«Ennå har ikke Ukraina gått under»

Et ordspråk i Ukraina sier at man kan sette en plog på et jorde om ettermiddagen, og neste morgen finner man den ikke igjen fordi den er overgrodd av gress. Det er flere mytiske historier om landets fruktbare svartjord.¹ Før Russland iverksatte sin angrepskrig 24. februar, var det kanskje ikke så mange som visste hvor stor leverandør Ukraina er av matvarer, med rundt 30 prosent av den totale produksjonen av hvete og bygg på kloden. Vi ser i grufulle detaljer hvordan krigen fører til enorme menneskelige lidelser, men har bare sett starten på konsekvensene av at krigen foregår i et av verdens viktigste matfat.

Påfallende relevant

Den russiske invasjonen kom uventet på de fleste ekspertene, både innenfor militærfaget og utenrikspolitikken. Flere norske forlag har handlet raskt og er ute med nye utgaver av bøker om Ukraina. John Færseths Ukraina. Landet på grensen, opprinnelig utgitt 2014, har et nyskrevet forord. Timothy Snyders pamflett Om Ukraina er for det meste utdrag fra boken Veien til ufrihet, fra 2018, men inneholder også et par tekster fra i år. Pocketutgaven av Morten Strands Ukraina. Grenselandet mellom øst og vest er i innhold lik originalutgaven fra 2015. En annen fortsatt aktuell bok er Fedor Sapegins tegneseriedokumentar Et splittet folk. Intervjuer og reisenotater fra Ukraina, fra 2019. Det amerikanske innføringsverket Ukraine. What Everyone Needs to Know av Serhy Yekelchyk, i ny utgave fra 2020, analyserer også valget av Volodymyr Zelenskyj og hans første år som president.

Bøkene har som bakteppe de regimeveltende protestene på Majdan-plassen i 2014, Russlands annektering av Krim samme år samt striden mellom prorussiske separatister og ukrainske myndigheter i Donetsk og Lugansk øst i Ukraina. Selv om Zelenskyjs Ukraina er forskjellig fra Viktor Janukovytsjs regime, er det påfallende hvor relevante bøkene oppleves. Det gjelder ikke bare den brede historiske bakgrunnen, men også analysene av Ukraina i grenselandet mellom øst og vest og særlig forholdet til Russland. Om noen var i tvil, får vi her et godt argument for at sakprosaen og bokformatet har mye å melde når hendelser er over hals og hode, utover nyhetsmedienes øyeblikkbaserte rapportering. 

Grenselandet

Ukraina betyr «på grensen». Journalisten Strand og frilansskribenten Færseth beskriver grundig hvordan området som i dag utgjør Ukraina er blitt dratt mellom vest og øst gjennom ulike epoker. I dag utspiller dette seg som spørsmålet om å kunne tilnærme seg EU og NATO, eller være orientert mot Russland og inngå i Putins eurasiske økonomiske union. Vi ser de motstridende økonomiske gravitasjonskreftene blant annet ved at antallet arbeidsutvandrere til EU-land økte kraftig i årene før pandemien, samtidig som flere millioner ukrainere jobber i Russland.

Den eurasiske økonomiske union, som omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia, minner på mange måter om et EUs indre marked i det østligste Europa og Asia. For Putin er det sentralt at unionen inkluderer Ukraina på grunn av landets størrelse og strategiske beliggenhet. Vektleggingen av Eurasia har også en ideologisk side, der Russland inntar en dominerende geopolitisk rolle mellom Europa og Asia, som et motstykke til den posisjonen USA har i vesten. Denne eurasianismen tilskrives i stor grad den høyrenasjonalistiske tenkeren Aleksandr Dugin.

Strand minner om at Putin i 2008 uttalte til USAs president George W. Bush at «Ukraina er ikke engang et land». Et illevarslende gufs fra en fortid der mye av det samme området het Lillerussland. Færseth skriver at Dugin i dag er marginalisert, men at begrepet Novorossija – Det nye Russland – som han gjenopplivet om det russisktalende sørøstlige Ukraina, har blitt en del av Putins retorikk.

