En god vask redder ikke en dårlig oversettelse

Hva er forskjellen på å språkvaske norskskrevet og oversatt sakprosa? Før ville jeg sagt at en oversettelse gjerne er enklere å jobbe med og går raskere fordi originalen allerede er en ferdig bok og oversetterne er rutinerte profesjonsarbeidere. Jeg har tenkt at uerfarne fagforfattere har mye å lære av oversetterne, for om noe skal kalles formidlingsvirksomhet, må det jo være å tilgjengeliggjøre et i utgangspunket uforståelig budskap for en helt ny lesergruppe. Men i dag? I dag tenker jeg ofte at akkurat det jeg leser nå, det kunne Google Translate gjort like bra.

Jeg har drevet med manusvask i snart to tiår, og selv om jeg ikke kan slå i bordet med noen systematisk undersøkelse, opplever jeg det som kvaliteten på oversatte sakprosabøker synker. Det gjelder først og fremst bøker oversatt fra engelsk, og særlig bøker om emner som går for å være aktuelle i tiden. De norske forlagene må få dem ut så fort som mulig, for selv om temaet er i vinden nå, kan det være blåst bort i morgen. Aller helst skal den norske oversettelsen kapre kjøpere som like gjerne leser på engelsk. Men hvis både forlagene, oversetterne og leserne vil ha boka ferdig så fort som råd er, overlever ikke oversetteriet som håndverk. Dette er ikke bare trist for leserne av den enkelte boka, det etterlater også et inntrykk av norsk som et litt fattigslig og utdatert språk.

Lagarbeid

I 2018 hyrte Kagge inn sju oversettere til en norsk utgave av den akkurat da superaktuelle snakkisen Fire and Fury, journalisten Michael Wolffs flue-på-veggen-reportasje fra Det hvite hus under Donald Trump. Boka kom på engelsk den første uka i det nye året, den norske utgaven skulle ut til 23. januar. Jeg sitter og ser på omslaget til pocketen akkurat nå. Tittelen, Ild og vrede, står med store røde bokstaver over et bilde av Trump, flankert av blurber som forteller at boka er «særdeles fornøyelig lesning», «helt fantastisk», «saftig fargerik og underholdende» og «mørkt underholdende». De er sakset fra Aftenposten, NRK, Dagsavisen og Dagens Næringsliv. Øverst på baksiden er Knut Hoem sitert: «Amerikansk journalistikk på sitt aller, aller beste.» Når jeg googler fram kildene, viser det seg at samtlige av disse anmeldelsene er basert på lesning av den engelskspråklige originalen.

I den grad den norske oversettelsen ble omtalt, var det nok mindre blurbemateriale. En anmelder mente originalen sto til en femmer, men ga boka terningkast tre for «den dårlige kvaliteten på den norske utgaven».¹ Mottakelsen var heller ikke tema for Kaja Rindal Bakkejord, som hadde vært med på Ild og vrede både som oversetter og som vasker, og skrev om ekspressjobben i Prosa et halvt års tid etter – da handlet det mest om hvor gøy og utfordrende det hadde vært.²

Og selvfølgelig kan lagarbeid av denne typen være gøy, og entusiasme for prosjektet er også en forutsetning for å yte ekstra. For oversetteren er fordelen ved løsarbeiderlivet at det kan bli gode penger på kort tid, ulempen er lange tørkeperioder med lite forutsigbarhet om nye oppdrag. Selv om oversetterne har krav på honoraret utbetalt som lønn, er det ikke noe regulært over dette arbeidslivet. Forlagene bærer ikke noe ansvar hvis frilanseren må sitte dag og natt for å nå tidsfristen, påpekte en oversetter i en Prosa-reportasje for et par år siden.³ Hun mente at for lite tid alltid vil gå ut over kvaliteten, men fortalte at hun også hadde tatt på seg store oppdrag med altfor kort leveringsfrist.

Mange oversettere ser altså ut til å godta denne råkjøringen. De er enige om at korte tidsfrister nødvendigvis må gå ut over kvaliteten, de mukker og protesterer, men de ender opp med å ta jobben, på eget ansvar. For det er jo ingen plikt å ta et frilansoppdrag, oversetteren er i sin fulle rett til å takke nei. Å ikke måtte jobbe dag og natt i ett strekk handler ikke bare om retten til fritid og hvile, men om å kjenne ansvar for å levere forsvarlig arbeid. Prekarisering, forvandlingen av frilansere til løsarbeidere, er ikke bare et onde for den enkelte, det bryter også ned profesjonsstoltheten og oversetteriet som håndverk.

