Å lese fangeberetninger fra andre verdenskrig i dag

Italienske Primo Levis forfatterskap og særlig hans bøker om holocaust har de siste årene blitt viet fornyet oppmerksomhet også i Norge, ikke minst takket være Dreyers utgivelse av fem titler 2019–20. De ansporer oss til å (gjen-)lese norske fangers beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer. Kunnskap om sjangeren og tradisjonen som forfatterne skriver seg inn i, har for meg økt forståelsen av hva slags beretninger dette er, og hvordan de skiller seg fra annen selvfremstillende litteratur.

«Fangeberetninger fra andre verdenskrig» spenner vidt. Titteltallet er høyt og nasjonalspråkene mange. Vi har å gjøre med fanger av ulik nasjonalitet, bakgrunn, alder, kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning og politisk overbevisning. Leirforholdene varierte sterkt, forfatternes posisjon og rolle skifter, og bøkene kan være skrevet tett på begivenhetene det fortelles om eller lenge etterpå. Fangene kan ha skrevet beretningen selv, eller opplevelsene deres formidles av andre. Bare i Norge satt 44 000 i tysk fangenskap; omkring 9000 ble sendt til Tyskland, og 1400 døde der. 5800 havnet i konsentrasjonsleir i Tyskland, Polen eller Frankrike. Likevel går flere trekk igjen fra beretning til beretning, i land etter land.

Her skal jeg vise noe av bredden ved hjelp av tre eksempler som til sammen representerer mange av de variablene sjangeren byr på: den første beretningen utgitt her til lands, Lise Børsums Fange i Ravensbrück (1946), Trygve Brattelis bestselgende Fange i natt og tåke (1980) som forelå en generasjon senere, og jødiske Herman Sachnowitz’ erfaringer med nazistenes etniske rensning, formidlet av Arnold Jacoby i Det angår også deg (1976).

Holocaust og Det angår også deg

Primo Levis mest kjente verk, Se questo è un uomo fra 1947 (Hvis dette er et menneske)¹ har vært mønsterdannende, selv om forfatteren som jøde og overlevende fra utryddelsesleiren Auschwitz representerer en ytterkant av spekteret. Auschwitz hadde ca. 1,3 millioner fanger totalt. Minst 1,1 millioner døde, ca. 90 prosent av dem var jøder. Av de 773 norske jødene som ble deportert til tyske dødsleirer, returnerte bare 38. Blant de få holocaustberetningene vi kan vise til hos oss, har Det angår også deg nådd bredest ut.

Herman Sachnowitz (1921–1978) var den eneste overlevende i en jødisk familie på ni (bestående av faren, enkemannen Leib Israel Sachnowitz, hans tre døtre og fem sønner) som 26. oktober og 26. november 1942 ble sendt til Auschwitz. Historien fremstilles i jeg-form, men er «fortalt av Arnold Jacoby» ifølge omslaget og tittelbladet i billigutgaven jeg sitter med fra 1979. På andre utgaver står det «fortalt til» eller «Herman Sachnowitz forteller». Det gjør avsenderposisjonen uklar, og det veksler hvem man i ulike sammenhenger har definert som bokens forfatter. Jeg velger å identifisere Jacoby som forfatteren og Sachnowitz som intervjuobjekt og tidsvitne.

Ståle Dingstad redegjør i Knut Hamsun og det norske Holocaust (2021) for samarbeidet mellom dem, fra Sachnowitz oppsøkte Jacoby like etter krigen og ba ham skrive boken, til den omsider utkom 30 år senere, to år før tidsvitnet døde, 66 år gammel. Å omgjøre Sachnowitz’ spredte minner og assosiasjoner, hans brokkvise gjengivelse av episoder og hendelser som ikke hang sammen, til en fortelling med struktur og mening, var en tung og arbeidskrevende prosess for dem begge. Jacoby skulle ikke bare skape sammenheng i den andres oppstykkede minner, men også plassere de individuelle erfaringene innenfor rammen av nazistenes gigantiske utryddelsesmaskineri, som Sachnowitz selv ikke hadde oversikt over, og forfatteren derfor måtte finne ut av. «Dokumentarisme» kalte Jacoby både arbeidet og fremgangsmåten. For Sachnowitz medførte det store påkjenninger å gjenoppleve og skildre de mest pinefulle stundene i livet sitt.²