Historie og nasjonsbygging

Russland og Ukraina har etter Sovjetunionens oppløsning laget seg hver sin motstridende historiske fortelling. Den russiske er imperialistisk, den ukrainske nasjonalistisk. Sentralt står den første østslaviske statsdannelsen Kiyv-Rus, som ble et av de mektigste rikene i Europa i middelalderen. Både Russlands og Ukrainas fortellinger ser Kiyv-Rus som sin opprinnelse. I en artikkel «om den historiske enhet mellom russere og ukrainere» skrev Putin i juli i fjor at «russere, ukrainere og hviterussere er etterkommere» etter Kyiv-Rus. Enheten i middelalderen gjennom språk og ortodoks tro ble ødelagt av den mongolske invasjonen som presset ukrainerne vestover der de ble «polskifisert og latinisert», skriver Putin.²

I nyere tid er det særlig to definerende historiske hendelser, ifølge Strand. Den ene er Stalins tvangskollektivisering av den ukrainske landsbygda, som på ukrainsk heter holodomor – sultedøden. Den amerikanske historikeren Snyder mener Stalin forsto Sovjets prosjekt som selvkolonisering: «Siden Sovjetunionen ikke hadde noen besittelser på andre kontinenter, måtte de utnytte omlandet»³. I den første femårsplanen 1928–1933 skulle Ukraina levere landbruksvarer til sentralmakten. Hvor mange i Ukraina som sultet i hjel er fortsatt omstridt, men bøkene angir mellom tre og fire millioner mennesker. Ukrainske myndigheter har ønsket å få holodomor anerkjent som et folkemord, men har ikke fått særlig internasjonal støtte. Den ukrainsk-kanadiske historikeren Yekelchyk drøfter dette spørsmålet, og konkluderer med at det ikke foreligger noen klare argumenter for at hendelsen var et folkemord i folkerettslig forstand.

Snyder påpeker at også Hitler ville ha herredømme over den fruktbare svarte jorden, og oppgir at omkring tre millioner ukrainere ble drept som følge av den tyske okkupasjonen fra 1941. I tillegg døde like mange millioner som soldater i Den røde armé i kamp mot nazistene. Her er vi ved Strands neste definerende hendelse: andre verdenskrig og forholdet til tyskerkollaboratøren Stepan Bandera. For ukrainerne i øst er han fascisten som deltok i jødeutryddelser og terror mot russere, mens for mange ukrainere i vest er han helten som sloss for ukrainsk selvstendighet.

Nazismekortet

Russland og Ukraina mener hver på sin side at motparten er fascistisk. Mens bøkene har en nokså samstemt kritikk av Putin-regimet, er det større forskjeller i hvordan de omhandler fascistiske grupper i Ukraina. Snyder omtaler dem bare så vidt, og primært for å slå fast at de er marginale. Strand påpeker på sin side at det over Majdan-plassen i 2014 hang et stort banner med sitat fra Stepan Bandera: «Leve Ukraina. Leve heltene.» Mange av dem som sloss i opprøret var medlemmer av den fascistiske organisasjonen Høyre sektor, som anser seg som Banderas etterfølgere. Færseth tar oss med til Lviv vest i Ukraina, der Bandera er hedret med et eget monument. I Kharkiv møter han en maskert 15-åring fra Høyre sektor som svarer med å hylle «helten» Anders Behring Breivik når Færseth forteller at han er norsk.

Færseth mener likevel at Putins anklager om at nynazister har stor innflytelse i Ukraina er absurde. Han viser til at president Volodymyr Zelenskyj har jødisk bakgrunn, og at høyreradikale partier fikk en oppslutning på under to prosent. Det fascistiske partiet Svoboda, som deltok i regjeringen etter Majdan-opprøret, er nå nærmest utradert. Med henvisning til Azov-bataljonen skriver Færseth at det er en «bitte liten kjerne av sannhet i løgnene»⁴ i Putins retorikk. Azov-bataljonen ble etablert som en militær avdeling for frivillige, med utspring i nynazistorganisasjonen Ukrainske patrioter. I 2015 ble Azov innlemmet i den ukrainske nasjonalgarden, som Færseth sammenligner med det norske Heimevernet.

