Kimingen i telefonen dro meg ut av juledvalen, hvis den i det hele tatt kunne kalles det. Takket være frilanslivets evige etterslep var ferien blitt redusert til en fjern drøm, etterfulgt av noen dagers drømmeløs søvn, og nå hadde jeg bråvåknet, og hverdagen var ubønnhørlig tilbake. Litt som den morgenen jeg våknet og gløttet bort på iPaden på nattbordet med trøtte øyne og med vantro kunne konstatere at Donald Trump var blitt valgt til president i Amerika. America First var blitt den nye verdensordenen, og mannen som var selve prototypen på alt det vi europeere liker å mislike ved landet over dammen, et stort, rødt, vandrende McDonald’s-skilt (rød caps og det hele), var blitt president i USA, som det heter i vår verden. Stemningen var trykket, og ingen visste hva som ventet. Det gjorde åpenbart heller ikke det vandrende McDonald’s-skiltet. Eller gjorde han det?
INNSKUDD OG DIGRESJONER
Det jeg ikke visste da jeg gløttet bort på nattbordet med søvnig blikk den grå novembermorgenen (faktisk var det strålende sol i Trøndelag den dagen, men det var det nok ikke alle som la merke til), var at det akkurat da satt en kar ved navn Michael Wolff og gjorde seg så usynlig som mulig mens han storøyd observerte denne uvanlige nyvalgte presidentens fremferd og spurte seg om omtrent det samme. Det jeg heller ikke visste, var at jeg en januarmorgen over ett år senere skulle få resultatet av denne uanselige observatørens intense forsøk på å forstå en uvanlig – og langt fra uanselig – president og dennes vei til makten, verdens på det tidspunktet mest omtalte bok, Fire and Fury, i fanget, med et mildt sagt uvanlig spørsmål: om jeg kunne oversette en sjuendedel av den, for så å språkvaske resultatet av min egen sjuendedel pluss de seks andre forespurtes, og som om ikke det var nok, sy dem sammen til en helhet (omtrent så lange som dette, og med like mange innskudd og digresjoner, var for øvrig de fleste setningene vi skulle få i oppgave å tråkle oss igjennom og iføre norsk språkdrakt – men det var en digresjon). På knappe tre uker. Til sammen. De seks andre skulle jeg ikke vite hvem var før noen dager senere, det vil si, etter hvert som de ble hanket inn fra sin grå frilanshverdag uten juleferie (det var i alle fall det jeg var i stand til å forestille meg der og da) til dette uvanlige samarbeidet. Men jeg sa altså ja. Eventyrlysten våknet til liv, til tross for evig etterslep og ferieskuffelse. Og eventyrlyst var det åpenbart noen andre som følte på også.
SJEFSSAMMENFATTER
Kagge Forlag har så lenge jeg har kjent dem, og så vidt jeg vet alltid, vært et litt uvanlig forlag. Så hva passet vel bedre, og hva var vel mer naturlig, enn at nettopp de slo kloa i boka om den uvanlige presidenten og satte i gang det uvanlige prosjektet med å samle sju skrivende mennesker som i all hovedsak ikke kjente hverandre fra før, og be dem oversette Michael Wolffs flue-på-veggen-betraktninger fra Donald Trumps Hvite hus (med stor H i Hvite, etter rådføring med Språkrådet, men det kommer vi tilbake til) i løpet av uvanlig kort tid. Vær så god. Takk for tilliten. Dette blir spennende. Hjelp!
Det var bare ett å gjøre: å komme i gang, jo før, jo heller. Som prosjektkoordinator, gruppeleder, sammensyerske eller hva man nå skulle kalle det, sendte jeg en mail til «gruppa» og følte meg hensatt til skoledagene, den gangen «gruppearbeid» var et velkjent og gjerne litt negativt ladet begrep:
Hei alle, og velkommen til oversetterkollektivet «Fire and Fury» :)
Ettersom jeg er blitt utnevnt til «sjefssammenfatter» og det kom noen kommentarer på at sidefordelingen var litt ugunstig, tilbød jeg meg å dele inn jobben etter kapitler heller enn sider, slik at det blir lettere for alle parter – og på alle måter. Det gikk faktisk sånn noenlunde opp, selv om det ble visse ujevnheter i sideantall. Jeg tenker i hvert fall at det er bedre for sluttresultatet om vi oversetter hele kapitler hver, og ikke blir nødt til å stoppe og overlate stafettpinnen til nestemann midt i. Det kan bli utfordrende nok som det er å få det til å henge sammen med så mange involvert.
Så da håper jeg dere sier dere enige i forslaget mitt til inndeling, og at ingen av dere har begynt allerede (prøvde å skynde meg med dette så godt det lot seg gjøre …!).
[…]
Inndelingsskjema ligger vedlagt. Spør hvis dere lurer på noe!
Beste hilsen
Kaja
DETTA BLIR GØY!
