Gaven fra mor

Alle lærte vi å skrive en gang. I 13-årsalderen kan de fleste bruke riktig grammatikk og tegnsetting, skrive varierte setningsstrukturer og komplekse setninger. De fleste som bruker norsk, trenger ikke å tenke over hva det betyr å skrive på morsmålet sitt. Det norske språket er der – hele tiden, og er noe som tas for gitt. Men hvordan er det når ens morsmål ikke finnes i skolen, og morsmålet finnes kun i tale, men ikke i skrift? Lulesamisk er ett av de minste samiske språkene i Norge, og er av UNESCO klassifisert som et alvorlig truet språk. Så hvordan er det å skrive på et språk som den store majoriteten ikke har noe forhold til? Hvordan er det å ha et muntlig hjemmespråk og bli sakprosaskribent, når du ikke har hatt skriveopplæring i morsmålet som barn, men først i voksen alder? I dette essayet kan du følge min fortelling som lulesamisk skribent.

Lulesamisk hjemme – norsk på skolen

Året er 1980. Jeg skal begynne på siste året i videregående skole, gymnaset som de kalte det den gangen. For første gang i mitt liv skal jeg ha lulesamisk på skolen. Men det hele begynte egentlig i 1962, da jeg ble født. Det skulle ta mange år før jeg forstod den store verdien av den fødselsgaven mor gav meg. Morsmålet mitt ble lulesamisk. I 1960-årene var det ikke selvsagt i Tysfjord, som er oppvekstkommunen min, at barn lærte lulesamisk. Flere foreldre snakket norsk til barna selv om de selv hadde samisk som morsmål. Det var i disse årene at språkskiftet i Tysfjord hadde begynt. Mange foreldre ønsket det beste for barna og trodde at veien til et godt liv gikk via norsk.

Som sjuåring begynte jeg på skolen. Skolespråket var norsk, men hjemmespråket var samisk. Min eldre bror forstod ikke et ord norsk da han begynte på skolen seks år tidligere. Familien min har fortalt at jeg bare snakket samisk da jeg var liten. Jeg vet ikke egentlig når jeg lærte norsk, men da jeg begynte på skolen, kunne jeg det. Vi var mange samiske elever. Da vi gikk ut av grunnskolen og alle andre for lengst hadde lært seg å lese og skrive på sitt språk, var vi sameungdommene analfabeter i vårt eget morsmål. Det er merkverdig å tenke på.

I Norge ville man utrydde samisk, og det ble skolens hovedoppgave å passe på at samiske barn lærte norsk. Fornorskningspolitikken hadde vedvart i flere generasjoner. Ikke engang den samiske hilsenen buoris hørtes i skolen. Vi vokste opp med helt tette skott mellom hjemmet, som var samisk, og skolen, som var norsk.

Krav om samisk opplæring

Det andre året på videregående skole skjedde det noe. Det var i 1979. I midten av 1970-årene økte misnøyen mot den omfattende fornorskningen som vi samene hadde blitt utsatt for. En av mine skolekamerater, Stig Riembbe Gælok, tok initiativ til at vi som var samiske elever, skulle kreve å få undervisning i samisk språk. Det var naturlig for meg å støtte dette initiativet. Dette var også under Alta-saken, og på skolen var vi en engasjert samisk ungdomsgjeng.

Rektor var positiv. Det samme var samiske opplæringsmyndigheter. Men det var ikke alle foreldrene som var enig i dette. Så det ble støy, særlig for min skolekamerat. Den fortellingen er det ikke plass til her, men i verket Samisk skolehistorie kan man lese hva som skjedde. Det er ikke lystig lesing. Likevel fikk vi tilbud om samisk. Det er veldig fint å tenke på den velvilligheten som både rektor og myndighetsorganer viste oss.

Da skoleåret begynte i 1980, fikk vi undervisning i lulesamisk. Jeg fikk det som valgfag. Vanligvis er valgfag bare noen få timer i uka, men jeg fikk lulesamisk hele fem timer i uka. Det året hadde jeg blitt 18 år. Vi var til sammen ti elever som begynte med samisk. De fleste av oss var samiske ungdommer fra Tysfjord, men elevgruppa bestod også av noen som ikke selv identifiserte seg som same. Læreren hadde en mangfoldig gjeng han skulle undervise – fra de av oss hadde samisk som morsmål, til de som knapt hadde hørt samisk. Jeg, som hadde lulesamisk som morsmål, skulle endelig få mulighet til å lære både å skrive og lese på lulesamisk.