I hovedverket Om tyranni, som nylig kom i en ny illustrert utgave på norsk⁵, kritiserer Snyder Putin for å skaffe seg makt gjennom håndteringen av terrortrusler, enten de er reelle eller fabrikkerte. I en ny tekst i pamfletten Om Ukraina sammenligner han Putins uttalelser vedrørende Ukraina som en kunstig stat, med Hitlers talemåter om Tyslands naboland før utbruddet av andre verdenskrig. Snyder mener Putins retorikk om «avnazifisering» er en bevisst forvrengning. Med referanse til Hannah Arendt skriver han: «Å ta livet av en jødisk president og knuse det ukrainske demokratiet for å ‘avnazifisere’ landet vil vise at ord betyr det lederen sier at de betyr. Putin bemektiger seg det moralske språket etter annen verdenskrig for å gjenreise totalitarismen.»⁶

Et splittet land?

Mot slutten av illustratøren og tegneserieskaperen Sapegins bok Et splittet folk spør direktøren ved museet for andre verdenskrig i Donetsk: «Hvordan kan vi dele land med mennesker som hyller dem som bidro til drap på sytti tusen av våre folk?»⁷. For henne er kampen mot vestvendte ukrainske nasjonalister en kamp mot fascisme. Som tittelen er tydelig på, beskriver Sapegin Ukraina som et delt land. Han lar spørsmålet fra museumsdirektøren henge som en understreking av hvor inngrodd i historie splittelsen er.

Sapegin er russisk-kanadisk, født i Sovjetunionen i 1985. Han har i flere år bodd i Norge. Inngangen i boken er personlig: «Jeg flyttet til Vesten som barn, og husker nesten ingenting av hjemlandet mitt»⁸, som han skriver i starten. Han ser «sår» etter Sovjetunionens historie og sammenbrudd utspille seg i Ukraina, med grobunn for korrupsjon, nasjonalisme og bitre konflikter.

Også Færseth og Strand beskriver Ukraina som et splittet land, mens Snyder og Yekelchyk langt på vei avviser dette. Yekelchyk skriver at det ikke finnes noen entydig skillelinje som deler Ukraina, selv om det eksisterer regionale forskjeller som kan utnyttes i det politiske spillet.

Oransjerevolusjonen og Majdan

Fra august 1991 var Ukraina en selvstendig stat, med et demokratisk valgt parlament og etter hvert også en valgt president. Kravet om selvstendighet var i mindre grad blitt reist innenfra. Strand skriver at selvstendigheten neppe ville ha kommet høsten 1991 uten at Sovjetunionens sentrum kollapset etter kuppforsøket mot Gorbatsjov.

Drøyt ti år senere var den ukrainske befolkningen mer toneangivende. Da statsministeren Viktor Janukovytsj erklærte seg som vinner av presidentvalget i november 2004, mente opposisjonen at det var valgfusk, og hundretusener av demonstranter fylte Majdan-plassen i Kyiv og torg i flere andre byer. Etter fargene på opposisjonskandidaten Viktor Jusjtsjenkos valgkampmateriell, fikk demonstrasjonene navnet oransjerevolusjonen.

Strand beskriver oransjerevolusjonen som et skoleeksempel på ikkevoldelig motstand mot et autoritært regime. Det ble presset frem en ny tredje valgomgang, som Jusjtsjenko vant. Men, som Strand også påpeker: om Jusjtsjenko var en sensasjon som presidentkandidat, ble han en katastrofe som president. Utrolig nok gjorde han motstanderen Janukovytsj til statsminister.

