Margaret Atwood om Ahmedur Rashid Chowdhury/Tutul
Den 14. oktober 2016, nesten på dagen ett år etter at han ble angrepet med macheter og forsøkt myrdet på sitt kontor i Dhaka, mottar forlegger, blogger og forfatter Ahmedur Rashid Chowdhury, bedre kjent som Tutul, International Writer of Courage Award i et fullsatt British Library i London. Det er årets PEN Pinter Prize-vinner Margaret Atwood som har utnevnt ham til å motta den ærefulle prisen, og Tutul legger ikke skjul på at han er både beæret og ydmyk, og at han håper dette vil inspirere ham og gi ham styrke til å fortsette å skrive og ikke minst publisere tekster i fremtiden.
«I en tid da så mange av våre kollegaer i Bangladesh risikerer livet bare ved å sette pennen mot papiret, anser jeg dette som en svært passende anledning til å dele denne prisen med Tutul og å rette søkelyset mot den situasjonen han og hans kollegaer fortsetter å stå i», understreker Atwood i sin tale.
FRITENKENDE OG SEKULÆR
Tutul ble født i Sunamganj nordøst i Bangladesh i 1973. Allerede som syttenåring ble han redaktør og utgiver for sitt første nummer av tidsskriftet Shuddhashar. Dette ble raskt en plattform for en gruppe unge skribenter, og da han i 2004 etablerte et forlag under samme navn, var mottoet hans: «To inspire — not to impress.”
Shuddhashar ble tidlig kjent for å utgi fritenkende og sekulære tekster av unge forfattere. På vegne av seg selv, forlaget og tidsskriftet har Chowdhury mottatt en rekke priser for sine rundt ett tusen utgivelser. Tjuefem år var gått siden han ga ut sitt første nummer, da han ble angrepet på sitt eget kontor av islamske fundamentalister som påførte ham livstruende skader.
I dag sitter Tutul i Skien sammen med sin kone Runa og deres to barn. Tutul føler selv at han er trygg her, men behovet for å formidle er like sterkt som det alltid har vært. Fra Skien fortsetter han å skrive, publisere og drive bloggen Shuddhashar videre, men drømmen om å vende hjem er alltid til stede. Det er i Bangladesh han har hatt sitt liv og sitt virke, sin inspirasjon og sitt språk. Det er vanskelig å etablere seg i et nytt land.
DØDSLISTER
I 2013 begynte islamister å publisere lister over sekulære nøkkelpersoner som systematisk skulle knebles eller henrettes. Tutul tok det ikke helt alvorlig til å begynne med. Sammen med flere av sine sekulære venner i Bangladesh holdt han møter med politiet og ba dem rydde opp i forholdene. Politiet på sin side anbefalte dem å legge bånd på seg og uttrykte at Bangladesh ikke var det beste stedet for å ytre seg fritt. Først da Tutuls gode venn og kollega, blogger og forfatter Avijit Roy, ble brutalt drept under et besøk på bokmessen på universitetet i Dhaka, forsto Tutul for alvor at både han, hans kone, som også er en kjent forfatter, og deres to døtre risikerte livet om de forble i hjemlandet. Avijit Roy var amerikansk statsborger, noe som gjorde at amerikanske medier og myndigheter ble oppmerksomme på drapsbølgen. På et bilde tatt på bokmessen står Tutul i midten sammen med Roy og hans kone Rafida Ahmed Bonna. Noen minutter etter at bildet ble tatt, hugges Avijit Roy i hjel med macheter mens Rafida så vidt overlever. En gruppe ved navn Ansar Bangla påtok seg skylden og hevdet at de åpent sekulære ytrerne hadde gjort seg skyldige i forbrytelser mot islam. Tutul var Roys forlegger, og det var nettopp drapet på ham som for alvor ga drapsbølgen mot sekulære bloggere og forfattere fra Bangladesh internasjonal oppmerksomhet.
Etter drapet på Avijit Roy merket Tutul og familien at de ble forfulgt. Forleggeren fikk merkelige telefonoppringninger, han ble oppsøkt i bokhandelen, noen brøt seg inn i leiligheten deres, og mennesker på motorsykkel fulgte etter dem. Tutul endret rutiner, sluttet å oppholde seg på kontoret og forsøkte å arbeide i skjul uten faste rutiner. Men til slutt skjedde likevel det han fryktet mest. Tre andre sekulære bloggere ble myrdet med bare noen få måneders mellomrom. Fra mars 2015 til august samme år ble både Oyasiqur Rhaman, Ananta Bijoy Das og Niloy Neel brutalt drept. Deretter vendte islamistene oppmerksomheten mot forleggerne.