Resultatet av samarbeidet rystet og beveget publikum. En skoleutgave som kom i 1978, to år etter lanseringen av Det angår også deg, teller ifølge kolofonsiden som 13. opplag. Det kan ikke være tvil om at Jacobys evne til å presentere og formidle Sachnowitz’ opplevelser har hatt stor betydning for suksessen. Som kyndig oversetter av mangfoldige spenningsdrevne barnebøker hadde Jacoby sans for hvordan stoffet kunne presenteres og virkemidlene utporsjoneres i en historie der den ene uhyrligheten avløser den andre, og situasjonen for hovedpersonen følger en uavbrutt nedadgående kurve. På baksiden av billigutgaven har forlaget sitert utdrag fra anmeldelsen til Sigurd Evensmo. Evensmo berømmer Sachnowitz for hans evne til «å huske» og «se» de talløse episodene som gjengis. Det at «også vi ser», forklarer han med at boken «er skrevet så godt». Og det var først og fremst Jacobys fortjeneste.

Brattelis fangeliv

Hvordan har så andre krigsfanger løst oppgaven med å formidle sine gruvekkende opplevelser, uten eksterne hjelpere og uten besittelse av slike evner som gjorde at Primo Levi viet seg til forfattergjerningen på heltid? Trygve Bratteli og hans beretning om sine krigserfaringer i Fange i natt og tåke (1980), utgitt fire år etter Sachnowitz’, solgte best av alle de norske fangebøkene. Det skyldtes ikke fikse grep fra Brattelis side. Stilistisk og formmessig utgjør Fange i natt og tåke nærmest en motsats til Det angår også deg. For å perspektivere Brattelis fremstilling vil jeg først sammenligne den med kriterier Levi satte opp for sitt arbeid og deretter med Lise Børsums Fange i Ravensbrück. Går det an å spørre om utgivelsenes tidsmessighet i dag uten at den som stiller spørsmålet, fremstår som respektløs og ufølsom overfor beretninger om selvopplevde traumer og lidelser?

Fange i natt og tåke er i hovedsak en kronologisk beretning om det forfatteren opplevde i løpet av ca. tre år under krigen, fra han ble arrestert av Gestapo i Kristiansund 10. juni 1942 og til han som frigitt fange returnerte til Oslo 15. mai 1945. Fortellingen omfatter vitnesbyrdet om behandlingen Bratteli ble utsatt for i fire norske fengsler og syv tyske konsentrasjonsleirer, og hvordan han bare så vidt overlevde. Lengst tid tilbrakte han i Natzweiler. Av 504 norske fanger der døde 237. Krigstraumene hadde redusert Brattelis helsetilstand merkbart de siste årene før han døde 74 år gammel i 1984.

Teksten preges av et saklig og nedstrippet, heller flatt og temperamentsløst språk. Den gjennomsyres av forsiktighet i skildringer og personkarakteristikker, kanskje av respekt for menneskelig feilbarlighet og ansvaret som fulgte med forfatterens etos og utsigelsesposisjon som en av landets mektigste personer etter krigen. Underveis i en av leirene bestemte Bratteli og noen av de andre nordmennene seg for at de aldri ville skrive om uheldige virkninger av den forrående behandlingen blant sine norske medfanger. Forklaringen vi får, er knapp og kan karakteriseres som et klart understatement: «vilkårene slik de utviklet seg i en konsentrasjonsleir, inspirerte ikke til noen høy kultur eller moral – tvert imot». Den dyrekjøpte lærdommen ytringen bygger på, må ligge til grunn for «enhver alminnelig bedømmelse av konsentrasjonsleirene», skriver forfatteren videre og istemmer dermed Primo Levis overbevisning om at ingen har rett til å felle dommer over fanger som sviktet, aller minst de som ikke selv har erfart en konsentrasjonsleir fra innsiden. Ingen utenforstående kunne vite hvordan de selv ville reagert på den massive brutaliteten og meningsløse volden. I Det angår også deg formaner Sachnowitz i imperativ form: «Døm aldri – før du med sikkerhet vet hva du selv ville gjort i livets avgjørende øyeblikk!»³

Etter hjemkomsten var Bratteli fast bestemt på at han ikke ville leve resten av livet som «eksfange». Men før han kunne gå videre, trengte han å lette seg for de voldsomme inntrykkene han satt med, og han skrev derfor ned hovedtrekkene i form av stikkord og huskelapper. Notatene ble tatt frem igjen sommeren 1979 og dannet utgangspunkt for gjenkallingsarbeidet han måtte gjennom. Uansett hvor vanskelig det var, og hvor «store krav til presis erindring» det innebar, ønsket Bratteli å skrive «rett fram om hva dette [fange]livet var».⁴ Det er fakta han vil formidle. Også på dette punktet samsvarer programerklæringen med Levis.

