Hvor er det blitt av narkobiografiene?

Det var en tid da bokhandlene bugnet av sanne historier om narkomane skjebner. De tilbød skrekkblandede beretninger om det spennende og farlige. Det var fortellinger fra helvete, men nesten alltid med et positivt budskap. Det gikk bra! Det nytter! I dag er det langt mellom disse «narkobiografiene». Hvor ble det av dem?

Boken om «Christiane F» slo an tonen med historien om en ung jente som gikk fra hasj til heroin i rekordfart. Wir kinder von Banhof Zoo kom ut i Tyskland i 1979 og på norsk i 1980 med tittelen Å være ung er for jævlig, oversatt av Anne-Marie Smith. Det var en historie om skilsmissebarn i de nye drabantbyene, om nye samværsformer, om nye mønstre for rusbruk og ikke minst om barn som solgte sex. Filmen kom i 1981, og sammen med boken utgjorde den en formidabel advarsel for de oppvoksende generasjoner.

Narkobiografienes tid startet ca. 1980 og var mer eller mindre faset ut i 2010. I dette essayet skal jeg se på noen av de mest kjente titlene i sjangeren. Hvem er det som kommer fram mellom permene? Hva forteller de?

Hva er en narkobiografi?

Ikke alle biografier om mennesker i rus kvalifiserer til sjangeren. Hun ville jo ikke dø, for eksempel, er boken om barnevernsjenta som døde av overdose (Siren Henschien, Cappelen Damm 2018). Boken handler om Ragnhild som barnevernsbarn, ikke som bruker av rusmidler. Det er følgelig ikke en narkobiografi. Det samme gjelder Ane Ramms bok om datteren: Jeg skal alltid passe på deg (Gyldendal 2019), som handler om en ung jente i møtet med et uoversiktlig og lite velegnet behandlingssystem. Det er en politisk bok fra en foreløpig underkjent ruspolitisk opposisjon.

Det er også stadig kjendiser, alt fra fotballspillere og skuespillere til de som bare er «kjent», som står fram med rusproblemer. Bøkene deres er likevel ikke narkobiografier sånn jeg behandler dem her. Det samme gjelder kjente historier som for eksempel den om Henki Hauge Karlsen, mannen som i sin tid ga aids et ansikt (som det står på omslaget). Dette er fortellingen om en ung homofil mann som engasjerte seg i bartendernes fagforening, og som fikk den store sykdommen. Det var kun i et slags etterord leseren fikk vite at hans liv også var sterkt preget av amfetaminbruk. Henki var «homoen», ikke «junkien», men han kvalifiserte i utgangspunktet til begge betegnelsene.

Spørsmålet om hvorfor det ene ryktet vinner over alle de andre, hører til livets mysterier. En egen studie kan lages om hvordan man «blir» narkoman, kjendis, homo, barnevernsbarn, sexarbeider eller hva det nå måtte være man kan få av det sosiologen Everett Hughes kalte «hovedstatuser». Her konstaterer jeg bare at narkobiografiene handler om mennesker i kraft av at de ruser seg. Bøkene jeg definerer som narkobiografier har tre kjennetegn:

• De er biografiske i den forstand at de forteller en hovedsakelig kronologisk livshistorie.
• Livets fremhevede hendelser er interessante sett i lys av rusmiddelbruken.
• De formidler et positivt budskap.

Narkobiografiene tar i realiteten flere former i skjæringspunktet mellom sakprosa, roman og forskning. Hard asfalt fra 1982 var en slags naturalistisk selvbiografi for pseudonymet «Ida Halvorsen», ført i pennen av Liv Finstad og Cecilie Høigård. Boken forteller både om rus og prostitusjon, og foranlediget forskningsprosjektet som førte til boken Bakgater. Det er et av de samfunnsvitenskapelige arbeidene med størst gjennomslagskraft i nyere tid. Hard asfalt har mange av romanens kvaliteter, samtidig som den gir et innblikk i oppvekst i de relativt nye drabantbyene, under trange kår og med en tilgjengelig subkultur rett utenfor oppgangsdøra. Sånn sett ligner den på Sverre Asmerviks roman Men tankene mine får du aldri som kom ut i 1979. Asmerviks bok er basert på lange samtaler med to jenter i de sammen miljøene, men er skrevet som en roman.