NYE DRAPSFORSØK
To angrep ble utført 31. oktober 2015. Den dagen Tutul på mirakuløst vis overlever, blir Faisal Arefin Dipan, innehaver av forlaget Jagriti Prakashani, hugget i hjel med machete mens han oppholder seg alene på sitt kontor. Det faktum at Tutul ikke hadde vært alene på kontoret, reddet også livet hans. På ulike nyhetskanaler fra Bangladesh kan vi se Tutul bare noen timer etter angrepet. Fra sykehussengen, med hodet dekket av bandasjer og fullt pressekorps og politi rundt seg, formidlet han sammen med sin kone hva som hadde skjedd. De nektet å la seg kneble.
Kort tid før drapsmennene klarer å ta livet av forleggeren Dipan, har de vært på kontoret til Tutul. Tutul har selv ikke vært der på nesten en uke, men akkurat denne dagen har han møte med to av sine forfattere i forlagets lokaler. Utpå ettermiddagen kommer en ung gutt til hoveddøren. Tilsynelatende uskyldig forteller han at han er interessert i bøker og gjerne vil få komme inn. Tutul og hans to forfattere befinner seg i 3. etasje og bestemmer seg for å slippe inn gutten. De var blitt lurt, og i neste øyeblikk presser væpnede menn seg innover i lokalene. Den ene av forfatterne, Tareq Rahim, blir angrepet først og blir liggende i en blodpøl på gulvet før angriperne går rett i strupen på Tutul. Forleggeren forteller at de forsøkte å hugge ham rett i halsen. Angriperen hever macheten og sier med det Tutul husker som en rolig stemme, Allahu akbar. Deretter mister Tutul bevisstheten. Han sklir under bordet på kontoret sitt og blir liggende i le for huggene. Langs den ene siden av ansiktet, over øret, har Tutul et langt arr som et evig minne om dagen han overlevde. Bordet og bordbeina beskytter ham, og da drapsmannen tar frem håndvåpenet sitt for å skyte et avgjørende skudd, klarer forfatteren Ranadipam Basu å kaste en stol mot ham. Drapsmannen mister balansen, og kula går i veggen. Basu forteller i ettertid at drapsmennene utvekslet noen korte setninger, bestemte seg for at de hadde laget nok leven, og rømte ut hoveddøren etter å ha låst de skadde inne med medbrakte hengelåser for å skaffe seg et forsprang. Både politiet og journalister ble tilkalt med det samme, og nettavisene rapporterte først at forleggeren var drept.
Mens han fortsatt ligger på sykehus, får Tutul vite at han skal få komme i sikkerhet, og at familien og han skal reise til Norge, til fribyen Skien.
EN TRYGG HAVN
Norsk PEN har sine kontorer på Litteraturhuset i Oslo. Der jobber generalsekretær Hege Newth Nouri og fribykoordinator Ingeborg Kværne. En friby er en by som har påtatt seg å være vertskap for en forfulgt forfatter, med eventuell ektefelle og eventuelle barn, i inntil to år. I Norge er det i dag fjorten fribyer: Bergen, Bø, Drøbak, Harstad, Haugesund, Kristiansand, Levanger, Lillehammer, Molde, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Det internasjonale fribynettverket ICORN består i dag av femti fribyer på verdensbasis. ICORN, som står for International Cities of Refuge Network, mottar søknadene fra forfulgte forfattere. Administrasjonen til ICORN ligger på Sølvberget i Stavanger, som var Norges første friby, og drives i nært samarbeid med Norsk PEN og PEN International. Nettverket gjelder ikke bare for de skrivende. I Drøbak bor en annen forfulgt ytrer fra Bangladesh, fribytegner Arifur Rahman, avistegneren som i 2007 satt fengslet og ble utsatt for tortur i over seks måneder. Hans lovbrudd var å ha tegnet en katt. Etter initiativ fra Avistegnernes Hus vedtok kommunestyret i Frogn å gjøre Drøbak til verdens første friby for forfulgte avistegnere, og Arifur kom fra Bangladesh til Drøbak en vinterdag i 2010. I løpet av få år har han blitt en av byens mest markante kunstnere.
