Parykk-Voltaire

Han levde lenge, men ikke lenge nok til å oppleve revolusjonen av 1789. Tidlig ble han likevel et politisk symbol; i trespann med Rousseau og Montesquieu er Voltaire plassert blant revolusjonens forløpere, og dermed som forløper for innføringen av republikk og folkestyre. Når vi vet at rettighetstenkningen bak den franske revolusjonen også ga gjenklang hos Eidsvoll-mennene, er det i jubileumsåret for den norske grunnloven høyaktuelt med en bok om Voltaires liv og verk.

Men: “For å lykkes med å forene Voltaire og Rousseau, og ikke minst forene Voltaire med republikanisme eller demokrati, var det nødvendig å se stort på detaljene”, skriver Camilla Kolstad Danielsen om 1800-tallsresepsjonen av den franske, forfengelige forfatterfilosofen som hyllet eneveldet (ettersom han ikke trodde at folket var modent for medbestemmelse i samfunnsspørsmål). Selv ser hun ikke like stort på det. Hun går i rette med en rekke lettvinte oppfatninger når hun systematisk, kapittel for kapittel, seks i tallet, tar for seg Voltaires mange ulike opptredener i løpet av et langt liv, ikke minst slik han opptrådte i sine tekster: som klassisistisk tragediedikter, som historiograf, som filosof og formidler av britisk empirisme og naturvitenskap, som satiriker, brev- og pamflettskriver, som filosofisk forteller. Hele livet skrev han, sent og tidlig, og i alle sjangre. Denne hektiske, mangslungne aktiviteten er noe av det morsomste å få et innblikk i gjennom Danielsens elegant ordnede framstilling.

Først som sist: En mann som levde et såpass broket liv – med skandaler, utvisninger, økonomiske opp- og nedturer (“Lykken smilte til Voltaire da han i 1729 sammen med matematikeren La Condamine utnyttet en feil i finansdepartementets nyopprettede lotteri og vant drøssevis med penger”) – og etterlot seg en så omfangsrik tekstmengde, er det en bragd i seg selv å få plass til på knappe 200 sider.

Men blir vårt bilde av ham ødelagt helt? Var han ikke en opplysningsmann, en viktig tenker, en frihetsforkjemper? Jo da. Men vi må fri oss fra anakronismene; 1700-tallet var en annen tid.

Forfatterrollens fristelser

Og dette er det andre jeg liker med denne utgivelsen: at forfatteren virkelig går inn for – riktignok litt for insisterende pedagogisk til tider – å gi et tidsbilde, med Voltaire som inngangsport, som viser hvor annerledes både forfatterrollen, forleggeriet og sjangergrensene var sammenliknet med vår tid. Det er rett og slett lærerikt på mange plan, og burde interessere enhver som er opptatt av ulike aspekter ved bokbransjen. Det som var annerledes før, kan også (og vil garantert) bli annerledes på nytt!

For eksempel var litteratur-hierarkiet et annet: Litteratur i bunden form raget høyest, det ble kalt belles-lettres (skjønne skrifter, eller rett og slett skjønnlitteratur), og her gjaldt det å etterlikne klassikerne. Romantiske idealer om noe originalt og personlig tilhørte århundret etter. Romanen – sjangeren som i vår tid enn så lenge troner øverst i hierarkiet – het ikke det, men ble kalt poèmes en prose, at man diktet på prosa. Det ga ikke like stor anseelse. Voltaire ønsket anseelse, rikdom, innpass i de øverste sirkler, han ønsket mesener og intellektuell beskyttelse; følgelig satset han stort på “ærefull poesi som tragedier og epos” med blant andre Sofokles og Corneille som sine modeller, uten at de klassiske formene forhindret Voltaire i å snike inn samfunnskritikk. I en alder av 32 var han en litterær stjerne.