Ulikebehandling

Men tidspress alene har aldri vært noen fullgod forklaring på hvorfor det går skeis med bokutgivelser. Da Aschehoug måtte trekke oversettelsen av Zadie Smiths roman NW i 2013 etter anmeldernes påpeking av særdeles slett håndverk, greide ingen i forlaget å finne noen forklaring på hva som hadde gått galt, i hvert fall ikke noe man ville innvie utenforstående i. Oversetterne syntes det var «leit» at de hadde gjort så mange feil, fortalte forlagsredaktøren. Hun understreket at ansvaret «ligger hos forlagene», altså forlagene, ikke dette spesielle forlaget, og roste anmelderne for å ha «hjulpet oss ved å vise at kvalitetskontrollen ikke var god nok».⁴

Skjønnlitterære oversettelser har høyere status enn sakprosaiske. Oversetterne har ofte et tettere forhold til både redaktørene og vaskerne, og man jobber kanskje sammen på flere utgivelser av samme forfatter. Det tas også for gitt at anmelderne forholder seg til at den norske oversettelsen er et genuint, selvstendig åndsverk som står på egne bein.

Kunne det tenkes at en oversatt sakprosabok rett og slett ble trukket på grunn av tilsvarende feil og mangler som i tilfellet NW? Mitt inntrykk er at den språklige svikten skjer mer i den oversatte sakprosaen enn i skjønnlitteraturen, men at den påtales mindre av anmelderne. Om noe blir gjenstand for kritikk, handler det gjerne om terminologi, fakta og kilder, ting som kan justeres og rettes opp til neste opplag.

Anmelderne har ulike strategier og kriterier for vurdering av skjønnlitteratur og sakprosa og leter etter ulike ting i teksten. Kanskje oppleves det som at såkalt dårlig språk ødelegger mer for lesningen av en roman enn når det dreier seg om journalistikk eller en kjendisbiografi. Kanskje har det å gjøre med at sakprosaoversettelser vurderes som greie nok så lenge innholdet er sånn omtrent forståelig. «Sakens estetikk» kommer i andre eller tredje rekke hos både forlagene, oversetterne og anmelderne.

Pløye gjennom

Kommende norske utgivelser kjøpes mer eller mindre ulest på messer og auksjoner, og når forlagets utsendte kommer hjem med fangsten, er det neppe all verdens tid til å fordype seg i kjøpet. Enkelte bøker er ikke engang påbegynt når de norske forlagene kaster seg inn i budrunden for å sikre seg rettighetene.⁵ Det tar mange timer å lese en bok ordentlig, og det er logisk at redaktører med ansvar for mange utgivelser ikke får tid til å sette seg optimalt inn i den engelske originalen før de finner en egnet oversetter, enn si lese gjennom oversettelsen ordentlig før den går til vask.

Noen ganger opplever jeg likevel dette, at oversetteren og redaktøren har gjennomgått oversettelsen før den går til vask. I Word-dokumentet kan det gjenstå diskusjoner i margen, der jeg som vasker blir invitert til å komme med konstruktive forslag til løsninger på gjenstående problemer av alle slag, fra ortografi til mer innfløkte spørsmål om gjengivelser av kilder. Det er da det er gøy å drive med manusvask, være en del av et lag som prøver å jobbe fram en best mulig bok.

Den gjeldende avtalen mellom oversetterne og forleggerne fastslår at manusvask er en integrert del av det redaksjonelle arbeidet.⁶ Oversetteren er med andre ord helt avhengig av en god vask, og naturligvis skal vaskeren rydde i setningene og påse at de flyter på norsk. Men ikke i setning etter setning. Hvis man hele tiden må sørge for at målteksten både er en korrekt gjengivelse av kildeteksten og flyter godt på norsk, er det oversetterarbeid og ikke vask man driver med.

