Skolebok på øret

Det er flere grunner til at elever trenger lydbøker. NRK.no skrev en sak om svaksynte Thea Løkebø i november i fjor.¹ Da hun starta på videregående gikk hun fra å ha lærebøker som lydbok til å få digitale lærebøker der hun selv måtte markere teksten for å få den opplest. Når man ikke kan se, blir jo dette veldig vanskelig. Hun gikk fra å være en selvstendig og ambisiøs elev til å være avhengig av at klassekameratene leste teksten for henne. Karakterene gikk ned og stresset økte. Norges Blindeforbund forteller i artikkelen at de har fått lignende tilbakemeldinger fra andre blinde og svaksynte elever. De sier at dette både er ulovlig og diskriminerende, fordi det bryter med likestillings- og diskrimineringsloven. Mange skoler tilbyr kun digitale bøker til elevene – det må vel bety at de bryter norsk lov?

Skolen har fått nye læreplaner som en følge av skolereformen Kunnskapsløftet 2020. Derfor må læreverk i grunnskole og videregående skole byttes ut. For de elevene som av ulike grunner må bruke lydbok, byr det på utfordringer. Ett problem er at det tar tid å spille inn lydbøker, det kan føre til at de ikke er klare til skolestart. Et annet problem er at selve utforminga av lærebøkene ikke alltid er god nok. I tillegg opplever elever at noe undervisningsmateriell ikke blir lest inn i det hele tatt og at den syntetiske lydgjengivelsen som kan finnes, er mangelfull. Her skal jeg se nærmere på tematikken ved å ta for meg et læreverk i norsk som brukes ved mange videregående skoler: Intertekst VG1 fra Fagbokforlaget.

Syntetisk tale

Flere forlag arbeider med å utvikle og levere bøker og undervisningsmateriell med syntetisk tale. En fordel med syntetisk tale er at det går vesentlig raskere å produsere enn innlest tekst. Det gjør at elever som Thea kan få lærebøkene sine til skolestart, men syntetisk tekst er ikke alltid et godt alternativ.

Hele ti prosent norske elever har lese- og skrivevansker. Mange av disse har dysleksi. Elever jeg kjenner som har dysleksi, er svært frustrerte over at så mye undervisningsmateriell ikke finnes som opplest tekst, men kun med syntetisk tale. Disse elevene sier at de har størst utbytte av lydbok, eller digital bok med opplest tekst på øret, men at de gjerne i tillegg vil ha papirbok der de kan se tekst og bilder.

Skolefagene er forskjellige, derfor kan det variere hva som er godt nok. Kanskje ei mattebok kan fungere greit med syntetisk opplest tekst, men det er helt annerledes med ei norskbok. Når det kommer til dikt, for eksempel, er det ikke utvikla kunstig intelligens som er god nok til å formidle syntetisk. En situasjon der det virkelig er kritisk er under eksamen. Mange elever har krav på opplest tekst. Ved flere skoler får de kun tilbud om å bruke opplesningsverktøy som for eksempel Lingdys, et verktøy som har syntetisk tale. Om du har eksamen i norsk og oppgaven ber deg tolke et dikt, har du som dyslektiker et stort problem.

Brettboka eller Unibok

De to plattformene som er mest brukt, og som lærebokforlagene tilbyr, er Brettboka og Unibok. Her laster elevene ned de digitale bøkene sine. Det er ulike måter å bruke den oppleste teksten på på de to plattformene. I Unibok må du starte opplesninga på starten av kapitlet, mens i Brettboka kan du trykke på avsnitt for å få dem opplest. For dyslektikere er det en klar fordel å kunne klikke seg inn i kapitlet, eller å ha muligheten til å få opplest bare en del av det uten å måtte høre hele kapitlet forfra hver gang.

Norsk Blindeforbund tilbyr abonnement på Lydhørappen som kan brukes for å få opplest tekst. Da beskrives også bilder i teksten. Det er fint for blinde og svaksynte, men for dyslektikere blir ikke dette relevant – og kanskje plagsomt.

