Stadig flere har uvilje mot kjøtt. Og uroen over hvordan vi behandler våre medskapninger, øker. Krasse avisartikler og presseoppslag om moderne dyrehold har trolig bidratt til at Spartacus Forlag nå gir ut en artikkelsamling om emnet – Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder. Boken består av 17 essays, der en variert gruppe fagfolk fra ulike sider undersøker hvilke verdier som har vært retningsgivende for vår behandling av andre arter. Filosofen Morten Tønnessen spør om grunnen til at mennesket rangerer seg selv over andre skapninger, biologen Dag O. Hessen undersøker hvor unikt mennesket egentlig er, veterinærene Guri Larsen og Ragnhild Sollund skriver om industrialisert husdyrhold, og Siri Martinsen beretter om norske fangsttradisjoner – for bare å nevne noe av innholdet.
De siste tiårenes velstandsøkning har gitt begrepet moderne dyrehold nytt innhold. Dagens slaktekyllinger ville uansett dødd før de ble voksne, fordi skjelettet ikke tåler kjøttvekten. Grisen vokser hurtigere, har lengre rygg med flere koteletter, har redusert spekklag og frister et liv langt fra barndommens bondegårder. Norsk rødt fe er på sett og vis en kyborg, “en teknologisk og oppkonstruert kvegrase som vil gå i oppløsning igjen hvis avlsarbeidet opphører og datamaskinene koples ned”.
Kritikken av dette beveger seg vanligvis på instrumentelt nivå, og noen av forfatterne har allerede profilert seg i den debatten. Drevne skribenter som Siri Martinsen og Dag O. Hessen lander også her sine budskap trygt, uten å vikle seg inn i uforutsette paradokser, og Tore Kristiansens essay om oppdrettsnæring, laks og atferd er et fabelaktig stykke dypøkologi. Deler av boken inneholder slike høyst leseverdige bidrag til en av samtidens viktige debatter. Essayene har likevel ganske ulike utgangspunkt og er også i innhold så divergerende at man griper seg i å lure på hva bokens samlende “baseline” egentlig var tenkt å være. I det følgende vil jeg konsentrere meg om ett problem, som gjør seg gjeldende i et helt knippe av artiklene, og som gir et ellers aktverdig arbeid en interessant, men også problematisk, slagside.
Antropocen
Flere av bidragsyterne går nemlig langt i å mene at overgrepene mot dyr ikke skyldes våre industrialiserte samfunn, men at de er knyttet til mennesket per se. Gjennom vår globale dominans etterlater vi stadig dypere fotavtrykk på kloden, slik at mange nå også snakker om en ny geologisk tidsalder – antropocen. Både i ord og handling har mennesket blitt “skapningens herre”, med vidtrekkende fullmakter over klodens fremtid. Andre arter har blitt tilsvarende skadelidende. Tross all god vilje er Homo sapiens i bunn og grunn en skruppelløs arts-rasist som gjennom årtusener har terrorisert sine omgivelser, hevdes det i flere av essayene. Og dette perspektivet legges så til grunn for ideer om storstilt omlegging av menneskelige samfunn i mer økosentrisk retning.
Spissformuleringer kan være avklarende, men kompleksiteten går lett tapt. Og emnet som drøftes, er komplekst. Mange av essayene orienterer seg etter et rent scientistisk-biologisk paradigme, der topografien blir for enkel til å behandle de spørsmålene som virvles opp. Morten Tønnessen ser det som et langsiktig mål at det han kaller klodens “natur”, befris fra menneskelig påvirkning: “[Vi har] en forpliktelse til å gjøre vårt for at samfunnsutviklingen på sikt kan styres i retning av en avvikling av tidsepoken antropocen.” Viltforvaltningens mål må følgelig være å overflødiggjøre seg selv:
“Det langsiktige målet for rovviltforvaltningen bør være at menneskesamfunnet betraktet som helhet verken jobber nevneverdig for eller mot ulven. […] I en slik ny kultur vil ikke mennesket lenger anta at det har monopol på byttedyr, eller på bruk av land og ressurser. Folk vil komme til å se på et distansert samliv”
Guri Larsen forteller om noe hun kaller “artsrettferdig kritikk”, omtaler bønder som fangevoktere og trekker Holocaust-kortet når hun skal beskrive dagens industrialiserte dyrehold, før hun runder av med at
“humanisme så vel som rasisme [er] basert på samme hierarkisering, enten det er mellom ulike arter eller mellom folkeslag. På samme måte som forestillingen om ulike rasers under- og overlegenhet legitimerte rasisme, legitimerer altså hierarkiseringen av arter menneskesjåvinisme eller spesiesisme.”
