Hvor fritt er det mulig å tenke?

Et sted i sin bok Ideer for å utsette verdens undergang fra 2019, utgitt på norsk på Camino Forlag i år, skriver den brasilianske filosofen Ailton Krenak at det er lenge siden noen tenkte så fritt som vi innbiller oss at vitenskapen gjør. Lakonisk legger han til: «Det finnes ikke lenger vitenskapsfolk av det slaget.» Slik Krenak ser det, har vitenskapen blitt en ren lakei for markedet. Selve begrepet vitenskap blir her brukt i nokså snever forstand, kunne man tenke. Men Krenaks kritikk er åpenbart ment å ramme intellektuell virksomhet mer generelt: Gitt den herskende vestlige mentaliteten, er det knapt nok noen i dag som tenker fritt. Likevel mener Krenak at effektiv motstand mot den rådende tenkningen og dens konsekvenser er mulig. Det mener også den australskfødte filosofen og statsviteren Roman Krznaric i sin bok Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden (Res Publica, 2021), opprinnelig fra 2020. Men er sistnevnte kanskje selv en av de vitenskapsfolkene Krenak kritiserer, som ikke tenker fritt nok og derfor ender opp med å smøre det kapitalistiske maskineriet? La oss se.

Mellom Kahneman og Diamond?

Et første øyekast på omslaget til Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden kan få en til å tro at det er snakk om en slags selvhjelpsbok. Den norske tittelen i seg selv kunne vel godt ha vært brukt på en veiledning i fondssparing. Bokas seks selverklærte «visjonære og praktiske måter å dyrke fram langsiktig tenkning på» kan i kortform også likne selvhjelpsbokas tomme ord: Ydmykhet for dyptid, tanken på hva vi etterlater, intergenerasjonell rettferdighet, katedraltenkning, holistisk forutsigelse og overordnet mål. Boka kan videre gi assosiasjoner til Thomas Hylland Eriksens bestselgende Øyeblikkets tyranni (2001), der forfatteren tok til orde for at vi alle burde «ta langsomheten tilbake». Den norske sosialantropologen er også sitert på forsiden av Krznarics bok, der den karakteriseres som «storartet, viktig og velskrevet». Etter endt lesning framstår Hvordan tenke langsiktig som mindre individualistisk orientert og mer systemkritisk enn Eriksens bok. Når Joanna Rzadkowska i sin anmeldelse av Hvordan tenke langsiktig i Morgenbladet kaller den en «behagelig selvhjelpsbok», finner jeg det urimelig. Krznaric er langt mer politisk enn som så.

«Politisk»? Er ikke Hvordan tenke langsiktig en mulig oppfølger til Daniel Kahnemans mye omtalte Tenke, fort og langsomt (2011)? Nei, nettopp ikke. Rett nok siterer Krznaric en del forskning som kan minne om den Kahneman henviser til når han illustrerer forskjellen på «marsmallow-hjernen» og «eikenøtt-hjernen» – på den ene siden en form for tenkning som styres av begjæret etter umiddelbar behovstilfredsstillelse, på den andre siden den langsiktige tenkningen Krznaric tar til orde for. Slik sett likner de to bøkene. Men som helhet er de vesensforskjellige. Man kan utvilsomt ta politiske konsekvenser også av innsiktene i Tenke, fort og langsomt, men Kahneman formulerer i liten grad disse konsekvensene selv. Det gjør derimot Krznaric: Forskningen han støtter seg på, spiller alt i alt en underordnet rolle. Hovedpoenget med Hvordan tenke langsiktig er å påvirke politikken som blir ført.

På samme tid, eller nettopp derfor, argumenter Krznaric for en mentalitetsendring, for en annen tidsfilosofi. Her har boka hans en del interessante tangeringspunkter med en bok av en annen bejublet intellektuell, nemlig Jared Diamonds Verden fram til i går: Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn fra 2012. Også i Hvordan tenke langsiktig blir det flere steder henvist til annerledes former for tenkning og tidsoppfatninger som vi kan finne i tradisjonelle kulturer, for eksempel maorienes «flytende tidsoppfatning», oglala-sioux-oppfatningen av universet som syklisk, masaienes idé om en livsplan som ser 100 år fram i tid, eller apachenes ordspråk om av vi ikke arver jorda fra våre forfedre, men låner den fra våre barn. Dette er det interessant å lese om. Men er ikke Krznaric i overkant ukritisk til ideen om urbefolkningenes iboende klokskap? Et sted gjør han en innrømmelse, men den virker mest som det retorikken kaller en prokatalepse, altså et utsagn som er ment å komme mulige innvendinger i forkjøpet: «Selvsagt er også urfolk utsatt for kortsiktighetens fristelser, men dette er unntaket og ikke hovedregelen.»