Verseformen ble ansett som bedre egnet enn prosa til å uttrykke ideer og kommentere samtiden: I et langt dikt om periodens største naturkatastrofe, jordskjelvet i Lisboa i 1755, formulerte Voltaire fortvilelsen allerede året etter. Å uttrykke radikale ideer – blant annet kritikk av fanatisme og overtro i kristendommen og i kirken (selv var han deist) – gjorde han mer eksplisitt i andre skriverier, i fortellinger og epistler (det vi kaller innledninger til et verk), og dermed sto anseelsen alltid i fare. Hele livet insisterte han på å inneha en uavhengig forfatterposisjon, noe som knapt var mulig. “Det var ikke lett å finne balansen mellom å hevde seg selv og smigre både forfatterkollegaer og beskyttere”, skriver Danielsen – han var for frekk, fikk fiender, rotet seg opp i krangler. Dermed havnet han i fengsel, dermed måtte han søke tilflukt fjernt fra maktens midte i Paris; en planlagt reise til England ble framskyndet og ble “et livsvarig eksil”.

Forleggeri, historie og filosofi

Voltaire hadde lest de britiske empiristene, i alle fall Locke, før han dro til England og ble “den engelske empirismens fanebærer” overfor sine landsmenn. Raskt lærte han seg engelsk, og Filosofiske brev ble først utgitt på engelsk som Letters concerning the British nation – det var liten vits for Voltaire å søke om fransk trykketillatelse på denne tiden. Trykketillatelse het “privilegium” og var det som måtte innhentes fra myndighetene (les: kongen) for å få noe utgitt – derav behovet for offisiell anseelse. Danielsens beretning om Voltaires listige strategier for å få Filosofiske brev utgitt i hjemlandet, er kostelig – og interessant om man er interessert i forleggeri før og nå. Her dreier det seg om egenomtaler utgitt anonymt, om pseudonymer, om egen medvirkning til en piratutgave, om fiktive forfattere med falske brev – og: “Da det parisiske parlamentet fordømte Filosofiske brev og fikk verket offentlig brent i juni 1734, fungerte dette som finalen i en vellykket markedsføringskampanje.” Brevene, som er formulert som offentlige reisebrev der avsenderen i en spøkefull tone reflekterer over ulike sider ved det engelske samfunnet (religion, politikk, filosofi og litteratur), ble rett og slett ansett som upatriotiske og kirkefiendtlige. Begeistringen over det engelske skjulte nemlig en kritikk av det franske. Slik opererte Voltaire.

Voltaire var også både kongelig historiograf og historiker på selvstendig grunnlag, både historieforteller og historieteoretiker. Danielsen gir en konsis og tidvis fornøyelig framstilling av det nyskapende ved Voltaire: Lenge før Hayden White minner hans fortellergrep oss om at historien er et stykke litteratur. Selv uten verseføtter tilhørte sjangeren belles-lettres. Dessuten gjorde Voltaire historieskrivning til en filosofisk geskjeft når han valgte seg en skeptisistisk tilnærming i tradisjonen fra Montaigne: Man kan ikke vite om det som fortelles, er sant, men historikeren framstiller det som sant. “For hvor sikkert kan et historisk faktum i det hele tatt være?” spør Danielsen innforlivet og nyansert drøftende i et kapittel som burde interessere alle som skriver innen historiefaget. “Voltaires opplysningsfilosofiske historieverk kan i vår tid kanskje bidra til på nytt å stille det i bunn og grunn moralske spørsmålet om hva som er historiens nytte, og om hvilken rolle den har, eller bør ha, overfor fremtiden – og i fremtiden”, konkluderer hun.

Voltaires stjernestatus i samtiden var knyttet til hans skjønnlitterære og historiografiske forfatterskap. Vi, derimot, tenker på ham som en opplysningsfilosof. Og det var han også – han bidro til å åpne “de lærdes republikk” for et større publikum, det lesende. Nye tanker fikk et større rom å utfolde seg i takket være alle de ulike og til dels populistiske sjangrene Voltaire uttrykte seg i. Slik blir historien om Voltaires liv og virke også en fortelling om framveksten av en moderne offentlighet. Danielsen tar denne siden av ham på alvor i et kapittel som igjen burde interessere medlemmer i en norsk fagforfatterforening, også ordbokforfatterne. Voltaires filosofiske ordbok ble faktisk en bestselger! Nye lesere visste å annotere, det vil si tilføye anmerkninger og nye oppslagsord.

