Debatt uten ende? «Michelet-debatten» etter nyutgivelsen av Hva visste Hjemmefronten?

Marte Michelet har nylig utgitt en ny og revidert utgave av sin bok Hva visste Hjemmefronten?, som til tross for at den har et delvis nyskrevet kapittel og tidvis er hakket rundere i formuleringene, likevel gjentar mange av de samme påstandene som i den forrige utgaven. Ifølge forfatteren er det da heller ikke endret på bokens grunnleggende konklusjoner, uavhengig av innvendinger framsatt i en årelang debatt. «Hovedfunnene står støtt», heter det fra forlagshold – «fjellstøtt», hevder forfatteren selv.¹

Det gjør boken dessverre ikke. Mitt klare inntrykk er derimot at de fleste av bokens sentrale teser vil måtte forlates, ettersom det ikke er hold i viktige deler av bokens argumentasjon. Nyutgivelsen tydeliggjør i enda større grad svakhetene i Michelets prosjekt. Spørsmålet er derfor ikke om argumentasjonen framsatt av Michelet vil falle, men hva vi gjør når det skjer.

«Det er en gammel tanke», skriver Hermann Hesse i romanen Glassperlespillet: «jo skarpere og mer uforsonlig man formulerer en tese, desto mer ubønnhørlig krever den sin antitese.»²

Hva er i så fall antitesen til Michelets tese, og hva slags rom skaper nyutgaven for å formulere denne antitesen mest mulig konstruktivt, ikke minst sett i lys av at Michelet i sitt Tilsvar nettopp har etterspurt en «antitese» fra sine tre mest framtredende kritikere, for å «på den måten … få klargjørende debatter»?³

Detaljene er byggverket

Marte Michelet har gjennom sine to prisbelønte bøker utvilsomt bidratt til å skape økt og betimelig oppmerksomhet rundt et tema i norsk okkupasjonshistorie som like utvilsomt har fått for liten oppmerksomhet. Forfølgelsen av den jødiske befolkningen representerer, muligens også sett i sammenheng med behandlingen av sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger, det klareste eksemplet fra Norge på hva den andre verdenskrig dypest sett handlet om. Dette kan ikke gjentas ofte nok, og denne innsikten har siden årtusenskiftet omsider begynt å nedfelle seg i norsk okkupasjonshistorieskrivning.⁴

Det er derfor bare sunt for et fagfelt som okkupasjonshistorie at forfattere og journalister bidrar til feltet ved å framsette hypoteser og utvikle nye perspektiver. Å lese nyutgivelsen av Hva visste Hjemmefronten?, er imidlertid som å trå inn i et rom der muligheten for å bedrive faglig utvikling og kritikk gjøres unødig smalt. Fortsatt avsluttes forordet med ordene «da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling».⁵ Til tross for at Michelet i sin bok Tilsvar skrev at «Alle feil skal rettes og beklages», finner vi likevel fortsatt elementære faktafeil som at varslene i forkant av det tyske angrepet den 9. april ikke ble mottatt i Norge.⁶

Fortsatt preges framstillingen gjennomgående av mistenkeliggjøring av navngitte motstandsfolks motiver og handlinger, og til tross for det nyskrevne kapitlet, finnes stadig formuleringer som «flyktningene som reiste med Carl Fredriksens Transport ble i tillegg presset og manipulert til å gi fra seg mest mulig», framsatt helt uten nyanser i et nærmest uforandret konklusjonskapittel.⁷ Sett i lys av tv-serien Last: Jøder og dens framstilling av gartner Rolf A. Syversens innsats for flyktninger og hans senere skjebne, oppleves det dessuten som spesielt å lese setninger som «Til tross for de problematiske sidene ved operasjonen var Carl Fredriksens Transport en redningsbragd».⁸

Michelet presiserer at nyutgivelsen «ikke [er] en helt ny bok»,⁹ men iblant er det som om debatten i kjølvannet av utgivelsen ikke har funnet sted. Denne debatten har riktignok flere lag og nivåer, men en bevisst eller ubevisst forsvarsstrategi fra Michelets side, virker gjennomgående å ha vært å bevege seg sømløst fra det ene nivået til det andre, noe også nyutgivelsen og forfatterens egne uttalelser i den forbindelse er gode eksempler på. Substansiell kritikk reduseres gjerne til et spørsmål om fortolkning og detaljer, mens «hovedfunnene står støtt».

