Folkemordets økonomi

26. oktober 1942, samme dag som alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres, innførte Quisling-regimet en lov som bestemte at jødenes formuer skulle tilfalle den norske staten. Hovedbudskapet i Synne Corells Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom er at disse hendelsene må forstås som én integrert prosess, som involverte store deler av det norske samfunnet over et betydelig lengre tidsspenn. «Når inndragningen av jødenes verdier gjøres til en integrert del av dette hendelsesforløpet, forandres også fortellingen om holocaust i Norge», skriver hun i innledningskapitlet. Mot denne bakgrunnen kaster forfatteren lys over både enkeltmennesker, familier og institusjoner som ble en del av folkemordets stadier i Norge under andre verdenskrig.

Faglig og minnepolitisk grunnlag

Likvidasjonen inngår i en stor faglig, kulturell og politisk bevegelse som handler om gradvis større søkelys på norsk skyld og deltakelse i holocaust. Helt sentralt i dette utviklingsforløpet sto Bjørn Westlies artikkel «Det norske jøderanet» i Dagens Næringsliv i mai 1995. Artikkelen handlet om NS-regimets likvidering av jødisk eiendom i krigsårene. Motivasjonen til å grave i dette hadde Westlie blant annet funnet i Kristian Ottosens bok I slik en natt. Deportasjonen av jøder fra Norge (1994). Disse hendelsene satte i gang en bred politisk prosess. I 1996 opprettet Brundtland-regjeringen det såkalte Skarpnes-utvalget for å kartlegge hva som hadde skjedd med jødenes eiendeler og formuer i krigsårene. Tre år seinere kom det moralske og økonomiske restitusjonsoppgjøret til det norsk-jødiske minoritetssamfunnet.

Til grunn for oppgjøret lå en mindretallsinnstilling fra utvalgets medlemmer Berit Reisel og Bjarte Bruland. Den historiefaglige rettesnora til Reisel og Bruland var hele tiden at ranet av de norske jødene måtte forstås som en integrert del av den nazistiske utryddelsespolitikken. Denne innfallsvinkelen har Bruland forfulgt og analysert videre i sin faghistoriske bok Holocaust i Norge fra 2017. I fjor vinter kom også Berit Reisels bok Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge. Her fletter forfatteren de økonomiske likvideringene av jødene inn i både nasjonale og europeiske, historiske og samtidige, politiske og kulturelle kontekster.

Restitusjonsoppgjøret i Norge fikk voldsom rekkevidde. I kjølvannet fulgte opprettelsen av HL-senteret, minnemonumentet på Akershuskaia og Norges offisielle deltakelse i International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), en organisasjon som forplikter medlemslandene til forskning på mørklagte sider av holocaust. Det er umulig å forstå daværende statsminister Jens Stoltenbergs offisielle unnskyldning til det norsk-jødiske minoritetssamfunnet i 2012 uten et slikt bakteppe.

I lys av disse langvarige faglige og minnepolitiske prosessene, som heller ikke er særnorske, framstår ikke Corells bok som så original som vaskeseddelen antyder. At verket er et løft til kunnskapsproduksjonen om holocaust, er likevel utvilsomt.

Kildenære portretter

Bokas største styrker ligger i Corells empiriske reisverk og metode. Det er et formidabelt kildearbeid som ligger til grunn for en fortelling som berører og engasjerer, og som binder sammen små og store sammenhenger – lokale, nasjonale og internasjonale. Slik var også tilintetgjørelsens grenseoverskridende natur. Det er spesielt fortjenstfullt at utvalget av stemmer og skjebner speiler mangfoldet av jødisk liv og kultur i hele Norge, slik minoritetssamfunnet utviklet seg fra slutten av 1800-tallet. Med mikrohistorie som metodisk redskap lar forfatteren flere personer og familier tre ut av det store historiske kollektivet – som familiene Samersav i Oslo, Mendelsohn i Trondheim og Karpol i Gudbrandsdalen.