Så hva gjør vaskeren hvis det virker som oversetteren ikke egentlig har fordypet seg i originalen, men bare har pløyd seg gjennom og oversatt «det som står», ord for ord og setningsledd for setningsledd? Ofte har jeg gjort mer enn jeg burde, og likevel sittet igjen med en uggen følelse av at jeg ikke har gjort nok.

På tomgang

Den følgende historien begynte med denne følelsen av mismot, men endte annerledes. Jeg hadde påtatt meg å vaske en oversettelse av en omfangsrik fortelling om historie og samfunn, skrevet av en etablert engelskspråklig forfatter. Det var et oppdrag jeg gledet meg til. Forlaget og redaktøren hadde jeg jobbet for før, jeg kjente oversetteren som svært solid, jeg kjente en del til tematikken i boka, og jeg hadde til og med fått brukbart med tid.

Det tok ikke mange sidene før jeg begynte å kjenne igjen den murrende motløsheten. Ortografien var upåklagelig, og det var god orden i de mange person- og stedsnavnene. Jeg kunne stusse ved noen valg av norske fagtermer for de engelske, men det også var småtteri. Rene faktafeil fikk jeg ikke øye på, verken i originalen eller i oversettelsen.

Så hva var det som skurret, hvorfor likte jeg ikke det jeg leste? Kunne det handle om at jeg ikke var så glad i måten forfatteren utla stoffet sitt på? Det tok en stund før jeg skjønte at det handlet om alt som var blitt med fra den engelske syntaksen. Igjen var det ingenting som var absolutt feil. Kan ikke «by doing» bli til «ved å gjøre»? Jo, sikkert. Men ikke hele veien. Infinitiver fungerer litt som substantiver på norsk, og jeg oppdaget at fraværet av finitte verb, som vi liker så godt og bruker så mye i norsk, liksom fikk teksten til å stå stille.

Å vaske er å lese, og å lese handler om å komme inn i en stemning. Er det virkelig nødvendig å gjøre noe med denne setningen også? Er jeg unødig kritisk, har jeg fått en negativ innstilling til hele greia her? Akkurat dette kan vel passere? Og dermed løper tiden. Man blir gående på tomgang, og med den avtalte akkorden synker timelønna ned mot 200 kroner.

Så gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før. Jeg hadde kommet et godt stykke ut i manuset da jeg skrev til redaktøren at jeg syntes oversettelsen var for dårlig. Jeg brukte ikke akkurat de ordene, men budskapet mitt var tydelig nok. Løsningen var heller ikke mer tid og penger, skrev jeg, for i så fall ville jeg i praksis blitt medoversetter. Jeg la ved det jeg hadde gjort, og viste til de mange merknadene jeg hadde lagt inn i dokumentet.

Nå har jeg fått en uvenn blant mine kollegaer og mistet en fast oppdragsgiver, tenkte jeg, fortsatt uten helt å stole på meg selv. Men redaktøren var svært lydhør og gikk videre til oversetteren, som var enig i at her måtte noe gjøres, og sa seg villig til å gå en ny, omfattende runde med teksten. Det tok sin tid, og utgivelsen ble flere uker forsinket, men da jeg fikk den nye versjonen og begynte å lese, så jeg umiddelbart hvor viktig og riktig det hadde vært å komme med innsigelsene.

Sette ned foten

I ettertid har jeg sett at jeg burde ha reagert på samme måte med andre oppdrag. Ved to anledninger ba jeg de respektive redaktørene gå gjennom dokumentet før det gikk videre til oversetteren, og jeg sa tydelig fra om at teksten etter mine begreper ikke var blitt god nok selv med mine mange omskrivinger. Jeg vet ingenting om hvordan budskapet ble formidlet videre, og hva mer som ble gjort. Uansett fant jeg igjen et utdrag fra en av disse bøkene i et kompendium med eksempler på dårlig oversettelse fra engelsk, på et seminar i NFFO-regi.

Det var da jeg bestemte meg for å sette foten ned neste gang. Den aller grundigste vask kan nemlig ikke redde en dårlig oversettelse, akkurat som en dårlig originalbok ikke lar seg redde av en dyktig oversetter. Det er derfor det er så viktig at den ansvarlige utgiveren har tilstrekkelig kjennskap både til originalen før den går til oversetteren, og oversettelsen før den går til vaskeren.

