Den evige morgenstemning. Hvordan vår iboende reiselyst blir til sakprosa

«Morgenstemning» av Grieg tar skikkelig tak idet jeg drar volumknappen mot høyre. Det føles som om bussen svever nedover det ville dalføret, de siste milene før vi snart skuer Vestlandets hovedstad i det fjerne. En australsk dame i seteraden bak lager rare lyder. Jeg snur meg. Tårer renner like fritt nedover kinnet hennes som vannføringen i de mange fossefallene vi passerer. Hun slår ut med armene: «I’m so sorry. It’s just too much!»

Jeg glemmer aldri denne episoden fra da jeg som student tjente gode sommerpenger som reiseleder i Bennett Reisebyrå. Jeg fikk sett hele Norge og deler av Norden fra buss og båt. Under en hurtigruteoverfart mellom Bodø og Svolvær fortalte en av de erfarne amerikanske globetrotterne meg at de to vakreste stedene i hele verden er Karibia og Lofoten. To streker under svaret.

Siden den gang har jeg reist mye. Mest i utlandet. Til for to år siden. Da kom en aldri så liten pandemi seilende vår vei. Nå har vi alle blitt bedre kjent med eget land. Og reiselitteraturen har hatt gode dager.

Reiselitteratur er en bred sjanger. Natur, friluftsliv, kulturminner, opplevelser og eventyr. I islendingesagaene fortelles det om våre forfedres første møte med skrælingene, inuiter på Grønland og urfolk i Nord-Amerika. Sagaene, ifølge Wikipedia, beskriver de fremmede som «… svarte og stygge karer, og stygt hår hadde de på hodet; de hadde store øyne og breie ansikter». Siden den gang er sjangeren mindre stigmatiserende, og mer udelt positiv og salgsfremmende.

Er instagramlitteratur egentlig litteratur?

Helene Myhre Østervolds Tur-retur Norge ligger øverst på salgstoppen for sjangeren Reise og geografi, hvor vi for øvrig nesten utelukkende finner bøker om norske reisemål. Ifølge Bok365 har denne boka vært en gjenganger i toppsjiktet også på den ordinære Boklista de siste månedene.¹

Helene Myhre Østervold, 24 år, presenteres som «tur-jenta». Strawberry Publishing viste god markedsteft da de inngikk avtale med instragramprofilen @helenemoo. Litt deling av turfotografier har etter hvert blitt en bok. Med over 100 000 følgere har både forfatter og forlag en god formidlingskanal. En 24-årings naturopplevelser er like verdifulle som noens, også om det er fra typiske ferieklisjeer som Trolltunga og Prekestolen. Dette er kanskje bare den første i rekken?

Jeg ser ingen grunn til å grine på nesen over at en instagramaktig bok selger godt. Tur-retur Norge kan for noen være veien inn i både naturen og kanskje noe tyngre reiselivsstoff. Boka er typisk for 2021, med noen praktiske reisetips, fjellvettregler, selvsagt gode tips for å ta bilder med i-phone, og en liten bolk på slutten for egne notater. Rutene som legges opp er ambisiøse, og med minimal informasjon. Personlig ville jeg aldri ha brukt dette som guide til noe som helst, men da jeg forela boka for min datter på 20, syntes hun dette så svært bra ut. «Og hvem gidder å lese lange beskrivelser?» Yes, Sir, der fikk du den.

Boka er lekker, den, men personlig synes jeg det er kjedelig med forfatteren med følge til de grader til stede nesten i hvert fotografi. Men slik er instagramlitteraturen. Fargefiltre og fargetoner er for øvrig såpass manipulert at dette blir for mye make-up for min smak. Det er virkelighet med «noko attåt». Dette er et generasjonsfenomen.

Den kanoniske reiselitteraturen

Da jeg var liten, reiste familien annethvert år til England. Det var bil og båt. Med oss hadde vi alltid med oss bibelen – NAFs veibok. Tettskrevet, og med kart. Den skal visstnok befinne seg i ca. 700 000 hanskerom rundt omkring i den norske bilparken. Den er kun tilgjengelig for norske NAF-medlemmer, og jeg ser ikke bort fra at mange er medlem nesten bare for å få tilgang på boka.