Likhetene skyldes nok at forfatterne var seg bevisst et stort ansvar for å vitne og viderebringe på en best mulig, dekkende og sannferdig måte erfaringer som var kollektive og overskred det enkelte individ. De skulle ikke bare tale for seg selv, men for døde og ødelagte medfanger. Dette forpliktet dem til ikke å gjette eller dikte. Brattelis bok er da også dedisert «I ærbødig minne om de mange som ikke kom hjem igjen». Hvem som overlevde, skyldtes ofte tilfeldigheter. Erkjennelsen går igjen hos så vel Levi som Bratteli og Sachnowitz.

Primo Levi valgte å skrive utelukkende om det han selv hadde opplevd og supplere med fakta bekreftet i ettertid. Forordet til Hvis dette er et menneske avslutter forfatteren med å bemerke at det burde være unødvendig å legge til at han ikke har funnet på noe. For å nå frem til publikum og bli forstått valgte han dessuten å anlegge en nøktern tone. Holocaust og leirsystemet var så hinsides normalitet at erfaringene knapt kunne ikles ord, men det skulle ikke holde ham fra å prøve, og trangen til å vitne om det han hadde sett, bidro til å holde ham i live. Kommunikasjon var for Levi en plikt. I leiren kunne mangel på informasjon medføre den visse død.⁵ Bratteli understreker på sin side styrken det ga å tilhøre et solidarisk norsk fangefellesskap som praktiserte kunnskapsoverføring og nøt godt av personer med organisasjonstalent.

Nazistene gikk systematisk inn for å av-individualisere fangene ved å frata dem navn og eiendeler, fjerne kroppshår, iføre alle samme slags utilstrekkelige bekledning og redusere dem til et nummer. Nedbrytingsprosessen ble fullført gjennom utsulting og hardt slavearbeid som endret fangene til skjelettlignende og passiviserte vesener. For mange var det en overlevelsesstrategi å stenge av følelser og koble ut sansene etter hvert som den planmessige dehumaniseringen fangene ble utsatt for, gikk sin gang. Brattelis nøkterne, avdempede språk kan leses som en refleks og konsekvens av behandlingen.

Fange i natt og tåke kretser repetitivt og til dels springende om sult, mat, rasjoner, arbeid, kulde, frysing, klær, skitt, sykdom, mageproblemer, brutal og nedverdigende behandling: «Stadig det samme om igjen», som han skriver.⁶ Døgnets 24 timer handler om en uendelighet av slit og sult og mangler. Boken har ikke noe annet «plott» enn arrestasjonen i begynnelsen, et langt midtparti der det står om å overleve, og frigjøringen til slutt. Da Bratteli ble hentet av svensk Røde Kors i Vaihingen-leiren nær Stuttgart, 5. mai 1945, veide han 47 kilo og måtte fraktes på båre. Kanskje gir de mange gjentagelsene av «stadig det samme» best og mest adekvat uttrykk for hvordan fangetilværelsen artet seg de flerfoldige hundre døgnene som gikk ut på å klore seg fast til livet og unngå å havne i feil kø eller vekke uønsket – livsfarlig – oppmerksomhet fra vokterne. Levi og Sachnowitz beskriver de samme erfaringene i tillegg til behandlingen som deres jødiske identitet og den etniske rensningen medførte. Alle tre kjente seg forpliktet til å vitne om uhyrlighetene.

Resepsjon uten sjangerforståelse

Fangeberetninger skiller seg sjangermessig vesentlig fra andre selvbiografiske tekster som kretser rundt et unikt subjekt. Selvbiografen kan ta seg friheter i personfremstillingen som ville underminert prosjektet til den overlevende fangen. Derfor undrer jeg meg over innvendinger som rettes mot Fange i natt og tåke i en samtidig anmeldelse i tidsskriftet Vinduet (1981). Å vente «en sterkt personlig stil og språktone, en detaljrik og følelsesladet fortellemåte», slik en ung Anders Heger etterlyser, kan sies å stride mot sjangeren. Ønsket tar heller ikke høyde for virkningen av dehumaniseringen eller for virkningen som utsultingen har på hjernen.

Flere innslag i Hegers anmeldelse peker i retning av en begrenset sjangerforståelse. Det gjelder plasseringen av Fange i natt og tåke under merkelappen «politisk memoarlitteratur», og at anmelderen leser den som «en trivialroman», fordi «man vet at helten skal gjennom stadig verre prøvelser før han endelig reddes (og kan komme hjem og bli statsminister i Norge)». Sammenligningen med en trivialroman og forfatteren med en helt, kan fra forfatterens ståsted oppfattes som en total desavuering og som en mistillitserklæring til fremstillingens etterrettelighet. Hverken Levi, Sachnowitz eller Bratteli så for øvrig på seg selv som helter, men som overlevere på grunn av tilfeldigheter og på tross av omstendighetene.

