Levende historie

Jeg har fått en ny helt: Mandrup Pedersen Schønnebøl. Fra 1647 var han lagmann i Steigen, med overordnet ansvar for rettspleien i Nord-Norge. Til hans mange viktige oppgaver hørte bekjempelse av trolldom og hekseri. Etter Christian IVs lov var han, under trussel om straff som medviter, forpliktet til å spore opp Djevelens forbundsfeller så snart han fikk nyss om at onde krefter kunne ha vært på ferde – ved at noen var blitt rammet av uvær, for eksempel – og avsløre de skyldige med alle nødvendige midler, og straffe dem uten nåde. Når han huskes med beundring i dag, er det fordi han brukte sin faglige forstand til å bekjempe en praksis som var grundig innarbeidet og basert på de mest autoritative kilder til sannhet og rett. I en situasjon preget av angiveri og ville rykter hadde han mot og vett til å påpeke det urimelige i anklager som det i realiteten var umulig å forsvare seg mot. Ved å insistere på lovens bestemmelser om bevisføring, krevde han frifinnelse i mange saker – og full oppreisning.

Myndighet

At Schønnebøl brukte sin faglige forstand, betyr ikke at han sto for opplysning som middel mot gammel, folkelig overtro. Fantasiene om djevlepakter og heksesabbater var ikke gamle, og de kom ikke fra folkedypet. Selve forståelsen av problemet – hva det besto i, hvordan det kunne avsløres og bekjempes – var blitt klarlagt i avanserte teologiske og juridiske verker, forfattet av tidens mest respekterte lærde, på andre vis forløpere for en senere tids vitenskapelighet. Om Schønnebøl tvilte på den slags, holdt han klokelig inne med det. Når han brukte sin forstand på faglig vis, var det ikke som kritiker av offisiell virkelighetsforståelse, men som forsvarer av en viss rettssikkerhet.

Ifølge gammel rett trengtes det minst to edsvorne anklagere for å reise sak, påpekte Schønnebøl; nå var det nok med et løst rykte eller en vag mistanke. Før hadde man kunnet nekte for skyld, under ed – helst med støtte fra andre, som sverget på lignende vis – men heksers ord var det jo ingen som kunne feste lit til, og ingen som turte gå god for. I loven het det at man ikke måtte legge vekt på anklager fra personer som ikke sto til troende – men nå kunne man altså bli dømt etter utsagn halt ut av en person som selv, under tortur, var blitt tvunget til å tilstå at hun var heks – som om en heks allikevel kunne stå til troende! Det var ikke orden på noen ting: Man holdt seg ikke til lovens bestemmelser, man slo seg selv på munnen osv.

Mandrup Schønnebøl burde vært kåret til skytshelgen, synes jeg, for alle som strever med spørsmål om personlig myndighet og faglig integritet – ikke bare blant saksbehandlere i NAV og UDI, men også blant forskere, leger, journalister og andre som kjenner seg forpliktet til å levere som forventet, og tilpasse seg.

Mangfold

Hva jeg vet om Schønnebøl, har jeg fått ut av Mona Ringvejs siste bok, Landet mot nord. Her blir norgeshistorie over tusen år fortalt gjennom 22 livshistorier – fra Einar Tambarskjelve til Alf Prøysen. Ikke alle er heltehistorier, som denne. Til forskjell fra eldre bidrag i samme gate – fra Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norsk og Holstenere (1777) til Halvdan Kohts Vore høvdinger. Portrætter av berømte nordmænd (1914) – er det her ikke om å gjøre å presentere moralske forbilder for ungdommen eller smigre nasjonalfølelsen med forgjengere å være stolt over. I Ringvejs utvalg av personer er mange først og fremst ambisiøse på egne vegne, noen mest forfengelige, andre griske og hensynsløse. Poenget er ikke at de kan beundres for noe, men at de gjennom sitt liv har vært engasjert i situasjoner og prosjekter som kan brukes til å konkretisere forståelsen av større historiske forløp. For å komme med i et slikt utvalg, må de hver for seg kunne brukes til å opplyse en side av saken, som levd og erfart; dessuten må de kunne settes til å utfylle hverandre, gjennom mest mulig rik variasjon. Som det heter i forordet, dreier det seg om maktbegjær og skapertrang, ville påhitt og unnlatelsessynder, eventyrlyst og ynkelig underkastelse.¹