Fra oppdragende til forklarende

Fenomenet, bruk av ulovlige rusmidler, var ikke ukjent før dette. Beat-kulturen hadde lenge gjort seg gjeldende i skjønnlitteraturen, og «morfinisme» var beskrevet av blant andre Tove Ditlevsen i Danmark. Da man på 1970-tallet ble opptatt av «narkomani», var det ikke bare et spørsmål om ulovlige legemidler med ruseffekt, det var et ungdomsfenomen. Karl Evang avrundet sitt 36-årige virke som helsedirektør med en bekymret bok om Narkotika, generasjonene og samfunnet der «narkomani» praktisk talt avgrenses til et ungdomsfenomen. Evangs fremste disippel var psykiater og forfatter Victor Borg, som dedikerte to bøker til oppdragelse av de unge slekter: Narkomani (1970) og Skadeskutt (1977). Borg skrev også manuset til filmen Himmel og Helvete (1969) som hadde Lillebjørn Nilsen i hovedrollen. Denne filmen fikk kultstatus i undergrunnsmiljøene, der den ble oppfattet som komisk overdrevet skremselspropaganda.

Oppdragelseselementet blir etter hvert mindre dominerende. Harald Medbøe forteller noe mer nøkternt om sitt liv som hasjsmugler og distributør i sin selvbiografi Shit fra 2001. Etter hvert kjennetegnes narkobiografiene mer av leting etter forklaringer. Lars Lillo-Stenbergs Nini fra 2018 om Nini Stoltenberg er skrevet som et forsøk på å forstå personen og rusbruken med Lillo-Stenbergs velkjente naivistiske vinkling. Han kjente Nini en kort periode som ung, og hun var allerede da en som skapte liv og røre rundt seg. Alle hennes venner, familie og ekskjærester forteller på forskjellige måter om denne dama som behersket alt fra vennegjenger til diplomatsammenkomster. Noe svar på «hvorfor» får vi ikke, men det er i orden. For Nini var ikke først og fremst rusavhengig.

Det samme gjelder Simen Sætres Hugo fra 2006. Sætre forteller at han var nysgjerrig på menneskene han stadig vekk observerte i sine omgivelser. Etter litt fram og tilbake fant han fram til Hugo, og langsomt ble de kjent med hverandre. Samtidig oppsøkte Sætre Hugos ekskjærester, venner og familie. Hugo var en fyr som trakk seg tilbake. Han var en type som helst ville lese bøker og være i fred. Disse biografiene kommer stort sett ikke til enkle svar, rusbruken til Hugo ble for Sætre en dør inn til menneskets uutgrunnelige natur.

Den narkomane

Hekta, Lise Askviks portrett av Marit Dahl fra 2009 er en helt annen type biografi. Historien er bygget kronologisk opp, kretser om hennes ruskarrierer og har ikke minst en åpen, forhåpningsfull slutt. Marit Dahl var en «flink pike» som gjennom opprør og tilfeldigheter ble en del av rusmiljøet i Oslo sentrum på 70-tallet. Det gikk i morfin, etter hvert heroin, vinningslovbrudd og prostitusjon. Leseren får være med på opp- og nedturer fra Egertorget. Marit Dahl var allerede gammel i gamet da hun som 22-åring møtte den dobbelt så gamle Gustav Galåsen. Han inviterte henne inn i livet sitt, og Dahl fikk sitt liv noenlunde på stell. Senere følger vi henne inn det rusfrie livet som mor. Dahl skiller seg etter hvert fra Galåsen og skaffer seg en tilværelse som alenemor på et nytt sted, med nye bekjentskaper og stadige kamper med eksmannen. Hun finner seg etter hvert en gjeng. Det er spesielt en mann, hun ser det i øynene og væremåten: han har det som henne. De blir et par, og de blir «hekta» igjen. Det går ikke bra, men etter hvert klarer Dahl å komme på føttene igjen.

Det er likevel mer, for det spesielle med denne biografien er at Dahl allerede hadde hatt en lang historie i litteraturen. Hekta ble et foreløpig siste kapittel i en historie mange kjente fra før. Hun var kjent som hovedperson i en av 80-tallets bestselgere, Kjør meg til Slottsparken, en roman fra virkeligheten, skrevet av mannen hennes, Galåsen. Bladforlaget var også utgiver av bladet Romantikk, som Galåsen var redaktør for. De utga dessuten en lang rekke av hans pikeromaner. I Kjør meg til slottsparken fikk vi hans fortelling om deres strevsomme kamp mot abstinensene, men der kjærligheten til slutt seiret. Boken ble en bestselger og en favoritt blant ungdomsskoleelever som skulle skrive særoppgave.

Boken er imidlertid svært utleverende for Dahl. Her får vi gjennom Galåsens nesten ufattelig svulstige språkføring innblikk i hennes abstinenser, ekskjærester og seksualliv. I boken fremstiller han seg selv som den tapre ridderen som ofret seg for kjærligheten, i kampen mot narkotikaen og kjærestens slemme venner. Men selv om vi ser bort fra denne selvpresentasjonen, blir summen av deres asymmetriske forhold og hans utleverende form et ganske ubehagelig bakteppe for «romanen fra virkeligheten». Hun var i en svært sårbar livssituasjon, og det var en verden av maktforskjell mellom dem. Han er eldre, godt plassert i arbeidslivet med mange kontakter i en del av kulturlivet. I Hekta får vi innblikk i Dahls motvilje og ubehag ved å bli denne romanfiguren.

