Kvinnekamp i klare farger

En av fordelene med den biografiske trenden innenfor tegneserielitteratur er at den åpner historien for folk som vanligvis ikke leser biografier. Som for eksempel yngre lesere, som trolig er hovedmålgruppen for journalist/forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl med denne utgivelsen.

Breen/Jordahl har vært aktive bidragsytere i den feministiske debatten de siste årene med en rekke utgivelser av feministisk tegneserielitteratur. Fenomenet er sjelden vare her i Norge, mens de i vårt naboland Sverige har lengre tradisjoner for dette. Her er for eksempel Liv Strömquist en foregangskvinne, med satiriske tegneseriebøker som Einsteins fru (2008) og Kunnskapens frukt (2014), sistnevnte en slags kulturhistorie for det kvinnelige kjønnsorganet. Strömquist er kjent for å kombinere feminisme med humor, noe også Breen/Jordahl gjør. Duoen har gjort seg bemerket med sin humoristiske innfallsvinkel til alvorlige temaer som kroppspress, skjønnhetstyranni og motehysteri.

RUMPEFEIDEN

I 2015 utga de F-ordet. 155 grunner til å være feminist i samarbeid med journalist Madeleine Schultz. Boka, som av forlaget beskrives som en «morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett», ble tildelt Kulturdepartementets fagbokpris for ungdom. Året etter utga de den mediekritiske Den store rumpefeiden (2016), og samme år kom 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, som har fått mest oppmerksomhet hittil. Sistnevnte er en samling illustrerte minibiografier om norske kvinnelige pionerer, så vel næringslivsledere som forfattere, kvinnesakskvinner og musikere. Boka ble en salgssuksess med over 10 000 solgte eksemplarer. I fjor fulgte duoen opp med quizboka Hva vet du om damer? og sitatboka «Jeg trodde klitoris var en selskapsdans» og 300 andre sitater fra kvinner.

Mens 60 damer du skulle ha møtt handlet om norske foregangskvinner, retter duoen denne gangen blikket ut mot verden. Mot den internasjonale kvinnebevegelsen og dens største kamper de siste 150 årene. Kampen for likestilling, for retten til utdannelse og yrkesdeltagelse og til å bestemme over egen kropp blir av forfatterne trukket frem som de tre viktigste kampene.

Kvinner i kamp veksler mellom å fortelle om enkeltkvinners innsats og de store bevegelsene, som for eksempel kvinnekampen mot slaveriet i USA, suffragette-bevegelsens kamp for stemmerett i Storbritannina, arbeiderkvinnebevegelsens kamp imot undertrykkelse og kampen for selvbestemt abort. Boka viser også at det oppstod naturlige bånd mellom kvinneforkjemperne og andre undertrykte grupper, og at kvinnekampen hang sammen med andre frihetskamper, som for eksempel avskaffelsen av slaveriet, arbeiderbevegelsens frigjøringskamp og kampen for homofiles rettigheter.

VOLDELIG

Tittelen Kvinner i kamp er representativ for bokas innhold, bokstavelig talt, fordi kvinnebevegelsens historie har vært preget av mange basketak. Under lesingen ble jeg slått av hvor tøffe kampene faktisk kunne være. Beskrivelsen av volden som ble utøvd mot kvinnene, er rystende lesing, som for eksempel giljotineringen av forfatteren og feministen Olympe de Gouges (1748–1793, som skrev «Kvinnerettighetserklæringen» i 1791), kvelningen av den iranske likestillingsforkjemperen og poeten Ad Táhirih (ca. 1814–1852), skytingen av den polsk-tyske revolusjonære politikeren Rosa Luxemburg (1871–1919) og drapsforsøket på Malala Yousafzai.

Men også kvinnene selv kunne ty til vold, og her er suffragettebevegelsen et eksempel som trekkes frem. I løpet av 1912 og 1913 utførte de flere hundre bombe- og brannattentater, satte fyr på postkasser og knuste butikkvinduer. Flere av suffragettene ble fengslet, og som protest sultestreiket de i fengselet. Blant deres mest kjente aksjoner var bombingen av villaen til den fremtidige statsministeren David Lloyd George. Lederen Emmeline Pankhurst (1858–1928) hadde sett seg lei på at de ikke nådde frem med fredelig argumentasjon: «Når menn sprenger bomber for en sak, kaller de det krig, og mennene blir omtalt som heltemodige. Hvorfor kan ikke kvinner bruke samme våpen som menn? Vi har ikke bare erklært krig, vi kjemper for en revolusjon!»

