«Hele landet er bygd på roing»*

Tidsskriftet Kysten er «Norges eneste fagtidsskrift for kystkultur og maritim historie», står det på internettsiden til Forbundet Kysten. Tidsskriftet kommer ut fem ganger i året og er et medlemsblad. Men fag meg her og fag meg der, det er nå ganske hjemmekoselig innimellom også, dette tidsskriftet. Det er fag tilsatt hygge, kan vi vel si om mange av artiklene, fag kombinert med litt personlig historie, fag tilsatt litt dramatikk og lun humor. Artiklene er dessuten ofte skrevet i en muntlig stil, som om forfatteren holder et foredrag, eller til og med henvender seg til noen helt konkrete. Og hele veien er det en mengde friske bilder, ofte fulle av sosialt liv. Er det denne kombinasjonen av fag og hygge som gjør at Kysten har så mange trofaste lesere?

Ifølge en leserkretsundersøkelse for tidsskriftet, som vi kan lese om i 4/2021, står det at blant de som mottar bladet, leses alle utgavene, og de fleste leser mesteparten av det som står der. Nå har sikkert en del av bladets lesere ganske god tid til dette, siden over halvparten av medlemmene i Forbundet Kysten er pensjonister. I samme undersøkelse kan vi også lese at flesteparten av medlemmene eier en eller flere båter, der over halvparten av disse er åpne, og ganske mange av båtene er mer enn 75 år gamle. Båter med historie, med andre ord, som må stelles og vedlikeholdes og som inngår i en større fortelling, den som kalles den norske kulturarven.

Kystkulturens forkjemper

«Norge kryr av levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap», kan Norsk kulturråd fortelle når man søker opp ordet kulturarv.¹ Men til tross for at Norge er en kystnasjon, er ikke kystkulturen blitt like godt behandlet som andre nasjonale uttrykk. Rolf Utgård skriver i nummer 3/2021 om sjøbodene på Hvaler og hvor viktige de har vært, men at de nå bare får lov til å forfalle – «Det er som å se en stavkirke råtne der den står». Han sammenligner med bondekulturen og stabburene, sier at «kystkulturen har ikke på noen måte hatt samme oppmerksomhet i museumsverdenen».

I de første numrene jeg leser (jeg leser fra 3/2021 til 2/2022), handler det mye om små, åpne båter, men også om naust. En trebåt trenger et naust, og i gamle dager, før nylontauenes tid, trengte også garn og redskap et naust, for å tørke. I dag trenger vi bare hytter, og sjønære bygninger går derfor til høystbydende, slik en kort kommentar i slutten av en artikkel om den såkalt mangesysleren Arnulf Andersen viser (også i nummer 3/2021). Andersen ble 97 år, han levde et enkelt og tidvis hardt liv med fiske og landbruk, som tredje generasjon, på et lite småbruk midt i Lillesand-skjærgården. Vi blir med inn i livet på denne plassen, og det er en fortelling som knapt har et adjektiv, men det er stemningsfullt likevel. Det er fordi vi blir invitert inn i så mange detaljer – et trekk, skal det vise seg, ved mange av artiklene. Før småbruket overtas i dyre dommer (prisantydning var 25 millioner) kan det være «på sin plass å stoppe opp og lytte litt til hva dette stedet og menneskene som har levd sine liv her har å fortelle», skriver forfatteren, Jo van der Eynden. Kysten forteller mange historier. Om folk, båter og bygninger, om båtbyggerier og redskaper. Ikke minst retter bladet oppmerksomheten mot den immaterielle kulturarven som vår lange kyst har bidratt til å skape.

Klinkbåtvariasjoner

Frem til og med 1/2022 er det mange artikler som handler om å «redde en viktig kulturarv». Kulturarv løftes gjerne frem som noe som bidrar til verdiskaping, som har et potensial for å løse samfunnsutfordringer, den kan være nyttig, men først og fremst har den jo en verdi i seg selv. Det er dette siste som blir formidlet i Kysten. I mange av de numrene jeg har lest, dreier det seg særlig om klinkbåter og byggingen av slike. En klinkbåt kjennetegnes ved en byggeteknikk «hvor underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene».² Det er mange båttyper som hører innunder her (deriblant vikingskipene). Etter å ha lest Kysten vet jeg nå at hvert kystområde (og også en del elver) har trengt hver sin særegne type båt, for fremkommelighetens og funksjonalitetens skyld. Det er derfor det er mulig å presentere så mange artikler mer eller mindre over samme lesten, om jekter, åfjordbåten, nordlandsbåten, tresfjordbåten etc. Vi får reportasjer også, som inkluderer litt fakta, en del referat, noe intervju og av og til tilløp til poesi. Når vi kommer til oppskriftsdelen, der hvor den interesserte kan følge en byggeprosess, blir det nok litt vel internt for en utenforstående leser. Men det gjøres grundig, kan jeg se. Det henvises til gamle kilder, i kombinasjon med nåtidig kunnskap.

Forbundet Kysten består av mange forskjellige kystlag (121 i antall), og de presenteres ett for ett. Men vi kommer inn på aktivitetene deres også i andre sammenhenger, som gjennom referat fra seminarer. Det er klinkbyggingsseminarer og råseilseminarer. Detaljene vi blir innviet i her, er for de allerede kyndige, eller for de som snakker språket. For de som ikke driver med seiling og båt, kan nok noe av det gjenfortalte virke temmelig fremmed, sånn som i dette utdraget fra en tekst om jekteseiling: «Jo bedre rotasjon vi fikk på råa, jo mer markant dupp ble det på lo rånokk, og jo lettere var det å få ned halsen.»