Bokstafett om virkeligheten

Marit Dahl fikk imidlertid mulighet til å fortelle litt av sin historie selv. I 1985 utkom Jeg ville heller leve, også på Bladkompaniet. Boken var basert på hennes innleste fortelling, supplert med dokumenter fra hennes ferd i retts- og sosialvesenet. Dette er også hennes forsøk på å være noe annet enn den tidligere romanens objekt. Hun var ikke bare en slave av narkotikaen. Man kan fornemme en person som prøver å ta kontroll over sin egen historie. Men det er også en bok som formidler håp. Det oppbyggelige budskapet lanseres i forlagets forord og et eget forord skrevet av Landsforbundet mot stoffmisbruk. Dahl underbygger det samme budskapet i etterordet, der hun advarer ungdommen mot å «prøve hasj». Dermed rammes hennes historie inn av en moralsk oppbyggelig fortelling. Dahl prøvde tilsynelatende å gjenreise æren etter å ha blitt utlevert og objektivisert i ektemannens bok. Det fikk hun, under forutsetning av at beretningen passet inn i en oppdragende fortelling.

Bladkompaniet utga en ny roman av Galåsen i 1993. I 17 dager i mai fremstilles Dahl som en utakknemlig ekskone og dårlig mor, samtidig som han selv nok en gang forsøker å redde en fortapt jente fra strøket. I 2009 hadde Bladkompaniet gått inn i Orion forlag, som til Dahls fortvilelse gjenutga Kjør meg til Slottsparken og i tillegg utga en mer omfattende pikeromanversjon av deres skilsmisse. Gjennom Livet etter Slottsparken – roman fra virkeligheten presenterte Galåsen seg nok en gang som den tapre ridder.

I Hekta får vi en helt annen versjon av dette ekteskapet. Marit forteller om en dominerende, alkoholisert og manipulerende ektemann, med stor seksuell appetitt helt uten hensyn til hennes manglende gleder ved det samme. Det tegnes et bilde av en notorisk bedrager i økonomiske spørsmål. Beskrivelsene hennes står i skjærende kontrast til Galåsens elskovsstunder og ekte kjærlighet. Her er det lite romantikk. Det er bildet av et instrumentelt samliv der hun gir ham det han vil ha mot et ankerfeste i en slags normal tilværelse. På et tidspunkt blir det mer enn nok.

Denne bokstafetten etterlater i det hele tatt spørsmålstegn ved vurderingene bak utgivelsen av Galåsens bøker. Marit Dahls biografier må også leses med forbehold om forfatterens selvpresentasjon, men det er vanskelig å komme utenom at det livet hun beskriver ligner på en lang rekke med overgrep. Hun er åpen om at hun bytter seksuell tilgjengelighet mot å få foten innenfor døra i en slags normaltilværelse. Dette føles likevel ikke riktig. I tillegg fremstår Galåsens bøker som litterære voldtekter.

Innsalg av en forretningsmodell

Olaf Olsvik har med Rus og Rolex (2009) muligvis skrevet den perfekte narkobiografien. Olsvik vokste opp i et velfungerende hjem og forteller at han kick-startet sin karriere som handelsmann med å selge overmalte lysestaker av tinn som om de var av jern. Dernest følger vi karrieren videre med stadig større mengder alkohol. Han var ved å miste grepet på tilværelsen da en vennlig sjel tilbød ham kokain. Det hjalp. Faktisk reddet det Olsvik ut av ikke bare en akutt krise, men bidro til å gjenopprette en slags kontroll, inntil han mistet kontrollen på kokainbruken igjen. Da raste etter hvert økonomien og alt. Til slutt bedrev han direkte svindel med telefonsalg og falske fakturaer. Helt på bunnen, ifølge ham selv, var han mottagelig for den hjelpen han lykkeligvis ble tilbudt. Det blir happy ending.

Olsviks historie ender med at han finner kjærligheten, og han er takknemlig for et liv uten rus på en behandlingsinstitusjon. Her får vi servert et etterpåklokt tilbakeblikk på dårlige valg fra en trygg plattform. Endelig er det slutt.

