Miljøvern for dummies

Allerede tittelen, Den sjette utryddelsen, setter tonen – vår tids «miljøproblemer» handler for en stor del om en global masseutryddelse med mennesket og dets aktiviteter som årsak. Og denne masseutryddelsen sammenlignes med fem tidligere masseutdøelser, hvor storparten av artsmangfoldet gikk tapt. Innen biologisk systematikk skilles det mellom ulike nivåer, hvor artsbegrepet sorterer lavest, og det ellers vises blant annet til (i stigende rekkefølge) slekter, familier, ordener og klasser. På familienivå er livsmangfoldet mer standhaftig, og likevel var det ved de fem tidligere masseutdøelsene brå fall i antall familier på kloden. Den femte masseutdøelsen er uten sammenligning den mest kjente, da døde dinosaurene og mange andre livsformer ut, og grunnen var lagt for pattedyrenes fremtredende rolle siden.

LØFTE BLIKKET

Man kan spørre seg hvorfor vi trenger å forholde oss til slike enormt lange tidsperspektiver som Kolbert legger til grunn for sin miljøformidling. Svaret er todelt: Kolbert viser hvordan dagens miljøkrise har røtter flere tusen år tilbake i tid. Og gjennom sammenligningen med tidligere globale kriser for livsmangfoldet på jorden får hun frem viktige trekk ved den menneskeskapte miljøkrisen. Ved å se opptil en halv milliard år tilbake i tid og gi brokker av en innføring i evolusjonslære og økologi hjelper Den sjette utryddelsen oss til å løfte blikket og se vår egen tid i en større sammenheng.

Det er et imponerende populærvitenskapelig verk Elizabeth Kolbert har skrevet, og som hun har fått Pulitzer-prisen for sakprosa for. Som omreisende vitenskapsjournalist tar hun oss med jorden rundt og introduserer oss for både nålevende og avdøde forskere, og gjennom dem dyr og økosystemer som enten er truet eller alt borte. Med sin nysgjerrige, presise stil og sin innlevelse er hun en jeg-forteller leseren lett kan identifisere seg med. Ved siden av all den biologiske lærdommen presenteres vi her for alt fra antropologi via geologi til astronomi, og for hvordan ulike slags krefter har formet utviklingen til livet på jorden. Men først og fremst handler boken om kreftene som ligger i mennesket i denne sammenhengen, og hvordan vi selv, før vi utviklet sivilisasjoner og skriftspråk, virket inn på livsmangfoldet etter hvert som vi ankom nye kontinenter.

Med utgivelsen av denne boken på norsk har det nyetablerte Mime forlag allerede bidratt vesentlig til den norske offentligheten. Det er lov å håpe at vi har mer i vente. Oversettelsen later til å være godt utført. Språkføringen er flytende og presis, på godt norsk, uten forstyrrende anglisismer.

GLOBALE NARRATIVER

Sammenstilt med andre levende vesener fremstår mennesket som et dyr som er kåt året rundt, og som er drevet av en ustyrlig oppdagelsestrang. Dette er noe av bakgrunnen for at vi har spredd oss til alle verdenshjørner og mange steder opparbeidet oss økologisk hegemoni. Selv om tolkningene av hendelsesforløpet spriker noe, mener mange forskere at menneskets ankomst til nye kontinenter ikke bare sammenfalt med utdøelsen av megafauna (svære dyr), men forårsaket den. Vi har et skremmende rulleblad. Dette og mye annet drøfter Kolbert. Slike betraktninger reiser grunnleggende filosofiske spørsmål om menneskets natur, mål og mening. Ja, man kan spørre seg om mennesket kanskje nettopp utpreger seg ved ikke å ha noen natur, og derfor er fanget i dette jaget etter alt som har en natur.

