En kongebiografi for fellesskap og sammenheng

På nettsiden til Cappelen Damm er toppsaken i skrivende stund utgivelsen av en ny barnebok om dronning Sonja og kong Harald (i denne rekkefølgen), utgitt i anledning av at de begge fyller 85 i år. «I denne praktboka lærer barna om det flotte kongeparet vårt, og også om viktige deler av norsk historie og kulturarv», står det på forlagets nettsider. Kanskje er det samme tankegang fra forlagets side bak Tore Rems påbegynte flerbindsverk om Olav, at det skal være en biografi om den flotte, forrige kongen vår, med litt norgeshistorie på kjøpet?

Det skorter ikke på bøker om Olav og hans kongelige familie. Dette verket presenteres som en fenomenologisk studie av kongelige som «truet art»,¹ og biografen er opptatt av konstruksjonen av Olav som offentlig figur. «Skråblikk» lanseres som biografisk metode, med ambisjon om å skrive en «ukjent og mangefasettert fortelling» om en nordmann som levde et ualminnelig liv, og å bruke denne fortellingen som «prisme» til å fortelle en historie om Norge i det 20. århundre.²

Det er et overveldende kildemateriale som ligger til grunn for Rems verk. Forfatteren har fått tilgang til mye nytt arkivmateriale ved Det kongelige hoff, ikke minst et rikt bildemateriale. Mangelvaren er kilder der Olav selv kommer til orde. Likevel kommer vi tett på Olav, kanskje tettere enn noen gang før, og det gir nye innsikter.

Holder på formene

De to første bindene tar for seg periodene 1903–1940 og 1940–1945. Begge bind består av fire deler, med til sammen 34 kapitler som i alt vesentlig er kronologisk ordnet. Til sammen er verket så langt på over 1100 sider. Overskriftene er utpreget stiliserte, både på bind-, del-, kapittel- og delkapittelnivå. De mest interessante mellomtitlene er inspirert av sitater i primærkilder. Akkurat det siste har Rem utviklet til en slags spesialitet. Det skaper driv og gir en følelse av å komme tett på aktørene.

Olav ville være folkelig, men holde på formene, skriver Rem. Også biografen er opptatt av å holde på formene. Et artig grep som fungerer utmerket, er å plassere passasjer fra samtaler Jo Benkow hadde med kongen mellom hovedkapitlene, som en «slags løpende kommentar på umuligheten av virkelig å skulle fange et liv i skrift».³ Disse bidrar til å skape nærhet, noe som av og til trengs.

Det ironiske

Rems velutviklede sans for syrlighet og sarkasme er framtredende. Det er slående at hovedpersonen selv hadde det samme talentet. Kanskje det er her biografens fascinasjon ligger? Det ironiske fungerer på ulike plan. Dels for å ta ting ned, gjøre dem mindre høytidelige. Dels for å menneskeliggjøre. Noen steder bidrar ironien til å latterliggjøre ytringer, som når Rem kommenterer Olavs refleksjoner rundt valg av ektefelle som «heller vidløftige zoologiske spekulasjoner»⁴, eller personer («fredskameratene» og «triumviratet» om Berggrav-gruppens fredsinitiativ fra september 1939 til mars 1940⁵); eller til å markere avstand fra «kongefjesk». At en borgerlig avis i forbindelse med kronprinsbryllupet i 1929 skrev at et lykkeligere brudepar aldri hadde funnes, kommenterer Rem som at avisa dristet seg til «en historisk-komparativ analyse».⁶ Ironien kan gjøre det vanskelig å skille mellom Rems utlegninger av hva kildene sier og hans egne vurderinger.

Det er også slik at ironien kan tydeliggjøre en tendens, som når Rem ganske ofte skaper stemninger og inntrykk som har svakt grunnlag i kildene. Dette gjelder ikke minst når han skriver om opptakten til og utbruddet av andre verdenskrig. Om kvelden 8. april 1940 satt Olav hjemme på Skaugum mens faren og en rekke andre offiserer «hygget seg» i Oslo Militære Samfund.⁷ Eller var de kanskje i høyspenn? Det gjøres et poeng av at Haakons bror kong Christian 10. av Danmark overvar en oppsetning av Merry Wives of Windsor samme skjebnesvangre kveld. Hadde det vært bedre om han overvar et tragediedrama? Ironien kan bidra til økt leseglede, men neppe til større innsikt og forståelse.

