En vinglete dans

Psykiatrihistorie er et vanskelig gripbart felt, fylt av snåle, forgangne diagnoser. Det kan være fristende å spørre hvordan det egentlig var: Hadde Mozart Tourettes syndrom, eller kanskje Aspergers, kan en historieinteressert psykiater lure. Diagnoser er bare sosiale konstruksjoner, kan en psykiatrikritiker innvende. Ingen av dem kommer nær det historisk interessante: forandring.

I sitt doktorgradsarbeid Fra normalitetens historie. Sinnssykdom 1870–1920 (2003) stilte Svein Atle Skålevåg i stedet et snedig lite spørsmål: Hva var sinnssykdom? Med dette utgangspunktet åpnet han opp et fruktbart felt. Han satte seg fore å skrive den norske psykiatriens kulturhistorie gjennom en analyse av praksisnære kildetekster, som sykejournaler og rettslige erklæringer.

FULL AV INNSIKT

I sin nye bok Utilregnelighet fortsetter han arbeidet. Her utforsker han den strafferettslige utilregneligheten ved å se på både lovverk og rettspraksis i det norske rettsvesenet. Det har blitt en strålende bok, full av innsikt.

Skålevåg siterer innledningsvis historikeren Roger Smith på at «historiens anliggende er å forstå, og vi kan ikke regne med at den skal løse nåtidas problemer». Han ønsker ikke å være noen læremester. 22. juli-rettssaken er viet påfallende lite plass – den kommer til sist, på lik linje med de øvrige sakene. Bokas disposisjon ber oss på denne måten om å løfte blikket. Den uten sammenlikning mest omtalte saken i norsk rettshistorie trakk vekk sløret fra gamle og uløste spørsmål som har ligget og slumret lenge – og som kanskje ikke har noen løsning.

Likevel bør denne boka være uomgjengelig lesning for alle som selv driver i fagfeltet. Her kan man la seg forbløffe over hvor gjenkjennelige dilemmaene har vært oppigjennom historien, men også hvor fremmed historien kan være.

Boka har mange styrker, to er verdt å framheve: for det første et imponerende kronologisk spenn. Det finnes mange delhistorier om norsk rettspsykiatri, men en stor syntese som dette er noe helt nytt. For det andre trekker Skålevåg veksler på et usedvanlig bredt og rikt kildegrunnlag, og han lar en mengde enkeltsaker på mikronivå opplyse de lange linjene. Det er et vellykket grep som gjør stoffet friskt og levende, og som gjør en mangslungen og kompleks historie velsignet konkret.

EN HYBRID

Den eldste saken i kildegrunnlaget er fra 1324, da Ragnhild Tregagás fra Fusa ble hevdet «månesyk» av venner og kjente, en diagnose som ble akseptert av den dømmende myndigheten, biskopen i Bjørgvin. Den nyeste er kjent for de fleste: 22. juli-rettssaken handlet ikke bare om å få en terrorist dømt, men ble også et sviende oppgjør med den psykiatriske sakkyndigheten. Flere utvalg ble nedsatt for å trekke lærdommer av saken, og reformforslagene er til politisk behandling i skrivende stund.

Mellom disse ytterpunktene ligger den lange fortellingen i Skålevågs bok. Den handler om hvordan disse nå så utskjelte ekspertene gradvis fant sin plass i rettsvesenet, og om oppkomsten av den merkelige hybriden rettspsykiatri: ikke ren juss, ikke ren medisin; ikke ren vitenskap, ikke rent skjønn.

Helt tilbake i den eldste lovgivning vi kjenner, finnes det bestemmelser om det vi i dag vil kalle for sinnslidelser. I romerretten fantes særbestemmelser for tilstandene Furiosus, Demens og Fatus. Fra norrøn tid kjennes begreper som oðr og galinn. Vårt begrep om tilregnelighet kan spores tilbake til juridisk-filosofiske avveininger om den frie vilje på Ludvig Holbergs tid. Omtrent på samme tid begynte en moderne, materialistisk orientert medisin å ta form. I psykiatriens barndom var likevel begrepet sinnssykdom lite annet enn et postulat, eller et fromt ønske om å innlemme sinnet i den kroppslige medisinen. Begrepet var omtrentlig, rommelig, og det endret seg over tid.

Det er dette forholdet mellom juss og medisin, en slags vinglete dans, som er omdreiningspunktet i Skålevågs fortelling: forholdet mellom lovens bokstav og en bevegelig vitenskap i stadig utvikling, med nye samfunnsroller, der ekspertene gis stadig større betydning innenfor rettsvesenet. Det skjedde en sterk sammenknytting gjennom 1800-tallet.

KLART SKILLE

Med inspirasjon fra større europeiske strømninger, men også på grunn av spesifikt norske særtrekk, kom det medisinske prinsipp til å stå sterkt i vårt rettsvesen. Det slo fast at psykiatere ikke skulle bevege seg over i jussens kategorier. Dette forutsatte et klart skille mellom juss og medisin, som har vist seg vanskelig å leve opp til. «Forsøk på å reformere tilregnelighetsretten har ofte hatt form av et renselsesarbeid, et forsøk på å skille tydeligere fra hverandre disse to størrelsene, psykiatri og juss, som igjen og igjen ser ut til å drive mot hverandre, veve seg inn i hverandre», skriver Skålevåg.

På slutten av 1800-tallet, i positivismens tidsalder, ble psykiatrien gitt en stadig viktigere rolle innenfor strafferetten. Ideer om samfunnsbeskyttelse ga sterk vilje til å kategorisere avvikere. Akkurat denne perioden har fått mye oppmerksomhet tidligere – kanskje i den grad at den har blitt en blindflekk. Idéhistorikeren Espen Schaanning har med dette utgangspunktet i flere sammenhenger pekt på de vitenskapelig sakkyndiges overtakelse av det norske rettsvesenet, og han har levnet dem få gode hensikter i sin iver etter å disiplinere, forme, normalisere og sperre inne på ubestemt tid. Men at kritikken er hard, betyr ikke at den er rammende. Det føles kanskje ikke så relevant for en psykiater av i dag å bli slått i hartkorn med Lombrosos kriminalantropologi.

MANGE OVERRASKELSER

Nettopp her utgjør Skålevågs bok en stor og viktig forskjell. I stedet for polemiske punktnedslag får vi en sammenhengende fortelling fra den spede begynnelse fram til i dag, med mange overraskelser underveis, enten det er frenologiens frigjørende rolle i revolusjonens Frankrike eller bakgrunnen for den spontane oppfinnelsen av det norske begrepet sinnslidelser. I stedet for sveipende generaliseringer og flengende kritikk får vi en genuint historisk forståelse av forskyvningene i det rettspsykiatriske feltet. Skålevåg er en forståelsesfull fortolker: ikke ved å gå noens ærend, men ved å være sensitiv for aktørenes dilemmaer og ta spriket mellom ambisjoner og realiteter på alvor.

For den som er ute etter nye kårdestøt mot rettspsykiatrien, er denne boka med andre ord en skuffelse. Det er ikke et nytt oppgjør, men noe mye mer interessant. Skålevågs tørre konklusjon, med referanse til Rieber-Mohn-utvalgets nye reformforslag, er denne: Psykiatrien og jussen er dømt til å fortsette å snakke et blandingsspråk. Det medisinske prinsipp fortsetter å være en drøm, som det har vært bakover i historien. Men nå har våre sakkyndige i alle fall fått et nytt og solid fundament når de skal fortsette å gjenta den.

Tollef Mjaugedal (38) er debatt- og kronikkredaktør i Klassekampen.