Lokal og tilpasset naturkontakt

Slik kan altså immateriell kulturarv formuleres, en kulturarv som er levende, og som holdes i live gjennom aktivitet. De tradisjonsbåtinteresserte drar på seminar for å videreutvikle sin forståelse og få praktisk erfaring. På forhånd stiller de med retningsgivende spørsmål («Hvor fort stopper vi når vi braser bakk?»), og så diskuterer de etterpå. Det ligner på forskning.

Mens jeg leser disse tekstene, kommer jeg på et utsagn fra en venn fra mange år tilbake, han hadde jobbet som skipper i lang tid, og ville ikke kalle båten for et transportmiddel, men som han sa, «båten er en refleksjon over havet». Jeg fant det en smule svulstig, men når jeg nå leser disse bladene, skjønner jeg det bedre. Selv om det ikke er en refleksjon over havet leseren tilbys, handler det mye om samspillet mellom menneske og natur. I nummer 2/2022 er det for eksempel en artikkel som tar for seg brislingfiske; vi lærer om denne fiskens bevegelser, og derfor hva slags båt og utstyr en brislingfisker trenger. Poenget er at vi hele tiden er i kontakt med naturen, men alltid på en lokal og tilpasset måte, noe som gjør at arven knyttet til små og åpne båter, også handler om kulturhistorie og spesifikk naturkunnskap. På Tradisjonsbåtkonferansen i 2021, referert i 5/2021, sier de det kort og greit: «Her blir det snakk om å utforske verden gjennom å bygge båt.»

Jubel og ny giv

I nummer 1/2022 markeres det et skifte. Nå slippes endelig jubelen løs. «Hurra!» er overskriften på lederen. Man har oppnådd det man i lang tid har arbeidet for, nemlig at UNESCO anerkjenner «nordisk klinkbåtbygging og bruken av båtene som en del av verdens levende kulturarv». Store deler av dette nummeret er viet denne avgjørelsen, hva den går ut på og hvem man særlig kan takke (i hvert fall Tore Friis-Olsen, seniorrådgiver i Forbundet Kysten). Mye av det vi har lest om i de tidligere numrene, oppsummeres – og man ser fremover: Nå må man få på plass et universitetsstudium i tradisjonsbåtbygging. Nå må man få folk med kompetanse på tradisjonsbåt inn i museene. «Vi trenger en helhetlig innfallsvinkel til båter og naust der vi ser hele kulturmiljøer under ett», sier Terje Planke, «tradisjonsbåtmiljøets mest skolerte», i et portrettintervju (4/2021). Han er Norges eneste professor i kystkultur.

Selvsagt handler det også om store båter i Kysten, båter som brøyter seg vei og som er mer universelle i sin utforming. Fartøyvern er en annen politisk sak forbundet jobber med, og i hvert nummer dukker enten «årets fartøy» opp eller en presentasjon av en gammel rutebåt, et gammelt hurtigruteskip, eller vi blir invitert om bord på «Hestmanden», krigsskipet som er blitt til museum (og snart er å se på film).

Spalter med sjøsprøyt

Personlig liker jeg nok bedre å lese om tilknytningen til det lokale og nære, der det er en direkte forbindelse mellom kropp, båt, natur og kultur. Heldigvis får jeg rikelig anledning til det, også gjennom de mange faste spaltene.

En av disse handler om mat, en annen om knuter, en tredje om trebåtbyggerier som enten har gått dukken eller er i ferd med det, en fjerde heter «ramsalte ord» og går historisk til verks for å finne ut av et uttrykks opphav (for eksempel «å seile Rasmus» = å seile i uvær), og så har vi den jeg liker best, og som jeg etter hvert gledet meg til å bla frem til, enda jeg langt ifra er noen håndverker. Den heter Håndverkstips, og her blir vi introdusert for frem-fra-glemselen-småting fra (mer eller mindre) maritime forhold. Temmelig enkle saker, der det følger med oppskrift. Men hvor mange har tenkt over opphavet til for eksempel en knaggrekke (den må ses i samband med årepinner), og derfor vet at det kan følge både historie og nostalgi med noe slikt?

Tidsskriftet har hver gang også et portrett å by på, som det vel å merke kan stå litt lite sjøsprøyt ut av. Der det ikke er et intervju som ligger til grunn, blir det veldig refererende. Der det foreligger et intervju, formes teksten gjerne etter samtalen; man legger seg liksom bare oppå bølgene.

Det er lek og lærd som skriver, og bladet er proft i sin utforming. Det er farge- og billedrikt, har faktabokser, bruker glatt papir og har innimellom noen veldig gode titler: «Fjordomseiling», den sier seg selv, «Ål or nothing» handler om en ålefisker, og «Den Store Roen» tar for seg en helgerotur nordvest for Bergen med 55 roere. Joda, kulturarv gjør seg også på papir.

* Sitatet i tittelen er av Norges mest profilerte tradisjonsbåtbygger, Gunnar Eldjarn, nr. 1/2022.