Nytt skriftspråk, ny grammatikk

Det pågikk en diskusjon blant samiske språkfolk om hvorvidt lulesamisk skulle bruke det samme skriftspråket som nordsamisk. Nordsamisk hadde tatt i bruk et nytt skriftspråk i 1979. Den nordsamiske ortografien hadde noen bokstaver (č, š, ž, đ, ŋ/ñ) som var ukjente, og de tok ikke med bokstavene æ, ø, og å i det nordsamiske alfabetet. Skulle det nye lulesamiske skriftspråket gjøre det samme? Var det ønskelig å utvikle ett felles samisk skriftspråk for nordsamisk og lulesamisk? I språkmiljøet var det to syn i dette spørsmålet.

Noen mente at lulesamisk burde følge det samme skrivesystemet som nordsamisk, mens andre mente at lulesamisk i størst mulig grad burde utvikle en egen ortografi som fulgte det norske/svenske alfabetet. Bakgrunnen for det sistnevnte synet var at man mente det ville være lettere å lære skriving og lesing hvis man brukte et skrivesystem som allerede var kjent. Så da vi begynte med lulesamisk, var skriftspråket ennå på utprøvingsstadiet, og intet var besluttet om den nye lulesamiske ortografien. Men skolen valgte å bruke et nylig utarbeidet forslag som ikke fulgte den nordsamiske skrivemåten.

Selv om jeg kunne lulesamisk og snakket det helt naturlig, visste jeg ikke noe om den lulesamiske grammatikken. Jeg visste heller ikke om alle de 14 kasusene i lulesamisk. Jeg visste ikke at lulesamisk har entall (singularis), totall (dualis) og flertall (pluralis), og at pronomen bøyes i kasus i entall, totall og flertall, i totalt 69 former.

Jeg skulle lære meg ordavledningssystemet i samisk. Ved å legge en endelse til grunnordet endres ordets betydning, som eksempelvis vádtset (å gå), vádtsegoahtet (begynne å gå), vádtsiv (jeg gikk), vádtsávjiv (jeg begynte å gå), vádtse (en vandrer, fotgjenger). Nå skulle jeg lære særegne grammatiske termer som var forskjellige fra norsk, og jeg skulle lære å skrive, ikke alltid slik jeg lydmessig snakket, men med egne skriveregler. Eksempelvis skrives bål dållå, men jeg sier dålla, og fjord skrives som vuodna, mens jeg sier vuotna. Det var uvant.

Det samme var det med lesingen. Siden lulesamiske ord har endelser tillagt grunnordet, blir det en del lange ord med flere stavelser. En setning kunne dermed ha lange ord og ord med flere konsonanter etter hverandre. Det var derfor uvant å lese språket fordi det avvek fra norsk, som har kortere ord, færre konsonanter og preposisjoner i stedet for kasus.

Så da jeg fikk samisk i skolen, kunne jeg lese, men ikke på lulesamisk. Jeg kunne skrive, men ikke på lulesamisk. Jeg kunne norsk grammatikk, men ikke lulesamisk grammatikk. Jeg hadde lært skriveregler i norsk, mens det lulesamiske skriftspråket var under utprøving. Og alt dette skulle jeg lære på ett år, sammenlignet med norsk, som jeg hadde hatt gjennom elleve år i skolen.

Skriftspråk på kryss og tvers

Jeg minnes diktater jeg skrev. Det var mye skrivefeil, og det var nesten som å vende tilbake til barneårene da jeg skulle lære norsk rettskrivning. Forskjellen var bare det at jeg nå var nesten voksen. Og hva med alle ordene jeg trengte? Selv om jeg kunne språket, var det likevel mange ord som ikke fantes på lulesamisk. Det kunne være ord som blir brukt i et moderne samfunn, men som ikke var utviklet på lulesamisk. Muntlig hadde man løst slikt ved å legge en samisk endelse på et norsk ord, slik at industri for eksempel ble til industrija. Da kunne språket fremstå som lulesamisk, men med en god del innslag av tilpassede norske ord.