KLART OG LETTFATTELIG

Fortellingen om suffragettenes kamp for kvinnelig stemmerett er intens og utgjør en lang, innholdsrik sekvens som strekker seg over nærmere tjue sider i boka (s. 34–52). Forfatterne viser hvordan stemningen snudde i løpet av første verdenskrig, da kvinnene måtte ta over mye av det daglige arbeidet mens mennene var ute og kjempet. Politikerne så hva de kunne gjøre «utenfor sitt eget kjøkken», og i fredsåret 1918 fikk britiske kvinner over 30 år omsider stemmerett. Først ti år senere ble retten utvidet til å gjelde alle kvinner over 21 år. Suffragettenes argumenter presenteres klart og lettfattelig, og historien er oversiktlig og godt utporsjonert. Forfatterne beveger seg uanstrengt fra scene til scene, i den samme friske og uhøytidelige stilen som preger Breen/Jordahls tidligere utgivelser. Iblant går det litt fort i svingene, men ikke så fort som i 60 damer du skulle ha møtt, som hadde kun to til fire sider på hver minibiografi. I denne boka tillater forfatterne seg å dvele mer, noe som kler historiene som fortelles.

LEKEN STREK

Teksten i rutene og i snakkeboblene er informativ og konsis. Språket er pedagogisk og historiefortellingen oversiktlig.

Boka er først og fremst et opplysningsprosjekt og inneholder færre av de gode replikkene med snert i, sammenliknet med Breen/Jordahls tidligere utgivelser. Jordahls enkle, men lekne strek bidrar imidlertid til at det aldri blir kjedelig.

Rutene er luftige med store figurer og tydelig tekst, noe som gjør det lett å lese. Tegningene kommuniserer innholdet godt. Innimellom er det store oversiktsbilder som lett fester seg i hukommelsen. Et eksempel er illustrasjonen av verdens første kvinnelige statsledere som står på seierspallen i karakteristiske drakter fra sine respektive land (1. Sirimavo Bandaranaike, Sri Lanka, 1960, 2. Indira Gandhi, India, 1966, 3. Golda Meir, Israel, 1969, s. 92). En liten innvending er at illustrasjonene bare har én farge, som varierer fra tema til tema, i motsetning til 60 damer du skulle ha møtt, som hadde flere, noe som etter min mening gjorde det visuelle uttrykket enda mer levende, men dette er en smakssak.

PIONERER

Kvinnene som løftes frem, var pionerer på sine felt; de fleste er kjente navn for allmenheten. Mindre kjente navn finnes også, som for eksempel den iranske poeten Táhirih (ca. 1814–1852), som ble arrestert og henrettet etter at hun tok av seg sløret foran en gruppe menn på et religiøst møte og snakket høyt om kvinneundertrykkelse.

Til sammen blir vi kjent med fjorten kvinner, enten i et eget «kapittel» (boka har ikke kapitler i tradisjonell forstand, men sidene er inndelt i ulike fargekoder for ulike temaer) eller i et «kapittel» om et tema som strekker seg over flere sider. Et eksempel på et slikt tema er prevensjon og kampen for selvbestemt abort. Her følger vi den amerikanske sykepleieren Margaret Sanger (1879–1966), som drev med prevensjonsveiledning blant fattige kvinner i New York på begynnelsen av 1900-tallet. Hennes historie illustrerer hvor innbitt motstanden mot prevensjon var i USA, til tross for det høye antallet kvinner som døde i barsel, blant andre Sangers egen mor, som gjennomgikk 18 graviditeter før hun døde i en alder av 49 år. I 1916 opprettet Sanger USAs første mødrehygieneklinikk, men ble arrestert for sin virksomhet og måtte tilbringe 60 dager i fengsel. Arrestasjonen førte til stor offentlig oppmerksomhet og bidro til at prevensjon og prevensjonsveiledning etter hvert ble legalisert. Siden kom også p-pillen på markedet (1960).

