Fortellingen vi ikke slipper unna

Da sønnen min første gang stilte meg til veggs, om døden, feiget jeg ut. Han var fire-fem år, det var leggetid og vi hadde begravet en død fuglunge tidligere på dagen. Som mamma med et sekulært livssyn, forklarte jeg saklig, men nennsomt, ja, nærmest vakkert, syntes jeg selv, at alt som lever også må dø. Slik er det med blomster, de visner og blir til jord, slik er det med fugler, og til og med vi skal dø en dag, sa jeg, men det er veldig lenge til, først når vi er gamle, langt, langt inn i framtiden en gang.

Det var da jeg så jeg redselen malt i ansiktet hans, og han nærmest hikstet fram: Men mammaer dør vel ikke?

At jeg feiget ut!

– Nei, mammaer dør aldri. De blir engler. Det var det beste jeg kom på der og da, og det hjalp, umiddelbart.

Sjangerblanding

Døden er et mysterium! Det eneste vi vet her i livet er at alle skal dø. Døden er helt naturlig. Men hvorfor er døden da så skummel? Hvorfor dør vi? Hva skjer med kroppen vår når vi dør?

Forfatteren Endre Lund Eriksen og tegneren Sigbjørn Lilleeng har sammen tenkt at det vi vet noe om, det er ikke så skummelt. De har tatt døden på alvor og sammen laget tegneserien Døden for målgruppen som forlaget har satt til barn i alderen åtte til tolv år. Resultatet er en krysning mellom en faktategneserie og en tegneserieroman, det vil si en sjangerblanding av fiksjon og fakta. Vi har en rammefortelling, med fiksjon og dramatikk, som veksler med rene faktaoppslag om sykdom, dødsprosess og ritualer. Det religiøse aspektet er utelatt, og det filosofiske er temmelig neddempet.

Det har kommet ut flere norske bildebøker om døden i de senere år. Annas himmel av Stian Hole, En dag drar mamma av Kaia Dahle Nyhus, Dagen utanfor av Stine Langlo Ørdal og Bonsai: en liten bok om døden av Simon Stranger og Hilde Hodnefjeld. Jeg er Døden av Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneider er oppfølgeren til Jeg er livet. Og så har vi klassikeren fra 1986, Farvel, Rune av Marit Kaldhol og Wenche Øyen. Den siste skapte reaksjoner da den kom ut fordi det var et barn som døde, og det sto skrevet at kista ble lagt i jorda.

Men det er første gang jeg leser en norsk tegneserie om døden. Faktategneserier er også sjelden vare i det norske sortimentet.

Spenstig strek

Mikkel er et guttebarn, karakterisert med et stort hode, store vidåpne øyne og en heller tynn og hengslete kropp. Mange vil kjenne igjen noe av Sigbjørn Lilleengs stil fra prisbelønte tegneserier som Nebelgrad Blues, Apefjes og FNZR Nagel. Den detaljerte, spenstige streken, overdreven mimikk og actionfylte ruter er til stede. Tegningene sitter som et skudd sammen med Endre Lund Eriksens tekster som veksler mellom dialog og monolog i snakke- og tankebobler, og en allvitende fortellerstemme i ren tekst. Endre Lund Eriksen har skrevet prisbelønte bøker for barn og unge, og han har skrevet manus til flere filmer, noen basert på egne bøker. Filmgrepet merkes på teksten hvis man tenker seg tegneserien som filmruter, snakkeboblene som dialog og fortellerstemmen som en voice-over.

Mikkel, vår helt, er protagonisten og hovedpersonen, og Døden er antagonisten, motstanderen. Mikkel er skrekkslagen allerede på omslaget. Døden ruver over ham i form av mannen med ljåen, i blått, sort og blodrødt. Redselen følges opp i det tegnede forordet, der den strektegnede, fargeløse Mikkel ser opp på DØDEN skrevet i håndskrevne versaler i bold over ham, som hugget i stein.

Den beroligende fortellerstemmen opptrer som en allvitende, men usynlig forteller. Den både trøster og skremmer den vettskremte guttungen. Han prøver å slippe ut av fortellingen, men går bokstavelig talt på veggen.

I en marerittlignende helsides sekvens ser gutten for seg Døden i rødt, i form av mannen med ljåen, spøkelser, krig, ulykke og død. Et frampek om hva som kommer senere … Mikkel går med på å høre hele historien, med det forbehold at han selv ikke skal dø. Nå først er det duket for rammefortellingen.