Spørsmålet var om det fantes ordbøker som kunne være til hjelp. Det gjorde det, men bare éi. Det var ei ordbok som vi elevene kalte «Korhonens lille røde». Det var en liten rød ordbok, men forfatteren av ordboka, Olavi Korhonen, hadde skrevet den etter den nye nordsamiske ortografien, mens vi lærte den lulesamiske ortografien, som altså ikke brukte de samme bokstavene. Så vi elevene måtte forholde oss til to samiske skrivemåter når vi skulle bruke den eneste lulesamiske ordboka som fantes. Det var også utgitt en lulesamisk grammatikk i 1977. Den brukte vi, men den var skrevet på svensk. Så dermed måtte jeg også forholde meg til svensk. Det var langt lettere enn nordsamisk fordi svensk var jeg vant med, men boka hadde likevel enkelte ord jeg ikke forstod, så det var best å også ha en svensk-norsk ordbok tilgjengelig. Dette var de eneste læremidlene vi hadde.

Det var ikke lite som ble forventet av oss 17–18-åringer, tenker jeg i dag. Men læreren gjorde en kjempejobb med å utvikle læremidler der og da. Stig Riembbe Gælok skriver i Samisk skolehistorie at «samisklæreboka, det var ein samvirkelagspose med lause stensilar, og det var Kåre Urheim [læreren] som laga det aller meste»¹.

Entusiasme og oppmerksomhet

Vi begynte likevel med stort pågangsmot og mye entusiasme. Det som skjedde, var noe helt nytt. Det var første gang i Norge at det ble satt i gang undervisning i lulesamisk. Det skjedde på Hamarøy videregående skole der jeg gikk, og på Kjøpsvik skole i Tysfjord. Det ble derfor en del medieoppmerksomhet om dette nye som nå var satt i gang. I en avisartikkel fra 3. november 1980 skrev Lofotposten at dette var noe vi elevene lenge hadde lengtet etter.

Jeg fikk bare ett skoleår med undervisning i lulesamisk, og fortsatt følte jeg meg som en analfabet i mitt eget morsmål. Jeg hadde mange skrivefeil, og jeg forstod ikke stadievekslingssystemet i lulesamisk som følger et regelmessig mønster. Jeg følte også at jeg måtte stave meg gjennom tekstene. Jeg fikk en innføring, men fullært var jeg ikke.

Året etter fortsatte jeg med lulesamisk i form av et seksukers arbeidsmarkedskurs i lulesamisk der jeg attpåtil fikk dagpenger. Det syntes jeg var stas. Det var et intensivkurs i lulesamisk språk, kultur og samfunnsliv. All undervisning og kommunikasjon mellom kursdeltakerne foregikk på lulesamisk. Språkbad, det å bli «badet» i språket hele tiden, er i dag ansett som en effektiv metode i språkopplæringen. Dette arbeidsmarkedskurset var nok det første språkbadet i lulesamisk. Kurset bidro til at det løsnet for meg. Nå skjønte jeg stadievekslingssystemet, og jeg forstod skrivereglene. Jeg begynte å oversette enkle tekster, slik som dikt, fra nordsamisk og norsk til lulesamisk. Ingen så disse oversettingene, så det var heller ingen som rettet tekstene. Men slik forbedret jeg skrivingen.

Likevel forlot jeg nesten lulesamisk. Jeg var ung, og det var naturlig å reise bort fra Tysfjord både for å jobbe og ta meg utdanning. Flere oppfordret meg til å studere lulesamisk, men det var ikke i mine planer, for jeg ville ikke ta opp studielån. Jeg mente at jeg var fratatt opplæringen i mitt eget morsmål, og da måtte det være staten som skulle betale det jeg hadde tapt. Så jeg droppet lulesamisk som en del av utdanningen min.

Jeg gjennomførte heller utdanning i samfunnsvitenskap. Selvsagt snakket jeg samisk hjemme og med andre samiske ungdommer, men jeg jobbet ikke bevisst med språket. Lulesamisk stod ikke i sentrum for meg.

