Hva er sant om løgn og selvbedrag?

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver ofte om temaer med eksistensiell betydning. I den siste boka er det løgnen som er tema, og han behandler det i et forståelig språk som åpner opp filosofiske problemer for vanlige lesere. «Å lyve er å si noe man ikke mener er sant i en kontekst hvor andre med rimelighet kan forvente at man snakker sant», skriver Svendsen. Du må altså være klar over at det du sier er usant, for å fortjene betegnelsen løgner. Dessuten er konteksten avgjørende. Hvis man for eksempel sier det på en teaterscene eller i en roman, vil vi ikke kalle det løgn. Det motsatte av løgn er ikke sannhet, men sannferdighet, det vil si at man sier det man mener er sant på en oppriktig og nøyaktig måte. Eller man kan la magefølelsen avgjøre og bare si det man føler er sant – da er man «sannaktig».

Det er neppe tilfeldig at Svendsen bruker mye plass på Donald Trump i denne boka. Han mener det er «godt dokumentert» at Trump «fremsetter usanne påstander i et omfang verden sjelden har sett maken til». Men lyver han? Ikke nødvendigvis, sier Svendsen, for det er ikke sikkert han er klar over at han sier noe usant. Og det finnes dessuten en tredje mulighet, nemlig at han prater bullshit, det vil si at han ikke bryr seg om hvorvidt det han sier er sant eller usant, men bare er opptatt av hvilken virkning han oppnår med det han sier.

Pliktetikk

Svendsen står i den moralfilosofiske tradisjonen som kalles pliktetikk, basert på filosofien til Immanuel Kant (1724–1804). Pliktetikken viderefører det strenge kristne forbudet mot løgn, men med en ikke-religiøs begrunnelse: Det er alltid galt å lyve; ikke fordi Gud har sagt det, men fordi vi gjennom å lyve bryter den stilltiende kontrakten mellom mennesker som dreier seg om at «vi behandler hverandre som frie og likeverdige». Det er respekten for mennesket som et fritt vesen som ligger til grunn for Kants forbud mot å lyve.

Dette er jo vakkert tenkt, men er det egentlig noen grunn til å behandle for eksempel en morder som en fri og likeverdig person? Kant bruker selv dette eksemplet og mener at det også i denne situasjonen er galt å lyve. Du kan bare ta ansvar for dine egne handlinger, og hva drapsmannen gjør med den informasjonen du gir ham, er hans sak. Svendsen diskuterer med stor innsikt denne og andre innvendinger mot Kants pliktetikk, men her må jeg innrømme at jeg faller av lasset. Det hele blir litt for spissfindig for min smak, men så tror jeg da heller ikke at moralfilosofi alltid bidrar til å gjøre verden til et bedre sted; iblant kan den også tilsløre viktige samfunnsproblemer ved å gi inntrykk av at de først og fremst angår den enkeltes samvittighet.

Kanskje det er derfor jeg har sans for den løsningen de katolske jesuittene kom med på 1600-tallet, og som Svendsen omtaler med et litt overbærende smil. Jesuittene mente at det ikke var løgn hvis jeg etter å ha sagt noe usant, tilføyer det som er sant, med en så lav stemme at ingen hører det. Blant mange dårlig forslag er kanskje dette tross alt et av de bedre, særlig fordi det på humoristisk vis kortslutter den individualetiske diskusjonen, som jo kan framstå som veldig dramatisk i den enkeltes liv, men som kanskje ikke har så mye å fortelle oss om hvordan vi skal løse de presserende samfunnsproblemene vi står overfor i dag.

Selvbedrag og vennskap

Svendsen bruker et eget kapittel til å behandle selvbedraget, det vil si det fenomenet at vi lyver for oss selv. Problemet her er ikke oppriktigheten (vi tror virkelig på selvbedraget), men den manglende nøyaktigheten. Jeg tror for eksempel fullt og fast at kjæresten min aldri kommer til å bedra meg, men glemmer å sjekke de handlingene hans eller hennes som kan tyde på noe annet. Det kan ende riktig så dårlig.

Et eget kapittel er viet løgn og vennskap, og Svendsen konkluderer med at løgneren vil ende opp som et ensomt menneske, både fordi ingen liker å omgås løgnere, og ikke minst fordi «han må holde sitt indre skjult for dem» og dermed avskjærer seg fra andre mennesker. Her får vi bare håpe han har rett, men det er grunn til å tvile. Hvem har vel ikke møtt den sjarmerende løgneren?

Politikk

Bokas lengste kapittel dreier seg om løgn og politikk, mer presist spørsmålet om hvorvidt og i så fall når det er akseptabelt å lyve i politikken. Noen mener at løgnen ikke har noen plass i politikken, og det er Kant som er den fremste talsmannen for dette synet. Kant mener som nevnt at løgn alltid er galt. Andre mener at løgn er tillatt i politikken hvis det er til beste for staten. Platon er en representant for dette synet. Statslederen kan ifølge ham ta i bruk «edle løgner» for å skape et godt samfunn.

