Sinnsro under vanskelige forhold

Kanskje kan vår tid best oppsummeres med den tilsynelatende forglemmelige visdomslæreren Kytron, i scenen der han mot slutten av Keiser og Galilæer (1873) kommer løpende inn på slagmarken: fortsatt «i nattklær, belesset med bøker og papirruller», som Ibsen nådeløst beskriver ham. Det er et slag de er i ferd med å tape, flåten brenner, og perserne har elefanter foran i rekkene. Men om han likevel kunne få «en avdeling krigsknekte» som beskyttelse, ber han: «Det er høyst viktig at jeg ikke kommer til skade; mitt skrift ‘Om sindsro under vanskelige forhold’ er ikke ferdig –.» Å våkne opp til morgennyhetene har fortonet seg omtrent slik de siste par årene: å stå der uforberedt og forvirret i pysjen, midt i en kamp som ikke lar seg forstå.

Blant dem som likevel har evnet å bevare overblikket, er den indiske forfatteren Pankaj Mishra, som i Raseriets tidsalder: En historie om nåtiden (2018) setter seg fore å forklare vår tids uoversiktlige nyhetsbilde. Ved hjelp av et sjeldent bredt tilfang av kilder, og med evnen til å trekke lange og globale historiske linjer, argumenterer han for en sammenheng mellom IS´ brutale metoder og terrorangrepet 22. juli, og andre mindre voldelige, men like urovekkende tendenser, som hatefulle kommentarfelt, voksende nasjonalisme og valg av ledere som Trump og Erdogan.

Utenforskapets kamp
For å forstå dette omfattende problemkomplekset lanserer Mishra en alternativ verdenshistorie og starter med 1700-tallets opplysningsfilosofi, som angrep etablerte samfunnshierarkier med krav om frihet og likhet. Som en ensom motstemme advarte Rousseau om sterke reaksjoner fra folk som ikke ville nå opp i konkurransen om samfunnets bedre plasser og aldri ville se noe til den lovede likheten. Og gjennom 1800-tallet kom de varslede motbevegelsene, blant annet i form av stadige terrorangrep, hvor en rekke statsledere ble drept. Mange opplevde systemets løfter som ren løgn, blant dem Dostojevskij, som etter et besøk i Paris «bemerket at Liberté bare fantes for millionæren. Begrepet Égalité, likhet for loven, var en ‘personlig fornærmelse’ mot de fattige som ble utsatt for det franske rettsvesenet».

Gjennom 350 tungt lastede sider beskriver Mishra hvordan resten av verden, på tross av disse grunnleggende selvmotsigelsene, har adoptert de samme systemene og prinsippene. Samtidig mener han at vi delvis har glemt historien om «Vestens egen, usedvanlig brutale, inntreden i den politiske og økonomiske moderniteten». Ved å peke på en rekke historiske paralleller argumenterer han for at krisetendensene vi ser i dag, et «ukoordinert voldskaos» som i verste fall kan utgjøre starten på en tredje verdenskrig, må forstås som en ny runde av utenforskapets gamle kamp, en form for voksesmerter, skapt av «den industrielle kapitalistiske økonomien», som nå blir erfart på globalt plan. Og som på 1800-tallet henter mange ytterliggående politiske bevegelser næring fra disse «sydende reservoarene» av misnøye, skapt av global ulikhet:«en intens blanding av misunnelse og følelse av å være ydmyket og avmektig».

Teft for anekdoter
Helt siden debuten i 1995 har dette utkant-perspektivet vært sentralt for Mishra. Særlig den asiatiske modernitetserfaringen har vært viktig i de foregående bøkene, som Temptations of the West: How to Be Modern in India, Pakistan, Tibet, and Beyond (2006) og From the Ruins of Empire: The Revolt Against the West and the Remaking of Asia (2012). De siste par årene har han også blitt et kjent navn i Norge, både med en forklaringsnøkkel til presidentvalget i USA og i hard debatt med blant annet Jordan Peterson og Ta-Nehisi Coates. Også Raseriets tidsalder, som kom på engelsk med tittelen Age of Anger i 2017, er bredt lest og sitert i forkant av den norske oversettelsen –kanskje er det forlagets ønske om raskt å møte etterspørselen som gjør at den lider av unødvendige feil som «landflytkig» og «fatigdomsutvikling».

