Dette hadde gamle Thoreau digget! Og nå har et norsk forlag børstet støvet av et par av hans mindre kjente skrifter.
«Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig – jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet.»[i]
Henry D. Thoreau
«Åh, det er så herlig. Dette har jeg lengtet etter!» Ordene tilhører min sønn. Han er student i Dronningens København og elsker det urbane livet. Men byens ensformige vinterhimmel knuger. For hva er det han og mange av hans norske medstudenter der nede savner? Norsk natur, ifølge dem selv. Årstidsvariasjoner. Hva strømmer de ofte via nett? NRKs mange serier med Lars Monsen.
Du tenker kanskje dette burde være et tema for NRKs serie «Innafor». Men nei. Dette er ikke så aparte som man skulle tro. Det er et «sug» etter natur hos mange unge. Bare spør DNT, med rekordtilslutning av nye medlemmer. Folk vil ut. De vil kjenne at de lever. Autentisk.
DET RIKE LIV
Den bratte stigningen tar aldri slutt. Dette er «rett i kroppen». Pusten går tungt. Ingen av oss sier noe. Det er godt å dele stillheten. Vi passerer en hytte med flott utsikt mot sørvest. Burde jeg ha kjøpt meg en hytte? Tja, er lykken å eie, spør jeg meg selv. Bør ikke naturgleden være gratis? På den annen side: Et eget sted gir ro og nye muligheter til å trekke seg tilbake og nyte det gode liv. Og samtidig få tid til dypere kontemplasjon. Kanskje mer skriving?
Den amerikanske forfatteren Henry D. Thoreau (1817–1872) gjorde akkurat det, da han i to år, to måneder og to dager trakk seg tilbake til en hytte ved vannet Walden i delstaten Massachusetts. Der skrev han klassikeren Walden. Livet i skogen. I boken komprimerer han tiden ned til ett år og deler sine observasjoner og filosofiske betraktninger inn i mønster etter de fire årstidene. Boken er en klassiker, og Thoreau regnes som inspirasjonskilden til den moderne miljøbevegelsen. Hans tanker har også ansporet mange frihetselskende reformatorer, inkludert Martin Luther King og Mahatma Gandhi. I 2017 feirer vi at det er 200 år siden han ble født. Det markeres i mange land.
Her hjemme går Pax forlag til oppgaven med glød. De har tidligere utgitt omtalte Walden (2007). Sivil Ulydighet og andre politiske tekster kom i 2011, med et tema som lå den anarkistiske naturmannen på hjertet. Årets jubileumsutgave heter Til naturen og inneholder to klassiske tekster, som begge handler om å bruke og nyte naturen. I Kunsten å gå (Walking, 1862) inngår livsfilosofiske betraktninger og poetiske naturskildringer. Mens han vandrer i skogen, vandrer tankene. Underveis viser han både til Østens tenkere og til pilegrimene, til middelalderens vaganter og romantikkens vandrere. Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener han. I En vintervandring (A Winter Walk, 1843) handler det på samme måte om å stemme sitt sinn etter naturen, om kunsten å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen. Dette inngår også i forfatterens sivilisasjonskritiske program. For ham er naturen både livgivende og intellektuelt stimulerende kilde til selvstendig tenkning.
Jeg glipper et par tak og myser opp mot snøen som nå laver ned. Den poetiske Thoreau skriver det slik: «Men mens jorden har sovet, har luften overalt vært levende av fjærlette fnugg; de faller som om en nordisk Ceres er hersker, dryssende sine sølvkorn over alle marker.»
En skikkelse kommer susende nedover. Blikk møtes, et kort nikk. Turfolk uten ord, men med mye kommunikasjon. Grantrærne står tause og bivåner vårt fysiske og mentale forehavende, mens oksygenet pumpes jevnt ut i kroppen, og det slår meg hvordan Thoreaus skrifter fortsatt griper oss og vekker gjenklang i vårt moderne liv.
RELIGIONENS INNVIRKNING
Historisk innførte det vestlige mennesket et skille mellom seg og naturen for et par tusen år siden, og vel så det, da vi ble monoteister. Vi begynte å dyrke den ene og sanne Gud. Tidligere var vi animister. Vi tilba steiner, trær og hellige fjell. Men Gud skulle tilbes som noe åndelig, noe utenfor verden. Panteisme ble sett som hedensk av kirkefedrene. Det fantes noen hederlige unntak blant noen autoritative personer, slik som Frans av Assisi (1181—1226) og Hildegard av Bingen (1098–1179). Ifølge den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener har alle de monoteistiske religionene stor skyld i at vi i dag står overfor store miljøproblemer. Vi tror vi kan utnytte naturen som om vi ikke var del av den, for slik har vi blitt satt til å herske over verden.[i]
Herbener og Thoreau kunne utvilsomt ha hatt noen inspirerende naturvandringer sammen. Thoreau var kritisk til religionens innflytelse på menneskesinnet. I En vintervandring skriver han: «Men selv de beste hellige skrifter rommer når alt kommer til alt bare en skrinn tro. Dens helgener lever strenge og forsiktige liv. La en tapper og from mann tilbringe et år i skogene i Maine eller Labrador, og se om de hebraiske skriftene taler fyllestgjørende om hans tilstand og hans erfaringer, fra vinteren setter inn til isen sprekker opp.»