Dessverre er det slik at alle de små og i mange tilfeller helt vesentlige detaljene summerer seg opp til et omfang som får selve bokens byggverk til å knele. Nyutgivelsen endrer i liten grad på dette inntrykket, og viser i stedet hvor lite formålstjenlig Michelets tilnærming tidvis er. Gang på gang ser man at Michelet i stedet for å foreta en kildekritisk granskning, snarere velger ut den ene tingen i et gitt utsagn som passer inn i hennes argumentasjon, og blåser denne – tilsynelatende uten motforestillinger – opp til et håndfast bevis for noe det kan virke som at hun har bestemt seg for fra før.

Et eksempel er hennes nye opplysning om at politiinspektør Knut Rød i avhør i juli 1945 uttalte at både statspolitisjef Karl A. Marthinsen og Quisling måtte ha visst «lenge før pågripelsen skjedde» at de norske jødene kom til å bli arrestert og deportert, noe hun så benytter til å underbygge påstanden om at Gunnar Sønsteby også kunne ha visst om aksjonen mot jødene, implisitt også inkludert deportasjonen, lang tid i forveien. Det Michelet unnlater å nevne, er imidlertid at Rød gikk tilbake på opplysningen om Marthinsens forhåndskunnskap vedrørende deportasjonen da han senere vitnet i Quisling-saken.¹⁰

Michelet ser dermed ikke ut til å innse at hun ved å unnlate å diskutere utsagnet i lys av Røds senere modifisering, både svekker verdien av det opprinnelige utsagnet som kilde, og sin egen troverdighet. Her er det ikke et spørsmål om hva som var «korrekt» eller ei, men ved å unnlate å forholde seg til de mange forbeholdene og nyansene man må være oppmerksom på i et tilfelle som dette, blir eksemplet bare ett av mange som gjør at man kan mistenke at Michelets uttalelse til studentbladet Fortid, «om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe»,¹¹ faktisk gir et ganske godt bilde av hennes metode.

Feiltolkning av Berggravs sitat

Imidlertid er det også mer betenkelige trekk ved Michelets metode, noe som for undertegnede åpenbarte seg ved nyutgivelsen. Personlig mener jeg på et rent faglig grunnlag at Michelet på flere områder tar feil, og hadde opprinnelig tenkt å illustrere dette ved å ta for meg beslutningsprosessen på tysk side. Ettersom jeg har omtalt denne i både bok- og artikkelform allerede,¹² vil jeg i stedet ta for meg Michelets omtale av et sitat fra biskop Eivind Berggrav om skriftet «Kirkens grunn».

Michelet påstår at Berggrav «med oppsiktsvekkende ærlighet» forklarte hvorfor det ikke ble sagt noe om jødene i «Kirkens grunn», et sentralt dokument i den såkalte holdningskampen som ble lest opp i kirker over hele landet påsken 1942. Slik Michelet ser det, ga Berggrav «et sjeldent og viktig glimt av et resonnement som helt åpenbart var utbredt, men som få andre ville snakke om etter krigen: ‘Det var etter mitt skjønn ikke nå nødvendig for oss å dra det ydterst eksplosive jøde-moment inn i den norske kirkes oppgjør med Nazistaten, vi ville bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare.’»¹³

På bakgrunn av funn jeg gjorde i arbeidet med min bok om Wehrmacht i Norge, er jeg nemlig i tvil om biskopens poeng egentlig blir forstått av Michelet. Av de tyske kildene går det fram at verken kirkekampen eller lærerstriden ble oppfattet som motstandshandlinger av tyskerne mens de pågikk; faktisk noterte Wehrmacht at «tallet på opposisjonelle handlinger» gikk ned da disse for nordmenn så viktige aksjonene i den såkalte holdningskampen fant sted.