Den ellers sterke oversetteren Agnete Øye ivaretar Mishras lange, intrikate setninger og rike språkbruk i varierende grad, og ligger for tett opp til engelsk i setninger som: «Det virker som om fenomenet IS førte til langt mer perplekse spørsmål enn al-Quaida» («ISIS has seemed to pose to many even more perplexing questions than al-Qaeda did.»). Samtidig er utfordringen Mishras noe særegne syntaks og å skulle beholde den faglige terminologien, noe som blant annet forsvarer uvante «politiske kulturer», opprinnelig «political cultures».

Noe av overbevisningskraften henter Mishra nettopp i språket; som forfatter har han strålende teft for gode historier, detaljer og anekdoter –Mussolinis ny italiener skulle spise mindre spagetti, Wagner lagde håndgranater i Dresden i 1849. Dessuten skriver han med en nesten overdreven autoritet, som når Muhammad Abduh nevnes i en enkelt setning og det blir lagt til at han er «den arabiske verdens fremste forsker og jurist». Det er heller unntaket at slike påstander underbygges; særlig i partiene som sveiper gjennom perioder av verdenshistorien, er tempoet høyt og navnene mange. I møte med en så vidtfavnende ambisjon kan det noe innforståtte preget tilgis, selv om det ikke ville kostet mye å legge til et par stikkord om Kropotkin, når han først nevnes og boka vier et helt kapittel til anarkisme.

Samtidig er det i partiene der Mishra stanser opp, går inn i situasjoner og byr på eksempler fra romaner, brev og taler, at styrken i det overordnede argumentet trer tydeligst fram. Spesielt viktig er nykoblingen av verdenshistorien til «relativt oversette tyske, russiske og italienske tenkere fra det sene 1800- og tidlige 1900-tallet», navn som Fichte, Herder, Sorel og Mazzini. Det fremstår skremmende gjenkjennelig når Fichte ber studentene i Berlin om å kjempe til døden som martyrer, mens byens innbyggere stiller med rifler i kirken. Samtidig blir det snakket om «et korstog, en hellig krig», og om hat som samlende kraft: «La dette hatet ulme som det tyske folks religion, som et hellig mantra i alle hjerter.»

Ideologenes rolle
Dessuten viser Mishra hvordan relativt perifere navn i nyere politisk teori i realiteten har hatt en voldsom global appell. Italieneren Mazzinis ideer om «de undertryktes hellige krig» spredte seg til andre verdensdeler på slutten av 1800-tallet, hvor det italienske eksempelet, en gammel stormakt som hadde gått i oppløsning og havnet i en håpløs bakevje, hadde særlig gjenklang. Det samme gjaldt Sorels argument om nødvendigheten av vold for å skape endring. Sorel er «nøkkelen til all politisk tenkning i vår tid», skriver Mishra, med «en eksistensiell politikk der det handler om å overleve og der valget står mellom liv og død». Når IS dreper og Anders Behring Breivik i manifestet skriver «[v]iolence is the mother of change», er det på disse skuldrene de står.

Mishras perspektiver gir ikke bare Breiviks tanker en høyst nødvendig kontekstualisering, men tilbyr også nye fortolkningsrammer til aktuelle hendelser som terrorangrepet i Atlasfjellene, De gule vestene og muren mot Mexico. Jeg tror ikke på murer, kan man gjerne fortelle seg selv, men den viktigste muren i verden går fortsatt mellom den lille prosenten som uanfektet drar på weekendturer til utlandet, og det store flertallet som ser på, og som stadig må spørre seg hvorfor andre fortjener så mye mer enn dem. Som Mishra her med klarsyn peker på, bør vi ikke være overrasket over at verden brenner, nok en gang.