Fribykoordinator Ingeborg Kværne har ved flere anledninger brukt Tutul som eksempel på en av de mest fantastiske sakene hun har jobbet med, og engasjementet var stort da hun i 2016 snakket om forleggeren fra Dhaka. «Tutul var nær ved å bli drept i oktober og står på listen over forleggere, bloggere og forfattere som skal drepes. Ved et under unnslipper han døden, mens hans to kollegaer blir brutalt myrdet. Han er nå i Skien, rett og slett», uttaler Kværne noen uker etter at Tutul har ankommet Norge. «Dette er et meget godt eksempel på hvordan fribyordningen virker.»
SALMAN RUSHDIE
I motsetning til Tutul, som kjente til ICORN og hadde søkt om opphold i en av byene allerede før han ble angrepet, er det ikke slik at alle forfulgte ytrere vet at ICORN finnes som en mulighet. De befinner seg i en situasjon der de er nødt til å finne en vei ut av en livsfarlig situasjon, og bruker alle informasjonskanaler de har tilgang på, for å finne hjelp. For å bli fribyforfatter må du kunne dokumentere at du er forfatter, journalist, kunstner eller en annen form for ytrer, at du faktisk er forfulgt, og at du reelt er forfulgt nettopp på grunn av dine ytringer. De som kommer innunder ordningen, må ha skrevet, sagt eller tegnet noe som har vært upopulært hos religiøse ekstremister eller hos myndighetene. I undersøkelsesfasen samarbeider PEN International og ICORN og forsikrer seg om at vedkommende er reelt forfulgt. Dersom en blir godkjent og invitert til en friby i Norge, er det Norsk PEN som søker UDI om innreise- og oppholdstillatelse.
Fribyordningen ble initiert av blant andre Salman Rushdie på midten av 1990-tallet og ble opprettet for å tilby forfulgte forfattere et fristed, eller en friby, et sted der de kunne skrive, tegne, blogge eller på annet vis uttrykke seg fritt uten frykt for å bli arrestert. Det legges stor vekt på å involvere og inkludere fribygjestene og deres familier i lokale, nasjonale og internasjonale litterære miljøer og andre relevante nettverk, slik at de kan fortsette å utøve sitt virke i Norge. Den siste tiden har ICORN mottatt om lag tretti søknader fra bloggere, redaktører og ytrere fra Bangladesh. Landet er stadig farligere for de som ytrer seg kritisk til religiøs fundamentalisme og samfunnsutviklingen.
PÅ FLERE SPRÅK
Tutul legger derimot ikke skjul på at det fortsatt er vanskelig. Å flytte fra sitt myldrende kreative miljø, sitt folk og sitt språk til en liten by to timer fra hovedstaden, der han ikke kjenner språket, lokalbefolkningen eller kulturen, byr selvsagt på utfordringer. Denne vinteren har han og hans kone bodd i Skien i to år, og Tutul kjenner at det tynger i kroppen å ikke få uttrykt seg slik han ønsker. Bloggen hans Shuddhashar er i full aktivitet, og i 2017 utkom fem nummer. Både i januar, april, juni, september og desember sist år publiserte Tutul tekster av mange ulike ytrere fra store deler av verden på flere språk.
«Det finnes knapt noe som betyr mer for vår menneskelige verdighet enn det frie ord. I ytterste konsekvens er det livsnødvendig og eksistensielt, og det motsatte kan vise seg fatalt. Det er livsnødvendig i et fungerende demokrati, når ordet fungerer både kritisk og bekreftende overfor et regime, dynamisk og i gjensidig toleranse», skrev William Nygaard i Shuddhashars første utgave i fjor.
Tutul uttrykker at han synes det er leit at han ennå ikke har muligheten til å betale noen for å skrive. Det er vanskelig å få økonomisk og teknisk støtte, å sette seg inn i nye ordninger, å komme innunder huden på norsk kulturliv og å få norske skribenter til å skrive for bloggen.
Forleggeren innrømmer at det til tider er svært krevende å begynne på nytt, men ønsker sterkt å utvide nettverket sitt i Norge. Han har alltid skrevet, det er dette han må. Det tok under en uke fra han ble forsøkt myrdet til han tok pennen fatt igjen. Å la fingrene berøre tastaturet uttrykker han selv som å håndhilse på en gammel venn. Han var, er og vil alltid være i kamp for den frie ytring i Bangladesh. «Stay with me Bangladesh» var noe av det første han skrev etter hendelsen på forlaget.