Tonen var satt. Den skulle bli atskillig mindre prektig etter hvert. På dette tidspunktet ante undertegnede fremdeles lite om hvem de andre medlemmene av «gruppa» var, og ingen av oss ante hvem medlem nummer seks og sju var, for de var ennå ikke kommet på plass. Som prosjektlederdebutant (i hvert fall utenom skolesammenheng) var jeg nervøs for omtrent alt, og søvnløsheten og den dårlige matlysten hadde alt gjort seg gjeldende, men et sted der inne var jeg også heltent og klar til dyst. Så skjedde det noe magisk: Det viste seg at stemningen var noenlunde den samme også hos de øvrige seks, og de positive vibbene bredte seg. «Detta blir gøy!» lød omkvedet i resten av e-posttråden den dagen. Tittel kom på plass, den trauste varianten, «Ild og vrede», vant frem over mer spenstige forslag som «Harme og hysteri» og «Brann i Trump Tower» – sistnevnte forslag et resultat av en faktisk nyhetsoverskrift den dagen tittelen var inne til diskusjon – og vi var i gang.
I vårt parallelle e-postunivers ploppet det stadig inn spørsmål til den engasjerte forsamlingen om hvordan vi skulle oversette (eller la være å oversette) enkelte gjengangerbegreper som «presidency» (presidentskap? presidentperiode?), «campaign» (valgkamp? valgkampanje?), «MAGA» (oversette? ikke oversette? hashtag? ikke hashtag?), POTUS og FLOTUS (vet nordmenn engang hva det er?), for å nevne noe. Et av dilemmaene det ble brukt mest tid på, var hvorvidt det skulle brukes stor forbokstav i «hvite»/«hvitt» i ulike konstruksjoner som hadde med Det hvite hus å gjøre. Det fantes det nemlig ikke et like enkelt svar på som man kanskje skulle tro. E-posttråden startet som følger:
Hvordan skriver vi Det hvite hus i ubestemt form?
«The president arrived […] at a White House under construction …»
Det kan selvfølgelig omskrives, men konstruksjonen er jo gangbar på norsk også:
Kongen ankom et slott som var en byggeplass
Partilederen ankom et storting som lå i ruiner
Presidenten ankom et Hvite hus som undergikk full oppussing …? (Kanskje?)
Presidenten ankom et Det hvite hus … (Kanskje?)
Presidenten ankom et Hvitt hus … (Neppe)
Presidenten ankom et hvitt hus … (Funker selvfølgelig ikke)
Forslag mottas med takk!
MED STOR H?
Dette ble etter litt om og men og frem og tilbake videresendt Språkrådet, hvorpå vi fikk følgende respons:
Hei
Dere kan nok beholde den store forbokstaven, slik:
Trumps Hvite hus
Jamfør «dagens Aftenpost» og «en speilblank Oslofjord» i Skriveregler.
Konstruksjonen «et Hvite hus» skjærer i øynene, men følger av samme regel. (Kan den unngås?)
Nå er det mye «Reagans hvite hus» o.l. med liten forbokstav i eldre litteratur (se nb.no). For eksempel har Per Egil Hegge skrevet «Nixons hvite hus» i en bok. Det kan lett forsvares logisk om man kan se navnet som en slags erstatning for «Det». Nå spørs det om det er det som er tanken bak, men liten forbokstav kan uansett ikke være noen stor feil.
Hva skulle vi gjort uten Språkrådet! Det ble stor H til slutt. Og sånn gikk no dagan.
Etter hvert kom også noen hjertesukk, som da vedkommende som var så heldig å få æren av å oversette en av Trumps taler til norsk, raskt innså at her gikk det ikke an å ty til tradisjonell grammatikk:
Da jeg skulle oversette talen Trump holdt hos CIA like etter innsettelsen, strevde jeg for å få den norske versjonen like uforståelig som originalen. Det er vanskelig når man er oppdratt til at det man skriver, skal gi mening.
Eller da famøse begreper i Trump-sammenheng som «grab them by the pussy»
(Apropos – jeg er nå på «Grab them by the pussy». Wish me luck!)
og «golden shower» skulle få norsk ordlyd:
Kjære alle dere som er mer verdensvante enn meg.
Hvordan oversetter dere «golden shower»
[…]
Vel, nok om det.
I RAMPELYSET
Etter et par uker var snart alle de ulike delene kommet innboksen min i hende fra henholdsvis Bergen, Oslo, Tromsø, Paris og LA. Det var nå maratonen skulle begynne for min del. Sju deler skulle både kokvaskes og finvaskes og til slutt sys sammen til en helhet, og e-postkorrespondansen var eneste pekepinn på hva jeg kunne forvente av konvergens eller mangel på sådan. Jeg var med andre ord ganske spent. Det nærmet seg den hellige deadlinen (i dette tilfellet var den faktisk det), og temperaturen steg for hver dag som gikk.
