Det kuleste er det kritiske

Det er kanskje greit å bare innrømme det med en gang: Jeg er dessverre ofte skeptisk til folk som har trang til å tegne og fortelle med stor entusiasme om historiske hendelser, herskere, kriger og kamper. Særlig når entusiasmen også skal krydres med humor. Ved første øyekast ser Martin Aas’ siste bok ut til å være kombinasjonen av alt dette. Bokens tittel, undertittel og fargerike forside roper, nesten desperat kan det virke som, mot leseren om å bli lest. Det kuleste fra Romerriket. Maktsyke menn, hellige høner og gale keisere (2026) er andre bok i det som kanskje skal bli en «Det kuleste fra»-serie. Første bok dreide seg om vikingtiden og ble i 2022 nominert til Brageprisen i kategorien åpen klasse.

Det første jeg tenker i møte med boken om Romerriket, er: Hva er det egentlig som er kult med maktsyke menn og gale keisere? Har vi ikke hatt nok av det, både den gang, og ikke minst nå, i vår egen tid? Så leser jeg – systematisk, kritisk, undersøkende og engasjert – og kommer frem til at det jeg først og fremst har problemer med, er det lille ordet «kuleste» i tittelen. Kanskje kunne det stått i anførselstegn, i tråd med det jeg vil si er et ellers fremtredende grep i boken, nemlig ironi. Og den ironien fungerer herlig humoristisk, synes jeg.

Det kuleste fra Romerriket er det vi kan kalle en grafisk, i hvert fall illustrert, sakprosabok for barn og unge (markedsført for 9 år og oppover). Den består av et forord, tretten kapitler og en ryddig og fyldig oversikt over kilder forfatteren har støttet seg på i arbeidet. Hvert kapittel, med unntak av kapittel ti, avsluttes med en side Aas har kalt «Bonusinnhold». Her finnes det både kuriosa, drøftinger av hvorvidt noe er fakta eller fantasi og nyttige forklaringer, for eksempel av romernes tallsystem og den julianske kalender. Selv om en stor del av kunnskapsformidlingen også skjer gjennom det visuelle uttrykket, krever boken samlet sett en relativt kompetent leser. Mye kunnskap er kodet i fargebruken og i visuelle grep som repeteres med variasjon, blant annet i utformingen av overskriftene. Verbalspråket veksler mellom avanserte resonnement og ord (mange blir forklart) og muntlige, ofte slangpregete, replikker fra de ulike personene Aas forteller om og slipper til orde.

Ifølge forlagets forfatteromtale arbeider Aas «med å forklare vanskelige ting på en koselig måte» og i forordet hilser forfatteren leseren velkommen med replikken «Så koselig at du leser akkurat dette. Jeg heter Martin, og det er jeg som har skrevet og tegnet denne boken». Leseren blir altså tidlig kjent med bokens forfatter og med hvordan han ser ut. Det er viktig fordi leseren da kan skille mellom forfatteren og de andre personene i boken når han dukker opp for å utdype, forklare eller kommentere de historiske hendelsene. Det er et godt grep fordi forfatteren på den måten får fram hvordan han har tolket kildene, og hva han regner som den mest sannsynlige fremstillingen av hva som skjedde for over 2000 år siden. At forfatteren opptrer på denne måten er i tråd med nyere oppfatninger om hva som kjennetegner god sakprosa for barn og unge – blant annet at man viser at fagfolk kan ha forskjellige syn på en sak. Det er også i tråd med noe av det jeg oppfatter som bokens viktigste budskap, nemlig at det er nødvendig å stille seg kritisk og spørrende til personer med makt eller personer som søker makt.

Etter min mening er noe av det kuleste med denne boken nettopp hvordan Aas tydeliggjør og synliggjør hvor ofte makt korrumperer, og hvor mye krangel og krig stormannsgale og selvelskende menn har vært årsaken til
.
På mange måter legger boken opp til en slags demokratiopplæring parallelt med fortellingen om Romerrikets vekst og fall. Og mange av ordene Aas presenterer og forklarer for leserne, for eksempel oligarki og tillitsvalgt, er viktige for å forstå hvordan samfunnet fungerer også i dag.

Når det gjelder det visuelle aspektet av kunnskapsformidlingen, er utformingen av bokens kapitteloverskrifter verdt å stoppe opp ved og lese nøye. Slik en boktittel gjerne skal være verket i miniatyr, kan vi si at disse visuelle kapittelmarkørene ikke bare utgjør kapittelet i miniatyr, men også bokens hovedtematikk i miniatyr. Om vi bare stilte overskriftene opp ved siden av hverandre, ville de ikke bare kunne fortelle noe om endringer i Romerrikets arkitektur og militærmakt, men også om Romerrikets topografi. For i tillegg til de mange redegjørelsene for hvordan maktkonstellasjoner utvikles og militære strategier lykkes eller mislykkes, dreier boken seg om geografi, byutvikling og vanlige folks levekår.

Vi tenker gjerne at historie er årstall og kronologi. Men vel så viktig er det å forstå historie fra et geografisk perspektiv. Og her er Aas veldig god synes jeg. Gjennom hele boken synliggjør han Romerrikets utbredelse og senere oppløsning gjennom kart der den mørkerøde fargen alltid viser Romerriket og andre farger viser imperiets motstandere, ofre og utfordrere. I øst er fargen ofte blålig. Det kan være Makedonia rundt 200 fvt. eller Partia rundt år 100. En lys grønnfarge viser områder som ikke tilhører romerne. Fargene går også gjerne igjen i detaljer i bekledningen til de ulike personene som er involvert på de ulike tidspunktene i historien. Slik, omtrent som på en fotballbane, er det mulig å se forskjell på personene, som ellers er nokså likt tegnet.

At jeg sammenlikner med fotballag, er ikke tilfeldig. Fargene Aas bruker for å symbolisere Romerriket og de mange romerne, likner de rødgule hjemmedraktene til fotballaget AS Roma. Fargen på draktene har ikke overraskende likheter med la bandiera di Roma, som i sin tur begrunnes med at det var disse fargene Romerriket kommuniserte sin makt med. Denne visuelle kodingen i boken gjør et til tider kaotisk persongalleri og en til tider uoversiktlig geografi enklere å følge med på. Aas gir ulike lesere ulike knagger, og derfor tror jeg at mange vil kunne ha glede av mye, selv om ikke alle får med seg alt.

I det første kapittelet forteller Aas at i de «siste 2300 årene har forskere prøvd å sortere fakta fra eventyr og sette sammen puslespillet om Romas begynnelse». Å sammenlikne historikerens jobb med det å legge puslespill, er en sammenlikning som også kan gjelde for Aas som sakprosaforfatter og sakprosategner. En god pusler er en som får på plass rammene og som samler og grupperer før detaljene kommer på plass. Aas ser ut til å være en slik pusler, en som kritisk og klokt vever og vurderer det verbale og det visuelle. Jeg vil nok fortsatt være skeptisk til «hurra-meg-hei-fortellinger» om historiske hendelser, herskere, kriger og kamper, men jeg er ikke skeptisk til Martin Aas’ Det «kuleste» fra Romerriket. Anførselstegnene er mine.