Vinteren 2013–2014 ble det igjen mobilisert til protester på Majdan-plassen, som Strand, Færseth og Sapegin alle har fyldige skildringer av. Janukovytsj var nå president. I november skulle han underskrive en assosieringsavtale med EU, men Putin lovte et solid lån mot at avtalen ble forkastet. Demonstrasjonene hadde begynt som en kampanje for en vestvendt, europeisk fremtid for Ukraina, men ble etter hvert et generaloppgjør med Janukovytsj, som måtte rømme landet. Det var flere enn omstridte Bandera som ble sitert i plakater på Majdan-plassen i 2014. Blant annet den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Franklin: «Den som gir avkall på grunnleggende frihet for å søke midlertidig trygghet, fortjener hverken frihet eller trygghet.»⁹

To fortellinger om angrep

Det finnes to helt ulike fortellinger om Russlands angrep på Ukraina. Den ene er at Putin har reagert mot forakt fra Vesten etter at NATO har nærmet seg Russlands grenser, på tvers av tidligere løfter. Altså en defensiv logikk sett fra russisk side. Færseth refererer til en tale ved sikkerhetskonferansen i München i 2007 der Putin kritiserte NATO for å ekspandere stadig nærmere Russlands grenser, og dermed sette freden og stabiliteten i fare. Med henvisning til flere vestlige militæraksjoner uten FN-mandat, ville Putin ha seg frabedt at USA og NATO belærte andre om demokrati og internasjonale standarder.

Strand mener at Putin med annekteringen av Krim og utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk i 2014 lyktes med sin viktigste målsetning: å hindre ukrainsk NATO-medlemskap i overskuelig fremtid. NATO skal som kjent ikke ta opp medlemsland med grensetvister. Snyder nevner flere eksempler på at Russland skaper en slik frossen konflikt ved å okkupere en del av et naboland, både Moldova siden 1991 og Georgia siden 2008. Ettersom et NATO-medlemskap allerede skulle være blokkert, svikter denne fortellingen som forklaring på den pågående krigen, som startet med Putins forsøk på fullskala invasjon av Ukraina.

Den andre fortellingen er at Putins invasjon er blitt oppmuntret av at hans tidligere aggressive handlinger ikke er møtt med harde nok reaksjoner fra NATO og NATO-landene. I denne fortellingen er Russland en entydig aggressiv part, hevntørst etter å gjenopprette sin gamle sfære av innflytelse fra sovjettiden. Eurasianismen, som omtalt ovenfor, kan leses inn i denne fortellingen. Samtidig har fortellingen som svakhet at den baserer seg på spekulasjoner om Putins mentale reaksjonsmønster.

Færseth sier i sitt nye forord at han nå opplever Putins motiver for å angripe Ukraina som mye mer skremmende enn han så for seg da han skrev boken. Han viser til den amerikanske journalisten Anne Applebaum, som mener at Putin for all del vil forhindre at demokratiserings- og antikorrupsjonsarbeidet i Ukraina lykkes, fordi et demokratisk og velstående Ukraina kan inspirere til systemskifte i Russland. Denne tredje fortellingen undervurderer derimot både korrupsjonen i Ukraina og Putin-regimets oppslutning i Russland.

Krigens retorikk

Språk er på flere nivåer en sentral side ved denne krigen. Ukraina har historisk vært gjennom en streng russifisering. I nyere tid var noe av det første Majdan-regimet gjorde i 2014 å vedta at bare ukrainsk skulle være offisielt språk. Strand påpeker at det var et anslag mot de rundt 30 prosent av ukrainerne med russisk som morsmål, og bidro til å mobilisere for pro-russisk separatisme både på Krim og i Øst-Ukraina.

Krigens retorikk spiller på historisk mytologi og konstruerer sine egne fortellinger. Snyder mener Putin har tatt steget videre i et propagandaspråk som er fullstendig frikoblet fra hva som er sant, slik at det blir håpløst å drøfte konflikten på den ene og andre siden. Snyder skriver blant annet om Putin: «Han inntok en stilling på den ene siden av saken samtidig som han gjorde narr av faktagrunnlaget. ‘Jeg lyver åpenlyst, og vi er begge klar over det’ er ikke en side av saken. Det er en felle.»¹⁰

