Kunnskapsrikt og redelig om bærekraftig økonomi

Utover det 20. århundre ble det for mange klart at det er et motsetningsforhold mellom uregulert vekst og bærekraftig forvaltning av miljø og naturressurser, og at denne motsetningen på en eller annen måte måtte avklares. På 1950-tallet startet de første forsøk på å systematisk analysere miljø og naturressurser med samfunnsøkonomisk teori. Dette førte til at miljø- og ressursøkonomi vokste frem som egne felt innen faget samfunnsøkonomi. Man konstruerte et omfattende rammeverk for å analysere miljøproblemer og komme med anbefalinger om politiske og økonomiske virkemidler som kan tas i bruk for å løse miljø- og naturressursproblemer. Dette arbeidet har ledet til nyttige konsepter som miljøskatter, grunnrente, optimale rotasjonsperioder i skogdrift og fondsmessig forvaltning av petroleumsressurser.

Konvensjonell økonomis behandling av miljø- og ressursproblemer har blitt mye kritisert, og det har etter hvert utkrystallisert seg alternative økonomiske teorirammeverk som hevder å ha bedre løsninger. Det har vært mitt lodd i livet å lese publikasjoner fra disse forskningsmiljøene, blant annet på oppdrag for Prosa. Mange av dem er deprimerende dårlige, og det virker som man først og fremst er opptatt av å kritisere nyklassisk økonomi uten å ha forstått noe som helst av det man kritiserer. De presenterer lite av velfunderte og praktisk anvendbare løsninger. Deres bidrag til verdens miljøproblemer er trærne som blir hugget for å trykke bøkene deres. Jeg har derfor lenge håpet å se en norsk bok som presenterer alternativer til konvensjonell miljøøkonomi og gir en kunnskapsbasert forklaring på forskjellen mellom konvensjonell samfunnsøkonomi og de alternative teoriene. Arild Vatn, professor emeritus ved NMBU og en mann med lang fartstid innenfor institusjonell og økologisk økonomi, har skrevet nettopp en slik bok. Når han skriver om svakheter ved konvensjonell teori, kjenner han teorien han kritiserer, og han demonstrerer det tydelig i flere forskjellige sammenhenger. Jeg har en del kritiske merknader, men helhetsinntrykket er at dette er en veldig god bok.

Lite nytt

Min viktigste motforestilling er at jeg ikke synes Vatn klarer å demonstrere at økologisk og institusjonell økonomi bidrar med veldig mye nytt i løsningen av praktiske miljøproblemer. Boken viser klart hvilke problemer ensidig bruk av konvensjonell teori medfører, men mye av det forfatteren peker på av løsninger har bena trygt plantet i nettopp denne teorien. For eksempel beskriver Vatn godt hvordan verdsetting av miljøgoder gjennom spørreundersøkelser gir et verdifullt, om enn omdiskutert, bidrag til praktisk miljøpolitikk. Men slik verdsetting har vært et standard verktøy for konvensjonelle økonomer siden 1990-tallet. Det gjelder i grunnen mye av kritikken som rettes mot oss innenfor konvensjonell miljøøkonomi. Vi har tatt kritikken til oss og inkluderer den så langt det lar seg gjøre i våre analyser. Og når vi ikke gjør det, er det gode grunner til det.

Et av startpunktene for økologisk økonomi er at konvensjonell økonomi ikke tar hensyn til termodynamiske lover. 1. termodynamiske lov, som sier at energi verken kan skapes eller ødelegges i et lukket system, har ikke veldig mye relevans for praktisk miljøpolitikk på en tidsskala som er relevant for oss mennesker. Vatn forklarer loven og forklarer for så vidt også hvorfor den ikke er spesielt viktig. Vi får for den overskuelige fremtid masse energi fra solen. 2. termodynamiske lov betyr i miljøøkonomisk sammenheng at man ikke kan resirkulere mer enn 100 prosent, og antakelig mindre. Vatn forklarer denne loven godt, men den har allikevel begrenset relevans. Det er ikke 2. termodynamiske lov som begrenser vår resirkulering. Det er det helt andre faktorer som gjør. Ingen av disse lovene representerer reelle begrensende faktorer. Da er de heller ikke spesielt økonomisk interessante.

Mangler beslutningsmodeller

Dette hinter om kanskje den største svakheten ved institusjonell og økologisk økonomi. Innsiktene fra disse feltene er fryktelig vanskelige å operasjonalisere, og om man gjør det, så er det vanskelig å se noen virkelige forskjeller. For å ta et eksempel hentet fra min egen forskningsbakgrunn, forvaltning av fiskerier: Det jeg da gjør er å sette sammen matematiske likninger som beskriver økonomien med matematiske likninger hentet fra biologi og analysere disse sammen. Vatn har figurer som konseptuelt illustrerer hvordan økonomer som meg integrerer økonomi og økologi og hvordan dette formaliseres med matematikk i modeller for forvaltning av fiskerier. Vatn har også en figur som viser hvordan økologisk økonomi konseptuelt beskriver sammenhengen mellom økonomi og natur. Men jeg ser ikke noen korresponderende matematisk modell.