Tyskerne virker altså ikke å ha vært spesielt interessert i norske lærere og geistlige og deres protester mot NS-styret på dette tidspunktet, selv om mange lærere ble arrestert som en reaksjon på det okkupasjonsmakten virker å ha ansett som et slags ordensproblem. Fra tysk perspektiv ser likevel disse interne norske stridighetene ut til å ha blitt betraktet som relativt udramatiske, og utgjorde kanskje også en slags sikkerhetsventil der den okkuperte befolkningen kunne lufte sin frustrasjon uten å gjøre større skade.¹⁴

Med de norske jødene stilte det seg for den nazistiske okkupasjonsmakten helt annerledes, og det var naturligvis Berggrav klar over. Mens tyskerne godtok en viss grad av «intern» protest så lenge det ikke gikk utover nordmenn flest sitt «korrekte» forhold til tyske soldater, var deres politisk-ideologiske engasjement med hensyn til de norske jødene av en helt annen karakter. Det er da også sannsynligvis noe slikt som ligger i den siterte setningen fra Berggrav, som ikke slutter med punktum der Michelet setter det, men fortsetter etter komma, slik: «og at – som sagt – tyskerne derved fikk grunn til å gjøre felles sak med N.S.»¹⁵

Slik professor i teologi Torleiv Austad har påpekt, er betydningen av sitatet derfor at «Berggrav ønsket å dra fordel av spenningen mellom Terboven og Quisling, og han ville ikke bruke jødespørsmålet til å forene dem», det vil si under den pågående kirkestriden.¹⁶ Berggravs poeng ser derfor ut til å ha vært at det gjaldt å holde protestene gående og enhetsfronten som nylig var skapt i holdningskampen samlet, noe som ville bli vanskeliggjort hvis tyskerne involverte seg og gjorde felles front med NS mot den norske kirken med alt det potensielt innebar av maktbruk fra okkupasjonsmaktens side.

Fullstendig på hodet

Michelet har etter alt å dømme ikke satt Berggrav-sitatet tilstrekkelig i kontekst, og ved å kutte det der hun gjør, skaper hun også et urimelig inntrykk av meningsinnholdet i biskopens uttalelse. Imidlertid ble det snart verre, ettersom Michelet benytter den siste delen av den oppsplittede, siterte setningen til å hevde at Berggrav ga uttrykk for at «en kirkelig protest mot jødeforfølgelsene ville ødelegge forholdet til tyskerne … Med andre ord: Jødemomentet var også eksplosivt for den alliansen Berggrav mente han hadde med [SS-Hauptsturmführer Wilhelm] Wagner».¹⁷

Dette er imidlertid å stille biskopens utsagn fullstendig på hodet. Michelet framstiller det slik at Berggrav etter å ha blitt «bearbeidet av Gestapo» gjennom Wagner, kom «til å se på Gestapo som en slags alliert», og dermed implisitt også at den norske kirkens fremste biskop mente at hans egen «allianse» med SS-offiseren Wagner var viktigere enn hensynet til jødene.¹⁸ Dette er det uansett ikke dekning for å hevde basert på det aktuelle utsagnet, men like fullt heter det i Michelets framstilling at «kjernen i biskopenes og prestenes protestavgang var ikke å stille seg i veien for nazismen som sådan. Kjernen, særlig for Berggrav, var å forsvare kirkens rett til å bestemme over seg selv også under nazismen».¹⁹

