Ut av skyttergraven?

Forfatterne av to nye bøker om viktige og aktuelle tema har satt seg som mål å nyansere debatter de mener er ensidige og lite kunnskapsbaserte. Den ene dreier seg om abort, den andre om fosterdiagnostikk. Forfatterne inviterer til refleksjon og debatt, og de søker ikke å gi faste svar. Men der stopper også likheten. Både i form og innhold er bøkene svært forskjellige.

Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syéd har skrevet Hva snakker vi om når vi snakker om abort? De sier flere ganger at det har vært en vanskelig bok å skrive, de vil ikke støte noen, men de ønsker å gi flere nyanser enn dem de ellers ser og hører.

Til hvert av kapitlene i boka er det knyttet en historie fra en kvinne som har tatt eller søkt om abort. Disse historiene viser stor bredde og variasjon i hvordan abortsituasjonen oppleves, inklusive å møte i nemd. De er interessante, gripende og viktige historier, og grunn nok til å lese denne boka. Når situasjonene er så ulike, kan vi alle forstå at det er vanskelig for dem som skal utforme politikken med regler som skal gjelde fellesskapet.

Mer bredde enn dybde

Men Sandvik og Syéd vil mye mer enn å gi historiene. Forfatterne kaster inn så mange argumenter, trekker på så mange disipliner og gir så mange sitater at jeg blir ganske tommelomsk. Her fins argumenter som stammer fra andre, og argumenter og vurderinger fra forfatterne, uten at det hele veien er klart hva som er hva og hvor stoffet er hentet fra, og heller ikke alltid hva vi skal med det. Dette er en bok som kalles «essay», og den er vel også en debattbok, ingen fagbok.

Noen ganger har forfatterne egne kommentarer til stoff de henter inn, andre ganger ikke. Betyr det at de går god for det som står «nakent»? Slik som følgende ukommenterte og løsrevne utsagn: «Noen mener angrepillen er en slags abort og at spiral er i samme kategori». Ja, de har rett i det, folk mener så mangt. Noe utdyping, ispedd fagkunnskap og motforestillinger, ville gjort teksten mer fruktbar.

Forfatterne skriver i kritiske vendinger om demonstrasjonene til prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa utenfor norske sykehus, og om demonstrantene som kvinner i USA må gå forbi for å komme til abortklinikker. Men de gjengir også et intervju med en norsk demonstrant som fikk fengselsstraff for å demonstrere utenfor sykehus. Han beskriver seg selv som en av «to personer som stille og fredelig ba for barna utenfor Kvinneklinikken». Det er Ståle Kristiansen, blant annet redaktør for det katolske tidsskriftet Segl, som forteller denne historien. Det er interessant, og ukjent for sikkert flere enn meg, men mener forfatterne at det han gjorde var greit, siden det står ukommentert?

Boka framstår mest som et førsteutkast, ikke en ferdig bok, så her har ikke forlaget gjort jobben sin. Forfatterne forteller at forlaget oppmuntret dem til å utvide perspektivene. De refererer til en telefonsamtale med forlagssjefen om «tilgrensende områder» til temaet sitt, der de til sin overraskelse ble anbefalt en tur på Pornhub. Jeg mener forlaget heller burde hjulpet dem til å snevre inn og være tydeligere. Den mest fruktbare reaksjonen på en forenklet debatt er etter min mening ikke det disse forfatterne har gjort, nemlig å anse alt menneskelig, til og med forurensing av naturen og klimaendringer, som relevant. Og de burde fått hjelp til å luke ut noen meningsløse setninger, som «Liv og død er blant det viktigste i menneskenes liv».

Kvinnens kropp, nemndens rolle

Forfatterne hevder at debatten de siste tiårene har blitt forenklet og polarisert, og at retorikken har blitt hardere på begge sider. De kritiserer særlig slagordet «kontroll over egen kropp» som ofte benyttes av venstresiden, som de selv tilhører. Ivaretakelse av fosterets interesser framstår som viktig, sårt og vanskelig for dem, men de vil ikke mistenkeliggjøres og settes i bås med grupper de ikke støtter.

Jeg er slett ikke sikker på at de har rett i at retorikken generelt har blitt hardere. I min ungdom var det for eksempel mye vanligere enn i dag å si at «abort er mord». Men jeg er enig i at slagordet «kontroll over egen kropp» kan være med på å polarisere debatten. Jeg forstår forfatternes hovedbudskap dit hen at abort dreier seg om «noe mer» enn bare kvinnens kropp. Selv om slagordet i dag kan ha noe antikvarisk over seg, var argumentet om kontroll over egen kropp helt sentralt den gangen det ble ansett som en plikt for gifte kvinner å ha sex med sin mann, og kvinners viktigste oppgave var å få barn.