Filosofiske spørsmål

I ruter, striper, helsides bilder og snakke- og talebobler blir vi kjent med Mikkel og moren hans som nettopp har fått en kreftdiagnose. De fleste kopler automatisk kreft til døden. Det gjør Mikkel også, trass morens forsikringer om at kreft er en sykdom som kan helbredes.

Når fortellingen går nærmere inn i hovedpersonens virkelighet, Mikkels bestefar som døde av hjerteinfarkt og ei lita jente som døde i en bilulykke, endrer fortellingen karakter og sjanger. Den går fra fiksjon, der forfatter og illustratør boltrer seg i blod, zombier, spøkelser og grafiske skrekkeffekter, til faktategneserie med skoleplansjelignende oppslag av hjerte, hjerne og blodårer, og forklarende tekster.

I fiksjonen bruker Lilleeng alle tegneseriens virkemidler; fartsstreker, lydmalende ord, visualisert og close-ups. Det fortelles i striper som veksler med helsides bilder.

Når liv og død blir for sterkt for Mikkel, holder han seg for ørene og roper: Slutt! Han bryter fiksjonen. Grepet er ikke ulikt Bertolt Brechts fremmedgjøringsteknikk, dersom går ut på å forhindre tilskuerens følelsesmessige innlevelse, og slik utvikle vår kritiske iakttakelsesevne.
Derfra er veien kort til filosofiske spørsmål rundt døden. Et av de få denne boka berører, er evig liv.

«Kan ikke alle bare leve for alltid», spør Mikkel. Ikke så utopisk som det kan høres ut i en sekulær verden hvis vi med evig liv mener svært lange liv. Den forventede levealderen har steget med 40 år på verdensbasis fra midten av 1800-tallet og fram til vår tid, og den vil sannsynligvis fortsette å stige.

Hva som skjer hvis vi lever evig, tegnes opp i et marerittbilde over en side, et folkehav av levende døde fra alle tidsepoker, de omringer den lille Mikkel. Fortellerstemmen messer saklig at over 108 milliarder mennesker har blitt født på jorda gjennom historien. Det blir trangt om plassen, slås det fast, uten å filosofere mer rundt akkurat det, selv om temaet ber om det.

Tegneseriemakerne kunne gjerne valgt å dvele lenger ved spørsmål om evig liv, et liv etter døden, og om etterliv i sekulær forstand. Det kunne fint latt seg gjøre for denne målgruppen. I stedet stiller de spørsmålet: Hva skjer med kroppen når man dør? Og vi er tilbake i klasserommet.

Det er interessant å lære om dødsstivhet, celler som dør og at vi ikke spises opp av mark når vi begraves seks fot under bakken. Marken bor nemlig lenger oppe i jorda. De ulike begravelsesritualene gjennom tidene og rundt om i verden, knyttes fint sammen med dagens ritualer. Vi balsamerer lik i dag også, og selv om kremasjon er forholdsvis nytt i Norge, har den foregått lenge i andre land.

Gripende mellomspill

Barn er nysgjerrige og ikke redd for fakta. Det er tanken på det ufattelig, at de nærmeste blir borte, som skremmer dem, og de fleste av oss.

Derfor er det i mellomspillene der Mikkel og moren snakker sammen om sykdom og død, uten skrekk og gru og plansjer om blod og celler, at boka griper meg. Her får Lilleengs ordløse striper, tre på hver oppslagside, nesten en japansk enkelhet: Vi står utenfor og ser inn gjennom døråpningen til stuen der moren ligger på sofaen. Mikkel går inn til henne, vi ser han snakker med moren, og fortellerstemmen holdes utenfor deres sfære. Den snakker videre om overfylte kirkegårder, men for døve ører. Den roper på Mikkel, at døden kan komme når som helst, men forgjeves. Mikkel og mamma går ut i hagen og leker. Mikkel vil ikke høre mer. Det er vakkert!

I disse mellomspillene fungerer de store spørsmålene – hva er liv og hva er død? Hva er vitsen med livet? Med døden? Uten det menneskelige samspillet blir dødstematikken for tørr, for vitenskapelig – og for skremmende. Dessverre klarer ikke tegneseriemakerne å stoppe der. I det siste helsides bildet gir døden seg personifisert til kjenne. Fortellerstemmen viser seg i form av en knokkelhånd og en taleboble. Og vi er tilbake der det begynte, i populær-, action- og horrorkulturen, der mannen med ljåen står bak alt, selv fornuften.

Anmeldelsen er basert på en PDF av boka. Anmelderen har ikke sett den ferdige papirutgaven som skal være på 104 sider, i innbundet format, 148 × 210 mm.