Den «egentlige» naturen

Ideer for å utsette verdens undergang av Ailton Krenak er, i enda større grad enn Krznariks bok, orientert mot betydningen av urbefolkningers levevis og tankesett. Krenaks kongstanke er at det på den ene siden finnes en menneskehet, som han omtaler som en «eliteklubb som ikke lenger tar opp nye medlemmer», og som han føler seg ekskludert fra, og på den andre siden en undermenneskehet, som består av «små folkegrupper forglemt ved jorda utkanter».

Å lese Ideer for å utsette verdens undergang gjør så avgjort inntrykk. Der Krznarik er som en litt over middels inspirerende foredragsholder, er Krenak mer som en livsklok lærer. Men tidvis tipper han over i det overdrevent sentimentale, som når han «må innrømme» at hans «synes synd på innbyggerne i storbyene». Bedre er han på sitt mest politiske, for eksempel i omtalen av «bærekraftsmyten» som selskaper og konserner har «funnet opp for å forsvare sitt angrep på våre ideer om hva naturen egentlig er». Riktignok reagerer jeg på ordet «egentlig» her: Er det nå så sikkert at naturen har en egentlig væreform, uavhengig av hvordan vi tenker? Et slikt spørsmål kan kanskje framstå sofistisk, men det peker på noe problematisk. Både Krenak og Krznaric må mene at alle ideer, all mentalitet, er utviklet historisk. Det er slik de moderne illusjonene har kunnet fortrenge tradisjonell tenkning. Men har ikke også den tradisjonelle tenkningen en historie? Hvor langt tilbake skal man gå i tid for å finne de rette ideene om «hva naturen egentlig er»? Her vil jeg påstå at bøkene gir utilfredsstillende svar, hvis de i det hele tatt gir noe svar. Det kan man saktens tilgi dem. De to forfatterne opplever begge at kloden er i en dyp krise, og de er mindre opptatt av filosofiske spissfindigheter enn av å redde jordas framtid.

Kolonisering av framtida

En av de grunnleggende tankene i Hvordan tenke langsiktig er at «vi har kolonisert fremtiden», i betydningen at vi i dag behandler framtiden som det gamle britiske imperiet behandlet sine kolonier. Framtidens mennesker blir behandlet slik som urbefolkninger ble i kolonitiden: Ettersom urbefolkningene ikke hadde «gjort krav på» territoriene der de holdt til, ble disse territoriene regnet som terra nullius, ingenmannsland. Holdningen i samfunnet i dag er at framtiden er tempus nullius, skriver Krznaric – den er «ingens tid» og lar seg derfor plyndre og bruke som avfallsplass av nåtidens mennesker. Nå kunne man innvende at ufødte mennesker ikke i noen forstand ville kunne evne å gjøre krav på noe som helst, men Krznaric tenker ikke slik. I stedet skriver han:

I løpet av det tiåret jeg som statsviter har forsket på demokratiske styreformer, falt det meg simpelthen ikke inn at fremtidige generasjoner fratas rettigheter på samme måte som slaver og kvinner ble det tidligere. Men det er realiteten.

Her skal det sies at det like etter denne passasjen blir henvist ikke til de ufødte, men til de ennå ikke stemmeberettigede. Da gir det hele mer mening. Greta Thunberg framheves som en forbilledlig «tidsopprører», en som «har potensial til å forandre hvordan moderne demokratier ser ut». Det er verdt å merke seg ordlyden i den siste formuleringen: For Krznaric kommer med flere spesifikke forslag til hvordan det liberale demokratiet kan endres. Det dreier seg blant annet om å etablere borgerforsamlinger der borgere på over 12 år blir tilfeldig utvalg til å delta, der alle deltakerne får lik medbestemmelsesrett, og der forsamlingene får fullmakter «på linje med valgte forsamlinger eller bystyrer». Krznaric skriver:

Demokratier har hatt mange former og blitt kraftig endret mange ganger i løpet av de siste 2500 årene. Representativt demokrati, som oppsto på 1700-tallet, er nå så gjennomsyret av kortsiktighet at det muligens har gått ut på dato og i liten grad er i stand til å håndtere de langsiktige utfordringene vi står overfor. Dette kan være tiden for å utnytte den politiske kraften bak borgerforsamlinger og injisere en ny dose deltakende demokrati.