Inventing Olav

En sentral tanke i verket er at Olav kom som fremmed prins til Norge to år gammel, og at det var en lang vei å gå før han fant sin rolle som kronprins og «vordende konge». Mens Haakon befestet sin rolle gjennom en politisk konstruksjon, befestet Olav sin gjennom en kulturell konstruksjon, hevder Rem. Det vil si «propaganda», et begrep han ofte tyr til, uten at det noen gang blir definert. Mytekonstruksjonen i perioden før 1940 var kjennetegnet ved at «folkets lengsler» ble projisert på bildet av Olav, som dermed ble gutten/mannen med de tusen ansikter, for eksempel «seilerprinsen», «vikingprinsen», «trikkeprinsen», «farmerprinsen», «skiprinsen» og «fredsprinsen».⁸

Det er vanskelig å snakke om konstruksjonen av myten om Olav uten å diskutere historikernes bidrag i så måte. Her savnes både tematisering og drøfting.

Bildematerialet kunne ha vært underkastet et granskende blikk, men brukes mest som generelle illustrasjoner, med noen svært få unntak. Det er synd, og gjør at avdelingene med bilder får et visst ukebladaktig preg. Noen av bildene formelig skriker etter en kommentar, som når Olav iførte seg pesk i Finnmark eller stilte opp som cowboy på turne i USA. Ved besøk i indianerreservat fant han det imidlertid best å beholde dressen på.⁹

Kilder, kildebruk og referanser

Rems store styrke ligger i arbeidet med kildene. Med suveren oversikt over arkiver i inn- og utland viser han hvordan samvittighetsfullt kildearbeid og nitide referanser ikke står i veien for formidlingsglede. Selv om Rem hele tida er på jakt etter en treffende formulering i kildene, mister han aldri oversikten. Referansene er samlet til slutt, sortert etter kapitler, og ledsaget av oversikter over vanlige forkortelser på arkiver og personer. Notene er etterprøvbare og framstår som presise, men de kunne ha vært mer sjenerøse i å forklare noen sammenhenger. Biografien hadde også tjent på at forfatteren ga leseren mer innsyn i egne valg og avveiinger i arbeidet med kildene.

Noen få steder kommenteres kildene, og det gir noe tilbake. Som når Rem skriver om Trygve Lie at han ikke alltid var «like faktaorientert».¹⁰ Når Olav skriver til president Roosevelt at den norske hæren ikke hadde mobilisert overhodet ved den tyske invasjonen, korrigerer forfatteren: «Han tar feil, men det er slik han må ha opplevd det».¹¹

Olav som menneske

Et betydelig kunnskapsbidrag er tydeliggjøringen av Olav som menneske. Dette skjer delvis gjennom treffende sitater, delvis gjennom Rems egne skildringer og karakteristikker. Olav var en god menneskekjenner. Dette la grunnlaget for at han kunne etterlate sterke inntrykk hos de som møtte ham. Det var ikke i møter med andre kongelige og internasjonale politikere at Olav ble husket, og dermed skapt, men gjennom utallige, tilfeldige møter med mennesker i Norge, gjerne under enkle omstendigheter.¹² En hushjelp på Gaarder i Elverum, en skogsarbeider i Nybergsund, en tjenestepike på Knausen hotell i Molde. Her fikk Olav bruk for sin kvikke replikk, som også kommer godt fram gjennom Benkow-samtalene. Olav var kjent for sin gode hukommelse og evne til å gi effektive karakteristikker av mennesker han hadde møtt.

Rem viser hvordan Olav ble formet i sin ungdomstid av en gruppe mentorer og omgangsvenner, hvorav de mest sentrale var sportslærer og adjutant Østgaard, lærer Sigurd Halling, seilermentoren Johan Anker og husvenn og forfatter Nini Roll Anker, hoffsjefen Wedel og – ikke minst – Oxford-rektor og lærer A.D. Lindsay. Rem argumenterer overbevisende for hvordan Olavs politiske forståelse, og preferanser, ble avgjørende endret gjennom møtet med den moderate sosialisten Lindsay under studietida i Oxford. Rem pynter ikke på kaka. Olav menneskeliggjøres også ved å peke på at kronprinsen hadde «vektutfordringer».¹³

