Krisen sett innenfra

Bergljot Gjelsvik hadde et halvt arbeidsliv som psykolog og merittert selvmordforsker bak seg da hun falt og fikk ryggmargen delvis revet av. Fem år etter ulykken gir hun nå ut boken Inn i krisen. Veier til å møte og forstå intense kriser og selvmordsfare.

Å møte det kartleggende blikket

Da jeg tok fatt på denne boka, satt en nylig leseropplevelse fortsatt i kroppen min. Jeg hadde akkurat lest de tre første kapitlene i Shorter Oxford Textbook of Psychiatry (2017), om symptomer, metoder for pasientintervjuer og klassifisering. Jeg kjente godt til det psykiatriske blikket og hadde vært skeptisk til sider ved det, men nå stod jeg selv midt i en krise, og ubehaget i møtet med det kliniske språket traff meg med en styrke jeg ikke hadde forutsett.

Gjelsvik kaller psykiatrispråket og metodene faget tilbyr for et ytre, kartleggende blikk på mennesker i krise, og viser til den danske filosofen Knud Ejler Løgstrup som mener at man ved å innta et slikt perspektiv gir seg selv en «navne- og kategorisettende myndighet over livet». Poenget er ikke at diagnosene er unødvendige, men at kartleggingsprosessen og språket er fremmedgjørende. Til forskjell fra psykiatriboka vil Gjelsvik rette blikket mot folks livsverden og psykologiske indre når krisen rammer. Det er denne kontrasten mellom ytre og indre beskrivelser av å være i krise som er omdreiningspunktet i boka.

Gjelsvik nærmer seg distinksjonen gjennom vitenskapsteoretiske drøftinger, systemkritikk og eksempler fra pasientberetninger, populærkultur og skjønnlitteratur, og ikke minst sine egne erfaringer. Fordi forfatteren har gjennomlevd en intens og omveltende krise i sitt liv, og har et langt yrkesliv som selvmordforsker og psykolog bak seg, er hun i stand til å innta begge disse perspektivene. Men det er særlig to ting det er viktig for henne å vise leseren: For den kriserammede kan utenfra-perspektivet, som i mitt eget møte med psykiatrispråket, skape avstand og ensomhet. Og Gjelsviks erfaringer som kriserammet arbeidende på innsiden av det psykiske helsevernet, gjør henne i stand til å se og advare om noen særlig skadelige strukturer som skaper dårlige vilkår for innenfra-blikket.

Institusjonalisert kynisme

Gjelsvik peker på overordnede trekk ved samtida, som økende tidspress og byråkratisering, som årsaker til fremmedgjøringen. Men hun mener også det er viktig å anerkjenne at særskilte praksiser innenfor helsesystemet tvinger fram et utenfra-blikk. Et eksempel er de nasjonale retningslinjene for kartlegging av selvmordsforebygging i psykisk helsevern fra 2008, en praksis som standardiserer tilnærmingen til selvmordtruede. Likevel avfeier hun ikke behovet for risikokartlegging. Selv om suicidologien er klar på at det har vist seg vanskelig å predikere selvmord, har såkalt metoderestriksjon i form av begrensing på kjøp av Paracet og våpen hatt en viss effekt. Og like viktig: Analyse av store datamengder kan utfordre mønstergjenkjenning man gjør på en-til-en-nivå, og bringe fram kontraintuitiv kunnskap – som at selvskading i form av kutting innebærer større risiko for fremtidig selvmord enn overdoser.

At det er tungt for helsepersonell å bli med inn i krisen, nevnes også som en mulig medvirkende årsak til at praksisen har fått fotfeste: «Har vi utviklet inhumane systemer for å møte personer i krise som gjør at vi selv kan gå i sirkler rundt det intense?» spør hun, og trekker linjer til BBC-serien Bodies, hvor serieskaperen ville lage en mer realistisk variant av sykehusdramasjangeren. Serien viser fram kynismen som kan spre seg blant helsepersonell når menneskelig lidelse blir objektivert. I science fiction-novellen Compassion circuit av John Wyndham, vil en robothusholderske som selv slipper menneskenes plagsomme følelser, gjøre det samme for menneskene hun jobber for, og får lemmene deres byttet ut med maskindeler. I Gjelsviks fortolkning gir novellen et bilde på aversjonen vi kan ha mot det følelsesladde, samt lengselen vår etter enkelhet, oversikt og fravær av kaos.

