Legenes seige likestillingskamp

At kvinner fikk rett til medisinsk utdanning på linje med menn, er en viktig del av historien om likestilling, men det er noe mer ved denne historien enn like rettigheter. Cecilie Arentz-Hansens bok viser tydelig hvordan de første kvinnelige legene gikk inn i yrket med et annet perspektiv enn sine mannlige kolleger. Dette nye blikket på pasientene og de elendige sosiale forhold som mange av landets to millioner innbyggere levde under fikk stor innflytelse på folkehelsen generelt, men særlig betydning for kvinnene. Denne endringen er fascinerende lesning og et skoleeksempel på hvor viktig begge kjønn er for å forstå tilværelsen og handle i verden. Likestilling er mer enn matematikk.

Arentz-Hansen, som selv er lege, har i sitt fortjenestefulle arbeid gravd dypt og vidt i datidens annaler for å dokumentere den vilje, styrke og fasthet som drev en gruppe kvinner frem mot plass i legestudiet – noe som i praksis gjorde dem til sosialmedisinere. De kom til å gjøre en stor forskjell i et fattig land i Europas utkant for mer enn hundre år siden.

De var ressurssterke unge kvinner som visste hva de ville, men det ble seige tak før de var ved målet. 1800-tallet nærmest seg slutten da de, påskyndet av tidens store samfunnsendringer, turbulente åndsstrømninger og ideer om likestilling og likeverd, krevde en plass i legeyrket. Fra de om lag 600 legene Norge hadde på denne tiden, var det ikke så mye støtte å få, særlig ikke fra dem som stod for den medisinske disiplinutdanningen. Sju av de åtte professorene som avgav en innstilling om saken i 1882, ville ikke ha kvinner som studenter.

En av dem var Ernst Ferdinand Lochmann, antydet som modell for Ibsens dr. Stockmann, en herre som mente noe om det meste i den offentlige debatt, konsekvent på reaksjonens side. Han var overbevist om at kvinnen hverken hadde helse eller nervesystem til å tåle medisinstudiet. Enkelte politikere så det annerledes. Juristen Livius Smitt, på Stortinget for Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane), var av den oppfatning at kvinner var spesielt godt egnet for legeyrket, og at også kvinner måtte få mulighet til å oppsøke leger av samme kjønn, et radikalt standpunkt i sin tid. Her stod embedsmann mot folkevalgt.

Kvinner fikk adgang til å ta artium i 1882, hele universitetet ble åpnet for dem i 1884, som dermed er et år som er verdt å huske for mer enn parlamentarismen.  For legestudiets vedkommende hadde Lochmann og hans kolleger trenert saken etter beste evne. Det var ikke så lett å finne argumenter når kvinner kunne bli leger i USA og mange europeiske land, våre naboland medregnet. Unntaket var Tyskland. De norske professorene argumenterte ikke uventet med at den norske folkekarakteren lignet den tyske.  Uttalelser fra land med positiv erfaring med kvinner i legeyrket ble ikke nevnt i 1882-innstillingen.

Den første kvinnen som tok medisinsk embetseksamen i Norge, var Marie Spångberg (gift Holt). Hennes bakgrunn av noe annerledes enn for de andre kvinnene i det første kullet. Moren ble enke 30 år gammel og satt igjen med seks barn. Hun arbeidet som teaterfrisør. Mor og utvandrede brødre i USA sørget for at den begavede Marie fikk studenteksamen og kunne begynne på legestudiet.  Da hun avla legeløftet etter sin laudable embetseksamen i 1893, ble det stor glede blant kvinnesakskvinnene. Dette var en nasjonal begivenhet som de feiret bredt og lenge.

Spångberg fikk ikke kandidatjobb, det sittende fagregimet holdt på sine privilegier, så hun søkte videreutdanning i gynekologi i Tyskland.  17 av de første 19 kvinnelige legene reiste utenlands for å videreutdanne seg. De mannlige studentene var ikke i nærheten av et slikt forholdstall. Hvis de norske professorene fryktet at kvinnene skulle overgå mennene faglig, hadde de all grunn til det. Forskningen stod svakt på det medisinske fakultetet, der det ble lagt mest vekt på undervisning. De nyutdannede kvinnene søkte seg til de fremste fagmiljøene i Europa og USA og ble vennlig tatt imot, selv i Tyskland, kunne en fornøyd Spångberg rapportere til bladet Nylænde.  Flere ble dyktige forskere.

