8. oktober 2019 publiserte E24 en artikkel om arbeidsforholdene i en XXL-butikk i Oslo. De ansatte hadde blitt oppfordret til å stille på «dugnad», altså jobbe gratis, på selveste 1. mai.
Leder av fagforbundet Handel og Kontor var sjokkert. Hun påpekte at mange medarbeidere står i en sårbar posisjon og kan «kvie seg for å stå imot urimelige forespørsler fra arbeidsgiveren». XXLs norske sjef var langt på vei enig: «Å be ansatte jobbe gratis er helt uakseptabelt».1
Hva med bokbransjen? Korrekturlesere, kritikere og forfattere jobber for lite og ingenting, og gratisarbeid er heller ikke uvanlig. Jeg kan komme med noen konkrete eksempler. Det er ikke artig å kritisere kolleger, men vi kommer ingen vei hvis ingen vil si noe.
Gyldendal
20. april 2020 ble jeg spurt om å bidra til en bokutgivelse. Gyldendal Norsk Forlag skulle utgi en antologi om Jens Bjørneboe til 100-årsmarkeringen for hans fødsel 9. oktober. Boken skulle hovedsakelig bestå av artikler, men redaktør Kaja Schjerven Mollerin ville også ha ulike skribenter med på en enquête, «for slik samlet å gi et bilde av hva slags avtrykk Bjørneboe har satt».
Jeg sa ja til å være med, men våren forsvant i hjemmeskole og smittevern, avlyste foredrag og avlyste skrivekurs.
7. august ble jeg kontaktet på ny. Boken var ennå ikke ferdig, og Kaja Schjerven Mollerin lurte på om jeg kunne «klart å svare på spørsmålene i løpet av en ukes tid»? Jo da, det kunne jeg klare, men hvor langt skulle det være, og hvordan blir arbeidet honorert? Mollerin svarte: «Enquêten er ikke honorert.»
Det var overraskende at forespørselen om å jobbe gratis kom våren og sommeren 2020. Under nedstengningen opptrådte mange oppdragsgivere omtenksomt, iallfall overfor meg. Jeg fikk utbetalt honorar for avlyste skrivekurs på en videregående skole (takk, Deichman Holmlia), og for avlyste foredrag på en teaterfestival (takk, Stamsund).
Kaja Schjerven Mollerins bok De menneskelige boliger ble utgitt på Gyldendal i oktober 2020. Den er på 350 sider og koster kr 399. Gyldendal er et stort forlag med rundt 400 ansatte.
Enquêten utgjør omtrent 50 sider, rundt 14 prosent av tekstmassen. Den er skrevet av 18 høyt kvalifiserte og profesjonelle skribenter, og gir verdifulle bidrag til forståelsen av Bjørneboes virke. Vi må anta at ingen av de 18 er betalt. Jeg har sjekket med fire av dem.
Men alle andre som har vært med på å lage boken, inkludert dem på trykkeriet i Litauen og ansatte på Gyldendal, har fått lønn for arbeidet. De 18 forfatterne i enquêten har produsert 50 sider gratis.
Gyldendal fikk forresten kr 70 000 av Fritt Ord til «manusutvikling og utgivelse av bok om Jens Bjørneboe».2 Tilsagn om støtte fra Fritt Ord kom i april 2020, altså samtidig som jeg ble kontaktet første gang.
Hva oppnådde jeg med å si nei til Mollerin? Ingenting. Oppdraget ville ha tatt to eller tre dager, men hadde gitt meg en fin plass i en bok om en viktig norsk intellektuell. Hvem har ikke lyst til å si noe lurt om Bjørneboe?
Kolon Forlag
I 2019 sa jeg ja til å jobbe gratis for mitt eget forlag, Kolon. Forlaget har en egen serie med podkaster, og de hadde spurt om jeg ville lese inn tekster fra min bok Praksis. Essays om litteratur og samfunn 2015–2018 (2019). Det gikk med to arbeidsdager og resulterte i to podkaster (to episoder).
Jeg fikk vite at arbeidet ikke ville honoreres fordi podkasten var en del av markedsføringen. Jeg skjønner ennå ikke denne logikken. Forlagets bidrag til markedsføringen er jo lønnet innsats fra ansatte, og hva enn effekten av markedsføringen måtte bli, sitter forfatteren igjen med 17 prosent royalties – eller mindre.
Også debutanter arbeider gratis for Kolons podkastserie. Når leder av Handel og Kontor påpeker at ansatte på korte kontrakter kan «kvie seg for å stå imot urimelige forespørsler», hva skal man da si om debutanter som møter bokbransjen for første gang?
