Full fyr i fjøset

I sommer kom det en urovekkende melding om at flere hundre prøvesvar fra St. Olavs hospital i Trondheim ikke hadde nådd frem til legene som bestilte undersøkelsene.¹ Årsaken var feil i det nye IT-systemet Helseplattformen, en felles pasientjournal i Midt-Norge for kommuner, sykehus, fastleger og spesialister.

For en del pasienter har feilen ført til forsinket behandling. Hendelsen føyer seg inn i en rekke problemer siden Helseplattformen ble tatt i bruk ved sykehuset i november i fjor. Systemet, levert av det amerikanske storselskapet Epic, har for lengst overskredet budsjettet på 3,7 milliarder kroner. Det blir kritisert for å være lite funksjonelt og utdatert.² Innføringen ved andre sykehus er utsatt, og flere kommuner sitter på gjerdet og avventer om de vil forplikte seg til systemet. Resten av landet kommer ikke til å bruke Helseplattformen.

Trusler og tillit

Når jeg leser Det blåøyde riket av Nina Witoszek og Eva Joly, kommer tankene om hvordan så mye har gått galt for det som skulle være et pilotprosjekt for sikker og enkel informasjonsflyt i helsevesenet. Boken tar for seg andre deler av norsk samfunnsliv, men problemstillingene og konklusjonene beskriver generelt «uønsket økonomisk praksis, maktmisbruk, inkompetanse eller bullshit management eller til og med […] nasjonale sikkerhetstrusler», som er relevante sykdomstegn også for helsesektoren.

Mens diskursen om USA og Europa har handlet om borgernes mistillit til det politiske systemet, legger Witoszek og Joly til grunn en ganske annen situasjon her til lands, og stiller spørsmålet: «Hva om det er for mye tillit i kongeriket Norge?» Ifølge OECDs rangering (2021) og World Population Review (2023) er det da også bare innbyggerne i Sveits som ligger over Norge i tillit til statlige institusjoner. Forfatternes tese er at «det norske samfunnets ubegrensede tillit til statens kompetanse og dens effektivitet og likebehandling» kan være «like farlig for demokratiet som komplett mangel på tillit».

Makro og mikro

Boken har undertittelen «Norske tillitspatologier», som poengterer at for mye tillit kan være som en sykdom for samfunnet. Fremstillingen er en krysning mellom kulturstudie, politisk historie og juss. Den veksler mellom detaljerte eksempler og makroperspektiv, der Witoszek og Joly forsøker å betrakte forholdene på avstand. Her trekker de inn sin flernasjonale bakgrunn, som plasserer dem både på innsiden og utenfor den norske identiteten, uten at de påberoper seg noen form for objektiv posisjon.

Witoszek er polsk-irsk-norsk, oppgis det i bokens forfatterpresentasjoner, og Joly er norsk-fransk. Begge har en lang internasjonal karriere. Witoszek (f. 1954) leder Arne Næss Programme on Global Justice and the Environment ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitet i Oslo. Joly (f. 1943) er advokat i eget firma, og er særlig kjent for avsløringer av korrupsjon som forhørsdommer i Frankrike. På 2000-tallet var hun spesialrådgiver om økonomisk kriminalitet for den norske regjeringen.

De har begge utgitt flere bøker, både fagprosa og skjønnlitteratur. Det blåøyde riket har en del til felles med Witoszeks pamflett Verdens beste land fra 2009, der hun også skriver bredt om norsk identitet og paradokser i det norske selvbildet. Skrivemåten er heller ikke ulik, med bombastiske formuleringer og spisse personkarakteristikker. For eksempel beskrives oljefondsjef Nicolai Tangen i den nye boken som en «spesialist i bruk av skatteparadiser». Fredsmegleren Terje Rød-Larsen sammenlignes med «den teatralske vandreren og lystløgneren» Glahn fra Hamsuns Pan.

Shakespeare og selvbedrag

Mellom innledningskapitlet og epilogen har boken fem kapitler om hvert sitt eksempel på det forfatterne mener er «overtillit» med negative konsekvenser for samfunn og demokrati.

