Liberalismens svanesang?

Carl Schmitt vokste opp i en katolsk familie i Westfalen i det vestlige Tyskland og gjorde seg tidlig bemerket gjennom sin skarpe og skarpsindige kritikk av liberalismen, som i denne sammenhengen betyr det liberale tankesettet i vid forstand (individualisme, menneskerettigheter, parlamentarisme, rettsstat), altså ikke bare den økonomiske liberalismen. På 1920-tallet angrep han liberalismen i flere viktige tekster som ble godt mottatt på den radikale høyresiden, men også hos enkelte på den radikale venstresiden, som filosofen Walter Benjamin. Schmitt meldte seg inn i Hitlers nasjonalsosialistiske parti rett etter maktovertakelsen i 1933 og holdt seg inne med regimet noen år før han falt i unåde. I likhet med andre sentrale tenkere på den radikale høyresiden som kompromitterte seg med å støtte det nazistiske regimet, som Martin Heidegger og Ernst Jünger, klarte han å prege diskusjonen også etter andre verdenskrig. Schmitt regnes i dag som en av de fremste kritikerne av liberalismen.

Den nødvendige fienden

Skillet mellom venn og fiende er nok det Schmitt er mest kjent for. Uten venner og fiender, ingen politikk, sier Schmitt. Og ettersom vennskap og fiendskap er grunnleggende menneskelige fenomener, er også politikk et grunnleggende menneskelig fenomen. Vi merker allerede her brodden mot liberalismen. For «oss» – det vil si moderne nordmenn som er sosialisert inn i det liberale tankesettet – er det uvant og ubehagelig å snakke om fiendskap på en positiv måte. Innenfor liberalismen framstår fiendskap som et uønsket fenomen som det er politikkens oppgave å temme og kanskje aller helst fjerne, enten gjennom fornuftsbasert offentlig samtale og avveininger av interessemotsetninger gjennom forhandlinger mellom organiserte grupper, eller også på internasjonalt nivå, hvor «fredsnasjonen Norge» gjerne påtar seg å løse konflikter i fjerne deler av verden. Aller helst skulle vi alle vært venner.Men venner forutsetter fiender, sier Schmitt, og den liberale pasifismen, denne aversjonen mot fiendskap, er dermed selvmotsigende. Fienden kan aldri fortrenges helt, men gjenoppstår i liberalismen som et amoralsk monster, som en absolutt fiende som må tilintetgjøres med alle midler. Fra vår egen tid kan vi tenke på Syrias Bashar al-Assad, Iraks Saddam Hussein og Libyas Muammar al-Gaddafi, som alle enten er drept eller ønsket drept av den såkalte internasjonale liberale ordenen, med USA i spissen. Som Donald Trump sier om Assad: Han er «et dyr» og «i sannhet en ond person».[i] Den liberale ordenen skaper dermed ustabile internasjonale forhold, for mot absolutte fiender kan man foreta seg absolutt hva som helst.

Hva er et demokrati?

Men liberalismen skaper også ustabile indre forhold, for det er bare skillet mellom venn og fiende som kan skape en politisk orden. Schmitt retter skytset mot sin tids liberale statsdannelse: Den tyske staten som oppsto etter første verdenskrig, den såkalte Weimarrepublikken, som gikk under med Hitlers maktovertakelse i 1933. Schmitt øser av sin forakt over denne papirkonstruksjonen, som forutsetter at en stat kan baseres på diskusjon (parlamentering) og forhandlinger, uten blikk for det substansielle samholdet mellom borgerne. Dette samholdet må ta form av et folkelig fellesskap, det grekerne kalte demos, som har gitt opphav til ordet «demokrati». Den liberale, parlamentariske staten er for Schmitt fundamentalt udemokratisk fordi den mangler en demos, et folk.

Demokrati dreier seg for Schmitt om å opprette en identitet mellom stat og folk. Denne identiteten blir aldri oppnådd i virkelighetens verden, for man kan alltid si at de som styrer staten egentlig ikke representerer folket og folkeviljen. Men den demokratiske viljen retter seg ikke desto mindre mot å opprette denne identiteten. Dette er ifølge Schmitt logikken bak for eksempel utvidelsen av stemmeretten og bruken av folkeavstemninger. Så langt kan vi kanskje følge Schmitt, men når han sier at det er i tråd med demokratiets logikk å framtvinge en identitet mellom stat og folk, vil de aller fleste av oss steile. Men for Schmitt spiller det ingen prinsipiell rolle hvor mange som representerer folkeviljen, om det er én person, en partielite eller flertallet. At dermed for eksempel «proletariatets diktatur» under kommunismen kan ha noe som helst demokratisk ved seg, eller den tyske førerstaten, er tanker det er umulig å svelge for de fleste. Men for Schmitt var dette forsøk på å skape et folk, en demos, som kunne utgjøre et grunnlag for demokratiet.

Farlig aktuelt

Boka inneholder ti tekster skrevet av Schmitt i perioden 1923 til 1963. Rune Slagstad har skrevet en grundig og god innledning til Schmitts kontroversielle filosofi og trekker linjer til aktuelle skikkelser som Donald Trump, som ifølge Slagstad representerer «en radikalisert Schmitt», hvor «suverenen» – i dette tilfellet presidenten – «beslutter hva som er sant – og hva som er fakta». Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon tilhører ifølge Slagstad «et Schmitt-entusiastisk miljø i USA». Han nevner i samme slengen Orbán, Putin og Erdoğan, og spør til slutt om vi nå ser «en omforming av demokrati til et autoritært elitestyre».

Schmitt tekster er skrevet med en svært effektiv eksistensiell patos som fort kan få i hvert fall noen av oss få oss til å føle litt av den moderne liberale kulturens tomhet, individualisme og demokratiske underskudd. Det er derfor nesten fristende å si at disse tekstene ikke burde vært utgitt – de er altfor farlige! Men kanskje er den dypere grunnen til at denne boka kommer nå, at disse følelsene har vokst seg sterke de siste årene. De såkalte populistene, som har fått tildelt denne betegnelsen som et skjellsord fra liberalt hold, gjør i praksis ikke annet enn å følge Schmitts parole om å etablere et folk – et populus – som grunnlag for demokratiet. Og her hjemme viser Rødts, Senterpartiets, Fremskrittspartiets og Bompengepartiets vellykkede appeller til folk flest, i kontrast til elitene, at det liberale samfunnets demokratiske underskudd ikke bare er noe Carl Schmitt har funnet på.

Denne boka blir dermed en brannfakkel når den kastes inn i debatten om liberalisme, demokrati, populisme og innvandring. Den fortjener mange lesere. Svært få vil nok si seg enig i Schmitts synpunkter og analyser, men den utfordrer oss på helt grunnleggende antakelser om vårt politiske styresett, og det kan være sunt i disse tider, hvor det ikke ser ut til at vi kan ta noe for gitt lenger, og hvor liberalismens fiender godter seg over det som i deres ører høres ut som liberalismens svanesang.

Den erfarne oversetteren Øystein Skar har gjort en formidabel jobb med denne boka, som ikke er blant de enkleste. Toneleiet kan kanskje oppleves i overkant konservativt, men siden Schmitt ikke bare er svært radikal, men også svært konservativ, kan det absolutt forsvares.

Noter
[i] Donald Trump i intervju med Maria Bartiromo på TV-kanalen Fox Business den 12. april 2017. Ligger på YouTube.