NYE BØKER
Til tross for at han ikke kan bevege seg og arbeide fritt, er han også så vidt i gang med å utgi nye bøker. Nylig har en e-bok kommet ut på forlaget Shuddhashar, og Tutul understreker at han ønsker å publisere verk fra hele verden, ikke bare på bangla. Så lenge han kan huske, har Tutul vært opptatt av å bruke språket sitt til å bekjempe og å opplyse og skrive om samfunnsutfordringer og klimapolitikk og å forske på den stadig økende terroren i Bangladesh og andre land i den tredje verden.
I den senere tid har Tutul produsert et lite utvalg dikt på engelsk, noen av diktene hans er også oversatt til norsk i Erling Kittelsens oversettelse. I fjor satt de sammen på Lillehammer og jobbet med tekster. Det betyr mye for den forfulgte forleggeren å få tekstene sine ut i verden.
Han er fullt klar over at det ikke ser ut som om det blir lysere tider med det første. Selv om Bangladesh regnes som et sekulært demokrati uten tradisjoner for religiøs fundamentalisme, opplever Tutul og hans kollegaer at myndighetene gjør lite for å bremse de antidemokratiske strømningene. Fundamentalistene har stor makt, og den globale situasjonen gir ikke større håp. En rekke fundamentalistgrupper regjeringen holder seg inne med, utgjør en stadig større maktfaktor. Landet, som har vært utsatt for en rekke naturkatastrofer, er nå formørket av islamister som knebler og slakter det frie ord. Landet har en rik kultur og et språk som har fostret verdensberømte forfattere, men trusselen mot sekulære bloggere, skribenter og redaktører fra Bangladesh eskalerer. Mange av Tutuls venner lever nå i skjul eller eksil. De blir forfulgt på grunn av sin kritiske holdning til religion og for å ta til orde for rasjonalisme og humanistiske verdier. Mange han kjenner, har i full fart måttet forlate alt de eier, ta med seg familie og små barn og rømme. Mange lever i skjul i Bangladesh og fortsetter å skrive med livet som innsats. Det er med en bittersøt følelse han forsøker å produsere tekster i Skien. Tankene er stadig hos dem som er igjen, og hos dem som ikke klarte seg.
Da Tutul den 14. oktober 2016 skulle holde sin PEN Pinter International Writer of Courage Award Speech, sin takketale, var han helt ærlig om hvilke redsler og traumer hverdagen var fylt med, og også her brukte han plattformen sin til å tale på andres vegne:
Mine venner.
På forunderlig vis overlevde jeg for et år siden. Etter å ha kommet over det første sjokket, da det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde overlevd, innså jeg i dypet av meg selv at det er essensielt å være i live. Jeg hadde nok aldri tidligere kjent hva livet innebærer sterkere enn jeg gjorde da.
Men gleden over denne uventede overlevelse blekner når Dipans ansikt viser seg for meg. Når bilder av Avijit og Ananta og Neel dukker opp på mine tankers netthinne, i bevisstheten min, som lysbilder, og stiller sine spørsmål. Livene deres var vakre og nødvendige. Når jeg tenker på hva de som har blitt utsatt for overfall og mord de siste par årene, har ofret, blir det også vanskeligere å glede seg over at man selv har overlevd. Som dere vet, ble forfatteren Ranadipam Basu og poeten Tareq Rahim også skadd den dagen. Om de ikke hadde vært der og kjempet mot angriperne, ville ikke jeg ha stått her i dag. Tareq Rahim og Ranadipam Basu lever fortsatt med skadene og traumene. Ranadipam Basu lever under meget usikre forhold i Bangladesh.
Jeg vil også at dere skal vite om bloggerne og skribentene som av sikkerhetsgrunner bor i nabolandene til Bangladesh. Mange har visa som har gått ut. Alle var veletablerte innenfor sine områder i Bangladesh. Nå lever de isolert med sine ektefeller og barn i fremmede land, og tilbringer lange dager i ekstrem usikkerhet. Jeg vil gjerne bruke denne muligheten til å tiltrekke oppmerksomhet fra internasjonale organisasjoner til deres vanskelige situasjon og be om at de får trygge tilfluktssteder der de får muligheten til å leve normale liv.