Når det her er grunn til å minnes visse personer, er det ikke fordi de var «store» i en eller annen forstand, men fordi de i liv og gjerning var, eller kan gjøres, historisk instruktive. Det gir ikke mye mening å diskutere om andre burde vært med i et slikt utvalg, eller om enkelte burde vært utelatt. Om Ringvejs løsning er det ikke annet å si enn at den fungerer. Som mangfoldig helhet er denne stripen med biografiske skisser både interessant og underholdende.

Metodediskusjon

Når et historieverk blir rost på denne måten, som leseverdig, er det som regel med vilje til å bære over med at det er faglig naivt. Men slik er det ikke her. Ringvej nøyer seg ikke med enkle fortellinger om hvordan det gikk for seg, men fordobler dem stadig med spørsmål om hvordan det går an å påstå noe slikt. Formidlingen av kunnskap går sammen med kritisk refleksjon over kunnskapsdannelsens betingelser, og har for så vidt all mulig rett til å kalle seg vitenskapelig, men den unngår det metodiske pedanteriet som ellers gjør lesningen av vitenskapelige tekster trist og slitsom. Det er ingen mangel på diskusjon om kildene og hva det går an å få ut av dem, men her tar den form av fortellinger om historieskrivernes liv og virke. Noen ganger blir historikerne til hovedpersoner; kapitlet om «Fortelleren» er i sin helhet viet Snorre Sturlason. Som kunnskapsprodusent har han en like fascinerende biografi som noen annen i dette utvalget; her gjør den tjeneste som metodediskusjon. Det er først når vi vet noe om den sosiale posisjonen hans, og de politiske ærender han var ute i – og de litterære forbildene og ambisjonene, de personlige lojalitetene osv – at vi begynner å forstå hvordan kongesagaene må leses som historisk kilde.

Enhet i oppløsning

1000 år. 22 personer. Én historie. Slik er undertittelen. Den enkeltes fortelling skal ikke bare gi innsikt i egen samtid, men også inngå i et større forløp og bidra til en sammenhengende fortelling. Det går ikke an, selvfølgelig. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tydeligere blir det at livshistoriene bare kan opplyse små, løsrevne, nokså usammenhengende biter av det samlede forløpet. Men til å begynne med, og videre gjennom mer enn tre hundre sider, er det noen store temaer som går igjen, med nye omdreininger nærmest fra kapittel til kapittel. Det dreier seg ikke minst om utbygging av kongemakten gjennom kriger og ekteskapsallianser, og om konsolidering gjennom lovgivning og religiøs legitimering. Dramatiske fortellinger om brodermordere og korsfarere – og dronninger som strategiske ekteskapsmakere – er også episoder i en overordnet fortelling om makt og tro og rett: Gjennom kristningen av landet, kanoniseringen av helgenkongen, samordningen av lovgivningen, avklaringen av tronfølgeordningen og så videre, fram til og med reformasjonen, omtrent, er det stadig mulig å få øye på noe av dette gjennomgående som litt etter hvert blir utbygd og ¬justert, men deretter faller det hele fra hverandre i spredte enkelthistorier.

Det skulle jo bare mangle, så stort som stofftilfanget blir etter hvert. Det gjør da heller ikke så mye, siden de fleste vel kjenner denne nyere historien sånn i de store trekk. Ringvej må ha kommet til noe av samme konklusjon, ser det ut til, for nå, etter reformasjonen, er det ikke lenger de sentrale maktpersonene hun interesserer seg for, men mer beskjedne skikkelser med mindre vidtrekkende prosjekter. Etter fem hundre år med konger og ladejarler møter vi nå en boktrykker, en skuespiller, en nyrydningsmann på Finnskogen, en konfeksjonshandler fra Polen og Haugesund, en grisekokk med litterære ambisjoner. Det er en betimelig vending: Livshistorier blir behandlet nærmest som kapitler i landets historie – så lenge det går, men heldigvis ikke lenger.