Dette er typisk for økologisk økonomi. Man konstruerer konsepter som kan virke forklarende, men som ikke operasjonaliseres til anvendelige beslutningsmodeller. Et eksempel presentert i boken er smultringmodellen til Kate Raworth. Den er fabelaktig til å forklare de miljømessige problemene menneskeheten står overfor, men er ubrukelig som grunnlag for praktiske analyser som forteller oss hva det er vi bør gjøre. Jeg har lurt på hvorfor analyser fra økologisk og institusjonell økonomi aldri fører frem til praktiske beslutningsmodeller. Det jeg har mistenkt er at de fleste økologiske økonomer rett og slett ikke kan den nødvendige matematikken (og derfor har mistillit til modeller som bruker matematikk). Dette er for så vidt en generell kritikk av økologisk økonomi og ikke av Vatns bok. Jeg mistenker at om man faktisk forsøkte å lage praktiske beslutningsmodeller, ville resultatet bli veldig likt standard konvensjonell økonomi.

Svakt om bærekraft

Det er noen mindre problemer med teksten. Når Vatn skriver om evolusjon og utviklingen av samarbeid i naturen, vektlegges evolusjon av samarbeid. Jeg er for så vidt enig med mye av det som står der, men de fleste biologer vil legge vekt på konkurranse som driver av evolusjon. Det er for eksempel ikke helt riktig når Vatn skriver at bier gir opp egen reproduksjon for samfunnets utvikling. Mange arbeidsbier prøver å «lure» resten av bikuben ved å forsøke å legge egne egg i skjul, og hos humler bryter den kollektive disiplinen sammen når arbeiderne også begynner å legge egg når høsten begynner å nærme seg. Selv i disse samfunnene som er fremtredende eksempler på samarbeid mellom individer, har samarbeidet sine naturlige grenser. Dette er også i tråd med konvensjonell økonomisk analyse. Når strukturen i samfunnet ikke er individuelt insentivkompatibel, bryter samarbeidet sammen. Det gjelder nok menneskene også.

Et annet problem er drøftingen av begrepet bærekraft. Det er korrekt at konvensjonelle økonomer legger vekt på den iboende fleksibiliteten i en markedsøkonomi, men det er ikke riktig at vi tar så lett på bærekraft som Vatn gir inntrykk av. Definisjonen hans av svak bærekraft er ikke god. Rent teknisk er den ikke god fordi den forutsetter at menneskeskapt kapital og naturkapital kan benevnes i samme enhet. Siden den enheten da nødvendigvis er penger, virker det merkelig når Vatn to sider tidligere har påpekt nettopp at alt ikke kan måles i penger. Vatns definisjoner av bærekraft, at kapitalmengden ikke reduseres, er også konseptuelt vanskelige. Norges fremste ekspert på økonomi og bærekraft, Geir Asheim, opererer med andre definisjoner. Jeg er derfor litt skuffet over at bærekraftbegrepet får en såpass stemoderlig behandling når det er så viktig for resten av boken.

Mot ny syntese?

Disse kritiske kommentarene endrer imidlertid ikke helhetsinntrykket, som er at boken er full av relevant kunnskap om hvordan vi bør betrakte miljø- og ressursproblemer. Vatn har skrevet en utmerket fagbok. Gjentatte ganger kommer han med perspektiver og motforestillinger som jeg måtte tenke grundig igjennom. Noen ganger er jeg veldig uenig med ham, men det skulle bare mangle. Andre ganger fikk han meg til å skifte mening. For det meste presenterer han ideer som jeg ikke er helt sikker på om jeg er enig i eller ikke og som jeg må tenke mer på.

Som lærebok i emner der fokus er på institusjonell og økologisk økonomi er boken en selvsagt del av pensum, ikke bare fordi den gir en god innføring i temaene den dekker, men også fordi Vatn behandler ideene han kritiserer på en kunnskapsrik og respektfull måte. Slikt ser en altfor sjelden. Den kan med fordel også havne på pensum i emner som er giret mot mer konvensjonell miljøøkonomi. Ikke bare fordi den gir en mye grundigere beskrivelse av de naturvitenskaplige aspektene ved miljøproblematikken enn det som er vanlig i mer metodeorienterte lærebøker, men også fordi den påpeker en rekke begrensninger i konvensjonell teori. Ferdig utlærte miljøøkonomer vil også ha glede av denne boken for faglig påfyll. Ved å være sjeldent etterrettelig i sin behandling av de ideene boken kritiserer peker den fremover mot det som kan bli en fruktbar syntese mellom konvensjonell økonomi og alternative vinklinger.