På kunstferdig vis vever Kolbert sammen flere store narrativer om mennesket og jorden. James Lovelocks Gaia-teori er ikke nevnt, selv om den med sin vektlegging av klodens evne til selvregulering på en del punkter kunne ha komplettert bildet ytterligere. Til gjengjeld skildrer Kolbert teorien om antropocen, menneskets epoke, i full bredde, ved siden av og i sammenheng med beretningen om den sjette utryddelsen. Betegnelsen antropocen, som nå griper om seg med forklarende kraft, viser til at menneskets aktiviteter nå har en styrke og et omfang som overgår naturkreftene. Som kjemikeren Paul Crutzen, en av opphavsmennene til begrepet, viser til, har menneskelig aktivitet endret opptil halvparten av landjorden, vi legger beslag på en stor del av naturens ressurser, og vi utrydder altså arter i rekordraskt tempo. Crutzen og hans kolleger mener antropocen er av ganske ny opprinnelse, men Kolbert ser ut til å være enig med de (inkludert meg) som har tatt til orde for at menneskets tidsalder i økologisk forstand begynte for flere tusen år siden.

TILBAKE TIL SAMTIDEN

Det er nær sagt umulig å lese Den sjette utryddelsen uten å bli minnet på hvor smalsporet og forflatet norsk miljødebatt har blitt. Et hovedproblem i dagens debattklima er at miljøproblematikk av mange aktører reduseres til kun, eller overveiende, å handle om klimaendringer. Når andre miljøhensyn systematisk ofres av klimahensyn, bærer det galt av sted. Som Kolbert får frem, er det «en dyster synergi» mellom fragmenteringen av habitater, klimaendringer, forsuringen av verdenshavene, og invaderende arter. Et eksempel: Klimaendringer er i ferd med å tvinge millioner av arter til å migrere, noe som reduserer nytten til stedfaste naturreservater, samtidig som våre omseggripende veier, avskoging og andre inngrep oppstykker habitater og vanskeliggjør migrasjon for mange arter. Her har mange med et oppriktig miljøengasjement mye å lære. Også klimaskeptikere, som benekter eller sår tvil om at mennesket er i stand til å ha så voldsom innvirkning på naturprosessene, kan med fordel lese boken. Den formidler nemlig at menneskelig innvirkning på økosystemer langt fra er noe nytt fenomen, og viser til grundig dokumentasjon på slik påvirkning på en rekke fronter. Klimasaken er så å si bare toppen av isfjellet.

Selv om boken gjennomgående har et historisk perspektiv, med glimt fra både jordens og vitenskapens historie, vender Kolbert også stadig blikket fremover, mot våre fremtidsutsikter. Noe av det mest skremmende med den forskningen hun formidler, er at de økologiske virkningene av menneskets aktiviteter sannsynligvis vil vedvare i tusener (klimaendringene) og millioner (gjenopprettelse av livsmangfold) av år. I norsk miljødebatt påstås det litt for ofte at ulike miljøskader er «uopprettelige». Men når det gjelder utryddelsen av arter, er det i grunnen helt korrekt – den masseutryddelsen vi står bak i dag, endrer det økologiske landskapet på jorden for alltid.

HANDLINGSMØNSTER

Man kan bli misantrop av mindre. «Det er nesten for galt å si at man blir glad av å lese en bok om artsutryddelse», påpeker Dag O. Hessen i forordet – men dette «er en slik bok». Mot slutten av boken skriver Kolbert at det er uklart om mennesket noensinne har levd i harmoni med naturen, og spør: «Nå som vi vet hvordan vi setter andre arter i fare, kan vi ikke gjøre det vi må for å redde dem?» Som hun har beskrevet, er problematikken kompleks, og for å få en slutt på artsutryddelsen (og «miljøproblemene») må vi bryte med handlingsmønstre som har preget mennesket i tusener av år. Kolbert byr ikke på noen fiks ferdig løsning – men hun har vist oss problemene i deres fulle bredde og introdusert oss for en hel rekke gode forskere og naturalister som gjør livsviktig arbeid. Det er ikke lite, bare det.

Prisverdig nok betoner Kolbert at vår egen overlevelse som art ikke er det vi bør bekymre oss mest for i miljøsaken. Først må vi få øynene opp for at «miljøproblemene» reiser eksistensielle spørsmål for alle livsformer som berøres, ikke bare for oss selv. De forhistoriske menneskene som drepte de siste mammutene og annen megafauna, forteller Kolbert, hadde antagelig ingen idé om at de forårsaket en arts utryddelse. Når vi nå på lignende måte, men i større skala, forårsaker massedød, gjør vi det derimot mot bedre vitende.

Morten Tønnessen (39) er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger.