Kremls konspiratoriske klør

I den kalde krigens arsenal av paranoid populærlitteratur er det få romaner som er mer fascinerende enn amerikanske Richard Condons The Manchurian Candidate fra 1959. Den konspiratoriske thrilleren kom på norsk allerede i 1960 med tittelen Helten fra Korea, oversatt av Axel S. Seeberg. Hovedpersonen sersjant Raymond Shaw og hans tropp blir fanget av sovjetiske elitestyrker under Koreakrigen i 1952. Shaw blir hjernevasket til å være snikmorder og få resten av soldatene til å tro at han reddet livet deres. Tilbake i USA blir Shaw dekorert for krigsinnsatsen, og han får tilgang til de øverste maktsirklene. Siktemålet for det kommunistiske komplottet er å innta Det hvite hus med en marionett av en president.

Britiske Luke Hardings siste bok Skyggestaten er ikke fiksjon, men den drevne journalisten skriver med agent-thrillerens dramatiske virkemidler. Med hyppige sceneskift over store deler av verden og et eksotisk persongalleri, vil Harding avsløre skjulte forbindelser og Russlands manipulering av vestlige land. Han refererer til Ian Fleming og Bond-filmen From Russia with Love, og siterer fra John le Carré.

Den sentrale påstanden i boken er som hentet fra Condons roman (som også er filmatisert to ganger, senest i 2004 av Jonathan Demme). Harding mener russerne lyktes med å undergrave det amerikanske presidentvalget i 2016. Han skriver videre: «At Putin hadde en eller annen form for overtak på Trump, virket umulig å komme bort fra». Det underbygger han blant annet med toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsingfors i juni 2018. Harding legger stor vekt på at de to presidentene uvanlig nok hadde samtaler helt alene, og at Trump var så underdanig når de møtte pressen sammen.

Stjernejournalisten som ble sendt ut

53 år gamle Harding er en av The Guardians stjernejournalister, og har vært korrespondent i Moskva og dekket krigene i Afghanistan og Ukraina. Avsløringer og kritikk av Putin er en rød tråd i skribentvirksomheten. I 2011 ble han utvist fra Russland som første journalist etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Skyggestaten er hans åttende bok, og den fjerde som kommer på norsk. Forlaget Press har fra før utgitt Snowden-filene (2014) (forelegget for Oliver Stones-filmen Snowden fra 2016), Dødelig dose (2016) om drapet på den avhoppede FSB-offiseren Aleksandr Litvinenko, samt Sammensvergelse (2017) om hvordan Putin hjalp Trump inn i Det hvite hus. Sammensvergelse ble en internasjonal bestselger, så det er ikke overraskende at Harding har skrevet en ny bok med beslektet tema. Shadow State kom ut samtidig i Storbritannia og USA i fjor sommer. Boken har fått entusiastisk kritikk i hjemlandet, men i motsetning til Sammensvergelse er den ikke oversatt til andre store europeiske språk som tysk, fransk eller spansk. Den norske utgaven, som kom i mars, er ut fra opplysninger hos det engelske forlaget og nettbokhandlere den første oversettelsen. Siden er boken også utgitt på finsk.

Undertittelen sier det meste om bokens innhold: Mord, kaos og Russlands manipulering av Vesten. Harding starter med attentatet mot den tidligere GRU-offiseren og dobbeltagenten Sergej Skripal i 2018 i Salisbury, og følger opp med hacking og trollfabrikker, doping i idretten, brexit, Libya og Ukraina. Bokens gjennomgripende tema er likevel forholdet mellom Trump og Putin og Russlands påvirkning av 2016-valget. En nyskrevet epilog i den norske utgaven løfter aktualiteten med omtaler av datainnbruddet på Stortinget i august 2020, giftangrepet mot Aleksej Navaljny samme måned, og stormingen av Kongressen i USA før presidentskiftet i januar i år.

Hardings metode

Anstrøket av thrillerens virkemidler er nevnt, men som sakprosa er Skyggestaten en krysning av essay og reportasje med elementer av dagbok. Harding forteller om egne erfaringer med russernes metoder fra da han var korrespondent i Moskva fra 2007 til 2011. Sikkerhetstjenesten FSB brøt seg «rett som det var» inn i leiligheten der han bodde med kona og to barn. «En gang la Putins bøller igjen en selvhjelpsbok om sex og forhold ved siden av ektesengen, med et bokmerke ved en side om orgasmer». Han beskriver opplevelsen som «hardhendt og fornøyelig på en dyster måte».