Historien som levd og erfart

Det er en ting jeg må tilstå før jeg går videre: Ringvej er min favoritt-historiker for tiden. Som fagperson og skribent har hun alltid noe uvanlig å komme med, uansett hvilket stoff hun behandler. Blant nålevende norske historikere er det ingen jeg har lært mer av enn henne. Etter bøkene hennes om demokratiet og ytringsfriheten,² om Marcus Thrane og rettssaken mot ham,³ om Christian Frederiks norske eventyr,⁴ har jeg hatt store forventninger til denne siste. Den skuffer ikke. Prosjektet er utprøvende, skriver Ringvej, nærmest unnskyldende – det dreier seg om en slentrende «utforskning» eller en famlende «undersøkelse»⁵ – men det er ikke minst på denne måten, som utprøving av skrivemåter og forståelsesmuligheter, at den er spennende.

Hva går det an å oppnå med dette? Ringvej antyder to forskjellige svar. Når den store historien blir fortalt gjennom den lille, kan den komme til å angå enhver, omtrent som en romanfortelling kan gjøre det. Det er ikke nødvendig å være spesielt interessert for å bli engasjert i livssituasjoner og -prosjekter som disse. Når boken blir presentert som «en aperitiff til historien», servert nærmest «blott til lyst»⁶, er det med en slik populariserende intensjon, ser det ut til: Kunnskapen smugles inn gjennom innlevelsens bakvei. Men det går an å sette seg høyere mål. Hvis landets historie kan framstilles som menneskelig realitet, blir resultatet kan hende en rikere og mer komplett forståelse. Vil vi vite «hva som driver det hele», må vi gjøre regning med noen «historiske og uavvendelige strukturer», skriver Ringvej innledningsvis – «men det er bare personer som kan fortelle».⁷ Vil vi vite noe om hvordan det var, må vi også interessere oss for historien som levd og erfart.

Ved å sette de to plan i forbindelse med hverandre, kan man nærme seg en helhetlig forståelse. I Ringvejs versjon av historien er det tydeligvis også en slik ambisjon. På den ene siden gjelder det å få tak på noen upersonlige institusjoner (rettsvesenet) og kulturmønstre (kristendommen) som gir betingelser for den alminnelige livsutfoldelsen i en viss periode og som bidrar til å prege den på en særegen måte. Om vi ikke klarer å ta høyde for dette, blir den biografiske framstillingen mer eller mindre historieløs, for individet må da forstås direkte og abstrakt, som menneske rett og slett, ut fra forutsetninger vi kan ta for være felles for alle mennesker til alle tider, ikke ved en konkret historisk måte å være menneske på under bestemte omstendigheter. Men institusjoner og kulturmønstre er jo selv abstraksjoner. Ingen har noen gang truffet et rettsvesen. En dommer og en bøddel, ja vel, en anklage og en mistanke, men ikke et rettsvesen! Skal vi forstå hvordan noe slikt gjør seg gjeldende i en virkelig verden, må vi – på den andre siden – kunne gjøre rede for hvordan det angår levende individer i bestemte situasjoner. Da er det ikke institusjonen som sådan vi er ute etter, men dens biografiske betydning. Som konkret historisk realitet er institusjonen nettopp en betingelse for menneskelige prosjekter og nederlag.

Når Ringvej satser på å skrive norgeshistorie gjennom livshistorier, er det ikke bare for å popularisere, vil jeg tro, men også for å overvinne noen ensidigheter som ellers kan være nokså utbredt blant historikere og biografer. I Landet mot nord dreier det seg ikke bare om å kunne gripe delen i lys av helheten og helheten gjennom delen, men også om å kunne fatte en subjektiv motivasjon i lys av noen objektive omstendigheter, og omstendighetene som relevante nettopp gjennom en slik motivasjon.

Det er vanskelig. Lykkes det? For det meste, synes jeg – og det er i seg selv en betydelig prestasjon – men ikke alltid helt ut.