Legge «sannheter» til side

Gjelsvik forteller detaljert om smerten hun opplevde da hun ble møtt med utenfra-blikket, og gir en hel rekke eksempler. Overdreven oppmerksomhet mot praktikaliteter, eller de objektive sidene ved krisen, samt oppfordringer om å «tenke positivt» kjennetegner noen av dem. På samme måte som vi gjemmer oss bak skjemaer og byråkrati, bruker vi slike strategier for å beskytte oss mot intensiteten i krisen, mener hun. Slike signaler fra folk rundt en om at lidelsen ikke er til å tåle, kan føre til at kriserammede unnlater å snakke om den og isolerer seg.

Selv ble jeg sjokkert da jeg forstod hvor vanskelig det var å kommunisere erfaringen av å være i en krise til menneskene rundt meg. Og jeg skjønte, som Gjelsvik, hvordan jeg selv hadde tingliggjort andres vonde opplevelser som om jeg kunne forstå hva folk snakket om ut fra objektive betegnelser. «Å fange opp de komplekse måtene ulykken påvirket min oppfatning av meg selv og kroppen, min følelse av verdi i verden og retningen på livet mitt på fordret en annen form for undersøkelse», skriver Gjelsvik: Vi kan for eksempel forsøke å legge til side «sannheter» som virker intuitivt meningsfulle i møte med kriser. Dette poenget belyses også i et nylig essay i Klassekampen, hvor psykoanalytikeren Karl Eldar Evang reflekterer rundt det helende ved å møte en terapeut som lytter med «det tredje øret» – etter noe hen ikke allerede har noen tilgjengelig kategori for.¹

Bokas særlige styrke ligger i den formmessige syntetiseringen av personlig sykdomsberetning og akademisk fagtekst. Samtidig orkestreres en god miks av eksterne stemmer, med både innenfra- og utenfra-perspektiv. Boka er også flerstemmig i en annen forstand. Forfatteren inviterer inn et særdeles bredt utvalg skjønnlitterære forfattere, og snakker like godt med Woolf, Hemingway, Knausgård og Auster som hun gjør med tidligere klienter og mennesker hun har møtt i forskningen sin. Det store koret av stemmer gjør det mulig å kjenne på et felleskap og en mening som kan bøte på fremmedgjøringen som kan oppstå i møte med psykiatrispråket. Men det gjør også leseren oppmerksom på hvor forskjellig landskapet fortoner seg for ulike mennesker.

Viktig forskningsbidrag

Som forskningsbidrag veier boka tungt. At den 37 siders lange referanselista utelukkende inneholder relevante belegg for Gjelsvik stringente argumentasjon, sier noe om hvilket arbeid som ligger bak den. Jeg synes også at boka gir en god innføring i de vitenskapsteoretiske problemstillingene man jobber med når man forsker på menneskepsyken. I min egen avhandling har jeg balet en del med å finne en form som rommer posisjoneringen min i det fenomenologiske. Gjelsvik er et utmerket forbilde i så måte. Den vitenskapsteoretiske betydningen av å nærme seg krisen utenfra versus innenfra blir lettere å forstå når den konkretiseres gjennom Gjelsviks egen historie. Gjennom selve formen settes den logisk-vitenskapelige tenkemåten opp mot den narrative, og viser leseren forskjellene i praksis. Den første fremstiller lovmessigheter på tvers av enkeltepisoder, den andre søker forståelse av individuelle fenomener og framhever meningen som oppstår når vi former erfaringer til historier. Og når man selv er dypt følelsesmessig preget av temaet man jobber med, er det viktig med transparens. Gjelsviks personlige beretning sier også noe om hvorfor hun posisjonerer seg slik hun gjør.

Gjelsvik viser oss sammenhengen mellom erkjennelsesteoretiske problemstillinger, institusjonelle vilkår og det enkelte møtet med krisen – samt hvilke grep som kan tas for å bøte på skadene som påføres av lite hensiktsmessige systemer og praksiser. Det gjelder å se etter veier inn i krisen, heller enn rundt den. Samtidig er boka et formmessig forbilde; forfatterstemmen snakker fra levd liv og på bakgrunn av seg selv som helt menneske, noe som dessverre ikke er så vanlig i akademiske publikasjoner for tida.