Hegers stilnivå og holdning til Fange i natt og tåke kommer frem allerede i tittelen på anmeldelsen: «Man gaaer først saa gruelig meget ondt igjennem, og saa bliver man berømt». Tittelen er et sitat fra H.C. Andersens selvbiografi, Mit Livs Eventyr (1855), og kan knyttes til Andersens brennende ambisjon om å bli kjent og gjøre suksess som dikter. Tittelens formulering gjentas for sikkerhets skyld i brødteksten, hvis man ikke skulle fått med seg dens implikasjoner. Det er som om konsentrasjonsleirene var en beleilig «hendelse» i en karriereplan lagt med statsministerkontoret for øye. Det antydes økonomiske motiver bak utgivelsen, og forfatteren reduseres til «norsk mediaperson» og «kjendis».

Siden Fange i natt og tåke etter anmelderens vurdering hverken har kvaliteter av litterær eller krigshistorisk karakter, mener han det må være navnet på tittelbladet som kan forklare totalopplaget på 180 000, og konkluderer med at dette er «en av de svakeste blant de mange fangeskildringene fra krigen». Han trekker imidlertid ikke frem noen andre fangeberetninger for å belegge sine påstander eller demonstrere hvordan det burde vært gjort.

Fra kvinneleiren

Som leser i dag er jeg betraktelig mer sympatisk innstilt til Brattelis beretning enn det Heger var i 1981. Derimot reagerer jeg på trekk ved Lise Børsums Fange i Ravensbrück. Fordi tiden har løpt fra noen av verkets iboende normer, fremstår det etter min mening på flere områder som mer utidsmessig enn Brattelis tilknappede form.

Børsum hadde som Bratteli og Levi umiddelbart behov for å bearbeide minnene sine i skrift. Hun «fikk ikke ro før [hun] hadde fått alt ned på papiret» (upaginert forord). Da manuset forelå, «nærmest i brevform» og stilet til ektemannen, mente hun det kunne være av interesse også for andre å høre om forholdene i Nazi-Tysklands eneste kvinneleir. Betingelsene for de norske i Ravensbrück var bedre enn i leirene Bratteli skriver om, og Børsum presiserer at de bare sultet i starten. Deretter mottok de pakker med mat og klær, som ikke bare hjalp mot sult og kulde, men kunne byttes i fordeler.

I motsetning til Bratteli gikk hun opp i vekt. Ett sted skriver hun om å sitte i sengen sammen med en norsk medfange og spise fra overskuddslageret. Det hendte dem «ustanselig» at de «hadde sengen full av halvspiste ting, åpnete bokser med syltetøy, sardiner eller tørrmelk» når lyset ble tatt. Da satt de i mørket og «stakk gjerne fingrene ned i syltetøy eller smør». Til slutt var dynetrekket «stivt av mat».⁷ Av 103 norske kvinner som ble sendt til Ravensbrück, døde åtte. Andre fangegrupper og nasjonaliteter hadde det langt verre. Om lag 130 000 kvinner var innom leiren i løpet av de seks årene den eksisterte. På det meste hadde Ravensbrück en fangebefolkning på 45 000. Beregninger av antallet døde har variert mellom 30 000 og 90 000, og ligger ifølge leirens historiker, Sarah Helm, antagelig et sted mellom disse anslagene.

En av de største forskjellene mellom Brattelis og Børsums bøker er det estetiserende, bedømmende blikket vi finner hos Børsum. Det kan ha med kjønn og klasse å gjøre. I et forord til en senere utgave av Fange i Ravensbrück skriver datteren, Bente Børsum, at moren før krigen var en privilegert legefrue på Oslos vestkant, hvor «hun hadde gått på stas med tjenerskap på hver finger, [hadde] egen bil og skapet fullt av smarte klær».⁸ Lise Børsum kom med andre ord fra en tilværelse ganske annerledes Brattelis. Hans oppvekst var preget av armod, arbeidsledighet og tiltagende politisk oppvåkning. Da Bratteli ble arrestert, bodde han på hybel og jobbet som bygningsarbeider i Kristiansund.