Yekelchyks Ukraine er den eneste av bøkene som også vurderer Zelenskyj nærmere. Han mener det spektakulære gjennombruddet i presidentvalget, med over 73 prosent av stemmene til en kandidat nesten uten politisk erfaring, er en kombinasjon av Zelenskyjs popularitet som fiktiv president i tv-serien Folkets tjener og at store velgergrupper – både ukrainsk- og russisktalende – hadde mistet troen på mer etablerte partier og politikere. Yekelchyk påpeker at Zelenskyjs kampanje ventet lengst mulig med å legge frem noen politisk plattform, slik at velgerne uforpliktende kunne tillegge ham samme meninger som den populære tv-personligheten. Han legger til at Zelenskyj baserte kampanjen på brede populistiske uttalelser snarere enn et realistisk program.

Strand skriver om separatistene i Donbass at «traumene etter Sovjetunionens kollaps er sterkere enn de fleste andre steder i det gamle Sovjetunionen»¹¹, og trekker frem stalinisme, krigsromantikk, fedrelandsmystikk og en reaksjonær kirke som sentrale ingredienser. Den nobelprisbelønnede forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, som er hviterussisk statsborger, er den som kanskje sterkest har gitt språk og litterær form til de post-sovjetiske menneskene. Strand har både intervjuet henne og siterer utdrag fra bøkene. Som han skriver: «Hun ser gjennom tåka av argumenter for hvordan Russland kunne få en leder som Vladimir Putin, og for hvordan bror kan drepe bror i Øst-Ukraina.»¹²

Tre reisende og to ved skrivebordet

Det er en spesiell opplevelse å lese disse bøkene samtidig som så mange blir drept, skadet og fordrevet i Ukraina. Bøkene gir ikke svar på det brennende spørsmålet om hvordan man kan få slutt på krigen, det er vel også for mye forlangt, men de gir ulike og interessante perspektiver på hvordan og hvorfor det har blitt en ny krig, selv om den kom uventet.

Yekelchyks Ukraine er bygd opp med spørsmål og svar, vinklet på 2000-tallets konflikter, samtidig som den gir historisk, politisk og økonomisk bakgrunn. Boken er oppdatert og fungerer godt, om enn litt kjedelig, som et innføringsverk. Snyder skriver mer polemisk og filosofisk, og Om Ukraina er både meningssterk og perspektivrik. Pamfletten er klipp og lim fra en håndfull kilder, og særlig én av de kortere tekstene fremstår nokså løsrevet (side 11–12). På den andre siden gjør dette formatet at deler av innholdet er helt aktuelt, skrevet i mars. Jeg får rett som det er lyst til å ta replikk på Snyders skråsikkerhet, men det er samtidig uttrykk for at han skriver engasjerende.

Yekelchyk og Snyder viser et solid overblikk fra skrivebordet, men det er de tre reisende i Ukraina – Strand, Færseth og Sapegin – som gir de mest overbevisende leseopplevelsene. Strand imponerer aller mest med en medrivende fortalt bok, både fra hans egne reiser og i maleriske historiske skildringer. Det er rikt med referanser til ukrainsk kultur, og jeg føler at jeg er tett på det han skriver om.

Færseths bok har mange av de samme kvalitetene med mye godt formidlet historie og egne reiseberetninger. Han utmerker seg med å oppsøke og snakke med mange og som regel ganske alminnelige ukrainere, men har også en del ekspertsamtaler med akademikere. De ulike elementene faller ikke helt på plass, og i stedet for en reportasjebok sitter jeg med følelsen av å hoppe mellom en dagbok og en historiebok.

Et splittet folk av Sapegin er en mer rendyrket nåtidshistorie, tegnet i en realistisk, men ganske hastig strek. Intervjuene med ukrainere fra forskjellige deler av landet og med ulikt ståsted skaper i sum en bred samtale om motsetninger som har blitt skjerpet enda mer med Russlands angrepskrig. Selv om en avslutning av krigen nå synes langt unna, ligger det kanskje et håp i den dystre, men standhaftige ukrainske nasjonalsangens første strofe: «Ennå har ikke Ukraina gått under.»¹³