Machiavelli har et lignende syn, basert på antagelsen om at alle mennesker dypest sett er onde. Hvis en statsleder skal ha noen som helst sjanse til å skape et godt samfunn, må han bruke løgnen og andre onde midler for å skape det, ellers vil han raskt bukke under for den generelle ondskapen som hersker blant menneskene. Sosiologen Max Weber står for en mellomposisjon, hvor han er enig med Platon og Machiavelli i at politikere noen ganger må lyve, samtidig som han er enig med Kant i at løgn strengt tatt er galt. Webers politiker blir dermed ifølge Svendsen «en litt tragisk skikkelse», et maktmenneske som stadig er plaget av dårlig samvittighet.

Ifølge Hannah Arendt var løgnen blitt total i de totalitære regimene i det 20. århundret, det vil si at forskjellen på løgn og sannhet forsvant. Virkelighet og sannhet ble der noe man skulle skape, ikke noe som bare foreligger. Spørsmålet ble dermed ikke om noe var sant eller ikke, men om det tjente til å bygge det nye samfunnet.

Svendsen plasserer Donald Trump i dette totalitære landskapet. Særlig Trumps åpenbare løgner, for eksempel om hvor mange som deltok i innsettelsesseremonien for presidenten i januar 2017, viser nettopp den forakten for virkeligheten som kjennetegner det totalitære. Trumps underkjenning av det nylig avholdte presidentvalget er et annet og ferskt eksempel. Det er svært lite, om noe, som tyder på at valget var manipulert, men likevel fastholder Trump påstanden om valgfusk. At han har gått til totalangrep på mesteparten av de amerikanske mediene, passer godt inn i dette bildet.

Den «største gåten» oppe i alt dette er ifølge Svendsen «hvordan det er mulig å opptre slik Trump gjør, og likevel få så stor oppslutning som han har hatt». Svendsen finner egentlig ingen løsning på denne gåten, annet enn at USA har blitt et «polarisert univers» hvor det går en «mur» tvers gjennom den amerikanske befolkningen. Når nesten halvparten av alle amerikanere støtter Trump, er det ifølge Svendsen ikke fordi de støtter hans totalitære bruk av løgner, for de bryr seg fremdeles om sannhet og usannhet; grunnen er derimot at de lider av «en form for selvbedrag», det vil si at de velger å tro på ham fordi de ønsker å tro på ham.

Denne forklaringen virker lite troverdig. Generelt tror jeg ikke det forklarer særlig mye å tillegge dem du er uenig med, dårlige egenskaper, som for eksempel selvbedrag. Da kan det heller lønne seg å ta en titt på seg selv. At nesten halvparten av amerikanerne skulle lide av selvbedrag, framstår som et godt eksempel på den liberale arrogansen som bidro til at Trump vant valget i 2016 (mange husker sikkert at Hillary Clinton mente at halvparten av Trumps tilhengere hørte hjemme i de elendiges bøtte – the basket of deplorables. Og Svendsen, som jobber for den liberale tenketanken Civita, virker ikke helt fremmed for denne tankegangen.

Men hva om vi snur på det hele? Kan det, satt på spissen, tenkes at det er den liberale halvparten av USAs befolkning (de som stemmer demokratisk) som lider av selvbedrag, ved at den fastholder ideen om at det liberale, individbaserte demokratiet er best egnet til å skape velstand for alle? Denne ideen har i hvert fall mistet mye av sin troverdighet når svært mange amerikanere opplever økonomisk og sosial nedgang uten at det finnes noe offentlig sikkerhetsnett i form av en fungerende velferdsstat som kan fange dem opp. Det de derimot får høre, er at det utelukkende er deres eget ansvar om de klarer seg eller ikke. Sett fra perspektivet til de som har vært så uheldige å havne i de elendiges bøtte, vil nok den liberale ideologien ofte framstå som løgnaktig, noe som blir ekstra dramatisk sett i lys av at denne ideologien inntil nylig har hatt et ubestridt hegemoni. Denne situasjonen kan fått folk til ikke lenger å bry seg om skillet mellom sannhet og løgn, noe som igjen kan ha åpnet for Trumps «post-sannhet». I et slikt perspektiv blir i hvert fall Trumps oppslutning mindre gåtefull.

Angst og beven

Svendsen kommer i bokas avslutningskapittel inn på de menneskelige utfordringene ved å måtte leve med løgnen, som vi jo alle må. Her framstår Svendsen som en klok, balansert og fornuftig mann i fotsporene til opplysningstenkeren Kant. Svendsen deler raust ut fortrøstningsfulle råd til alle, og kanskje særlig til de som måtte lide av eksistensiell angst og beven i disse urolige tider:

Du behøver ingen avansert sannhetsteori for å oppfylle de to sannhetsdydene: oppriktighet og nøyaktighet. Det er tilstrekkelig at man sier hvordan man mener at noe er, og at man gjør en rimelig innsats for å forsikre seg om at det virkelig er slik man tror. Det burde være overkommelig for oss alle, men i praksis kommer vi alle til kort fra tid til annen.

Det er så sant som det er sagt.