Dette er påstander som strengt tatt ikke kvalifiserer til «tolkninger». Derimot ser disse påstandene ut til å basere seg på urimelige oppfatninger av kildematerialet som følge av manglende innsikt og kontekstualisering. Dette er selvsagt uheldig isolert sett, men slik Michelet har lagt opp sin argumentasjon, får det vesentlig større konsekvenser for hennes framstilling. Med bakgrunn i Berggrav-sitatet hun høyst sannsynlig både har misforstått og framstilt urimelig ved å kutte det, går nemlig Michelet videre til å hevde at det biskopen mente å si var at «Å forsvare jødene var med andre ord en risiko det ikke var verdt å ta». Hun stiller så spørsmålet «Hvorfor var det slik?», og besvarer det på denne måten:

«Svaret handler om at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til. Og disse holdningene strakte seg langt inn i den organiserte motstandsbevegelsen. Dette er svært vanskelig for oss å forstå i dag, at det gikk an å være mot nazismen og samtidig ha antijødiske holdninger».²⁰

Ettersom Michelet ser ut til å basere sin konklusjon på en nyere analyse av sitatet fra Berggrav ved professor Austad samt to studier av norske holdninger til jøder før krigen,²¹ må det vel kunne sies at hun konkluderer på tynt grunnlag, uavhengig av hvordan man stiller seg til konklusjonen som sådan. Når Michelet da i tillegg sannsynligvis ikke har forstått meningsholdet i den underliggende kilden, fører det unektelig til at man kan stille spørsmål ved hele argumentasjonsrekken hun her framfører. Det må riktignok tas forbehold om at artikkelforfatteren ikke har lest originalkilden, men med utgangspunkt i det refererte innholdet sett opp mot samtidige tyske rapporter, er effekten unektelig den at Michelets konklusjon framstår som en påstand frikoblet fra kildematerialet.

Til Michelets forsvar skal det sies at de færreste vil ha kunnskap til å forstå Berggravs uttalelse i lys av konteksten den ble framsatt i; selv var jeg, tross doktorgrad i okkupasjonshistorie, i hvert fall ikke i stand til å gjøre disse koblingene da boken opprinnelig kom ut i 2018. Det skal heller ikke legges skjul på at Michelets påstand var litt av grunnen til at jeg så betydningen av disse spredte opplysningene blant de mange tusen sider tyske rapporter jeg leste i arbeidet med Wehrmacht-boken.

Likevel står det fast: konklusjonen Michelet presenterer med utgangspunkt i sitatet fra biskop Berggrav, et moment som virkelig går til selve kjernen i Michelets prosjekt, bygger etter alt å dømme på en fortolkning av ett enkelt avsnitt fra relevante originalkilder, som ved nærmere ettersyn viser seg å ikke utgjøre et tilstrekkelig grunnlag til å understøtte konklusjonen som presenteres.

Agenda, ikke hypotese

Inntrykket man sitter igjen med ved lesning av Michelets bøker, er derfor litt for ofte at forfatteren har konklusjonen, eller Svaret med stor S, klart på forhånd. Uansett spørsmålet, inkludert det anklagende «Hva visste Hjemmefronten?» i tittelen, er Svaret tilsynelatende det samme som konklusjonen gjengitt over. Dermed får en også inntrykk av at forfatterens prosjekt ikke primært er å teste en hypotese, men snarere å fremme en agenda. Uavhengig av hvordan man stiller seg til denne agendaen, påvirker dette igjen Michelets analyse på uheldig vis, ved at den til stadighet bevisst eller ubevisst tenderer til å gi et monokausalt svar på svært komplekse historiske spørsmål.

I tillegg er det ytterligere et uheldig element ved en slik tilnærming, et moment som gikk meg hus forbi i originalutgaven – nærmere bestemt det Michelet omtaler som «det klassiske politiske prinsippet om å skjerpe konfliktene og derigjennom tvinge folk til å ta stilling».²² Michelet virker nemlig bevisst å utforme sin argumentasjon slik at den setter bestemte grupper opp mot hverandre.