I årene 1893 til 1900 ble det utdannet 408 mannlige og 18 kvinnelige leger i Norge (og en norsk kvinne i København).  Arentz-Hansen følger disse kvinnene enkeltvis i det samfunn og de kår de arbeidet under; det vil si et land med store sosiale problemer og en forventet levealder på godt under seksti år. De fleste kvinnelige legene hadde i likhet med sine mannlige kolleger bakgrunn fra den sosioøkonomiske overklassen, men kvinnene så der mennene overså.

Nå hadde jo Lochmann og hans meningsfeller argumentert med at kvinner hadde en mer sosial legning, at de derfor var bedre egnet for sykepleie og farmasi (små hender egnet seg godt til å trille piller!) enn legeyrket. At kvinnene hadde en spesiell omsorgsevne, var for så vidt i tråd med datidens oppfatning, slik den ble formulert av Camilla Collett om kvinner og legeyrket: «hvortil Naturen har givet dem særegne Evner». Professorene, derimot, knyttet tydeligvis ikke begrepet «omsorg» til egen profesjon.

Innsatsen deres som folkeopplysere kan neppe overvurderes. De kunne samle tusen mennesker til foredrag om «hygiene», et ord som kunne romme det meste, også litt forsiktig seksualopplysning, men preventive hjelpemidler var det forbudt å nevne. Emnene var ellers kosthold, smittevern, forebygging av sykdommer. Særlig spedbarnsdødelighet, kjønnssykdommer, tuberkulose og alkoholisme var trusler i fattigslige boliger.

Samtidig måtte de ferske legene være i kampmodus. Kvinnene hadde gjennom sine studier tilegnet seg de samme kunnskaper og ofte bedre karakterer enn mennene, men embetsstillinger var likevel forbeholdt mennene. Med retten til utdanning var én skanse vunnet, men det ble mange slag – og tilbakeslag – før de i 1912 fikk samme rett til arbeid, med noen unntak.

Seieren var ikke endelig. Det fantes noen stabeiser i systemet som gjorde sitt ytterste for å hindre ansettelse av kvinner. Mest offentlig oppmerksomhet fikk professor Kristian Brandt på Fødselsklinikken. Mange av de første kvinnene spesialiserte seg i gynekologi og fødselshjelp. Behovet var stort, også fordi mange fattige pasienter følte mindre sjenanse overfor kvinnelige leger enn menn, og særlig menn som Brandt, som spredte frykt med sin autoritære holdning. Brandts retorikk og posisjon, som hindret den absolutt best kvalifiserte kandidaten, Louise Isachsen, fra å få en legestilling ved den nye Fødselsklinikken i 1912, er et gufs fra den nære fortid. Brandt hadde blant annet som innvending mot Isachsen hun var ugift – og dermed uten faglig sett(!) nødvendig seksuell erfaring, og at kvinner generelt var i mental ubalanse under menstruasjonen. Saken pågikk over flere år og endte med et forslag fra Johan Castberg i Stortinget i 1915 om det som ville innebåret en moderat kjønnskvotering. Forslaget ble nedstemt med 63 mot 47 stemmer. Dét var «den tiden de virket i», som det heter i boktittelen. Med tanke på de subtile virkemidlene som brukes mot en reell likestilling i dagens samfunn, må man i det minste gi de forstokkede lochmanner og brandter kreditt for å føre klar tale.

I mangel av offentlige karriereveier åpnet flere av de første kvinnelige legene privat praksis, der deres kliniske virke i hovedsak var innen gynekologi, pediatri og fødselshjelp. Flere hadde så mange stillinger og oppgaver at det vanskelig å forstå alt de måtte rekke over. Honoria Dietrichson var allmennlege med egen praksis, fødselslege og lege ved tre institusjoner i tillegg til å undervise i husstell.

Cecilie Arentz-Hansens oversikt over det medisinske fagfeltet er utvilsomt en styrke i en bok der stoffet for øvrig er godt strukturert. Den historiske rammen kunne vært malt med litt bredere pensel, men noen stor innvending er det ikke. Språket er presist og effektivt, som hos de første kvinnene med legekittel. De argumenterte for sine saker i skrift og tale, men retorikken var lite svulmende sammenlignet med motpartens. De visste at deres sak hvilte på argumenter og handling.  I dag er sju av ti legestudenter kvinner. De første kvinnelige legenes navn blir sjelden nevnt.  Vi tenker ikke mer på den saken. Arentz-Hansen minner oss på deres viktige bidrag til utviklingen av fagfeltet og dagens velferdssamfunn.