Men skal du som ikke-medlem legge ut på langtur i dag, finnes det råd. NAF-bokas redaktør, Per Roger Lauritzen, er nesten overalt i bok-Norge når det gjelder turforslag. Lauritzen har vært med på å forfatte over 70 turbøker. Det går i Norges beste fjelltopper, beste toppturer, beste alt-mulig-rart turer. Og han har funnet vinneroppskriften: A-4 format, eller rett under. God billedkvalitet, oversiktlige kart, og noen gode og praktiske tips for alle. En følelse av helhet.

Det er Vigmostad og Bjørke som leder an i antall utgivelser innenfor top of the pops av norske forbrukerguider i reising på hjemmebane. Jeg blar meg gjennom Lauritzens Norges vakreste bilturer. De 18 nasjonal turistvegene. Utgitt i 2020 og med tredje utgave nå i 2021. En «popularisert» bearbeiding og tilrettelegging av NAF-boka, men nå bare med turistvegene våre. Den er oversiktlig, med saklig og grei informasjon om steder underveis.

Jeg får god hjelp av boka nå i sommer ettersom jeg drar deler av helgelandskysten og kjører hele veien fra Oslo til Brønnøysund. Det må lades en del, og underveis får jeg god tid til å konferere boka. Omslaget er plastbelagt, føyelig og kan tørkes av med en klut om du søler kaffe. Brukervennlig litteratur.

En som tar opp konkurransen med Vigmostad og Bjørke er Scandinavian Vibes med boka Mil etter Mil. Langs Norges 18 nasjonale turistveger, skrevet av Cecilie Larvåg, tidligere redaktør av Widerøes reisemagasin. Den var for meg mindre egnet som oppslagsverk underveis, men jeg likte den desto bedre som «kose meg og bla i»-opplevelse. Et mindre format, også denne i slitesterkt softcover, og med flere personlige møter med mennesker og tilbydere av mat, overnatting og opplevelser underveis. Denne boka gir meg derfor en større selvstendig leseropplevelse enn Lauritzens bok. Men som turfølge i bilen hadde jeg valgt Lauritzen.

Reiser for ditt indre øye

Hardback egner seg kanskje best på stuebordet hjemme, slik som den lekre Norges beste omveier, Cappelen Damm, 2021. Forfattet av? Surprise, surprise, Per Roger Lauritzen, og Reidar Stangenes. Dette er en form for revidering av NAFs tidligere reisehåndbøker, men i friskere innpakning. Det er mange fine, ikke-manipulerte bilder og gode, oversiktlige artikler om alternative reiseruter. Her er det ingen overflødig bruk av adjektiv; forfatteren lar bilder og nøktern presentasjon tale for seg. Noen av disse leste jeg raskt gjennom da jeg satte snuten nordover. Andre har jeg lest nå i etterkant. Og da med større nærvær. Du vil ikke nødvendigvis ha «opplevd» alt på forhånd. Noe må være forbeholdt spontaniteten. Men å se på bilde og tekst i etterkant kan foredle førstehåndsopplevelsen, særlig når forlaget har gjort en så god jobb med bilder og generelt innbydende layout. Slik sett har denne type forbruks-reisebøker en tidløshet over seg.

Bort fra trengselen

Det er noen klassiske reiselivs-konger der ute: Ryszard Kapuscinski, Bruce Chatwin, Pico Iyer, Bill Bryson, Richard Herman og Helge Ingstad. Deres bøker kommer med både livsvisdom og dype refleksjoner. I Norge har vi har noen gode, yngre penner, som Torbjørn Ekelund og Marius Nergård Pettersen, som klarer å få til god reise- og naturformidling, som samtidig er fine refleksjoner over samfunn og liv.