Valget Michelet inviterer oss til å ta, for eksempel mellom «jødiske interesser» og «‘Hjemmefrontens’ interesser», eller mellom «Hjemmefront-narrativet» og «jødenes opplevelser»,²³ er imidlertid unyansert og uheldig, og bidrar lite til å fremme en klargjørende debatt. Jeg er ofte uenig med Michelet på det jeg selv insisterer på at er et rent faglig grunnlag; mener Michelet virkelig å påstå at jeg ved å kritisere hennes konklusjoner, dermed også kritiserer «de forfulgtes blikk» på kildematerialet?²⁴

Uforsonlig fortellerstemme

Det er av slike grunner lett å bli nedstemt av å lese den nye utgaven av Hva visste Hjemmefronten?, og da ikke utelukkende på grunn av temaets alvorlighetsgrad, men også fordi sporet Michelet leder debatten inn på er så lite konstruktivt. I Tilsvar påpeker Michelet selv at debatten har fått karakter av «en skadelig og unødvendig skyttergravskrig»,²⁵ og i nyutgivelsen viser hun til en debatt mellom de framstående Holocaust-forskerne Christopher R. Browning og Peter Longerich, som «til tross for den dype uenigheten mellom dem føres … i en meget sivilisert tone».²⁶

Men har Michelet selv anstrengt seg tilstrekkelig for å sikre et fruktbart debattklima? Hun hevder i forordet til nyutgaven at «Avsløringene av antijødiske holdninger i hjemmefronten utløste sterke reaksjoner»,²⁷ men det spørs nok om det ikke er anklagene om slike holdninger, ikke «avsløringene», som er det springende punktet her. Michelet gir heller ikke uttrykk for en spesielt konstruktiv tilnærming overfor innvendinger når feil påpekes.

Jeg tviler ikke på at Michelet er oppriktig i sin beklagelse av feil i Tilsvar og i nyutgaven,²⁸ men i sistnevnte er det som om denne sympatiske, beklagende forfatteren trer i bakgrunnen og erstattes av en mye mer uforsonlig, insisterende fortellerstemme. Det er videre vanskelig å være enig med Michelet i utsagn som «at kildene, tross mine feiloppfatninger rundt dem, støtter opp under mine konklusjoner»,²⁹ og forstemmende å se hvor lett hun tilsynelatende har for å ty til karakteristikker av meningsmotstandere. Et særlig graverende eksempel er når Michelet i Tilsvar anklager kritikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen for at de «I hvert eneste konkrete tilfelle som er oppe til drøfting i Rapport [frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten?], tar … på seg det jeg vil beskrive som en apologetisk rolle».³⁰

Krigens fryktelige dilemmaer

Ved å foregi å ha Svaret, og dessuten innrette spørsmålet «Så hvorfor ble ikke flere norske jøder reddet» til utelukkende å bli et tema for motstandsbevegelsens og London-regjeringens respons, bidrar Michelet dessuten til å skape et inntrykk av at disse aktørene nærmest var medskyldige i folkemordet på jødene.³¹ Det gjør også at de egentlige gjerningsmennenes ansvar – tyske som norske – forvitres og havner i skyggen.

Den 10. desember 1942 holdt SS-Sturmbannführer Hans-Hendrik Neumann foredrag for tyske offiserer i Oslo. Neumann var blitt leder for NSDAPs Einsatzstab i Norge etter å ha vært Heinrich Himmlers liaisonoffiser til Hitlers hovedkvarter, og hadde også tjenestegjort som personlig adjutant for Reinhard Heydrich, mannen som blant annet var møteleder på Wannsee-konferansen. På møtet i Oslo uttalte Neumann at de norske biskopene hadde appellert til fordel for jødene før de ble transportert «zum Osten». Han brukte også formuleringen «Die radikale Lösung der Judenfrage» – noe som indikerer at både han og tilhørerne var fullt klar over hva som foregikk. Vi skal for øvrig merke oss sammenhengen Neumann benyttet begrepet i – «de egoistiske nordmennene vil raskt glemme den radikale løsningen på jødespørsmålet».³²