Inspirert og assistert av sin mangeårige livsledsagerske, vitenskaps- og sosietetskvinnen Emilie du Châtelet, fikk Voltaire på ny suksess med sin Éléments de la philosophie de Newton. Filosofi ble folkelesning! “Selv de som ikke likte ham, var imponert over at en så stor poet også kunne være en så stor filosof, og gjøre fysikken forståelig uten å forringe den”, skriver Danielsen, som ikke går av veien for å trekke inn andre forskerstemmer. Det gjør framstillingen hennes uvanlig nyansert, av og til på grensen til det akademisk innforståtte.

Et sakprosasukk

I Prosa 5/2012 skrev Morten Strøksnes at “de akademiske sjangerkravene ofte legger seg som et sprøytemiddel over språket og tar livet av spontaniteten, nærheten, oppriktigheten og kreativiteten. Først når man forsøker å sprenge seg ut av disse trange konvensjonene og jobber dedikert med dette over lang tid, kan resultatet bli noe som ligner på litteratur skrevet av en forfatter”. Det er så sant! Og det er her jeg blir litt lei meg på vegne av den dyktige Danielsen. Hun kan ha en vittig og elegant penn. Men så er det som om heller ikke hun kan fri seg helt fra akademismene.

Og det burde være et krav forfattere stiller til seg selv og redaktørene til sine utgivelser! Det finnes mye interessant å skrive om. Men kunnskap forblir noe leksikalsk om teksten ikke sier noe utover det kunnskapsmessige, om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren. Først da kan det også bety noe for leseren! I det store og hele klarer Danielsen det. Men så er det også disse partiene der hun faller for den andre fristelsen som akademikere gjerne gjør når de (vi) skal formidle fagstoff: den didaktiske. “Dette kapittelet presenterer først … Deretter ser vi nærmere på … Problemstillingene konkretiseres så … Til slutt følger …” Stadig får vi vite hva som er blitt sagt, hva som kommer, hvor vi kan finne noe annet. Det er så overtydelig, så skolelæreraktig, så unødvendig i en såpass kort og medrivende bok! Det skjemmer. Ikke så mye at jeg ikke vil anbefale boka – det gjør jeg – men såpass mye at det føles nødvendig å si det. Som lesere vil vi ikke undervurderes. Hvis emnet for en utgivelse har gjennomgått en personlig bearbeidelse, vært utsatt for den tankemessige og språklige drøvtyggingen som gjør stoffet til forfatterens eget, da vil leseren – gjerne umerkelig – bli trukket inn i det uten disse krykkene. Danielsens beretning henger nemlig på greip. Voltaire henger på greip. Ikke nødvendigvis på den måten vi har trodd (de fleste av oss har bare hørt om hans progressive opplysningstanker, noen av oss har ”bare” lest den eventyrlig satiriske fortellingen Candide). Danielsen burde rett og slett stolt mer på sin egen fortelling!

En anmelder på salongen.no har påpekt en rekke korrekturfeil, og den kritikken håper jeg forlaget tar til seg. Men jeg er uenig når den samme anmelderen klager over at forfatteren bruker nøye tilmålt plass på anekdoter. Ikke bare tilfører de boka humor. Men de peker, slik gode anekdoter gjerne gjør, på noe mer, noe karakteristisk. De kaster lys over noe større – her over Voltaire så vel som over tiden han virket i. De er opplysende, rett og slett. Som denne boka i sin helhet er, det tredje bindet i det som vel er en serie fra Humanist forlag, med Anne Beate Maurseths Opplysningens sjonglør (Diderot) fra 2005, og Martin Wåhlbergs Opplysningens sorte får (Rousseau) fra 2011. Kan vi glede oss til en bok om den siste av disse fire franske store, nemlig Montesquieu? Og hva med Emilie du Châtelet?