Boken er på sitt beste når Harding bruker det formidable kontaktnettet sitt til å komme tett på en del av de sentrale aktørene og informerte kilder. Et sted siterer han Viktor Suvorov fra den militære etterretningstjenesten GRU: «Spiondyret holder seg i dypet. Det trives bedre i grumsete vann og mørke enn i søkelyset». Harding gir oss følelsen av å være på innsiden og se hemmelighetene som «grumset» skjuler. Han imponerer dessuten med detaljerte beskrivelser av de mange lokalitetene, personenes fremtoning, værforhold og hendelsesforløp. Det gir tilstedeværelse og driv i teksten.

Kildebruk og avklaring av fakta er en ekstra krevende øvelse når man skriver om mer eller mindre hemmelige og ulovlige aktiviteter. Boken har verken kildeliste eller noter, men Harding viser til en del rapporter og offentlige undersøkelser i teksten. Det er et eget kapittel kalt «Om kilder», der han peker på spesialetterforsker Robert Muellers granskningsrapport som en sentral kilde, men den konkluderte som kjent med at det ikke var beviser for et uttalt samarbeid mellom Trump-kampanjen og Russland.

For å underbygge sine påstander om at det var et samarbeid, bruker Harding kilder han selv har kontakt med i Moskva, eksilrussere i London samt ulike eksperter i USA. Han bruker også lekkede dokumenter, deriblant Panama-papirene, og får opplysninger fra gravenettstedet Bellingcat. Harding lener seg dessuten tungt på privatetterforsker Christopher Steeles omstridte rapport som anfører at russerne har hatt kompromitterende materiale for å kunne presse Trump.

Keiseren av Amerika

Boken viser godt at Putin ønsket å undergrave Hillary Clinton og skape konflikter i det amerikanske samfunnet. Dette er heller ikke kontroversielt. Spørsmålet er hvor sterk påvirkningen var, og om den gjorde noen forskjell for valgresultatet. Harding mener at den var avgjørende: «Det var mye som talte for at russernes innblanding hadde blitt tungen på vektskålen».

Ifølge Harding la Mueller-rapporten bevisterskelen for høyt, og han mener spesialetterforskeren ikke undersøkte godt nok de økonomiske interessene mellom folk rundt Trump og de russere som er del av Putins krets. Harding følger pengene, og viser enkelte forbindelser særlig rundt planene for et Trump Tower i Moskva, men også salg av eiendom til russere i USA. Boken beskriver også russiske nettroll i sosiale medier og hacking av Det demokratiske partiet.

Dette er interessante momenter, men det mangler dokumentasjon og sannsynligjøring av årsakssammenhenger. Harding står stødigere når han trekker denne parallellen mellom Putin og Trump:

I Moskva hadde en gruppe KGB-offiserer under ledelse av Putin tatt kontroll over statsapparatet. I tjue år hadde de brukt det til å berike seg selv. (…) Trumps USA lot til å gå stadig lenger i samme korrupte retning.

Brexit-konspirasjonen

Harding mener Putin også manipulerte frem flertallet for å forlate EU i den britiske folkeavstemningen i 2016. Sannsynligvis har han rett i at Putin ønsket brexit, siden utmeldelsen ville svekke EU. Imidlertid sliter Harding med å etablere en faktisk påvirkning og årsakssammenheng. Koblingen til Russland gjøres via aktivitet i sosiale medier og forretningsmannen Arron Banks, som ga flere millioner pund til kampanjegruppen Leave.EU. Harding spekulerer i hvor pengene kom fra. Banks fikk tilbud om å investere i gullgruvedrift i Sibir, formidlet av Russlands ambassadør. Politimyndigheten NCA gjorde en gransking av dette, og i september 2019 frikjente de Banks.

Dette omtaler også Harding, men det han ikke nevner er konklusjonene fra det britiske datatilsynet ICO som gransket saken i tre år, offentliggjort i et brev til Underhuset 2. oktober 2020. ICO hadde ikke funnet bevis på russisk innblanding, utover den dataaktiviteten som allerede var kjent og rapportert til NCA. Dette burde Harding tatt med i sin nye epilog, der han bruker en del plass på brexit. Uten fast fisk blir bokens nokså bastante konklusjon om undergraving av brexit-avstemningen hengende som en konspiratorisk teori.

Harding er en dyktig skribent, og også den norske oversettelsen av John Grande har et direkte og lettlest språk. Enkelte ganger henger engelske uttrykk og skrivemåter igjen i oversettelsen. «Universets stoff» kunne vært oversatt smidigere i denne setningen: «Trumps angrep på Steele hadde blitt en del av universets stoff». Dette er likevel bare unntaksvise skjønnhetsfeil.