Intertekst uten innlevelse

Lydboka til Intertekst Vg1 i formatet «digital ressurs» er bygd opp ganske enkelt visuelt. Til venstre på skjermen står ei liste over innholdet. Boka er delt i seks deler som tar for seg ulike sider ved skriving, og den har i tillegg ei tekstsamling. Når du klikker deg inn på de ulike delene, kommer kapitlene opp med start- og stoppknapp. Her kan du ikke klikke deg inn på de forskjellige delene i kapitlet, men du må høre kapitlet fra start til slutt. Jeg kan tenke meg at det kan være vanskelig å treffe den lille av- og på-knappen med musepekeren om du er svaksynt.

Hele boka, både fagstoffet og tekstsamlinga, er opplest av samme innleser, og stemmen høres ut som den tilhører en forholdsvis ung mann. Tonefallet er østlandsk. Stemmen er heller lys enn mørk. Hvis stemmen skulle hatt en farge, ville den kanskje ikke vært direkte grå, men mer beige. Opplesninga er svært tydelig og uten sjenerende pauser, men mangler særpreg. Stemmen har lite klang, men er heller ikke knusktørr.

Det kan hende at det er nettopp dette som er målet med innlesninga, at lyden av boka skal være så nøytral som mulig. En fordel ved det er at lytteren må gi liv til teksten på egen hånd, slik vi gjør når vi leser tekst på skjerm eller papir. Teksten får ikke betoning eller mening før den blir oversatt til levende ord i lytteren selv. Det gir lytteren mange tolkningsmuligheter, og eleven må gjøre teksten til sin egen.

Det er positivt at det er et menneske som leser, ikke en maskin. Men det er dessverre litt kjedelig å høre på. Det hadde kanskje fungert bedre om tekstene ble innlest med større innlevelse, eller kanskje av forskjellige innlesere, slik at det hadde blitt litt mer variasjon for eleven.

Skjønnlitteratur i læreverklydbok

Tekstsamlinga til Intertekst vg1 er slett ikke verst. Den er både fyldig og brei. I avdelinga for dikt og sangtekster er det tekster av blant andre Athena Farrokhzad, Yahya Hassan, Sumaya Jirde Ali, Mona Vetrhus, Jon Fosse, Gro Dahle, Jan Erik Vold og Hans Børli. Det er gode og relevante tekster som er fine å bruke i undervisninga i videregående skole. Det er samme stemme som leser diktene som har lest inn fagstoffet i boka. Det er en profesjonell, men altså pregløs og nøytral stemme. Og dette skurrer når det er dikt som skal leses.

Mange av forfatterne fra tekstsamlinga er kjent for å lese opp tekstene sine selv. Ville det ikke gitt eleven større lærelyst om diktene og sangtekstene var lest av forfatterne? Her er det kanskje et kostnadsspørsmål. Men ofte er det slik at det er forfatterne selv som er med på å bestemme hvem som skal lese bøkene deres – så hvorfor er det annerledes når forfatternes tekster står i lærebøker?

I lydbøker man laster ned fra ulike lydbokapper, vil det være skuespillere som har lest inn bøkene. I Norge er det ikke så mange skuespillere som bare er stemmeskuespillere. I andre land som for eksempel Japan og USA har det å være profesjonell stemmeskuespiller høy status. Spesielt er de japanske stemmeskuespillerne superkjendiser. Det er nok fordi markedet i Norge er såpass lite at det ikke er slik her. De fleste skuespillere i Norge jobber ganske bredt, og det virker som det å lese inn lydbøker har fått høyere status her de siste årene. Fagbokforlaget, som jeg har snakka med, sier at de stort sett leier inn skuespillere til å lese inn fagbøkene, men at de også bruker folk fra forlaget som ikke er profesjonelle innlesere. Dette er kanskje en sak Norsk Skuespillerforbund skulle sett på?

Leselyst – lærelyst

Det blir gjort mye god forskning nå på hva som fungerer best for elever – papirbøker eller digitale bøker. Mer forskning på hva som er gode lærebøker for dem som trenger lydbøker er også veldig velkommen. Og ikke minst er det viktig å lytte til elevenes ønsker og behov når det gjelder utforming og innlesning av bøkene de skal bruke. Formålet med lærebøker er at man skal lære noe av dem. Og aller helst skal det være slik at bøkene gir eleven lyst til å lære. Det spørs om lydbokversjonen av Intertekst 1 lykkes med å fremme leselyst og dermed lærelyst hos eleven.