Språkidentitet i neste generasjon

Jeg var ferdig utdannet og bodde i Tromsø da vår eldste sønn ble født i 1991. Han skulle ha samisk som morsmål, hadde min mann og jeg bestemt oss for. Ingen av hans søskenbarn hadde samisk som morsmål. De var født i 1970- og 80-årene, da det hadde skjedd et språkskifte til norsk i kystsamiske områder. Vi som skulle bli foreldre i 1990-årene, ville snu dette. Vi ville ta språket tilbake.

I ungdomsårene hadde jeg for det meste levd i et norskspråklig by- og studentmiljø. Derfor var det uvant i begynnelsen å bruke lulesamisk overfor vårt nyfødte barn. Det var først da han var noen uker gammel, at samisk ble det naturlige språket i hjemmet. Dessuten var det en samiskspråklig barnehage i Tromsø. Det var en utrolig stor støtte for oss.

Årene gikk, og muntlig samisk ble en naturlig del av hverdagslivet vårt. Men det var nordsamisk. Det var ikke tilstrekkelig at jeg snakket lulesamisk til vår gutt når miljøet ellers var nordsamisk. Så det var ikke helt greit når vi kom på besøk til Tysfjord, og áhkko, bestemor, ikke forstod hva han sa. Det var sårt for meg, for også nordsamisk opplevdes som fremmed i et lulesamisk språkmiljø.

Hjemme i Tysfjord ble det lulesamiske senteret Árran åpnet i 1994. Jeg hadde lengtet hjem, for jeg ønsket at vår sønn skulle få lulesamisk språkidentitet. Det ble etablert flere arbeidsplasser i tilknytning til senteret, så i 1996 flyttet vi til Drag i Tysfjord og bosatte oss der. Den nye lulesamiske ortografien var blitt godkjent i 1983, og jeg fullførte et samlingsbasert høgskolestudium i lulesamisk i 1995. Jeg leste faget på egen hånd i fritiden. Fortsatt var det slik at lulesamisk ikke skulle bli en ekstra kostnad for meg. Dette studiet gav meg den kompetansen som førte til at jeg fikk jobb som førstekonsulent i daværende Samisk utdanningsråd.

Lulesamisk i arbeidslivet

Nå endret livet seg i favør av lulesamisk. Det var ikke lenger bare et hjemmespråk. I jobben ved Samisk utdanningsråd bestod arbeidet blant annet av å lese bokmanuser og andre tekster på lulesamisk. Jeg oversatte også bøker og plakater, og jeg gjennomførte et supplerende studium i lulesamisk i 2001.

Deretter har lulesamisk vært en del av arbeidsspråket mitt. I sju år jobbet jeg som lulesamisk journalist i NRK Sápmi, og jeg fikk NRK Sápmis språkpris i 2012. Disse årene var enormt lærerike, men også utfordrende, både språklig og faglig. Alt jeg publiserte, var på lulesamisk. Jeg brukte mye tid på oversetting, for mange av dem jeg intervjuet, brukte norsk. Jeg måtte også lage ord som ikke fantes på lulesamisk, og det var vanskelig, særlig når deadline nærmet seg og man hadde dårlig tid.

De siste åtte årene har jeg jobbet på museet ved det lulesamiske senteret, der forskning og dokumentasjon har vært en del av jobben. Dette har resultert i at jeg også har skrevet noen artikler på lulesamisk. I 2022 skrev jeg min første fagfellevurderte vitenskapelige artikkel på lulesamisk som ble publisert i tidsskriftet Sámi dieđalaš áigečála. Det er et samiskspråklig tidsskrift som utgis av Samisk høgskole og Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Det er den andre artikkelen som er publisert på lulesamisk i dette tidsskriftet. Min første skjønnlitterære utgivelse er også under produksjon og kommer ut senere i år.

Fra tale til tekst

Min reise har altså gått fra muntlig lulesamisk til lulesamisk som skriftlig forskningsspråk. Vi som begynte med skriftlig lulesamisk, har videreutviklet språket, utvidet bruken og gitt skriftkulturen en plass i et språk som tradisjonelt har vært muntlig. Vi er ikke mange lulesamiske skribenter. Vi har heller ikke en stor leserskare. Det har ikke vært enkelt å bli en samiskspråklig skribent, men drivkraften har vært å synliggjøre språket og bidra til at det blir et språk som kan brukes utenfor hjemmets fire vegger. Derfor har jeg fortsatt med skriving på lulesamisk.

