Samfunnet sett fra tribunen

«Fotball handler ikke om liv og død. Det er mye, mye viktigere.» Dette litt forslitte sitatet fra den legendariske Liverpool-treneren Bill Shankly fortjener gjenbruk i disse koronatider. Viruset har kastet en håndgranat ned i fotballens innfløkte, internasjonale kampkalender, og mens kapitalsterke klubber og foreninger strever med å akseptere sin nye avmakt, har millioner av utålmodige fans begynt å gjense kamper fra 90-tallet for å dempe abstinensene. I slike tider må det være godt å ha et eget tidsskrift viet kun til fotball. I ti år har Josimar vært et populært magasin for lesende fotballentusiaster, og jeg er spent på hvordan bladets journalister og skribenter vil vinkle koronaens virkninger. Men det må vente litt, for i det aktuelle nummeret (02/2020) som jeg sitter med, er det kun lederen som rekker å besverge koronaviruset.

Josimar utkommer åtte ganger i året. Nylig tok løssalgsprisen et merkbart steg opp fra 129 til 199 kroner (red.merk: Vi har blitt gjort oppmerksom på at det er dobbeltnummer som koster 199 kroner, enkeltnummer koster fortsatt 129). Siden et årsabonnement koster 699 kroner, er det betydelige summer å spare på subskripsjon, noe som forøvrig gjelder de fleste norske tidsskrift. Josimar tilbyr dessuten et digitalt abonnement med arkivtilgang for kun 499.

Årets andre utgave varter opp med «156 sider om norsk fotball», en journalistisk opptakt til seriestarten som var planlagt til uka før påske. Slik ble det ikke. Men hva med tekstene, sparker de fotballgleden i gang likevel? Jeg har nærlest denne og de to forgående utgavene av Josimar. Underveis fant jeg en god del overraskelser.

Talentjakt

Josimars eneste konkurrent er egentlig avisene, men fotball er for viktig til å overlates til sportsjournalister. Vi snakker tross alt om verdens største sport, en kulturbærer av dimensjoner. Alle kulturland det er naturlig å sammenligne seg med, har ett seriøst magasin som ivaretar et dypere perspektiv på fotballkulturen. I likhet med Josimar, som er oppkalt etter en brasiliansk spiller som blomstret på 80-tallet, har disse tidsskriftene ofte egensindige navn som 11Freunde (Tyskland), Offside (Sverige), The Blizzard (England) eller Hard Gras (Nederland).

På globalt plan har fotballøkonomien for lengst passert Hollywood, og budrundene på tv-rettighetene til Champions League, Premier League og Tippeligaen vitner om støtt stigende priser. Det tjener Josimar til ære at bladet gjennomgående bidrar med et kritisk blikk på den galopperende og utilslørte kommersialiseringen som finner sted på nær sagt alle fotballnivåer. Spillersalg og talentutvikling har blitt en så utbredt forretningsmodell i Norge, at det helt sikkert også involverer en nabogutt der du bor.

I Josimar kan man lese om omkostningene ved å betrakte unge menneske helt ned i 14-årsalderen som «kapital» – senest i en særdeles lesverdig artikkel om eliteklubbenes akademiarbeid (08/2019). Bladet er etter min mening på sitt beste når det med granskende journalistikk trenger inn bak sportens stadige glattere fasade, som for eksempel i Lars Johnsens undersøkelse av investorene i drammensklubben Strømsgodset (01/2020).

Kvinner med ball

Den store, positive overraskelsen for meg var bladets mange tekster om kvinnefotball. Her er det ikke snakk om en fiks idé hos én journalist. Dette er tydeligvis et redaksjonelt satsingsområde. Da et ekspertpanel i desember høytidelig skulle kåre de 50 beste mannlige spillere i verden, ble det brukt nesten like mange sider på å diskutere frem en tilsvarende liste på kvinnesiden. I det aktuelle nummeret er det fire artikler med kvinnefotball i sentrum, og de er kunnskapsrike med samme selvfølgelighet som når det skrives om herrene. Full likestilling i et blad som Josimar ville vært ganske så kunstig. Foreløpig får man glede seg over at bladet tar sikte på å dekke et ungt stoffområde i vekst. Så langt har jeg dog ikke registrert kvinnelige skribenter i Josimar, og man forblir derfor nysgjerrig på om dette er et blad som også kvinner leser.

Best med følelser

Et av de fascinerende aspekter ved fotball er spillets evne til å få mannens følelsesregister i sving. Josimar bygger opp under denne sensibiliteten, fremfor alt i de mange portrettintervjuene med trenere og spillere som er en av bladets faste bestanddeler. Som type er trenerfiguren interessant, en i utgangspunktet kommunikativ, ofte filosofisk anlagt personlighet som burde være et givende intervjuobjekt. Skulle man tro. Hvor galt det imidlertid kan gå, viser hovedsaken i det nyeste nummeret, der Nils Arne Eggen, trenerlegenden fra Rosenborg, intervjues for gud-vet-hvilken-gang. Den noe pompøse forsidetittelen «Profet i eget land» kan med fordel erstattes av «Orakel på overtid», for Eggen har intet nytt å fortelle, og intervjuerens språklige innpakning av det hele er av en slik karakter at en slemmere kritiker ville ha sitert den i filler.

Josimars samtaler med helt unge, til dels mindre kjente spillere er derimot helt enestående.

Det er tankevekkende hvor mye erfaring en 20-årig spiller kan ha samlet seg. Etter å ha lest om Sigurd Rosted (08/2019), Ingrid Moe Wold (01/2020), Andrea Norheim, Niklas Castro og Moses Mawa (02/2020) sitter jeg igjen med helt ny innsikt i hvor viktig kjemien mellom spiller og trener faktisk er, og hvordan tilfeldigheter kan spille inn på en kronglete karrierevei. Holmlia-gutten Mawas vandring fra klubb til klubb før dagens suksess i Strømsgodset forteller mye om mentaliteten og ambisjonsnivået i hovedstadens halvstore klubber.

Mimring med stil

Å være sentimental er helt legitimt i fotballkretser. Ikke at spillet var bedre før, men det var utvilsomt mindre korrumpert av penger, hvilket i seg selv er grunn nok til mimring. Husker-du-artikkelen er en klassiker som er på plass i hvert nummer av Josimar. I siste nummer er det seriefinalen mellom Moss og Molde fra 1987 som er medrivende gjenskapt i Marius Liens historiske reportasje. I forrige nummer kunne man lese en like velskrevet artikkel om den engelske klubben Blackburns storhet og fall. At den var ført i pennen av Eivind Myklebust som nylig ble kåret til årets litteraturkritiker, forteller noe om bredden i bladets tilfang av skribenter. I samme nummer skrev den unge, danske skribentkometen Oscar Rothstein om skyggesidene ved den pengestyrte intensivering av kampprogrammet i toppfotball. At et fotballtidsskrift råder over slike intellektuelle innhopp, svarer til å ha Erling Braut Haaland på benken i en Champions League-kamp (les: det er fenomenalt bra). Det lover godt for bladets fremtid.