Gjennom dagbøkene til Nini Roll Anker gis et intimt bilde av en annen Olav, der han framstår som impulsiv og intellektuelt anlagt. Blant annet var han svært fascinert av George Bernhard Shaw, og nøt å lese høyt fra radikal samtidslitteratur.¹⁴ Olavs kanskje mest framtredende trekk var hans optimistiske natur, noe Rem gir tallrike eksempler på. Det siste trekket som definerer Olav i denne biografien, er hans utpregede militære mentalitet. I kapitlene som omhandler krigens første fase, er dette helt dominerende. Olavs handlekraft og sunne, resolutte karakter tegnes i utpreget kontrast til faren. Haakon gråter, lider og må tas hensyn til. Rem bidrar her med å forsterke inntrykket av Olav som en handlingens mann. Når krigen bryter løs og det hersker allmenn forvirring, heter det at kronprinsen «sto klar, i full uniform» og «ga korte beskjeder» til alle om hva de skulle gjøre.¹⁵ Kronprinsen tillegges en rekke oppvurderende attributter som at han «’sprutet av energi’», strødde om seg med «’offisielle smil’», beholdt fatingen, framsto folkelig, var «i sitt ess» under bombingen av Nybergsund, hadde «’nerver av stål’».¹⁶ Så er spørsmålet om Olav ble «forvandlet» gjennom denne ilddåpen. Rem argumenterer for det, men viser også fram kilder som pekte på kontinuitet.

Typisk for de få mindre flatterende egenskapene som Rem også gir eksempler på, er at de først og fremst var et hinder for utfoldelse og gjennomslag på den internasjonale politiske scenen. Et eiendommelig trekk var hans hang til å le, også når situasjonen ikke tilsa at dette var naturlig. Rem gjengir Churchills rammende vurdering av den «leende» Olav, som er kostelig lesing.¹⁷

Historieskapt – og historieskapende?

Hvilken rolle spilte Olav som politisk aktør? Her er biografien noe uforløst. Rem vil gjerne vise at Olav kun opptrådte konstitusjonelt, og da i betydningen at han ikke agerte politisk på selvstendig grunnlag, men kun etter instruks eller innflytelse av regjeringen. Forfatteren gir likevel flere eksempler på at Olav selv tok initiativ, frontet egne ideer og formidlet egne eller andres planer, uten at det alltid er like klart at dette skjedde etter anmodning fra politisk hold.

Rem viser godt hvordan Arbeiderpartiet fra begynnelsen av 1930-årene gradvis gled over i et mer symbiotisk forhold til kongehuset, noe som selvsagt innebar endrede rammer for Olavs mulighet til å la seg bruke politisk. Det endelige vendepunktet var kronprinsparets lenge varslede USA-turne, som ikke fant sted før i 1939, og da med betydelig økonomisk støtte fra Ap-regjeringen. Forfatteren konkluderer med at Olav gjennom sine mange taler kom til å framstå nærmest som representant for Ap-regimets sosiallovgivning.¹⁸ Amerikareisen markerte etableringen av kronprinsparets tette bånd til Roosevelt, noe som kom til å bli en politisk ressurs for norske myndigheter, som inntil dette hadde hatt lite å gjøre med USA sammenlignet med Storbritannia.¹⁹ Til tross for Olavs engelske aner opplevde han ikke å få samme anerkjennelse hos det britiske politiske establishment, og Churchill spesielt, som hos «vennen Roosevelt». Dette forklarer hvorfor Olav meget gjerne «bedrev politikk» i USA, i motsetning til Märtha.²⁰

Innlevelse og avstand

På sitt beste veksler biografien mellom fyldige nærbilder og sikker kontekstualisering. Rammene er i overveiende grad politiske, og ikke for eksempel kulturelle. Eksiltilværelsen i London er knapt behandlet, med få hverdagsskildringer og markører som får fram hvordan det var å leve i et Storbritannia i krig. Her savnes en bredere beskrivelse av Olavs kontakt med det norske eksilsamfunnet. Det virker også som Rem har latt en mulighet gå fra seg til å vise hvordan både kongen og kronprinsen aktivt søkte informasjon – og sannsynligvis også underholdning – gjennom en så folkelig syssel som kinogåing.²¹

Rem er oppmerksom på hvordan NS-pressen og krigsavisene omtalte Olav under krigen. Det var ikke bare NS-organet Fritt folk som konsekvent kalte Olav for «ekskronprins», det samme gjorde Aftenposten og andre nazifiserte aviser. Inkluderingen av denne typen stemmer utgjør en viktig kontekst for å forstå Olavs handlinger, retorikk og framtidsforventninger. Å vinne krigen og sikre en framtid for det norske monarkiet var ett.²²

Rem har andre steder formulert seg om sin egen metode som sakprosaforfatter. Han søker en fungerende fortelling som står på egne bein, framfor «den store, sømløse fortellingen». Dette fører til at han ikke plasserer sitt arbeid historiografisk eller vifter med flagg når han presenterer ny kunnskap.²³ På dette grunnlag er det noe overraskende at bind 2 framstår mer som en norgeshistorie enn som del av en biografi.