Jeg oppfatter Fange i natt og tåke i likhet med Levi og Sachnowitz’ bøker som mer solidarisk i sin grunnholdning enn Fange i Ravensbrück. Hva nå forskjellene i tone og perspektiv enn skyldes, kommenterer Børsum hyppig fangevoktere og medfangers utseende, kroppslige lyter og behåring, om de er pene og har spenstige, slanke kropper eller er groteske, uskjønne, fete og ulekre, hvorvidt de er renslige eller urenslige, brede over baken, mannhaftige og attråverdige eller ikke. De heslige og de hun misliker, omtales blant annet som «kjerring», «hurpe», «merr», «deise», «heks».

Krasse kommentarer om vokterne kan forklares med aversjonen som brutaliteten deres utløste. Men det vurderende blikket omfatter også medfangene. Forfatteren signaliserer ingen avstand til den «rå, skrallende latteren» som møtte en kvinne med elefantsyke, da hun kom storhulkende ut til de andre etter å ha blitt barbert på hodet. Kvinnen har Børsum allerede omtalt som «grotesk og uestetisk» når hun beveget seg; sittende på sengekanten formelig «veltet fettet utover». Håret, derimot, «var vakkert» og «hennes stolthet». Fanger i den dypeste fornedrelse skildres påtagelig skånselsløst. Syke fanger som sto i kø for å komme på do, beskrives som «levende skjeletter» så tynne at det var utrolig de fortsatt levde, etterfulgt av denne betraktningen: «Flere hadde vært tykke, og det var så stygt å se restene av fordums fett henge slapt langs kroppen».⁹

Har man først blitt oppmerksom på kommentarer av denne typen, kombinert med en hang til å utdele mer moralske skussmål, fremstår mengden som påfallende. De etterlater et ubehagelig inntrykk som i neste omgang gjør meg ubekvem over min egen reaksjon, når forfatteren etter beste evne jo har søkt å skildre Ravensbrück fra innsiden, og hvordan hun opplevde skrekkregimet der.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra å lure på om forfatterens blikk reflekterer klassedefinerte holdninger som ifølge en av Sara Helms norske informanter gjorde seg gjeldende i leiren. Nelly Nilsen (senere Langholm) var den yngste norske fangen i Ravensbrück, ikke en gang fylt 19 år da hun ble sendt til Tyskland, i mai 1943 – en måned før Lise Børsum. Nelly kom fra en arbeiderklassefamilie i Stavanger og forteller til Helm om motsetninger mellom eliten blant de norske fangene og vanlige arbeiderklassekvinner blant dem. Spørsmålet minsker ikke akkurat det doble ubehaget forårsaket av boken og min egen leseposisjon, farget som den er av dagens normer og min personlige habitus. Da boken ble utgitt, reagerte man ikke på forfatterens blikk. Vi er alle prisgitt historien og vår egen historisitet.

Tidsavstandens betydning

Det er nærliggende å forklare hovedforskjellen mellom Bratteli og Børsum med ulikheter i forfatternes bakgrunn og politiske bevissthet. Deres personlige temperament spiller selvsagt også inn, men tidspunktet for bøkenes utgivelse kan òg ha betydning. Børsum skrev sin bok like etter hjemkomsten, før det fantes en sjanger for fangeberetninger fra andre verdenskrig, og uten den distansen Primo Levi klarte å gi sitt tilsiktet avdempede og sobre språk. Da Brattelis bok kom, henholdsvis 34 og 33 år etter deres, hadde sosialdemokratiske likhets- og rettferdighetsidealer for lengst blitt så å si allment akseptert som fundament for den norske modellen Bratteli selv var en av arkitektene bak. Idealene har ikke blitt mindre dominerende i årtiene som fulgte. Dermed kan normer som Børsum forfektet, oppfattes som desto mer utidsmessige.

Forståelseshorisonten vår spiller utvilsomt inn når vi forsøker å skape mening i litterære verk. Til forståelseshorisonten hører sjangerkunnskap og -konvensjoner, hvilke forventninger vi bringer med oss til lesingen, og hva vi vet om forfatteren. Å postulere at 1970-tallets radikale studentbevegelser og maktkritiske tankesett kan ha påvirket Anders Hegers lesning av Bratteli, burde ikke være mindre nærliggende å anta enn å foreslå sosioøkonomiske forklaringer på forskjeller mellom Børsum og Brattelis verk og min leserreaksjon på dem. Samtidig vil jeg argumentere for nytten av kjennskap nettopp til sjangeren, de enkelte fangeberetningenes kontekst og tilblivelse og hva det er rimelig å vente av dem. Slik kunnskap kan veie noe opp for vår egen tidsavhengige og tidsbegrensende forståelsessituasjon.