Maskinene er her

Oversatt sakprosa er dyrt å produsere og vanskelig å selge. Samtidig går utviklingen innen maskinoversetting (MT) så raskt at å skildre den er som å skyte på et mål i bevegelse, som Bjørnar Magnussen skrev her i Prosa for tre år siden.⁷ For programmene forbedrer seg as we speak. I 2020 kunne Magnussen vise til typiske maskinfeil som at Google Translate forsto «The bird ate the apple because it was hungry» som «Fuglen spiste eplet fordi det var sulten». Men prøv selv nå, for dette har selvfølgelig GT snappet opp siden den gang, og nå endrer pronomenet seg fra «det» til «den» i samme øyeblikk som du begynner å taste «hungry».⁸

Tidligere i høst brukte Aftenposten ChatGPT til å oversette en kronikk,⁹ og det er liten tvil om at det blir stadig vanskeligere å se forskjellen på menneskeskapte og maskinelle produkter, på godt og vondt. På godt fordi en maskinoversettelse kan være helt utmerket, på vondt fordi en del tradisjonelle oversettelser viser de samme svakhetene som de digitale. Dette betyr at det som nå gjerne kalles etterredigering av maskinoversettelser, vil komme til å ligne mer og mer på ordinær vask. Men å gjøre de samme tingene betyr på ingen måte det samme likevel. Om vi tenker oss MT-teknologi som en del av oversetterens egen verktøykasse, blir MT-teksten ikke noe mer enn en råoversettelse som oversetteren vil måtte bruke betydelig tid på å flikke på – etterredigere – før den uansett må gå til ordinær vask. Her vil det neppe være så mye verken tid eller penger å spare for forlagene.

Tenker vi oss derimot at forlaget kjører originalen gjennom maskinen selv, kan oversettelsen gå rett til vask, en vask som altså ikke trenger å bli noe mer utfordrende enn en etterredigering av middels godt menneskelig håndverk. Spørsmålet som da gjenstår, er hvem som skal godkjenne og avvise endringsforslagene, men vi vaskerne vil i hvert fall være sikret arbeid inntil videre. For om noen år kommer kanskje den KI-drevne vaskemaskinen også, og plukker opp de siste menneskelige glippene. Om man så engasjerer en frilanser til å passe på at alle manusene kommer pent ombrukket ut av den siste maskinen, er det lite igjen av det det tradisjonelle forlagsarbeidet.

Tettere samarbeid

I sosiale sammenhenger, mens vi fortsatt er lesende og skrivende mennesker av kjøtt og blod, har jeg sett oversettere og forfattere få et nervøst uttrykk i ansiktet når jeg presenterer meg som manusvasker. «Jeg innrømmer at jeg ikke behersker kommareglene», sier de skyldbetynget. Drit i kommareglene, får jeg lyst til å si. Det er så mye annet som er viktigere enn Vinjes Skriveregler.

Bøker bæres av den språklige flyten, men oversetting av sakprosabøker innebærer også i større eller mindre grad å redigere teksten. Hvor mye kan en oversettelse justeres med tanke på de norske leserne? Hva kan trygt utelates, når bør det legges inn en o.a.-note? Hvordan forholder man seg til gjengivelser av sitater i teksten, kanskje oversatt fra andre språk enn forfatterens? Og når vi diskuterer slike ting: Hvor mye kan oversettere og redaktører i tidsnød lene seg på en god vasker?

I mange tilfeller nøyer vi oss med å slingre gjennom, og mange av bøkene er heller ikke skrevet for evigheten. Men hva om de mindre vidløftige kravene vi stiller til arbeidet vårt med bøker med liten verkshøyde, blir normen også for de tyngre og mer betydningsfulle utgivelsene?

Det er ikke nødvendigvis så mye hjelp å hente i de akademiske miljøene i slike spørsmål, for faglitteraturen har sine egne normer som ikke uten videre lar seg overføre til bøker for bredere lesergrupper. Dette betyr at løsningen neppe er mer fragmentering av det redaksjonelle arbeidet med utsetting av deloppgaver til fagkonsulenter som skal ettergå teksten for noen tusenlapper, for eksempel med tanke på terminologi. Svaret må heller være færre hoder og tettere samarbeid om både saken og prosaen. Hvordan vi skal få til dette, bør bli en sak for forlagene og NFFO i fellesskap.