Ufin klovn eller demokratiets kanarifugl?

Muhammed-karikaturene har gitt danske tegnere et internasjonalt ry som satirens hardhendte vikinger. Da jeg selv erfarte hvor ulikt tegninger kan oppfattes og hvordan reaksjoner i sosiale medier kan presse frem avpublisering, var tegneren også dansk. Et par stortingspolitikere inntok rollen som krenkede. Serieskaperen og rettstegneren Jørgen Bitsch laget gjennom flere år satireserien EU-krati for Folkebevægelsen mod EU. I jobben hos Nei til EU oversatte jeg serien til norsk. En episode i juni 2018 tok for seg handelsavtalen mellom EU og Japan, som ble kalt JEFTA (Japan-EU Free Trade Agreement). Den korte serien refererer til Bibelens Jefta, som ofret sin egen datter til Gud. Handelsavtalen er personifisert som en japansk actionfigur, og med sverd hugger han hodet av kvinner som symboliserer miljø og suverenitet. «Vår venn JEFTA er streng. Miljøhensyn og sosiale hensyn vil bli straffet …», sier EU-rådets president Tusk fornøyd til kommisjonspresident Juncker.

Serien ble publisert på Nei til EUs nettsider og delt i sosiale medier. Reaksjonene kom raskt på Twitter. Stortingsrepresentant for Høyre, Lene Westgaard-Halle, skrev: «Dette er noe av det mest smakløse og forkastelige jeg har sett på lenge. Eier dere ikke skam i @neitileu? Dere forsøpler den politiske debatten. Stygt.» Sveinung Stensland, også han stortingsrepresentant for Høyre, fulgte opp: «Ikke lett å ha respekt for organisasjonen @neitileu Slik forsøpling av debatten hører ingensteds hjemme.» Andre beskyldte serien for å spre hat og antisemittisme.

Demokratibarometer

Det går an å diskutere hvor godt Jørgen Bitsch traff med referansene og karikeringene, men de sinte kommentarene og krav om å fjerne serien illustrerer for meg hvor sårbar tegnet satire er. Hvordan det kan ramme kunstnerne hardt når en utgiver bøyer av for kritikken, er et sentralt tema i Erle Marie Sørheims Karikaturenes historie. Hun beskriver en situasjon der ytringsfriheten blir avspist bit for bit, og konkluderer: «For hvis det står mellom å bli anklaget for å være rasist eller å innskrenke ytringsfriheten litt, midlertidig, velger de fleste det siste.»

Boken gjør dette til et spørsmål ikke bare om tegnernes rettigheter og beskyttelse, men om selve samfunnsformen. Den franske tegneren Riss, redaktør for Charlie Hebdo, utpeker i et av Sørheims intervjuer satire til et demokratibarometer: «Jo mer satire man har, jo mer demokrati har man. Jo mindre satire man har, jo mindre demokrati.»

Nesten halvparten av boken handler om Charlie Hebdo og Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer. Sørheim gjør godt rede for det franske magasinets historie siden forløperen Hara-Kiri ble lansert i 1960. Redaksjonen har flere ganger blitt utsatt for sensur fra myndighetene, og magasinet har stått for en kompromissløs kritikk av autoriteter som den katolske kirken og presidentembetet. Terrorangrepet 7. januar 2015 mot redaksjonslokalene i Paris, der tolv personer ble drept, er detaljert og sterkt skildret.

Intervjuet med Riss, som også var i lokalet den gangen og ble skutt i skulderen, belyser hvordan Charlie Hebdo har levd videre, samtidig som sikkerhetshensyn preger tegnerne både på jobb og privat. Han mener terroren har virket avskrekkende for mange avistegnere, og at de er blitt «forsiktige med å tegne noe som helst om religion».

Sørheim skriver en del om magasinets tema og humor, men jeg savner en nærmere analyse av estetikken og de visuelle virkemidlene. Charlie Hebdo har huset sterke stilister, der den røffe humoren ofte er speilet i en rufsete strek. Det er stor spontanitet, energi og menneskelighet i de på mange måter ufullkomne figurene.

Karikaturenes kontekst

Charlie Hebdo trykket i februar 2006 karikaturene fra Jyllands-Posten, og det var bakteppet for terrorangrepet ni år senere. Den danske avisen hadde i september 2005 viet en side til tolv tegninger av «Muhammeds ansigt», etter at forfatteren Kåre Bluitgen hadde erfart at flere tegnere takket nei til å illustrere en barnebok med tegninger av profeten, fordi de fryktet for sikkerheten. Sørheim beskriver hva Muhammed-karikaturene viser, og konteksten de ble tegnet i. Noen av tegningene er kritikk av Bluitgen og Jyllands-Postens oppdrag. Andre er selvportrett eller hverdagsutsnitt. Dette er viktig nyansering i forhold til Kurt Westergaards tegning, som er den de fleste kjenner, av en terrorist med en bombe i turbanen.