Hva ville Thoreau ha sagt om dagens vintre, «forstyrrede» som de er mange steder på grunn av begynnende klimaendringer. Skiføret her på Østlandet i år har vært mildest talt skiftende, og det har vært relativt sett lite snø. Likevel har det vært flere skikkelige kuldeperioder. Mange har i stedet for skiturer funnet glede i å ta skøytene fatt på de mange vannene. Thoreau beskriver en skøytetur i marka rundt der han bodde, som like spennende som en første ferd over polarisen med kaptein Parry eller Franklin. Altså ingen unnskyldning for å sitte hjemme fordi det ikke er snø. Eventyret venter!
DYPØKOLOGIENS FORLØPER
Thoreau kan sies å være en forløper for dypøkologien. Han går «inn i naturen», for å bruke et velkjent begrep fra Arne Næss. Begge to følte og åndet med fjell, trær og dyr. Og begge kunne sin klassiske filosofi. De var tenkende mennesker med sterk formidlingstrang. Og de måtte ut.
Mange filosofer, poeter og tenkende og skapende individer er vandrende sjeler. Immanuel Kant travet gatelangs i sitt Königsberg. Arthur Schopenhauer vandret hver dag. Thomas Mann og Virginia Wolf skal ha vært avhengig av vandring. Tilfeldig? Neppe. Vi er skapt for bevegelse, vi er den vandrende apen. Vi frigjør lykkehormoner og gode antistoffer når vi er i bevegelse. Depresjonens verste fiende er det fysisk aktive mennesket.
Aristoteles’ filosofiskole ble for øvrig kalt peripatetisk, det vil si «å gå omkring». De sto, gikk og samtalte. Ingen henging over pultene der i gården. Skandinavias store filosof, Søren Kirkegaard, gjorde dette til en livsform. Han trengte ikke å forholde seg til norsk eller amerikansk vinter og hadde ergo ikke bruk for egen hytte. Brolagte gater var hans skispor.
NATUREN SOM KULTUR
Men det er en stor forskjell på Kirkegaard og Thoreau. For som sistnevnte sier: «Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, og ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål.» Han synes synd på handelsmenn som står eller sitter dagen lang i sine butikker. Selv blir han «anløpen av rust», som han skriver, om han må være inne en hel dag.
Jeg blir forbigått av et hurtigtog med stramtsittende skidress. Rekker han å reflektere i den farten? Jeg bevarer roen og holder meg til mitt jevne tempo. For hva sier guru Thoreau? «Hvis du er ute etter mosjon, så gå og let etter livets kilder. Tenk deg en mann som står og svinger manualer for helsens skyld, mens disse kildene veller frem på fjerne enger som han aldri har søkt.»
Naturen har helbredende effekt, det vet vi i dag. St. Olavs Hospital ble høsten 2007 tildelt Norsk Forms hederspris da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for potensielle helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.[ii] Landskapsforskere hevder at natur i byer bedrer folks moral.[iii] Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.[iv]
Slik vitenskap eksisterte ikke på Thoreaus tid, men han gjengir morsomme anekdoter som peker på det samme underliggende fenomenet. «Da en reisende spurte dikteren Wordsworths stuepike om lov til å se hans arbeidsværelse, svarte hun: ’Her ser De hans bibliotek, men hans arbeidsværelse er utendørs.’»
AMERIKANSK PATRIOT
Det slår meg når jeg leser disse to korte, vakre naturrefleksjonene, at Thoreau er en helhjertet amerikansk patriot. Europa og Orienten er verden av i går, med mye god litteratur og filosofi. Men mennesket søker alltid vestover, skriver Thoreau, og i denne søken kom de til et nytt jordisk paradis, Amerika.
«Slik planten er laget for dyret, slik planteverdenen er laget for dyreverdenen, er Amerika skapt for Den gamle verdens mennesker.» Det er mye (tids)patos her, men Thoreaus litterære grep fungerer: «Skogene er større, slettene videre, himmelen blåere, alt var større der; laget for å motta alle verdens folk.» Dette fristed, denne siste villmark, stenges nå som kjent, i alle fall for noen.
Vi har kommet opp i høyden og stopper ved et åpent landskap kledd i sin fineste vinterkappe. Grantoppene beveger seg med vinden i en vakker vintervals. Om sommeren er det myr her.