Videre tas det til orde for en «radikal overdragelse av makt fra nasjonalstatene», for å opprette selvstyrende bystater og generelt mer desentraliserte myndigheter. Krznaric skriver at et sterkt føderalisert land som Sveits «skårer spesielt høyt» innenfor langsiktig offentlig politikk. Han framhever også som positivt at Sverige i 2015 etablerte et råd for strategi- og framtidsspørsmål og at De forente arabiske emirater senere dannet et «eget departement for regjeringsspørsmål og fremtiden». Man kan ta seg i å lure på om Krznaric helt har tenkt gjennom hvem han går til sengs med her. Og hvor realistiske er tankene hans om systemendring? Vil ikke formelle endringer lett bli skuebrød uten praktiske konsekvenser?

Disse spørsmålene peker på et hovedproblem med Hvordan tenke langsiktig, nemlig bokas nærmest totale idealisme. Og da mener jeg ikke dens tro på at ting kan endres. Den trengs. Nei, jeg mener idealisme i en mer filosofisk forstand, det som på 1970-tallet gjerne ble kalt hegelianisme: Forestillingen om at det er ideer som driver verden framover. Krznaric legger ikke skjul på at han har et slikt historiesyn:

Jeg er enig med H.G. Wells – kanskje den mest innflytelsesrike av alle fremtidstenkere – i at «menneskehetens historie er, i bunn og grunn, en historie om ideer». Det er de dominerende ideene i en kultur som avgjør hvilken retning et samfunn tar, som avgjør hva som er tenkelig og utenkelig, hva som er mulig og umulig.

Jeg skal ikke avvise at det er noe i dette. Spørsmålet mitt blir snarere i hvilken grad Krznaric med sin bok og sitt generelle virke er i stand til å bidra noe særlig til å avgjøre «hva som er tenkelig og utenkelig». Han tar til orde for annerledes tenkning, men hvor annerledes er han selv i stand til å tenke?

Annerledes eller engelskspråklig tenkning?

En konkret grunn til at jeg begynte å spørre meg hvor annerledes en intellektuell som Krznaric selv tenker, er faktisk den norske oversettelsen av Hvordan tenke langsiktig. Ikke at oversettelsen til Rune R. Moen er spesielt svak. Men når det i den norske utgaven står, med henvisning til Krznarics «fire moralske motiver for intergenerasjonell rettferdighet», om «den moralske kraften i Pilen, Vekten, Bind for øynene og Stafettpinnen», så framstår dette både som lite elegant rent språklig og som en synliggjøring av i hvilken grad boka er skrevet på engelsk, og slik sett prisgitt engelske idiomer. Enkelte steder kapitulerer den norske oversetteren i møte med de engelske utrykkene: I omtalen av «rewilding-bevegelsen» kan vi for eksempel lese om «‘shifting baseline’-syndromet». Nå skal jeg ikke gjøre Krznaric ansvarlig for hvordan han blir oversatt til norsk. Men oversettervalgene synliggjør ikke bare hvor bundet boka er til ett språk, men også hvor vanskelig det er å finne ekvivalenter for dens terminologi på andre språk enn originalens. Og skal man tenke «utenfor boksen», som det har blitt hetende, så er man vel nødt til å tenke utenfor det engelske språkets grenser også?

Annerledes tenkning og det moderne mennesket

Tidlig i Ideer for å utsette verdens undergang skriver Krenak følgende:

Det som nå skjer med oss er forferdelig, men samtidig må samfunnene våre snart innse at jorda ikke behøver oss mennesker for å leve. Vi må avbryte det antroposentriske tankesettet, for uten oss mennesker er livet på jorda uendelig, naturmangfoldet avhenger ikke av oss. Egentlig er det omvendt.

Hvor realistiske er disse ambisjonene om å «avbryte det antroposentriske tankesettet»? Er noe slikt overhodet mulig?