Herman Samersav innvandret til Norge i 1912, og hadde gjennom mellomkrigstiden opplevd mange vonde nederlag i møtet med både byråkratiet og arbeidsmarkedet. Før okkupasjonen levde han og kona Anna av barnas beskjedne inntekter og fattigstøtte fra kommunen, skriver Corell. I Trondheim startet Aron Mendelsohn opp som omreisende handelsmann omkring 1900. En generasjon seinere hadde han og sønnene Henrik og Isak bygget opp to store tekstilfabrikker i byen, som solgte klær en gros til klesforretninger over hele landet. I samme tidsrom drev Samuel Karpol et hardt og nøysomt liv som gårdbruker ved Harpefoss i Sør-Fron, med sine gamle foreldre Gerson og Jette boende på kår. Etter hvert flettes alle disse familiefortellingene inn i den store katastrofen.

Gjennom kildenære portretter lykkes forfatteren med å eksemplifisere, konkretisere og visualisere historien om holocaust. «Søk mennesket!» skrev den svenske historikeren Peter Englund da han ble utfordret til å formidle noe om metodiske fellestrekk ved sine glitrende faglitterære verk. Det har Corell gjort i Likvidasjonen. Hun utviser teft for mikronivået, uten å tape av syne det brede perspektivet.

Detaljene tar overhånd

Boka er stort sett velskrevet, men stedvis tar detaljene overhånd. I kapitlet «Blod og jord» skildrer Corell hvordan NS-minister Sverre Riisnæs høsten 1941 instruerte alle fylkesmenn i Norge til å lage fortegnelser over faste eiendommer som «måtte eies av personer av jødisk herkomst» i deres distrikter. Deretter henvendte fylkesmennene seg til sorenskrivere og byskrivere over hele landet, som fikk det praktiske kartleggingsarbeidet i fanget. Disse avsnittene framstår som heseblesende og oppstykkede innblikk i rapporter fra sorenskrivere i Inderøy, Setesdal, Strinda og Selbu, Rakkestad, Numedal og Sandsvær, Ullern i Aker, Vesterålen, Sør-Gudbrandsdal, Mandal, Nord-Hedmark og flere til. Noe av dette stoffet kunne med fordel ha blitt lagt inn i noteapparatet.

Corell gjengir også detaljerte oversikter over NS-statens skruppelløse plyndring av jødenes eiendeler, også lenge etter at de fleste deporterte var drept i Auschwitz. Første gang framkaller møtet med disse kalde, byråkratiske detaljene et sterkt ubehag. Et sted skriver hun om gjenstander som ble solgt fra Karpol-gården på auksjon: «Her kunne en skaffe seg plog, greip, ljå, slipestein, sluffe, såmaskin, jernhest, seletøy, vedsag, hestedekke, tønne, slede, river, sement, hesjetråd, slegge, kjerre, høygaffel, frøposer, halm og høy […].» Men slike oppføringer forekommer for ofte. I partier av boka forfølges mikronivået så langt at det svekker effekten av grunnstoffet.

Påstander kaller på kontekst

Tidlig forklarer Corell hva som er hovedhensikten med prosjektet: «I denne boka vil spørsmålet om intensjon i første omgang settes til side. I stedet for å spørre hvorfor politiet beslagla jøders radioapparater eller arresterte dem i deres hjem, undersøker boka hvordan det skjedde, hvordan det lot seg gjennomføre.» Dette er selvsagt et legitimt utgangspunkt – her foreligger en murstein av empirisk dokumentasjon på over 600 sider, inkludert et noteapparat på omtrent 100 sider. Holocaust er fortsatt er nokså ungt fagfelt i Norge, og det er behov for flere forskningsbaserte studier om folkemordets hva, hvorfor og hvordan.

