistikk og personlig sakprosa som dette, gir den offentlige gratisversjonen av ChatGPT enn så lenge altfor trygge, generiske og konsensusorienterte svar til å være av nytte. Med forbehold om at den betalte versjonen visstnok skal være mye bedre, tviler jeg sterkt på at ChatGPT kommer til å skrive bøkene eller fylle tidsskriftene våre med det første. Man leser ikke bare for adspredelsens eller informasjonens skyld, men også fordi teksten skaper en menneskelig forbindelse mellom forfatter og leser.

Slukt av teknologien

Selv om det også eksisterer en slik forbindelse i menneskeskapte tekster som man leser på en skjerm, fører fysiske objekter som bøker, tidsskrifter og aviser til en konkretisering og styrking av denne forbindelsen. Jeg begynte å lese bøker på skjerm lenge før det fantes lesebrett, men gjennom årene har jeg merket en tendens til at skjermen har blitt den primære relasjonen, dette på bekostning av relasjonene jeg ønsker å ha til forfattere via bøkene deres. De millionene av bøker og artikler som er tilgjengelige på skjermen, blir redusert til en hel masse innhold som konkurrerer om oppmerksomheten min. Dessuten er skjermenhetene våre konstruert for å lede oppmerksomheten bort fra tålmodige aktiviteter som å lese, henimot slike som fører til annonseinntekter. I denne forstand har vi allerede lenge vært styrt av kunstig intelligens. Etter hvert som teknologien blir mer intelligent, vil den bli bedre og bedre til å manipulere oss bort fra vår egen forståelse av hva som er og ikke er viktig, inn mot den ene eller den andre virkelighetsforståelsen som utviklerne kan tjene på.

I en bok kan vi streke under ord, stryke dem ut eller skrible våre egne tanker i margen. Vi kan kaste boken på tvers av rommet. Hvis vi gjør det samme med mobiltelefonen, vil den knuse og dermed bryte forbindelsen vår med resten av verden. En fysisk bok er én ting i verden. Den er én mer eller mindre sammenhengende påstand om hva verden er, og hva den bør eller ikke bør være. På den andre siden søker teknologien vår – enten utviklerne vet hva de holder på med eller ei – å bli vår nye virkelighet. Den ønsker ikke å inngå i en likestilt relasjon, men å gaslighte oss inn i altomfattende situasjoner formet etter smaken til Mark Zuckerberg.

Grunnen til at jeg ikke frykter for jobben min på kort sikt, men i et lengre tidsperspektiv frykter for den menneskelige skaperkraftens fremtid, er at den kunstige intelligensen som nå fremstår relativt harmløs, vil videreutvikles side om side med andre teknologier og til slutt vokse sammen med dem. Innen large language models som ChatGPT har blitt gode nok til ikke bare å imitere Shakespeare, men faktisk kan konkurrere med vår menneskelige originalitet, er det en god sjanse for at en del av skjermene våre har blitt erstattet av VR (virtual reality). Da står vi ikke lenger overfor enhetene våre som foran håndgripelige objekter, men vil befinne oss liksom inni dem, slukt av sanselige verdener som langt overgår boksidenes todimensjonale og svarthvite tørrhet. Selv om slike verdener tilsynelatende vil være generert etter våre preferanser, og dermed på sett og vis resultater av individuell kreativitet, vil de i realiteten vanne ut de individuelle forskjellene våre gjennom allmenne og alminneliggjørende algoritmer som skal kunne favne om alle mennesker.

Å lese bøker i fysisk format istedenfor på en skjerm er én enkel metode vi har for å forhindre at dette skjer. Den fysisk gestaltede leser–forfatter-relasjonen som en bok representerer, er uerstattelig, fordi den gjør det lettere å være en kritisk og bevisst medskaper, ikke bare av denne boken eller denne spesifikke relasjonen, men av verden. Avstanden som finnes mellom deltagerne i enhver sunn relasjon, gjør det mulig å si:

«Slik ser jeg verden, men hva tenker du?»

Eller: «Det er jo bare din mening. Selv tenker jeg at …»

Fangenskap

Som art har vi allerede omskapt virkeligheten i vårt bilde for så å bo inni dette bildet. Med «bilde» mener jeg her alt fra byer og bygninger til tankekonstruksjoner og sosiale strukturer. Så lenge vi vet at verdensbildene vi bor i, er nettopp bilder, og at de er menneskeskapte, og så lenge vi i fellesskap fortsetter å skape og omskape dem, gjør vi nettopp det vi mennesker er skapt til å gjøre. Disse verdensbildene som vi har skapt, er på ingen måte perfekte, men de er våre, og vi kan alle være med på å forme dem.

Men hva skjer når vi begynner å la skapningene våre skape for oss? Da mener jeg ikke bare i den relativt smale forstanden som ethvert verktøy begrenser hva det er mulig å skape. Hva skjer om vi innbiller oss at disse kunstig intelligente verktøyene, som aldri har kjent menneskelig nød – slik vi kjenner nøden på kroppen hver dag – vet bedre enn oss hva slags verden vi bør leve i? Hva skjer om de skaper så oppslukende verdener for oss at vi glemmer at vi lever i et kunstig generert bilde?

Det kan så klart lyde selvforherligende når en forfatter sier at kreativt arbeid er menneskets vesentlige aktivitet, men her snakker jeg om kreativitet på alle plan: fra opprettelsen og opprettholdelsen av en global verdensorden helt ned til hverdagslige spørsmål som hva vi skal ha til middag, hvordan vi innreder husene og steller i hagene våre.

Jo mer vi overlater dette kreative arbeidet til noe som bare skulle være – og som utvilsomt kan være – nyttige verktøy eller artige leketøy, desto større blir faren for at teknologien vår fanger oss uten at vi får det med oss.