TØYE GRENSENE
Fra en snødekket liten by to timer fra Oslo sitter forleggeren og publiserer tekster som både provoserer, kritiserer og opplyser. Det er kun gjennom å publisere og å være forlegger han kan ta opp denne kampen. «Publishing is a tool to change perception. It is a sociocultural movement. I must continue my work in any way possible.» Tutul har hatt stor glede av og mange samtaler med tidligere forlegger William Nygaard. De uttrykker seg ofte likt, og Tutul sier at den norske forleggeren er en stor inspirasjon. Livet til bloggere, skribenter og ytrere i Bangladesh er fylt av usikkerhet. De vet ikke når de blir angrepet av islamske fundamentalister, eller når de kommer innunder styremaktenes vrede. Tutul har mange ganger både skrevet og sagt at ytringsfrihet handler om å endre menneskers holdninger, at det er deres plikt å tøye grensene skapt av styremaktene for å tøyle det frie ord. Det må holdningsskapende arbeid til. Våpenet til opplysning er det skrevne ord, og når man ikke blir fysisk angrepet, kan man drive dette arbeidet og bekjempe denne krigen fra hvor som helst i verden.
Sin takketale i 2016 avslutter han slik:
Arbeidet jeg gjorde, involverte rasjonell, konstruktiv kritikk. Jeg var fordypet i min egen skriving og spesielt i min kjærlighet til poesi. Det var her de fundamentalistiske kreftene slo til. Etter Dipans død og etter at jeg forlot landet mitt med de skadene jeg var påført, hvilke forleggere i Bangladesh ville da tørre å publisere disse utfordringene, denne logiske kritikken? Fra sykesengen hadde jeg i et intervju sagt at jeg ikke ville trekke meg. Jeg er fortsatt fast bestemt på det. For jeg vet at bøker og tekster spiller en enorm rolle når det gjelder å endre et samfunns holdninger. Derfor ønsker jeg meg tilbake til en verden av bøker, til en verden der jeg kan publisere. Gjennom ethvert medium som er tilgjengelig for meg. Jeg ser ikke på forleggeri bare som et yrke, for meg er det også en sosiokulturell bevegelse. Mitt håp er at jeg igjen vil få mulighet til å bringe lesere nye tekster om nye temaer skrevet på bangla.
Tutul har en rekke prosjekter på gang. Men en dag vil han hjem. Det var aldri planen å reise. Familien på fire hadde det godt i Bangladesh, det var der de hadde skole, arbeid og venner. Forlaget i Dhaka var hans liv og lidenskap, det er tungt å være avskåret fra alt det. Men familien ser fremover, og alle er i gang med å lære seg norsk. De vet at de ikke skal hjem med det første.
Forleggerens tale under The 2016 PEN Pinter Prize kan høres i sin helhet fremført på bangla på: youtube.com/watch?v=t1I0gGwVwIA
Kristina Quintano (42) er forlegger, oversetter og journalist
Fakta:
Januar 2013: Bloggeren Asif Mohiuddin blir angrepet, men overlever.
Februar 2013: Bloggeren Ahmed Rajib Haider blir drept, og islamistene proklamerer en plan om å ta over styringen i Bangladesh samt offentligjør en liste over sekulære ytrere som skal drepes.
Mars 2013: Sunnyur Rahaman blir alvorlig skadd etter angrep med macheter, men overlever.
November 2014: Professor Shafiul Islam blir stukket i hjel.
Februar 2015: Avijit Roy angripes med macheter og blir drept utenfor bokmessen ved universitetet i Dhaka. Hans kone Rafida Ahmed Bonna overlever så vidt angrepet.
Mars 2015: Blogger Washiqur Rahman Babu blir drept med macheter.
Mai 2015: Ateistblogger Ananta Bijoy Das hugges i hjel.
August 2015: Blogger Niloy Neel hugges i hjel av macheter.
Oktober 2015: Faisal Arefin Dipan blir drept på sitt kontor samme dag som Tutul og hans to forfattere angripes.
April 2016: Blogger Nazimuddin Samad blir hugget i hjel.
De siste årene har 30 bloggere, forleggere og forfattere søkt om asyl hos ICORN.
Mange lever fortsatt i skjul og i stor fare.
