Tiden som brant i begge ender

Den tyske forfatteren Daniel Schönpflug har satt sammen en mangefasettert fortelling om mennesker, skjebner og begivenheter i det opprørte kjølvannet etter første verdenskrig. Krigen, som fikk sin avslutning 11. november 1918 klokken 11, hadde involvert 70 millioner soldater på fem kontinenter og krevd over 16 millioner menneskeliv. Så absurd det enn lyder, var dette likevel beskjedne tapstall i forhold til den neste verdenskrigen, som skulle komme til å kreve minst 82 millioner menneskeliv. Men i 1918 var det uansett sånn at den første globale krigen verden hadde sett, var en fundamentalt rystende hendelse for alle som på en eller annen måte ble berørt.

LINEDANSER

Schönpflug har valgt Paul Klees bilde «Pariserkometen» fra 1918 som et slags gjennomgående emblem for denne boken. Tegningen viser en linedanser balanserende på en usynlig line høyt over Paris, med Eiffeltårnet i bakgrunnen. Over ham svever ikke bare én, men to kometer: en som har form av en davidstjerne, og en grønn komet med en lang, svungen hale. Til sammen symboliserer bildets elementer både det jordiske og det himmelske. Både noe lovende og noe truende. Svimmelhet og uante muligheter. Storslåtte visjoner og harde realiteter. Linedanseren er en metafor for en tid da det aller meste var usikkert, og fallhøyden enorm.

Paul Klee er ikke den eneste kunstneren som får en rolle i Schönpflugs bok. George Grosz og Marcel Duchamp hører også naturlig med i en slik kollektiv fortelling fra en urolig tid. Det samme gjør Walter Gropius og Bauhausgruppen, Käthe Kollwitz og ikke minst Virginia Woolf – som sammen med sin mann startet The Hogarth Press i 1917 og samtidig la grunnlaget for sitt eget litterære gjennombrudd noen år senere. Det skorter i det hele tatt ikke på kjente mennesker som på en eller annen måte blir spunnet inn i det store teppet av en fortelling som denne boken utgjør: Vi møter så vel den tyske kronprinsen Wilhelm som den senere amerikanske presidenten Harry S. Truman, Lawrence of Arabia og Rudolf Höss! Alle har en ting til felles: Det de erfarte under og like etter første verdenskrig, var på avgjørende vis med på å forme deres skjebne i årene som skulle følge.

RØDE VALMUER

Men det er ikke bare berømte navn denne boken handler om. En annen vi møter, er amerikanske Moina Michael, en av de mange som vervet seg til frivillig humanitær innsats i Europa under krigen. Ved en tilfeldighet, og inspirert av John McCraes dikt «På Flanderns marker», introduserte hun den røde valmuen som en symbolsk måte å minnes falne soldater på. Det tok bare noen år før valmuen, remembrance poppies, var kjent over hele den vestlige verden. Og den dag i dag bæres den, særlig i Storbritannia, for å minnes nasjonens døde soldater.

Også en rekke andre kvinner har funnet sin plass i denne collagen av vitnesbyrd. Slik som Louise Weiss, kvinnesaksforkjemperen, journalisten og redaktøren som i 1918 grunnla ukeavisen Europe Nouvelle, og som blant mye annet var en varm støttespiller for den nydannede republikken Tsjekkoslovakia. Hun satt dessuten i Europaparlamentet, en plass hun beholdt til sin død i 1983, 90 år gammel.

En kvinne som virkelig fikk føle krigen på kroppen, var Marina Jurlova. 14 år gammel ble hun barnesoldat i den russiske hæren ved krigens utbrudd i 1914, og senere måtte hun rømme fra de røde styrkene. Hun kom til slutt til USA, der hun lenge livnærte seg som danser. Senere skrev hun to erindringsbøker fra sitt liv som barnesoldat og flyktning.

FØRSTEHÅNDS KILDER

Nettopp det at så mange av historiene i denne boken er basert på folks egne førstehåndsberetninger, er noe av det som gjør fortellingene så tette og engasjerende: Å se hvordan de alle mer eller mindre bevisst kretset rundt definerende øyeblikk i verdenshistorien, og få innblikk i hvordan storpolitiske eller ideologiske stormbølger slenger mennesker hit og dit som viljeløse dukker, er bokstavelig talt grenseløst interessant.

Fredsslutningen i 1918 la gamle imperier i ruiner og tegnet opp et helt nytt europakart, men samtidig var det mange som mente at koloniene nå ble latt i stikken. I India la Mahatma Gandhi grunnlaget for sin begynnende, ikke-voldelige frihetskamp – mens kanonrøyken og sennepsgassen ennå hang over vollgravene på kontinentet. Det var da heller ikke på noen måte slutt med krigshandlinger i Europa etter november 1918. Etterdønningene fortsatte helt fram til 1922, med krigshandlinger blant annet mellom Hellas og Tyrkia og mellom Polen og Litauen. I Irland hadde påskeopprøret i 1916 markert det endelige vendepunktet i irenes selvstendighetskamp. En kamp som ble kronet med seier i 1921, da republikken Irland ble grunnlagt.

EKSTREMISMEN

Versaillestraktaten ble inngått sommeren 1919 og fastslo de endelige vilkårene for den nye verdensordenen. Det er i dag en etablert sannhet blant historikerne at traktatens tøffe krav til Tyskland var med på å legge grunnlaget for nazismens senere gjennombrudd. Traktaten var, ifølge dens kritikere, «en fortsettelse av krigen med andre midler». Og det var de enkelte staters nasjonale interesser, ikke hensynene til fortsatt internasjonalt samarbeid, som fikk diktere betingelsene.

Det som senere skulle bli kalt mellomkrigstiden, var ekstremismens tidsalder i Europa. Kommunismen og fascismen festet fra hver sin kant jerngrepet om mennesker og nasjoner, og la grunnlaget for nye politiske epidemier som skulle true, jage og drepe millioner. Daniel Schönpflugs metaforiske komet har da også langt på vei sluknet når vi når 1920: «Vi forlader kometens kerne, i hvis glødende varme visioner blev født og brændte op.» Og forfatterens formuleringer har mer enn bare litterær verdi når han skriver at «enhver tilstand er forbigående, og kometerne jagter […] deres egen hale i sirkulære bevægelser».

Med denne boken har Schönpflug skrevet et kollektivt erindringsverk, et engasjerende og ambisiøst tidsbilde som gir en helt egen og verdifull inngang til en av de mest dramatiske epokene i vår nære historie. Og ikke minst har han gjort det med et litterært og faglig-historisk ambisjonsnivå som må sies å være en påfallende mangelvare blant norske sakprosaforfattere.

Sindre Hovdenakk (54) er redaktør av Prosa.