Integrasjon

Hvis noe er vanskelig å få til i et slikt prosjekt, må det være sammenskrivingen av de to typer stoff. Stort og smått, upersonlig og personlig, må helst kunne gripes under ett og i samme vending. Det er ikke nok å sammenstille, man må kunne integrere det hele til en forholdsvis enhetlig framstilling. Menneskelige egenskaper kan avtegne seg gjennom engasjement i konkrete situasjoner der samtidige sosiale og kulturelle betingelser også gjør seg gjeldende som muligheter og begrensninger for tanke og handling. For en forfatter som ikke kan tillate seg å dikte, er det en utfordring å oppdage og utnytte situasjoner som egner seg til slik integrasjon, og kilder som gir tilstrekkelig med konkrete detaljer. Når det lykkes, kan samfunnsmessige omstendigheter framstilles slik som de griper inn i et liv, og livet slik som det formes av disse omstendighetene. Nå det ikke lykkes, blir omstendighetene stående i et utvendig forhold til de personlige anliggender, som kulisser – og personene, følgelig, uten mye slikt erfaringsstoff som gir litterær fylde og inntrykk av menneskelig realitet.

I fortellingen om Mandrup Schønnebøl lykkes det nesten helt ut. Det er ikke mye å fortelle om oppvekst og utvikling – eller holdninger og meninger, vaner og ambisjoner, skjellsettende erfaringer – for i de nokså sparsomme kildene er det lite å hente om den slags. Men Ringvej skriver ham inn i en situasjon, som lagmann under hekseprosessene i Nord-Norge. Ved å vise hvordan han opptrer i bestemte saker, lar hun ham karakterisere seg selv gjennom sine standpunkter, sin måte å argumentere på, sitt valg av sanksjoner. Selv om det altså ikke er mye vi får vite om ham, trer han på denne måten tydelig fram.

Når han i kraft av sin situasjon blir nødt til å handle, tar han inn over seg sin samtids historie som virkelig tyngende og krevende. For å forstå hva han hadde å stri med, må vi få vite en hel del om hekseprosessene, om det teologiske grunnlaget for dem, om lovgivingen, om utbyggingen av rettsvesenet i Nord-Norge osv. Slik blir vi introdusert til en historisk konstellasjon av kunnskap, tro og makt – men nettopp slik som den angår lagmann Schønnebøl rent personlig, som fagetisk utfordring og som mulighetsrom.

I dette er framstillingen også en fortsettelse og en utdyping av temaer fra de to foregående kapitlene – om Absalon Pederssøn Beyer, slottsprest på Bergenhus, lærd humanist med sans for lesning av Guds vilje i naturens store bok, historiker med sans for endetidsvarsler – og hans kone Anne Pedersdatter, som etter hans død ble anklaget for å ha tatt livet av seks personer ved hjelp av svart magi, og for å ha deltatt i heksesabbater på Lyderhorn – og som ble dømt for dette, og brent til døde. Slik er det kontinuitet i framstillingen fra kapittel til kapittel, og meningsfull integrasjon av de ulike sider av saken, med det resultat at fortellingen om Schønnebøl blir spennende livsskildring og perspektivrik historieundervisning i ett.

Kulisser

Hva jeg mener med utvendighet, merkes så vidt i dette kapitlet, på ett lite punkt. Som lagmann gikk Mandrup i sin fars spor, får vi vite, men han bodde ikke sammen med ham. Fra han var ganske liten vokste han opp hos sin fetter. «Kanskje kom han hjem til sin far allerede som småbarn», bemerker Ringvej. «Kanskje var han tilbake på lagmannsgården Steig som treåring allerede? Kanskje hadde han som et av sine første minner kirkeklokkene som ringte inn til lagtinget i 1606, et meget viktig lagting på Steigen?» Men det er ingen bestemt grunn til å tro at det gikk for seg på denne måten. Et lagting, om aldri så viktig, kan jo heller ikke angå en treåring. Ringvej fortsetter: «Kanskje kom han ikke tilbake til Steigen som barn i det hele tatt. Kanskje fikk han aldri oppleve faren lede lagtingene, da kirkeklokkene ringte inn til tingmøte og øya ble full av folk som summet og lo, alle båtene på stranden, høytideligheten …».⁸

Hva jeg har imot denne omtalen av lagtinget på Steig, er at den står i et utvendig forhold til historien om lille Mandrup: Noen fargerike enkeltheter (kirkeklokker, sammenstimling) blir inndratt, men under et tynt påskudd («kanskje»), og uten egentlig relevans for hovedpersonen (som jo er for liten til å forstå), dvs. de blir oppstilt som kulisser.