Først ute er oljefondet og Nicolai Tangens entré som leder. Neste stopp er Equinor, med vekt på selskapets tap på investeringer i utlandet. Deretter følger Transocean-saken, der Økokrim ga opp i tvisten om beskatning av det multinasjonale selskapet. Norge som fredsaktør behandles gjennom Terje Rød-Larsen og Oslo-avtalen. Til sist kommer kapitlet «Russland som den gode nabo: kunsten å misforstå tyranni».

For å forklare uføret, låner forfatterne begrepet «sinnets laster» fra filosofen Quassim Cassams bok Vices of the Mind (2019). Dette er tenkemåter og holdninger som stenger for kunnskap og rasjonelle vurderinger. Witoszek og Joly skriver for eksempel at Equinor-saken «demonstrerer mange av ‘sinnets laster’ – fra slurvete tenkning og avvising av bevis til inkompetanse, arroganse og selvbedrag».

Hvert av kapitlene har en markant hovedperson. Det gir dramatisk fremdrift i teksten, og vi merker at forfatterne også har erfaring med å skrive skjønnlitteratur. Personfokuset går derimot på bekostning av nyansene og grundigheten i den tematiske analysen. Witoszek og Joly skriver at metoden deres er «inspirert av Shakespeare: I stedet for bare å fordømme ‘skurker’ forsøker vi å forstå dem». En slik nyansert tilnærming opplever ikke jeg at boken har. Med unntak av aktor Morten Eriksen i Transocean-saken, er personskildringene av den stereotype sorten.

Tannkremen og tuben

Siden stortingsvalget i 2021 har tilliten til regjeringspartiene stupt historisk raskt og mye. Samtidig var Fosen-aksjonistenes blokade av flere departementer i vinter et håndfast uttrykk for mistillit til myndighetene. I det hele tatt virker premisset i Det blåøyde riket om en søvnig «overtillit» nokså konstruert og tilslørende for politiske motsetninger.

Boken omtaler paradokser og svakheter i det norske samfunnet og statsapparatet, men mye taler for at årsakene ligger andre steder enn i at det finnes for mye tillit. For eksempel koker Transocean-saken ned til økonomiske ressurser og knapphet på juridisk kompetanse, noe forfatterne selv også er inne på.

Vegringen mot å gripe inn overfor Equinor var et resultat av en politisk valgt markedsretting av offentlige selskaper, med selvpålagte begrensninger i utøvelsen av eierskapet. Dette kan regjering og Storting gjøre om på, men det er en politisk tautrekking å reversere markedsliberaliseringen – altså klemme tannkremen tilbake i tuben. Det samme gjelder mitt innledende eksempel med Helseplattformen. Fadesen henger nært sammen med helseforetaksmodellen, som blant annet kjennetegnes av sentraliserte beslutninger og liten tillit til de ansatte³, slik at faglige advarsler har blitt oversett. Helseplattformen blir for øvrig gransket av Riksrevisjonen sammen med Trondheim kommunerevisjon.

Pippi og Papa

Forfatterne skriver ikke noe om hvordan de har fordelt arbeidet med teksten, og står sammen om hele boken. Witoszek og Joly har lyktes godt med å gi teksten en helhetlig stil og tone. Boken har en omfattende litteraturliste og 394 fotnoter, omtrent to per side.
Det er mye i en allmenn debattbok, men med omstridte tema er det gode grunner til å angi detaljerte kilder.

Det blåøyde riket kryr av referanser til historie, kultur og filosofi – fra Pippi Langstrømpe og Hakkebakkeskogen til Ernest Hemingway og Julien Benda. Noen ganger tilfører referansene lite, som når forfatterne skriver at «olje er en kraft som er som den indiske guden Shiva: både ond og god». For det meste beriker de derimot teksten med snedige koblinger, gjenkjenning og overraskelser.

Et sentralt begrep i boken er «kosefjøset», en allusjon til George Orwells Kamerat Napoleon. Her har en utvalgt gruppe innpass og holder på sine privilegier. Witoszek og Joly skriver at også Norge har en slik elite, «som gjerne underminerer den berømte norske modellen uten at det blir bråk». Til tross for sine mangler er Det blåøyde riket et interessant forsøk på å sette fyr på fjøset.