Og som om det ikke kokte nok allerede, så havnet vi, oversettergruppa, i rampelyset. Nærmere bestemt i Rampelys-seksjonen til VG, hvor vi fikk navn og bilde på trykk og bidro med hvert vårt favorittsitat fra boka – oversatt til norsk, selvfølgelig. Jeg spurte meg når en oversetter (eller sju) sist hadde fått så stor oppmerksomhet rundt en oversettelse underveis i arbeidet med oversettelsen. Det måtte ha vært da en av Dan Browns bøker skulle til pers og oversetterne ble innelåst i en kjeller sammen med manuset og hverandre og ikke fikk komme ut før de var ferdig. (Nå var det kanskje ikke akkurat sånn, men det var etter sigende ikke langt ifra heller.) Det kan også hende vi ble overgått av et annet gruppearbeid som foregikk omtrent samtidig med vårt, et sted (eller flere) i Nederland, som et av gruppas medlemmer sørget for å påpeke akkurat da vi hadde begynt å bli høye på oss selv:
Nederlenderne slår oss. Boken kommer på nederlandsk fredag. Seks oversettere har brukt ti dager.
Ouch. Vi måtte forsøke å komme på høyden igjen, snarest mulig, dette var kritisk for gruppemoralen:
Har de da hatt oversettere som går på gress? Eller kloner de dem?
Hilsen #ganskestressanå
Må være kloning! Man vet aldri hva de nederlenderne kan finne på … ;)
#holdut!
BALANSEPUTE
Ja ja. Drit i nederlenderne. Rampelys eller ei, her måtte tunga holdes rett i munnen og hodet holdes Sibir-kaldt (hvilket ikke var så vanskelig vinteren 2018) i minst en uke til. Språkvaskeren fant frem briller, lupe, kikkert, balansepute (det vil si, den kom inn senere, som et akutt HMS-tiltak for å bøte på mangel på blodsirkulasjon og, vel, mark i rumpa som følge av døgnkontinuerlig virksomhet) og det som var, og skred til verket.
Første bud var: konsekvenssjekk, konsekvenssjekk, konsekvenssjekk. Vi hadde på forhånd blitt enige om å benytte hver våre foretrukne former, samtidig som vi hadde i bakhodet at tonen skulle være gjennomgående konservativ, og heller konsentrere oss om å samkjøre stadig tilbakevendende ord og begreper på forhånd. Endinger og bøyningsformer kunne lett samkjøres i vasken, hadde undertegnede så kjepphøyt påstått. Det stemte jo til en viss grad, men det var mye annet som overhodet ikke kunne karakteriseres som «lett» med denne oppgaven. Blant annet forfatter Wolffs kronglete språk, som hver oversetter på sitt vis hadde strevd med å få et levelig og lesbart norsk ut av, noen mer enn andre.
[…] den første setningen er noe av det lengste og mest krøkkete jeg har vært borti
[…] jeg klarer ikke å konstruere lesbare setninger uten ett og annet punktum
DIKTATOR
Ettersom konsekvenssjekk og andre teknikaliteter opptok mye av denne språkvaskerens tilmålte tid, og sett i lys av det faktum at jeg var blitt nødt til å språkvaske meg selv, var det enda godt at det også var satt av (altfor lite, alltid for lite, men dog) tid til en gjennomgang nummer to. Velsignet være dette friske par øyne som ikke var svertet av intensivt gruppearbeid og invalidiserende nattarbeid, og som sammen med redaktør Tuva Ørbeck Sørheim gjorde en utmerket jobb med å løse opp i de siste flokene – og misforståelsene. For hva mente nå egentlig pressetalsmann Sean Spicer med utsagnet «You can’t make this shit up», som han visstnok uttalte etter at han måtte lyve om antallet mennesker som hadde møtt opp på sjefens innsettelsesseremoni, og hvordan ville man sagt det på norsk? Sånt kan man altså lure på.
Og så var vi jammen i mål. På veien hadde vi riktignok måttet legge fra oss kjepphester vi kanskje ikke engang var klar over at vi løp rundt med – fordi det ikke var tid (aldri nok tid) til den sedvanlige nervepirrende gjennomgangen og kommentar-for-kommentar-opprettingen av vasken som enhver oversetter frykter og irriterer seg over og kanskje egentlig liker litt når alt kommer til alt (Ah, se her, jeg hadde rett, vasker tok feil! Hør, hør!). Men noe av grunnen til at dette uvanlige gruppearbeidet fløt såpass lett som det tross alt gjorde, var nettopp den samstemte innforståttheten med at hvis dette skulle fungere, måtte vaskeren være diktator. Det er nok første og siste gang i språkvaskens historie at det er tilfellet.
Men vi kom altså i mål, og sju deler ble til et hele: Sju oversettelser var blitt til Ild og vrede.
You can’t make this shit up.
Kaja Rindal Bakkejord (36) er oversetter og språkvasker.
Ild og vrede. På innsiden av Trumps Hvite hus er oversatt av
Kaja Rindal Bakkejord
Lene Stokseth
Lars Lenth
Gunnar Kagge
Sindre Kartvedt
Øyvor Dalan Vik
Jan Christopher Næss