Hvis jeg i det hele tatt har noe å innvende mot denne boken, er det at lignende løsninger kommer til anvendelse flere andre steder, som om forfatteren ikke helt tør stole på at stoffet er fargerikt nok, eller instruktivt nok, til at det bærer, og kjenner seg fristet til å tilføre noe utenfra som kan piffe det opp. Olav Kyrre vokste opp i Kaupangen ved Nidelven, får vi vite. Fra hovedgaten var ikke elvens liv, med «lossing og lasting, hoiing og handel», synlig. Om han «hadde tråkket opp denne gaten som barn eller ungdom en tidlig høstmorgen, ville husrekken skygget godt for sola i øst … Kanskje kunne han høre livet nede ved elva, bak husrekkene. Lot han seg friste til å smette inn i en av de smale stredene mellom husene og ned for å se livet utfolde seg? En kongssønn på eventyr i landets eneste ordentlige by …»⁹

Ringvej dikter ikke, for hun markerer at dette bare er noe man kan tenke seg. I slike tilfeller skriver hun «kanskje» eller «sikkert», «hvis» eller «kan ha», og hun ordlegger seg gjerne i spørsmåls form («Lot han seg friste …?»). Opplysninger som at livet på bryggene ikke var synlig fra hovedgaten i Kaupangen, er utvilsomt basert på historisk fakta. Men situasjonen som aktualiserer dem («en kongssønn på eventyr») har så lite med fakta å gjøre at den gir inntrykk av lettvint nødløsning.

Mindre er mer

Hva skal til for at det bærer? Ikke alltid veldig mye. Noen ganger gjelder det at mindre er mer. Slik er det i kapitlet om Jostedalsrypa: Den lille jentungen som ble funnet etter lange tider på egen hånd, sky og forskremt som en fugl, etter at svartedauden hadde tatt livet av alle andre i bygda. Om det virkelig foregikk slik, kan ingen si med sikkerhet, men det er ikke urimelig. Fra mange kanter av landet stammer det sagn om én eller noen få som ble igjen, helt alene – de eneste i hele verden, for alt de kunne vite. Når pesten tok livet av halve befolkningen, kanskje så mye som to tredeler, er det ikke annet å vente enn at slikt kunne skje, særlig i avsides strøk.

Som representant for denne ekstremsituasjonen kan jentungen fra Jostedalen gjøre inntrykk, om hun ellers er nesten helt anonym. For å forstå situasjonen, må vi først få vite en del om pesten – smitten, symptomene, forsøk på å hjelpe og flykte, konsekvensene både for enkeltmennesker og for samfunnsutviklingen i det hele («Norges nedgang»). Det er mye vi ikke vet, kildene tier – men denne tausheten er talende, påpeker Ringvej: Når det ikke er mye skriftlig materiale fra denne tiden, har det en enkel forklaring. «Folk døde fra sine penner, det var ingen igjen til å skive.»¹⁰

Det er mye vi ikke kan vite, men det er nok til å ane hvordan det var – i 1349, under den tids betingelser (– uten mikroskopi, uten tester og vaksiner, uten folkehelseinstitutt, uten daglige pressekonferanser på TV). For å fatte den store pesten som menneskelig realitet, er det i grunnen nok å sitere sagnet på at Jostedalsrypa var som et oppskremt vilt da de fant henne – så aner vi hva det ville si, den gangen, for et lite barn i en avsides bygd, oppunder breen (– og fremdeles i dag, i alle liv, innerst inne og helt til slutt): den store forskrekkelsen, den store forlattheten.