Jeg har dessuten vært på flere lanseringer av bøker fra Kolon Forlag der forfatterne ikke har fått betalt for å lese opp.
Ett eksempel: Kolon inviterte til lansering 11. april 2019 på Kafé Hærverk i Oslo. Arrangementet ble annonsert på forlagets nettsider.3 Boken som ble lansert, var Jørn H. Sværens diktantologi Den engelske kanal 2019. Ni forfattere leste opp. Ingen av dem jeg snakket med på lanseringen, fikk honorar for arbeidet. En forfatter fra København betalte reise og opphold av egen lomme, likeså tre forfattere fra Stockholm. Under lanseringen delte en av forlagets ansatte ut drikkebonger til opplesere og gjester. Ingen tvilte på at dette var et arrangement i regi av Kolon Forlag.
Hvis noen av oppleserne hadde fått honorar for arbeidet, ville arrangementet normalt ha blitt meldt inn til Norsk forfattersentrum, som opplyser at ingen arrangementer i regi av Kolon Forlag er registrert på dato 11. april 2019.
Hva oppnår jeg med å si ifra? Jens Bjørneboe var ikke i tvil: «Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.» Jeg respekterer Kolon Forlag nok til å kritisere det, men dette innlegget gjør meg neppe bedre likt i forlaget, som jeg ellers har et godt samarbeid med.
Ingen interesse for opprydding
Det er egentlig synd at det finnes en aura av opphøyethet rundt litteraturen, for da ser vi ikke hvordan den produseres. Mens produksjonsbevisstheten er jevnt stigende på de fleste områder i samfunnet, er den fraværende på litteraturfeltet.
Det er også et tankekors at norske forfattere og skribenter ikke kan sies å være fagorganisert på noen meningsfylt måte. Ja, vi har ulike skribentforeninger, men ingen av dem synes interessert i å komme gratisarbeid til livs. Så vidt jeg vet, er det i dag bare Dramatikerforbundet og Forfatterforbundet som er tilsluttet LO.
E24s artikkel om XXL er interessant av flere grunner, ikke minst i et komparativt perspektiv. En ting er at næringslivsjournalister åpenbart er klar over at gratisarbeid kan forekomme i ulike bransjer og dermed ser nyhetsverdien i å opplyse offentligheten om relevante saker. Slik er det ikke i litteraturen, kanskje fordi kulturjournalistikken tradisjonelt konsentrerer seg om produktenes fiksjonsuniverser, altså hva den nye boken til N.N. handler om. Artikkelen viser også at ledelsen i XXL ikke bare finner gratisarbeid forkastelig, men også prøver å rydde opp, blant annet ved å formidle selskapets holdninger «på møter med alle varehussjefene i Norge og Sverige». Til sammenligning virker det helt utenkelig at norske forlag på egen hånd vil finne det hensiktsmessig å kartlegge omfanget av gratisarbeid i bokbransjen, enn si gjøre noe med problemet.
Endelig ble XXL-saken også fulgt opp av Arbeidstilsynet.4 Jeg forventer ikke at Arbeidstilsynet skal dukke opp på boklanseringer for å finne ut om oppleserne får betalt, skjønt vi kunne ha bruk for en litteraturpatrulje, analogt til LOs sommerpatrulje som sjekker at ungdom med sommerjobb blir behandlet ordentlig. Nei, Arbeidstilsynets inntreden i XXL-saken blottstiller bare at forfatteren i praksis ikke står i noe arbeidsforhold til forlaget. Ferske medarbeidere på korte kontrakter hos XXL står kanskje nederst på rangstigen i norsk arbeidsliv. Forfattere står i så fall under stigen. Det er skremmende å tenke på. At forfatterhonorarer jevnt over er ekstremt lave, de gangene honorar overhodet blir betalt, kan ikke overraske noen.
NOTER
1. Karl Wig, «XXL-ansatte ble nektet lønn for jobbing på 1. mai», E24 (e24.no), 8. oktober 2019
2. «[Tildelingsrunde:] 2020 april / [Søker:] Gyldendal Norsk Forlag / [Støtte til:] manusutvikling og utgivelse av bok om Jens Bjørneboe / [Søknadskategori og beløp:] Bok, manusutvikling kr 70 000». Fritt ords nettside
3. «Lansering av Den engelske kanal 2019», Kolons nettside.
4. Karl Wig, «Arbeidstilsynet starter undersøkelser av XXL etter E24s avsløringer», E24 (e24.no), 16. oktober 2019.