Et hovedanliggende i boka er forfatternes argumenter for at nemdene bør bestå i en eller annen form, av hensyn til fosterets verdi og rettigheter og for å beskytte gravide mot press i abortsituasjonen. Da blir det sentralt å gi en riktig framstilling av nemdene og deres funksjon. Derfor stusser jeg når de skriver slikt som dette: «Nemdene blir av motstanderne frakjent den verdien som ligger i deres faglige kompetanse og at de ikke er part i kvinnens sak». Og: «Å ha et system av helsepersonell alle som tar abort etter uke 12 må innom er ikke å ta fra kvinnen rett til å velge». Men nemda avgjør jo, riktignok aller oftest slik den gravide ønsker. Det hadde vært interessant om forfatterne, blant annet på bakgrunn av aborthistoriene i boka, hadde sagt om de ser noe alternativ til nemder, der gravide som opplever seg presset kan få støtte til eget valg, og kan nyte godt av faglig kompetanse, men er suverene til å bestemme. En erfaren veileder i organisasjonen Amathea er intervjuet i boka, så forfatterne kjenner åpenbart til organisasjonen. Amathea tilbyr samtaler med gravide som er usikre og i vanskelige valgsituasjoner. Det fins helsestasjonspersonell, fastleger, gynekologer og andre som er gode til å støtte gravide. Som et alternativ til nemder som avgjør, kan en tenke seg et system som sikrer alle gravide god veiledning og støtte.

Verdier og posisjoner

I boka argumenterer Sandvik og Syéd (forsiktig) mot oppfatningen om at den gravide alltid er fosterets beskytter, siden kvinnen også kan velge å fjerne fosteret. Her hadde det vært interessant om forfatterne hadde diskutert om fosterets verdi skal bestemmes av samfunnet eller om det skal være opp til den enkelte, som et spørsmål om personlig tro og overbevisning. Påfallende er det også at når det er snakk om verdier, begrenses det stort sett til å relateres til fosteret. Selvbestemmelse og det å ha kontroll over livsløpet kan jo også ses på som en verdi.

Forfatterne forteller at de er kvinner og at de er mødre. Hvorfor opplyser de om dette? At de er mødre betyr at de har fullført graviditeter. Men hvis personlige erfaringer er relevante, ville det vært av større interesse om de selv har tatt abort. Jeg er ikke av den mening at alle som deltar i abortdebatten må informere om hvorvidt de har tatt abort eller ikke. Men når forfatterne posisjonerer seg som mødre, klør jeg meg i hodet og lurer på hva jeg skal med den informasjonen.

Fosterdiagnostikkens dilemmaer

I Hva skal vi med fosterdiagnostikken? Fosterdiagnostikkens etikk posisjonerer forfatterne seg på måter som er klare og relevante for temaet. Bjørn Hofmann og Morten Magelssen jobber akademisk med medisinsk etikk, Eivor Oftestad er kirkehistoriker. De forteller videre at de alle har uttalt seg kritisk til fosterdiagnostikk, og Magelssen har en sønn med Downs syndrom.

I 2020 kom det en lovendring som ga gravide rett til tidlig ultralyd i offentlig regi, og gjorde det lovlig med NIPT. Ultralyd var tidligere først i 18. uke. NIPT står for Non-Invasive Prenatal Test. NIPT gjennomføres ved en blodprøve av den gravide for å finne celler fra fosteret, der en kan undersøke kromosomene og deres genmateriale. Denne lovendringen er noe som også boka til Sandvik og Syéd har med, og fosterdiagnostikk er derfor et overlappende tema i de to bøkene. Et hovedpoeng i Hva skal vi med fosterdiagnostikken? er at i diskusjonen om fosterdiagnostikk, i forkant av at loven ble vedtatt, kom formålet med fosterdiagnostikken helt i bakgrunnen. Det førende var hva som var teknologisk mulig.

På knappe 140 sider og i et godt språk gir forfatterne en klar innføring i to hovedområder. Det ene er screening. Screening er undersøkelser for å skille normale tilstander fra dem som har sykdom eller risiko for sykdom. I tillegg til å gi informasjon om hvordan graviditeten utvikler seg, kan ultralyd gi indikasjon på om det er noe galt med fosteret. Testsvarene har fire muligheter. Et korrekt testresultat kan vise ett av to: at den tilstanden det undersøkes etter, enten fins eller ikke fins. Det er to andre muligheter: resultatet kan være falskt negativ (tilstanden fins, men fanges ikke opp), eller falskt positiv (testen slår ut, men tilstanden fins ikke). Tidligere ble det bare tilbudt ultralyd i tilfeller med økt risiko for at fosteret var affisert. Her var alder det vanligste kriteriet; når den gravide var 38 år eller eldre. Når ultralyd nå tilbys til alle, altså også til mange med svært lav risiko, vil det bli forholdsvis mange flere falske positive prøver. Slike prøvesvar kan medføre bekymring, en kaskade av nye tester for å bekrefte eller avkrefte det første funnet, eller medføre abort av friske fostre.