Det oppstår imidlertid problemer når Corell likevel fremmer flere påstander som går langt bortenfor dette klart innsirklede «hvordan», og som kaller på utfyllende kontekst og andre analytiske tilnærminger. Temaet og hendelsesforløpet er så sammensatt at interessante innfallsvinkler forsvinner i prosjektets innramming og bastante påstander.

Arbeidet med boka har fått Corell til å undres om ikke det norske storsamfunnet var «mer antitysk enn antinazistisk innstilt». Hun påstår også at jødene «[…] ble forfulgt fordi forfølgerne deres var antisemitter». Et sentralt premiss i Likvidasjonen er en sterkt utvidet forståelse for hvem forfølgerne var under de økonomiske likvideringene. Forfatteren skriver om banker, forsikringsselskaper, likningsmyndigheter, kommunale kontorer, auksjonshus, transportbyråer, naboer og «vanlige folk» som ble dratt inn i folkemordet, naturlig nok på ulike «gjerningsnivåer». Hvis det er slik at de antisemittiske disposisjonene i befolkningen var så omfattende, så fortjener problemfeltet et større analytisk rammeverk enn boka tilbyr. Hvordan skal vi for eksempel forstå forfølgelsene i spennet mellom en generell fremmedfrykt i samfunnet til den mer ideologiske antisemittismen og «kampen mot jødedommen»? Og hvordan skal vi forstå NS-statens og nordmenns bidrag til forfølgelser mot ikke-jødiske ofre for nazismens rasepolitikk, som slaviske krigsfanger i nord?

Forfatteren kunne ha gått enda grundigere i dialog med den internasjonale folkemord- og holocaustforskningen. Her har det utkrystallisert seg flere tendenser i studiene av gjerningspersoner og forfølgere. Mange har stått på skuldrene til nestoren Raul Hilberg, som allerede tidlig på 1960-tallet understreket betydningen av å se de fysiske og økonomiske sidene ved holocaust som integrerte deler av destruksjonsprosessen. I seinere år har særlig tyske forskere framskaffet ny kunnskap om det komplekse forholdet mellom direktiver fra sentrum og selvstendige initiativer fra periferien, dessuten også om konglomeratet av ulike typer gjerningspersoner, forestillingsverdener og motivasjoner.

Grådighetens heslige vesen

Når Corell retter lyskasteren mot de økonomiske likvideringene, er det nærliggende å trekke fram grådighetens heslige vesen, som under holocaust kanskje tydeligst kom til syne i «Kanada». Dette var en del av Auschwitz-komplekset som ikke bare ranet jødene for deres få gjenværende eiendeler, men også deres hår og gullfyllinger i tennene – etter døden i gasskamrene. Statsviteren Adam Jones skriver om grådighetens plass i det moderne folkemordets dynamikk:

The opportunity to strip victims of their wealth and property – either by looting it outright or purchasing it at desperation prices – and to occupy their emptied dwellings appears again and again in accounts of genocide.¹

Det kan virke urimelig å etterlyse enda flere kontekster i et så omfattende historieverk. Men Synne Corell viser flere steder til folkemordets plass i den offentlige samtalen, og rettsoppgjørets og politiets roller i å formatere den norske grunnfortellingen om holocaust. Hun hogger også noe karikert til mot «det norske historiefagets» sviktende forståelse av temaet fram til i dag. Derfor hadde også boka fortjent et avsnitt som situerte prosjektet og forfatteren selv i en bredere samfunnskontekst.

Litteratur

B. Bruland (2017). Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.

R. Hilberg (1961). The Destruction of the European Jews. Chicago. Quandragle Books.

Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. NOU 1997:22. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

K. Isaksen og H.P. Blad (red.) (2019). Min metode. Om sakprosaskriving. Oslo: Cappelen Damm.

A. Jones (2017). Genocide. A Comprehensive Introduction. London og New York: Routledge.

B. Reisel (2021). Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge. Oslo: Forlaget Press.

J. Reitan (2016). Møter med holocaust. Norske perspektiver på tilintetgjørelsens historiekultur. NTNU, doktoravhandling i historie.