Det siste er Michelet og undertegnede helt samstemte i at aldri må skje, og i at vi har en plikt til å sørge for at så ikke skjer. Gjennom sin tilnærming gir imidlertid Michelet inntrykk av at okkupasjonsmakten og aksjonen mot jødene nærmest var en fast størrelse, mens Hjemmefronten blir en slags allmektig ånd som svevde over vatna, ene og alene i stand til å påvirke utfallet av aksjonen. Eventuelle reaksjoner fra okkupasjonsmaktens side overfor åpenlyse mottiltak fra Hjemmefrontens eller de forfulgtes side, diskuteres så langt jeg kan se ikke. I praksis sørger Michelets tilnærming dermed også for en slags infantilisering av ofrene, ettersom framstillingen gjennomgående etterlater et inntrykk av ofrene som passive personer med liten grad av selvstendig agens.

I Michelets framstilling blir det altfor lite rom for de helt fryktelige dilemmaene den jødiske befolkningen i Norge sto overfor, som derimot tv-serien Last: Jøder får meget godt fram. Et eksempel er samtalen Herman Sachnowitz hadde med sine søstre etter at de hadde fått tilbud om hjelp til å flykte, og som i en ekstrem situasjon tok et helt rasjonelt valg gitt konteksten de befant seg i: nemlig å bli i Norge, slik at deres far og brødre ikke skulle lide overlast. Nazistene hadde imidlertid skapt en verden der en helt annen form for rasjonalitet hersket, og der normale regler for menneskelig opptreden var opphevet.³³

Debatten om Holocaust i Norge i kjølvannet av Michelets utgivelse, deriblant om den norske motstandsbevegelsens respons, begynner derfor i feil ende. Utgangspunktet for analysen må være den tyske okkupasjonsmaktens suverene maktposisjon, dens ideologi og vilje til maktutøvelse. Stilt overfor et slikt fenomen, kan man så diskutere responsen fra ute- og hjemmefront, men ikke minst forsøke å vise hvor umulig situasjonen var for de forfulgte.

Unyanserte svar

Michelet er riktignok inne på okkupasjonsmakten og den nazistiske konspirasjonstenkningen om jødene, men at hun er nøye med å skille mellom denne og antijødiske holdninger blant nordmenn, vil være å trekke det for langt. Leseren blir i stedet hele tiden ledet mot Svaret, som for eksempel når Michelet i etterordet skriver at «Vi kan ikke tro at datidens helter ikke ville ha gjort mer for å redde sine medmennesker fra deportasjon til døden … Men tar man inn over seg at en innsats for jødene, en upopulær minoritet, ble oppfattet å stå i strid med motstandsbevegelsens interesser, er det ikke like ubegripelig at den dominerende holdningen kunne bli ‘det angår oss ikke’».³⁴

Det er vel dokumentert at det eksisterte negative holdninger til jøder blant større eller mindre deler av den norske befolkningen, men en direkte korrelasjon mellom holdning og handling er vanskeligere å påvise, både generelt og eventuelt også i hjelpeapparatet. I den forbindelse kan det også påpekes at selv om norske politimenn som foretok arrestasjoner iblant kunne være sympatisk innstilt til sine jødiske fanger, så var dette gjerne fullstendig uvesentlig med hensyn til fangenes videre skjebne.

Nyutgivelsen tar i likhet med forgjengeren lite hensyn til slike nyanser, men leder i stedet fortsatt diskusjonen inn på et spor der leseren inviteres til å ta stilling for eller mot forfatteren og hennes tese, og der altfor enkle, monokausale svar presenteres på svært kompliserte spørsmål. Dette er synd, for det er viktige spørsmål Michelet har tatt opp. Nettopp derfor er det da også så nedslående å registrere at nyutgivelsen av Hva visste Hjemmefronten? er lite egnet til å sette sluttstrek for debatten rundt boken som begynte høsten 2018, og at den dessverre heller ikke inviterer til en spesielt konstruktiv fortsettelse.