Den forbruksbaserte reiselitteraturen jeg har bladd og lest meg gjennom denne sommeren gir seg ikke ut for å være annet en god veiledning. Kanskje bortsett fra ett bidrag: Bortom allfarveg. 81 reisetips til ein spektakulær norgesferie, utgitt på Skald våren 2021, skrevet av NRK-journalisten Gunnar Garfors. Han kaller seg selv «verdas mest vidreiste person». I 2018 ble han den første som for andre gang besøkte alle verdens 198 land. Garfors har brukt 2020 og 2021 til en skikkelig Norges-eksplorering «i bil, buss, fly, båt, på sykkel og til fots».

Gjennom 318 sider, og med 450 (naturlige) fotografier, blir vi med Garfors til steder, opplevelser og personer. Boka er delt inn i oversiktlige hovedbolker, viet «overnatting, mat og drikke, fjord og fjell, øyar, strender, grender og opplevingar». Garfors er gjennomført jordnær og ujålete, og klar på hva han vil: «Trengselstendensane inspirerte meg til å finne fabelaktige ferieopplevingar andre stader i Noreg. For å oppdage nye utsikter bortom bakkar og berg og kanskje snuble over gull og grøne skogar ein annen stad (…).»

Her er det morsomme møter med gründere og tøffinger som satser på det som kan synes umulig. Slik som Line Mari Haugland og Alexander Münster Dahl, som holder til innerst i Finnafjorden i Sogn, med utsyn til stupbratte fjell. Her har de laget seg et hotell, uten vei.

Men vi er også innom steder mange av oss har hørt om, men kanskje aldri besøkt, som Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo. Og herlig burlesk er det at Garfors legger inn et besøk til nyoppussede Britannia Hotel i Trondheim. De fleste av oss har ikke råd til å bo der, nettopp derfor! Jeg var selv innom der og spiste i sommer, og koste meg ekstra etter å ha lest Garfors’ bok. «Tilgangen på døgntilgjengeleg romservice frå uniformert personell var også heilt kurant. Ironisk sett har eg sjeldan følt meg så langt bortom allfarveg.»

Hva er nå bortenfor allfarveg, spør Garfors et sted. «Kanskje surfing i Somalia?» He, he. Dette minner meg litt om tonen i Halgeir Opedals herlige «reiselivsbok» fra 2019, Heim. Noe av det beste Norge har hatt å by på av «omveier» de siste årene.

Garfors spør om vi vil vi ha det som i Sverige, med en død landsbygd i nord? Og hva med geopolitikken, spør han. Den russiske bjørnen sover nå, men om det ikke er folk der oppe, hva da? Garfors har derfor en gyllen turistregel: «Om vi ikkje brukar eit tilbod, så forsvinn det.»

I en kronikk på NRK ytring i juli i år, skriver ellers Garfors at «den norske ferien i flokk er en fiasko», og han spør om ikke allemannsretten bør innskrenkes på våre mest berømte turistdestinasjoner. Brennbart.

Bevissthet om det nære

Jeg sitter på hytta og tenker over sommeren 2021 som nå går over i sin avslutningsfase. Reiselitteraturen som ligger foran meg, er sakprosa som koronatiltak. Bilindustrien, veikroer, aktivitetsparker, gallerier og rorbuer; alle er tjent med at disse bøkene får lesere. Det er et håndslag til turistindustrien i Norge. Det er forbruk av opplevelser. Det er både trengsel og dasspapir på avveie. Men det er også bevissthet rundt det vi har av lokal kultur og natur. Koronatiden – og reiselitteraturen – tvinger oss til å tenke mer bevissthet på hva vi vil med landet vårt.

På et dypere plan har all reiselitteratur et anstrøk av det odyssevske ved seg; idet du drar ut begynner også reisen hjem, via omveier. Om vi er en instragrammer, en gammel ringrev i vei- og fjell-Norge, eller er på jakt etter livet utenfor allfarvei, endres noe i oss etter en reise. Vi blir både kjent med landet og oss selv når vi tråkker ut av hverdagens spor. Jeg setter på «Morgenstemning» av Grieg, ser ut av vinduet, og blar litt til.