Sørheim skriver dessuten interessant om hvordan Muhammed-karikaturene ble brukt i et politisk spill for å piske opp protester i flere land. Tegningene ble vist frem uten forklaring om konteksten, og det ble brukt fotografier med mer provoserende motiv som ikke hadde noe å gjøre med Jyllands-Postens avisside.

Det er også intervjuer med tidligere kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, som lever på anonymt sted med beskyttelse, samt sudanske Khalid Albaih, som de fire siste årene har vært fribytegner i Danmark. Brytningen mellom Roses forsvar av karikaturene og kritikk av «krenkelseskultur» mot Albaihs vurdering av de samme tegningene som arrogante og «en gavepakke til ekstremistene på begge sider», gir en verdifull dialog i boken.

Lover for mye

Karikaturenes historie er ingen omfattende bok med sine 202 sider, inkludert 24 sider med illustrasjoner, og når den starter med hulemaleriene, ligger det i kortene at historien er summarisk fortalt. For eksempel gjøres 1900-tallet – utenom Charlie Hebdo – unna på 13 sider (kapitlet «Mot den moderne tid (1900–2000)». Her er det en grei omtale av det amerikanske magasinet MAD og avistegneren Herbert Block, som begge fortjener plassen, men ellers er teksten springende. Det blir et for stort sprik mellom den vidløftige overskriften og det knappe innholdet.

Sørheim er selv inne på disse begrensningene i prologen, der hun bemerker at feltet er «enormt» og at en bok som dette derfor ikke kan være «utfyllende». Det er en ærlig klargjøring, men jeg er da spørrende til hvorfor forfatter og forlag har valgt en så uforbeholden boktittel. «Glimt fra karikaturenes vestlige historie med vekt på Charlie Hebdo og Muhammed-karikaturene» hadde vært mer treffende, men ganske sikkert mindre salgbar.

Den amerikanske professoren i kunsthistorie David Kunzle har i flere bøker dokumentert i stor bredde karikatur og «forhistoriske» tegneserier fra og med 1400-tallet, og blant annet vist hvordan seriene har vært moralsk og politisk propaganda, og også pådrivere for sosiale endringer (History of the Comic Strip Volume 1 og Volume 2, University of California Press, 1973 og 1990). Fraværet av referanser til Kunzle er forunderlig. I en norsk og mer moderne kontekst er det også merkelig at boken ikke nevner striden rundt Hedningsamfunnets seriehefte Jesus Kristus & Co., der det første nummeret i 1982 ble anmeldt for blasfemi.

Når det er sagt har boken gode tekster om franske Honoré Daumier på 1800-tallet, kjent for bildeserien der kong Ludvig Filip omformes til en pære, og tysk-amerikanske Thomas Nast, som i samme århundre etablerte esel og elefant som symboler for demokratene og republikanerne. Det er også en fyldig omtale av det tyske magasinet Simplicissimus, lansert i 1896, der Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix ble markante tegnere.

Truet kanarifugl?

Sørheim forteller at hun hadde tenkt å trykke en faksimile av Jyllands-Postens avisside. Så kom drapet på den franske læreren Samuel Paty i oktober 2020, etter at han hadde vist Muhammed-karikaturer i undervisningen. Da måtte hun erkjenne: «Jeg orker ikke leve med den risikoen». I boken er det ingen illustrasjoner fra Jyllands-Posten eller Charlie Hebdo.

Boken går inn i den aktuelle debatten om ytringsfrihet og toleranse, og beskriver et politisk og økonomisk press mot karikaturene og tegnernes arbeidsvilkår – både i Norge og internasjonalt. Færre aviser holder seg med fast ansatte tegnere. Som Charlie Hebdo-redaktøren Riss beskriver Sørheim karikaturene som en lakmustest for demokratiet, når hun stiller spørsmålet om satiretegnerne vår tids kanarifugler i gruven.

I boken argumenterer hun og flere av de som intervjues godt for at det er tilfellet. Dette kan man være enig eller uenig i, men boken er uansett en solid invitasjon til å ta debatten på et mer prinsipielt nivå der man ikke automatisk prøver å svinge unna ytringsfrihetens omkostninger. For å sitere en av George Wolinskis illustrerte aforismer i serien le Roi des Cons (Idiotenes konge): «Jeg er for pressefrihet – forutsatt at pressen ikke ønsker å si noe.» Wolinski var en av de drepte i angrepet mot Charlie Hebdo.