Slik Krenak ser det, har «ideen om menneskeheten» blitt konstruert i løpet av de siste to–tre tusen årene. Denne ideen tilsier at det finnes én menneskehet. Mot dette markerer han at det fortsatt, bare i Brasil, finnes om lag 250 forskjellige etnisiteter som snakker omtrent 150 språk og dialekter, og «som ønsker å opprettholde det som gjør dem unike». Disse gruppene står i motsetning til den ene menneskeheten særlig fordi de ikke definerer seg selv i motsetning til «Jorda», skriver Krenak:

I lange tider var vi altså innsmurte av forestillingen om oss selv som en menneskehet. I mellomtiden fjernet vi oss fra organismen vi er en del av, Jorda, og begynte å betrakte Jorda som én ting, og oss selv som en annen: Jorda og menneskeheten.

Denne framstillingen kan bringe tanken til noe Krznaric skriver i Hvordan tenke langsiktig om miljøhistorikeren Lynn White. På 1960-tallet påsto White at kristendommen, ved å utrydde hedensk animisme (der alle trær, elver og dyr hadde en vokterånd), gjorde det mulig «å utbytte naturen helt uten å ta hensyn til følelsene til ting i naturen», noe som gjorde kristendommen til «den mest antroposentriske religionen verden har sett». En slik analyse står nær Krenaks. Sistnevnte framhever med særdeles positivt fortegn at enkelte folk i Andes donerer mat og skjenker gaver til fjellene, at folkegrupper i Amazonas «lever med skogens åndelighet, sammen med den og i den», og at andre urbefolkningsgrupper ser elver som hellige. Med en problematisk og i hvert fall paradoksal bruk av verbet «avhumanisere» heter det:

Når vi avhumaniserer elven og fjellene, når vi ribber dem for sanser fordi vi tenker at det bare er mennesker som kan ha den slags egenskaper, er det å gi slipp på disse stedene og tillate at de blir til avfall etter industriell aktivitet og ressursutvinning.

Å «avhumanisere» elver og fjell må i mine ører bety at disse en gang var mennesker. Her er det muligens grunn til å peke på den norske oversettelsen til Susanne Normann – den portugisiske originalen benytter det mer tvetydige verbet despersonalizare. Vel, poenget er uansett klart nok: Elver og fjell ble tidligere tillagt menneskeliknende egenskaper, slik som sanser. Så, kan man spørre: Er disse egenskapene tapt for alltid?

Altså: Uavhengig av hvor ønskelig det er, hvor «tradisjonelt» er det mulig å tenke for moderne mennesker? I hvor stor grad har moderniteten gjort en tilbakevending til en grunnleggende annerledes verdensanskuelse umulig?

Krenak, som selv har etnisk tilhørighet til krenakfolket i Brasil og fungerer som en leder i urfolksbevegelsen, foretar gjennom hele boka en problematisk grenseoppgang mellom det tradisjonelle og det moderne. Det viser seg for eksempel i hans bruk av pronomenet «vi»: Flere steder henviser «vi» til krenakfolket, andre steder er «vi» alle mennesker. Det finnes et «vi» som er i ferd med å ødelegge planeten, og altså også et «vi» som må «avbryte det antroposentriske tankesettet». For all del, pronomener er høyst deiktiske, altså fullstendig kontekstavhengige. Men hvem er dette «vi» som tenker for antroposentrisk? Er det alle? Er det alle minus urbefolkninger? Eller er det alle minus urbefolkninger pluss Ailton Krenak selv? Det er noe med selve utsagnsposisjonene her som er problematisk.

Det samme kan sies om utsagnsposisjonen til Krznaric: Han på sin side opererer med en idé om moderne mennesker som gjør altfor mye slik og tenker altfor mye sånn. Men er det nå så sikkert at alle er like preget av «klokketid» og «digitale distraksjoner» som Krznaric etter alt å dømme selv er, eller var? De som kunne tenke seg å plukke opp en bok som Hvordan tenke langsiktig, er i behov av mer nyanserte framstillinger. Å tenke at alle i Vesten har like stort ansvar for den kortsiktige tenkningen, er i beste fall en forenkling. Det er fristende å svare på oppfordringen til oss alle om at vi bør tenke annerledes med en oppfordring til begge disse forfatterne om å ikke tenke så kategorisk.