Humanismen tar utgangspunkt i vår egen art og er dermed diskvalifisert: I sin kjerne er det bare en ny form for rasisme. Livet på jorden utgjør ett moralsk fellesskap, og Larsen anser “dyr som selvstendige rettssubjekter med egne interesser og rettigheter”, mens “humanisme kan oppfattes som kommunitarisme – et partikulært fellesskap basert på genetisk enhet”. Denne mistroen til mennesket rundes av med økologen Tormod Vaaland Burkey, som blant mye annet merkelig foreslår at etikk bør tilpasses artens tallrikhet:
“Verdien av et individ av en art, f.eks. Homo sapiens eller Panthera tigris [tiger], kunne da tenkes å være omvendt proporsjonal med hvor mange av dem det var. Følgelig kunne vi rettferdiggjøre å spise individer av en annen art (om dette er nødvendig for vår overlevelse) om den arten var mer tallrik enn vår egen. Dette er i overensstemmelse med hva vi som oftest ser i naturen.”
Det er så man frykter at neste setning skal inneholde forslag om å fôre tigre med kinesere. Burkey forfekter et syn der alle skapninger er rene genprodukter som er blitt til ved naturlig seleksjon, og der enhver etisk fordring er artsbetinget og subjektiv. Menneskeverd og humanisme er antroposentriske påfunn og må erstattes av en økosentrisk filosofi, der hver art har samme eksistensberettigelse.
Forstavelsen “øko-” vekker lett sympati, men denne gang er det grunn til skepsis.
Er mennesket et skadedyr?
At mennesket har utryddet arter og ødelagt omgivelsene, er bare delvis sant. Mennesket har også bidratt betydelig til regional biodiversitet. Kulturlandskapene i Latin-Amerika, Afrika, Europa og Asia har et høyere mangfold av arter enn mindre kulturpåvirkete områder. Biodiversiteten i Amazonas tiltar jevnt når man nærmer seg indianerlandsbyer, og her hjemme ville det meste av lavlandet bestått av gran og blåbærlyng om det ikke var for mennesker. Antropocen impliserer med andre ord også en økning av økologiske nisjer, interaksjoner og biologisk kompleksitet. I ett av sine essays fremstiller Tønnessen slikt som et utilsiktet resultat av en enkel ressurskamp i viktoriansk-britisk ånd: “villmark og villdyr [har] for en stor del blitt marginalisert, og gått tapende ut av ressurskampen.” Han skriver om menneskenes “kamp for tilværelsen” og mener at svært mange arter befinner seg “i en slags kryssild” mellom menneskers herjinger og egne behov. Det er ikke ofte man ser filosofer orientere seg etter en så renskåren fortolkningsramme.
Hva er “natur”?
Flere av forfatterne opererer også ukritisk med en enkel kultur-natur-dikotomi: Mennesker er kulturelle, mens klodens øvrige liv er “naturlig”. Her og der stusses det riktignok over en slik inndeling. Noen steder er de aktuelle nøkkelordene satt i anførselstegn, og Guri Larsen undrer seg i forbifarten over hva det betyr å være tam. Men ingen steder foretas mer inngående undersøkelser, og tvilen får ingen konsekvenser for hvor tankene etterpå tar veien. Tradisjonelle forestillinger om “villmark” og “natur” går både eksplisitt og implisitt igjen som referanse til hva et økosentrisk syn skal relateres til.
Det er både en ytre og en indre grunn til at en slik dikotomi ikke fungerer. Den ytre handler om at det faktisk ikke lenger finnes noe sted på jorden som er skjermet fra våre aktiviteter (noe også forfatterne, om enn altså i en ensidig fortolkning, tar innover seg). Den indre grunnen er mindre påaktet, men ikke mindre viktig. Mennesket er slett ikke alene om å forandre omgivelsene etter kulturskapte behov. Det europeere har kalt “natur”, er i virkeligheten økosystemer der artenes lokale erfaringer og tradisjoner bidrar substansielt til utformingen, det være seg hvordan beveren bruker vassdrag og våtmark, hvordan skogsmaur-samfunnene fungerer, eller hvordan sjøfugl regionalt utnytter sine ressurser. Det finnes knapt noe sted på jorden der uregjerlige krefter herjer og “kampen for tilværelsen” råder grunnen alene. Alle arter utfolder seg i et kraftfelt som de selv påvirker og optimaliserer, og slik sett summeres alle bidrag opp til en felles, global kultur.