Etikk og politikk

Det andre hovedområdet i boka er medisinsk etikk. Forfatterne anvender fire sentrale etiske prinsipper: gjøre godt, ikke skade, rettferdighet og selvbestemmelse. Knyttet til disse fire prinsippene vurderer forfatterne de typene fosterdiagnostikk og screening som er innført. Jeg syns de stort sett balanserer fint. De oppfordrer flere ganger leseren til å gjøre sine egne etiske vurderinger. Samtidig er det greit å ha i bakhodet at de har sagt at de stiller seg grunnleggende kritisk til fosterdiagnostikk.

De påpeker at tidlig ultralyd ikke har dokumentert helsegevinst, og at kostnaden for hvert tilfelle av kromosomfeil som kan oppdages, er svært høy. Likevel ble det innført og prioritert i kampen om helseressurser. Og siden mange gravide før lovendringen fikk utført tidlig ultralyd som de betalte for selv, var rettferdighet et argument for å innføre det som generelt tilbud. Selv om NIPT altså ble lovlig, må en betale selv, noe som kan føre til urettferdighet. Det er ett av de mange interessante paradokser som boka tar opp. Politikk og fag spiller som kjent ikke alltid på lag.

Under diskusjon om selvbestemmelse diskuteres det hvordan en kan ta avgjørelser når det er så mange usikkerhetsmomenter, og hvilke følger det får for opplevelsen av selvstendig valg at samfunnet setter godkjenningsstempel på tester. Og om det påvirker den «uforbeholdne kjærligheten» til et kommende barn dersom en vil prøve å forsikre seg om at fosteret ikke har noen skade.

Jeg må medgi at jeg var spent på å se hvordan forfatterne ville presentere kunnskap. Jeg har tidligere kritisert to av dem (Magelssen og Oftestad) for deres bruk av kunnskap i argumentasjon om henholdsvis abort og mulighet til å velge bort fostre. I denne boka syns jeg utvalget og presentasjon av kunnskap gjennomgående er godt balansert. Et unntak er det siste kapittelet, «Fremtidens fosterdiagnostikk» som tipper over i en nokså tendensiøs framstilling. Det drøftes blant annet det å gå fra bortvalg av tilstander, som i dag ved selektiv abort der fosteret er skadet, til tilvalg av ønskelige egenskaper. I dag skjer det bare i helt spesielle tilfeller, men forfatterne spekulerer i om det kan bli vanlig med «designerbabyer». Ikke uventet er det her forfatternes skepsis til fosterdiagnostikken kommer særlig tydelig fram.

Eksempelets makt

Begge bøkene tar opp spørsmål om den enkeltes og samfunnets aksept for dem som er annerledes, og om personer, par og familier som velger å få barn med skader som kan oppdages, vil bli sett på som moralsk, økonomisk og praktisk ansvarlige for økt omsorgsbehov. Dette er et viktig aspekt å ta med.

Noe som irriterte meg i lesningen av begge bøkene, er at når det gis eksempler om kromosomfeil, er det så å si alltid personer med Downs syndrom. De kunne oftere tatt med andre kromosomfeil, mange av dem er mye mer alvorlige og medfører svære misdannelser, lidelse og tidlig død. Vi har vel alle blitt sjarmert og imponert av velfungerende personer med Downs syndrom. Ved å bruke Downs gjennomgående når eksempler skal gis, spiller forfatterne på assosiasjoner som ikke stemmer for andre alvorlige tilfeller av kromosomfeil.

Jeg savner også en drøfting av relevans av menneskerettigheter i bøkene. Særlig i boka om fosterdiagnostikk ville det passet inn, fordi forfatterne skriver om hvordan lover og forordninger påvirker våre normer. Ifølge de universelle menneskerettighetskonvensjonene får vi menneskerettigheter først ved fødselen, noe Sandvik og Syéd så vidt nevner, men ikke drøfter implikasjonene av. Dette gir føringer som jeg tror kunne tilføre diskusjonene noe viktig.

Kan disse bøkene være med på å bringe oss ut av skyttergravene? Og hjelpe oss til å finne balansen mellom på den ene siden å planlegge og styre livene våre, og på den andre siden å omfavne at det å få barn eller ikke få barn, og hva slags barn vi får, også er et sjansespill? Og støtte hverandre i solidaritet uansett utfall? De er i alle fall interessante forsøk.