For det andre har jeg også hatt en indre motivasjon. I mange sammenhenger er det enklere å bruke lulesamisk, for da kan jeg skrive slik jeg prater, spesielt om emner der det er naturlig å bruke lulesamisk. Dette er vanskelig å beskrive med ord, men det føles som om man «livner til» – det føles behagelig, og ordene kommer av seg selv. Det er en slags frihetsfølelse. «Dat la ham muv» («det er jo det som er mitt»), og det er dette «mitt» som gir meg denne gode følelsen av frihet.

Det å skrive på norsk er også helt greit. I lulesamisk er det ikke utviklet et mangfoldig begrepsapparat for det teoretiske – for eksempel samfunnsvitenskapelig terminologi som sosial orden, koalisjon eller funksjonalisme. Av den grunn foretrekker jeg norsk i noen sammenhenger, særlig i akademiske tekster. Leserskaren blir større, og tekstene kan brukes i flere sammenhenger.

Skrivingen tar lenger tid når jeg skriver på lulesamisk. Det har sammenheng med at jeg må bruke tid til å finne og utvikle ord. Så selv om jeg har lulesamisk som morsmål, er jeg helt avhengig av ordboka. Jeg må også korrekturlese teksten flere ganger, og helst bør en annen også korrekturlese teksten. Her er staveprogrammet Divvun til stor hjelp, i tillegg til at samisk tastatur kan installeres både på datamaskiner og mobil. Det forenkler skrivingen mye.

Når det derimot gjelder lesing, foretrekker jeg å lese norske tekster. Det er fordi jeg leser norske tekster langt raskere enn lulesamiske tekster. Det går sent å lese lulesamisk – jeg må stave meg gjennom teksten, ofte lese det samme flere ganger, og stadig er det ord jeg ikke forstår betydningen av. Unntaket er noen få skribenter som fremfører budskapet med et enkelt og forståelig språk.

Kravet om oversettelse

Et annet tema som opptar meg, er det stadige ønsket fra omgivelsene om oversettinger til norsk, naturlig nok fordi norskspråklige ikke forstår det som skrives. Men har de tenkt over det merarbeidet dette innebærer for oss som må bruke to språk – først skrive på lulesamisk og deretter oversette det samme til norsk? Dette trenger ikke norskspråklige å gjøre.

Omgivelsene forventer ikke at det som skrives på norsk, også skal oversettes for eksempel til svensk eller engelsk. Men av oss samiskspråklige forventes det at vi skal oversette. Dette gjelder enten lulesamisk brukes i sosiale medier eller publiserte utgivelser. Det har jeg de senere årene blitt litt lei av, og derfor bruker jeg mange ganger norsk for å slippe oversetting. Men med et slikt valg taper lulesamisk ytterligere terreng.

Derfor bør automatisk maskinoversetting fra lulesamisk til norsk snarest komme på plass. Det vil bidra til at flere kan gjøre seg kjent med innholdet i lulesamiske tekster og avlaste oss som skriver. Tospråklighet kan være bra, men det er også arbeidskrevende. Så det beste storsamfunnet kan gjøre for oss, er å tilby så mange hjelpemidlene som mulig, slik at det blir enkelt å veksle mellom to språk uten at det gir merarbeid for den tospråklige.

Ingen å prate med

I tillegg kan det bemerkes at skriftlig lulesamisk har utviklet seg positivt, men språket har likevel gått tilbake. Det er langt færre morsmålsbrukere i dag enn da jeg var barn. Ja, noen ganger vet jeg ikke hvem jeg skal prate med. De fleste rundt meg forstår ikke lulesamisk. Det kjennes likevel godt å oppleve at lulesamisk nå kan brukes i langt flere sammenhenger, ikke bare muntlig, men også skriftlig, ikke bare i barnelitteratur, men også i voksenlitteratur, ikke bare i poesi og skjønnlitteratur, men også i sakprosa og vitenskapelige tekster.

Uansett er lulesamisk viktig for min egen del. Det er morsmålet mitt, det er avslappende for meg, og det gir jeg uansett ikke avkall på. Det alene er grunn nok til å fortsette med lulesamisk, selv om samfunnet rundt er overveldende dominert av norsk.