Hele åtte av de fjorten kvinnene som nevnes i boka, kommer fra USA eller England, noe som for så vidt ikke er rart, tatt i betraktning at det var her kvinnebevegelsen startet. En konferanse i Seneca Falls i staten New York i 1848 regnes som kvinnebevegelsens første. Her skrev rundt 100 kvinner og menn under på en «Declaration of Sentiments», eller en «holdningserklæring», forfattet av aktivisten Elizabeth Cady Stanton (1815–1902), som markerte at nasjonens rettigheter også måtte gjelde kvinner. Møtet inspirerte til oppstarten av feministiske grupper i flere land i den vestlige verden.

HVA MED KOLLONTAJ?

De andre kvinnene som løftes frem i boka, er to tyske (Rosa Luxemburg, Clara Zetkin), én fransk (Olympe de Gouges), én iransk (Táhirih), én gresk (Sapfo) og én afghansk (Malala). Jeg skulle gjerne sett flere nasjoner representert, og spesielt ikke-vestlige. Et eksempel er den russiske politikeren og kvinnesaksforkjemperen Aleksandra Kollontaj (1872–1952), som ikke nevnes, til tross for den betydningen hun hadde for arbeiderkvinnebevegelsen, på lik linje med tyske Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som vies mye plass. Og hva med likestillingstiltakene som ble innført i kjølvannet av den russiske revolusjonen i 1917? En annen «unnlatelsessynd» er etter min mening den franske forfatteren og feministen Simone de Beauvoir (1902–1986). Hennes klassiker Det annet kjønn (1949) er oversatt til mer enn 50 språk og har hatt minst like stor betydning for europeisk og amerikansk kvinnebevegelse på midten av 1900-tallet som Mary Wollstonecrafts feministiske pionerskrift Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792). I motsetning til sin engelske forgjenger nevnes imidlertid ikke Beauvoir.

Når det er sagt: Det sier seg selv at det ikke er plass til alle i en bok på ca. 120 sider. Jeg skulle imidlertid ønske at forfatterne hadde skrevet et forord eller en introduksjon hvor de sier noe om sine valg. I 60 damer du skulle ha møtt gjorde forfatterne et godt grep: De dukket selv opp innledningsvis i form av illustrerte figurer som brukte noen sider (seks totalt) på å fortelle leseren hvorfor de skrev boka. Jeg skulle gjerne sett et liknende grep eller en annen form for introduksjon i Kvinner i kamp.

MANGLER KILDEHENVISNINGER

60 damer du skulle ha møtt inneholdt også en nyttig, illustrert tidslinje som ga oversikt over det viktigste bidraget til hver av damene. Og, ikke minst, boka inneholdt en litteraturliste – og et personregister. Jeg savner en litteraturliste i Kvinner i kamp, selv om kunnskapen som formidles, stort sett er allment kjent. Boka kunne også med fordel inneholdt et personregister, for de som ønsker å friske opp hukommelsen. Ved flere anledninger hadde jeg lyst til å gå tilbake til et navn og måtte bla meg gjennom flere sider i boka for å finne frem. Tegneserieformatet bør ikke redusere forventningene til kildereferanser som lesere har til annen sakprosa.

Disse innvendingene til tross, Kvinner i kamp er en oversiktlig, solid og spennende innføring i kvinnebevegelsens historie. Ikke minst er boka en hyllest til motet og viljen til de som har gått veien før oss, og den synliggjør noen av kvinnene vi står på skuldrene til.

Kvinner i kamp er også en påminnelse om hvor mye «det annet kjønn» faktisk har oppnådd av rettigheter i løpet av de siste 150 år, samtidig som den minner om de kamper som gjenstår.

Avslutningsvis konkluderer forfatterne med at det ikke er noen tvil om at verden er bedre for kvinner i dag enn før, men kommer også med en oppfordring: «Sakte men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran.»

Anne Synnøve Simensen (49) er cand.philol., forfatter og frilansjournalist.