Våre levende omgivelser definerer dermed i en viss forstand seg selv. Når radikale dyrevernere fortsetter å sondre mellom “menneske” og “natur”, blir de derfor selv en del av problemet de ønsker å bli kvitt. For det å legge beslag på definisjonsmakten og dermed utpeke “det andre” som tingliggjort objekt utgjør kjernen i europeisk maktbruk, slik blant andre Simone de Beauvoir og Edward Said har vist. Både maur og bever, lemen og elg omformer omgivelsene hele tiden, og hadde hjernekapasiteten vært større, hadde trolig også de spurt seg om hvor de henter den moralske retten til slikt fra.
Hva er ansvar?
I et naturalistisk univers av det slaget som både Tønnessen, Larsen, Sollund, Burkey og andre av essayistene legger til grunn, er alle arts-rasister og seg selv nærmest. Å legge jorden under seg er noe alle drifter mot – Homo sapiens har bare lyktes over all måte. At forfatterne plutselig forarges over dette, skyldes at de umerkelig har flyttet vekten av ideene sine over på det andre beinet, der de som gode humanister føler ansvar overfor sine medskapninger. Mange av essayene blir rotete fordi forfatterne overser at en slik ansvarliggjøring bryter med den forklaringsrammen de ellers gjør bruk av. Det er også rart at de overser det, all den tid Dag O. Hessen i sitt essay nettopp fremhever evne til ansvar som den store forskjellen mellom Homo sapiens og klodens øvrige liv. Og med det er mye sagt. For ansvar er humanismens grunnlag. Kjerneveden i Hvem er villest i landet her? er dermed dessverre delvis morken: Som gode humanister forarges de økosentriske skribentene over brutaliteten i industrielt dyrehold og over mangt annet som mennesker steller i stand. Men humanismen blir i neste omgang skyteskive når de fabler om artsrelativisme og økosentriske livssyn. I flere passasjer gir forfatterne inntrykk av å betrakte filosofi som en kioskbod der man etter eget forgodtbefinnende kan shoppe likt og ulikt, uaktet hvor inkonsistent resultatet blir. Burkey bruker for eksempel to sider på å forklare hvorfor man ikke kan vite noen ting i det hele tatt om hvordan andre dyr eller mennesker opplever verden, for deretter å legge dyrs lidelser til grunn for krav om en dyptgripende omlegging av hele sivilisasjonen. Men man kan ikke arbeide for dyrevern uten å ane hvordan dyr har det. Og man kan ikke både være ansvarskjær humanist og forfekte et arts-egalitært syn. Enten må man ta det siste alvorlig og la verden gå sin skjeve gang, eller man må erkjenne at ansvaret er det som sprenger vei ut av den art-sentriske horisonten og over i et allment etisk rom. Og om det siste er tilfelle, er Homo sapiens faktisk en dypt avvikende eksistensform på kloden, og det nødvendiggjør uvegerlig en rangering også i våre praktiske liv. Elefantrifle og maurkverk er i så fall også etisk to forskjellige ting.
Det er ikke mulig å rømme fra det forvalteransvaret som allerede de store verdensreligionene belærte oss om. Enten vi liker det eller ikke, har vi makten over andre arters liv eller død – noe antropocen ved sin blotte eksistens demonstrerer. Hva vi gjør med det, er, som Hessen skriver, vårt ansvar. Og det er nok av eksempler som gir ham rett. At det igjen beiter titusenvis av bisoner på det amerikanske kontinentet, skyldes en liten håndfull helt konkrete personer som så utryddelsen komme og kom den i forkjøpet. På 60-tallet var bever, bjørn, ulv og gaupe fabeldyr for norske barn, og eggene til rovfugl var ødelagt av kvikksølv. Det var Silent Spring og sur nedbør, og KFK-gasser eroderte ozonlaget. Ansvarlige enkeltmennesker, kombinert med forskning og politisk handlekraft, har skritt for skritt vunnet nye seire i miljøsaken, og det gjør også “allmenningens tragedie” til en høyst diskutabel tese. I et slikt perspektiv må man, når alt kommer til alt, også se kampen for dyrenes rettigheter.
Hver art en øy?