Uvirkelighetens hav

Mange dystopiske spådommer fremstår i ettertid helt latterlige, mens andre igjen viser seg å ha vært regelrette profetier. Et eksempel på det sistnevnte er den amerikanske medieteoretikeren Neil Postmans kritikk i Amusing Ourselves to Death: Public Discourse in the Age of Show Business (1985)¹. I denne boken skildrer Postman hvordan TV-mediet forvandlet den politiske sfæren til ren underholdning. Ifølge ham er det visse egenskaper ved selve mediets audiovisuelle form og format, som, til forskjell fra bøker, aviser og tidsskrifter – og på tross av våre beste intensjoner – nærmest nødvendiggjør et slikt kulturelt forfall. De teknologiske mulighetene våre for umiddelbar behovstilfredsstillelse blir bare bedre og bedre med teknologien, og konsekvensene verre og verre, med den amerikanske realitypresidenten som både høyde- og lavpunktet hittil.

Kort etter at jeg leste boken i fjor sommer, drømte jeg at jeg befant meg på et sunket eller synkende skip. På skipet var jeg omringet av skapninger som minnet om mennesker. Hver gang jeg nærmet meg dem, så jeg den røde gløden i øynene deres og hudens blågnistrende gjennomskinnelighet. Skapningene var ren elektrisitet. De var spøkelsesaktige roboter i en tvers igjennom kunstig verden. Jeg fikk det for meg at jeg var fanget i et dataspill som hadde rent ut i virkeligheten. På ett punkt i drømmen ville jeg hjelpe en kvinne som jeg var forelsket i, men som jeg fikk en stadig sterkere mistanke om at ville meg vondt. Også hun viste seg å være et elektrisk spøkelse. Jeg unnslapp etter hvert skipet og trodde jeg hadde kommet meg ut av den kunstige verdenen, men igjen og igjen måtte jeg innse at også denne delen av virkeligheten var i ferd med å synke ned i dette uvirkelighetens hav.

Jeg våknet fra drømmen, men den marerittaktige uvirkelighetsfølelsen vedvarte i flere minutter. Jeg fikk det umiddelbart for meg at drømmen var en allegori over vår egen samtid, og den fremtiden som jeg har forsøkt å advare mot i denne teksten. Men advarselen er i seg selv allegorisk. Jeg aner jo ikke hva som kommer til å skje fremover. Jeg vet derimot at den verdenen vi allerede lever i, er full av distraksjoner og regelrette trusler mot evnen vår til å ta inn over oss virkeligheten, og til å engasjere oss kreativt i den.

Et par uker etter drømmen så jeg den fjerde og siste sesongen av TV-serien Westworld², hvor en fornøyelsespark fylt av menneskelignende roboter flyter over i verden og gjør alt til et dødelig spill. Samme sommer leide jeg VR-brillene Oculus Quest 2 – utviklet av et Zuckerberg-eid selskap med det orwellianske navnet Reality Labs – for å spille Half-Life: Alyx, et videospill som ble lansert i 2020. På tross av utallige tekniske feil og mangler ved VR-brillene fikk jeg en smakebit på hvor forunderlig og oppslukende virtuelle virkeligheter kan være. Nettopp fordi jeg selv er så sårbar for denne teknologiens evne til å forføre, frykter jeg den.

Billedlig bevissthet

Forvitringen av menneskelig skaperkraft er allerede i full gang. Ikke bare bruker vi timevis av livene våre hver dag på å konsumere innhold produsert av andre mennesker, fremfor å lage noe eget ut fra vår egen livssituasjon og våre egne behov: Innholdet blir i stor grad foreslått av algoritmer. Istedenfor å utfordre oss til å være medskapere i verden, lærer disse algoritmene seg hva vi liker og gir oss mer av det samme. Og fremover skal ikke engang innholdet bli produsert av andre mennesker – en situasjon som tross alt opprettholder en viss grad av menneskelig forbindelse – men av kunstig intelligens?

Teknologien blir angivelig utviklet av mennesker for å tjene menneskeheten. Men etter hvert som tjenerne våre blir bedre og bedre på å skreddersy opplevelser basert på en blanding av våre preferanser og de mer allmenne premissene innbakt i koden, er faren stor for at vi glemmer å være medskapere, og i det hele tatt mister av syne at vår menneskelige verden er menneskeskapt. Vi kommer til å glemme at vi ikke lever i virkeligheten, men i bilder basert på våre utforskninger av virkeligheten hittil, og at verdens- og selvbildene vi har skapt, kan og bør bli omskapt etter hvert som vi utforsker virkeligheten videre. Kort sagt står vi i fare for å miste all kontakt med virkeligheten.

Bare mennesker kan skape bilder og vite at det er det vi gjør. Derfor vil oppgaven for sakprosaister og andre virkelighetsbaserte forfattere fremover være å forhindre det fullstendige tapet av kontakt med virkeligheten. Vi må øke vår egen og leserens billedlige bevissthet ved å skape bilder og samtidig peke forbi bildene. I det 20. århundret lærte vi av utopiske forsøk som nazisme og kommunisme, og deres dystopiske konsekvenser, at verdensbildene våre enten kan være totalt feilslåtte i sin unnfangelse eller urealiserbare i virkeligheten. Kanskje frykter vi nå vår egen hang til utopisk tenkning i en slik grad at vi ønsker å overlate tenkningen til maskinene? Men dette er bare enda en utopi, kanskje den farligste vi har kommet på hittil. Så lenge vi husker det, er det et sunnhetstegn at vi ennå ikke har gitt opp å drømme eller å tolke våre egne drømmer.