Nettopp en våtmark blir et hovedpoeng for Thoreau. «Håpet og fremtiden ligger for meg ikke i gressplener og dyrket mark, ikke i byer og metropoler, men i de ugjennomtrengelige og gyngende våtmarkene.» Han næres mer av myrene som omgir fødebyen hans, enn av de oppdyrkede hagene i landsbyen. Og han drar det enda lenger og hevder at kun byer med skoger rundt vil frembringe gode tenkere. «De siviliserte nasjonene – Hellas, Roma, England, er blitt holdt oppe av urskogene som i gammel tid råtnet der nasjonene ennå står. De overlever så lenge jordsmonnet ikke er uttømt.» Det er med andre ord håp for Oslo!
Vi kommer inn til Kikut, svette, slitne, sultne og lykkelige. Kikutstua, et yndet turmål for mange østlendinger gjennom årtier, er litt mitt eget Walden. Det er hit jeg, som hytteløs, ønsker å nå inn. År etter år, sommer som vinter.
Og likeledes er det slik mange frilufts- og filosofiinteresserte kommer tilbake til Thoreaus skrifter. Jean Jacques Rousseau var med og dro i gang en fornyet interesse for naturen, mystikken og det enkle liv gjennom sine filosofiske skrifter på 1700-tallet. I mer moderne tid har vi hatt mange gode forfattere som har beskrevet verden fra naturens ståsted, slik som Jack London, vår egen Mikkjel Fønhus og dikteren Hans Børli. Men Thoreau står fortsatt igjen som den store vestlige naturfilosofen og -poeten.
I NÆRMILJØET
Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. En serie som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB har blitt internasjonale TV-suksesser. En roman som Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal 2011), av Thomas Espedal, får mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål, som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss. Også Thoreau var sannsynligvis på noen vis en sær einstøing og må, som alle, ha hatt sine egne indre demoner å slite med. Men han klarte å styre sine grublerier, fantasier og tanker inn i berørende litteratur. Få av oss kan kombinere Thoreaus naturglede, naturinnsikt, generelle kunnskap, sivilisasjonskritikk og poetiske kraft. Men det er viktig å huske at den intellektuelle Thoreau ikke var noen «villmann» som dro Canada på tvers. Han elsket mest sine vandringer i sivilisasjonens nærhet. I sitt nærmiljø. Det var denne vekselvirkningen mellom det som omkranset byen, og bylivet som gjorde ham til det sansende mennesket han må ha vært.
Det er mange, meg selv inkludert, som bruker skogene rundt Oslo. Ute i denne naturen frigjøres tanken, om jeg er alene eller i samtale med andre. Og jeg føler at jeg eksisterer. Ute i naturen opplever jeg min egen individualitet sterkere enn i byens larm. Eller for å si det med Ibsen, i siste vers i På viddene fra 1863:[v]
Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud, der byder i højden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ud; heroppe på vidden er frihed og Gud, dernede famler de andre.
UFORSTÅELIG ETTERORD
Pax forlag har påtatt seg en viktig formidlingsoppgave ved å gi ut flere verk av Thoreau på norsk. Denne siste er liten, men også estetisk vakker. Boken er gjennomillustrert med fine landskapstablåer og motiver av Einar Sigstad, laget spesielt til dette jubileet. Erik Bystads oversettelse flyter fint, og Thoreaus poetiske språk omkranser stiene og skogene vi lett ser for oss.
Forfatter Thure Erik Lund har skrevet et lite etterord. Det var uforståelig for meg, for komplisert og tåkete i denne sammenhengen. Kanskje det fungerer for andre, nettopp som en kontrast til Thoreaus skildringer og tanker? Helhetsvurderingen er at dette er et praktfullt lite verk.
Jeg har vært i «luftlag som er frie», som Thoreau sier om hvordan hans turer påvirker ham. En ettermiddag i samvær med Thoreaus tanker i sofaen er stimulerende og bidrar til at både kropp og sinn får lyst til å vandre.
Andrew P. Kroglund (56) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.
Henry D. Thoreau
Til naturen
Oversatt av Erik Bystad
Pax forlag, 2017
[i] Jens André P. Herbener. Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion. Flux Forlag 2016.
[ii] Dag O. Hessen. Natur. Hva skal vi med den? Gyldendal 2008, side 51– 61.
[iii] Karsten Jorgensen, Morten Clemetsen, Anne-Karine Halvorsen Thoren og Tim Richardson (red.). Mainstreaming landscape through the European Landscape Convention. Routledge 2016, kap. 2.
[iv] Helene Gallis. Dyrk byen! Håndbok for urbane bønder. Spartacus 2015.
[v] Henrik Ibsen. Samlede verker I—XXI, Hundreårsutgaven (bind XIV). Gyldendal 1999.