Disse kritiske bemerkningene gir naturligvis ingen gode svar på de spørsmålene som alle uroes av: Kan man virkelig gå på jakt, knekke nakken på abbor, spise kjøtt eller utføre forsøk på dyr? Og under det hele: Hvem er egentlig du som jeg ser i øynene på tvers av biologiske og kulturelle grenser? Å drøfte alt dette er i høyeste grad på sin plass. Tekstene er båret frem av en berettiget harme over hva vi gjør med våre medskapninger, men forfatterne forsøker i for stor grad å forankre prosjektet til glatte svaberg av scientistisk naturalisme, der det simpelthen ikke finnes sprekker til feste for troen på en bedre fremtid. Det bekreftes også i et av Tønnessens essays, som avsluttes med å så prinsipiell tvil om menneskets handlingsfrihet. Skulle han ha rett, er det vanskelig å forstå hvorfor han bruker tid på å skrive artikler. Men verre er det likevel at slike oppfatninger fremmer økofascisme og lar antidemokratiske ideer stå igjen som eneste løsning på miljøkrisen. Det er ikke første gang man aner omrisset av autoritære samfunnssyn bak lengselen etter “vill natur”. Her kommer man ikke videre uten at naturalismens autisme overfor filosofiens grunnproblemer – hva er mening, hvem er jeg, hva er ansvar – overvinnes.
I likhet med Jean-Jacques Rousseaus forestilling om mennesket i naturtilstanden ser den scientistiske økofilosofien for seg en verden der ingen har noe med hverandre å gjøre – ikke bare fordi man som Burkey ender opp med ikke å ane noe om hvordan andre oppfatter verden, eller som Tønnessen anser “et distansert samliv” som løsningen, men simpelthen også fordi ingen lenger står i gjeld til noen – ingen er hverandre noe skyldig. Men slik er det ikke. Et blikk på fuglebrettet er nok til å se hvordan arter samarbeider og vekselvirker. Arter er flettet sammen i komplekse og dype skjebnefellesskap, både på individnivå og på artsnivå, og deres atferd og kulturelle utforming er uforståelige uten dette. På den afrikanske savannen beiter antiloper, sebraer, bavianer og strutser sammen i robuste og sosialt dynamiske fellesskap. Fiskesamfunnene langs norskekysten er ikke mindre komplekse. Elg oppsøker kuer på sommerbeite, og om hesten din er ensom, så slipp en kanin inn i stallen, så trives den bedre. Adopsjon er godt dokumentert hos en lang rekke arter, og kontaktflatene utvider seg stadig til komplekse og livsnødvendige symbioser eller utarter til parasittisme. Vi vet for lengst at flercellet liv er et resultat av eldgamle symbioser. Livet handler om noe langt mer komplekst enn “kamp for tilværelsen”. Det er lange tradisjoner for kontakt på tvers av artsgrenser overalt i biosfæren, og blant mennesker har dyr vært dyrket som guder og kulturgenererende imaginasjoner både nå og i før-historisk tid. “Dyr” er kort og godt verken for oss eller for andre arter et zoologisk kasus, men kraftfulle allierte på vår felles evolusjonære odyssé. Rousseaus skyldfrie “naturtilstand”, der enhver er seg selv nærmest og for øvrig lar sine omgivelser i fred, er en skrivebordsfiksjon uten filosofisk og naturvitenskapelig forankring. Både arter og individer er hverandre noe “skyldig”. Det er derfor evolusjonen ikke faller fra hverandre. Det er rart at dyrevernere, som argumenterer varmt og godt for andre arters egenverdi, ikke ser dette.
For til og med barn ser det. Simon Flem Devold fant en gang denne erkjennelsen på en lapp i postkassen: “en mann er lyken får et barn et barn er lyken får en dame en dame er lyken får et jerte et jerte er lyken får gud gud er lyken får menneskene og vi er lyken får jora.” En håndfull skjeve ord fra en seksåring favnet både evolusjonens vev, meningen og ansvaret. Det er nok for et liv, og sikkert en bedre ramme for dyrevern enn todimensjonal scientisme.
(Se debattinnlegg av Morten Tønnessen hvor han svarer på Lindholms kritikk).
-————————————————————————————————
Ragnhild Aslaug Sollund, Morten Tønnessen og Guri Larsen (red.)
Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder
Spartacus Forlag 2013
(Teksten stod på trykk i Prosa nr. 4/13)