Den rent konkrete fremtiden til Olsvik ble etablering av et behandlingssenter, Mestringshusene, som i dag gjør god butikk innenfor markedet for rusbehandling. Dette behandlingstilbudet passer som hånd i hanske med de rådende ideologier på rusfeltet. Mestringshusene «ser diamanten i alle mennesker», sier de på nettsidene sine, og er alles favoritt. Her gjelder det for den rusavhengige å nå bunnen og å gi avkall på forestillingen om å kontrollere sin egen bruk av ruslignende midler. Handelsmannen slår med andre ord til igjen. Han som startet karrieren med det som for alle andre fremstår som svindel, gjør nå suksess på markedet for rusbehandling.

Boken til Olsvik er biografisk og kretser omkring rus, samtidig som den har en oppbyggelig moral. Den fungerer antagelig også perfekt som innsalg av hans egen forretningsmodell. Noen vil kanskje minnes at man i antikken og romertiden holdt seg med en felles gud for tyveri og handel.

Denne assosiasjonen svekkes ikke i møtet med neste kandidat i sjangeren. Samme år som Olsvik kom med Rus og Rolex utga Espen Andresen sin Fri fra avhengighet. Andresen har en mer tradisjonell historie, med drabantbyer og usikkerhet i oppveksten. Men også her brukes konseptet om «diamanten» i mennesket.

Andresens bok danner det ideologiske grunnlaget for hans egen behandlingsinstitusjon, Addiktologiakademiet. Denne virksomheten er i dag mest kjent for samvirket med Det norske kartselskapet. Kartselskapet solgte, ifølge en nylig avsagt dom, praktisk talt verdiløse annonser til næringslivet. Kartselskapet ble drevet med et personale rekruttert via Addiktologiakademiet, og som etter alt å dømme ble utsatt for utilbørlig press gjennom de terapeutiske metodene. I en lang rekke reportasjer i VG kommer det også fram tungtveiende indikasjoner på at Addiktologiakademiets virksomhet innebar mange former for lovbrudd, inkludert vold og trusler. Andresens bok fremstår i denne sammenhengen som mer enn en narkobiografi, selv om den oppfyller alle kriteriene. Den ligner manualen til en sekt. Hvordan kunne Helsedirektoratet akseptere en virksomhet som dette?

Biografienes sannheter

Etterspørselen etter narkoskjebner vil kanskje alltid være der, men det er påfallende at disse bøkene er blitt borte. Kanskje er det Arild Knutsen sin skyld? Hans selvbiografi ødela i en viss forstand forestillingen om den lykkelige slutten.

Arild Knutsen er det etter hvert landskjente navnet bak Foreningen for en human Narkotikapolitikk (FHN). Utrettelig stiller han opp som motstemme til den rådende ruspolitiske konsensus på Stortinget, og i 2016 utga han en slags selvbiografi ført i pennen av Lars Solli Sal: Fra forbud til fornuft. Knutsen var et drabantbybarn med utfordringer hjemme og fristelser i nærmiljøet. En dramatisk hendelse (han er tilfeldigheter fra å bli drapsmann) forsterker hans gryende marginalisering og leder ham ut i en nesten ukontrollert bruk av rusmidler og medisiner. Så langt er dette nærmest oppskriften på en narkobiografi, men så blir det en fortelling om Knutsen tilblivelse som aktivist. Knutsen nekter å være rusbruken, han er noe mer og noe annet. Han er far og menneske, dumrian og smarting. Knutsen overskrider sin egen historie. Boken blir politisk på en måte som narkobiografiene ikke gjør.

Narkobiografiene forteller om mennesker og deres bruk av ulovlige rusmidler på en måte som formidler de gode verdier. Det ligger i tiden å lese slike biografier som narrativer. Olsvik og Andresens bøker er begge fortellinger som bygger på det tilgjengelige vokabularet i dagens ruspolitiske regime, og det samme kan sies om Marit Dahls bøker. Men Hekta gir også et innblikk i en faktisk virkelighet som unnslipper romaner og forskning.

Realistiske bilder av ruslivet er faktisk mangelvare. Her er pussig nok fiksjonen ofte det beste alternativet: Christopher Nielsens tegneserie To trøtte typer, musikken til broren hans, Joakim «Jokke» Nielsen, og teaterforestillingen Verdiløse menn basert på musikken. Det finnes også romanaktige bøker, som Birgitta Stenbergs Rapport, som er velsignet fri for det oppbyggelige språket. Den godeste Hallik-Frank, Frank Tandberg, utga sine romaniserte virkelighetsbeskrivelser på det fornemme Kolon Forlag. Filmatiseringen av Irvine Welsh’ bok Trainspotting kan fort vise seg å være den mest realistiske beskrivelsen av livet med heroin. Biografiene gir alle glimt av denne virkeligheten, men det kan være vanskelig å vite hva som er moral og hva som er realiteter.