Nytt om krigen?

Rem lovet «nytt om krigen». Krigsbindet tilbyr også mye nytt stoff, basert på hittil ukjent kildemateriale, og nye fortolkninger av historiske forløp og sammenhenger. Framstillingen er likevel noe tynget og begrenset av krigen som ramme. På den annen side er det å håpe at det kan bli mer nytt om «krigen» også i tredje bind, fordi krigen jo som kjent aldri tar slutt. Et potensielt spennende tema her vil være Olavs bidrag til etableringen av krigens grunnfortelling etter 1945.

Rem viser at krigen hadde stor betydning for Olavs personlige utvikling, og for hvordan han ble ansett. Viktigst var det kanskje at Olavs oppgave i livet fikk «mening». Uansett – hvor treffende er det å sette merkelappen «Krigeren» på denne perioden i kronprinsens liv? Her savnes en overbevisende begrunnelse. Rem viser jo at Olavs rolle i propagandakrigen i USA først og fremst var som «monarkidiplomat», og at Olav mentalitetsmessig tok avstand fra den «krigerske» Churchill.²⁴ Samtidig er det fortjenstfullt at Rem belyser visse kontroversielle ytringer fra Olav som forsvarssjef. Det er ingen tvil om at han godtok en del collateral damage, enten det gjaldt sivilbefolkningen i Bergen eller i Nord-Norge.²⁵

Hva visste Olav? Diskusjonene i kjølvannet av Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? har ikke satt spor i litteraturlisten, til tross for at Rem åpenbart er interessert i hva slags holdninger til jøder som sirkulerte i norske kretser i Storbritannia. Rem slår fast at det ikke finnes noen «tegn til antisemittisme i hans etterlatte papirer», og at kronprinsparet før krigen hadde tatt kraftig avstand fra jødehat.²⁶ Her er det noe overraskende at Rem ikke har mer å si, og ingen kildehenvisninger. Avsnittet avsluttes med et litt forvirrende utsagn om at Olav ellers sto «last og brast» med regjeringen i deres «overlegninger». Imidlertid har jo Rem allerede vist at en mann som Trygve Lie, «i frisk antisemittisk stil» (Rems formulering), hadde beskrevet Hambros «jødisk[e] sluhet»; og ikke bare det, men at Lie hadde «fått regjeringen med seg i sin vurdering av stortingspresidenten».²⁷

Innimellom kongebiograferingen har Rem deltatt i ordskiftet rundt det norske tv-dramaet Atlantic Crossing, som han har kritisert for å skape inntrykk av at de kongelige visste bedre enn politikerne og opptrådte urokkelig i vanskelige situasjoner i motsetning til den vaklende regjeringen, uten kildedekning.²⁸ I Olav-biografien tilbyr Rem en grundig, empirisk basert og autoritativ gjennomgang av sentrale hendelser – uten at de kongelige kommer noe dårligere ut av det av den grunn.

Gjenkjennelig vi-fellesskap

Hva slags fortelling om Olav og de andre norske kongelige er dette, hva slags fortelling er det om Norge, og hvilke ideer og verdier fremmes direkte eller indirekte? Det er litt tidlig å si, ettersom den lengste delen av Olavs liv fortsatt gjenstår å bli fortalt. Rems framstilling er rik på kompleksitet. Men til tross for den distansen som forsøkes etablert, blant annet gjennom den ironiske grunnholdningen, avtegnes et gjenkjennelig, nasjonalt «vi»-fellesskap.²⁹

I verkets forord skriver Rem, med referanse til en artikkel av antropologen Cris Shore, at det konstitusjonelle monarkiets funksjon er å personifisere staten. Etter min vurdering er denne biografien, så langt, tradisjonell i den forstand at den overordnet sett bidrar til å skape fellesskap og sammenheng, slik monarkiet er ment å gjøre. Her er mange kulturelle, historiske og litterære referanser. Olav betjente seg aktivt av norsk litteratur i sine taler, fra Welhaven til Sivle og Bjørnson.³⁰ Karakteristisk for Rems stil er også referanser og parafraser som ikke kommenteres, men som bidrar til en form for nasjonal flettverkshistorie. Et sted skriver Rem at Haakon ga uttrykk for «sjenanse og verdighet» da han takket Nordahl Grieg for diktet «Kongen». Et annet sted heter det om general Fleischer at han hadde «mangelfullt utviklede diplomatiske evner». Og om kronprins Olavs modning i rollen som vordende konge, erklæres det: «Langsomt blir kongen vår egen».³¹

Det er all mulig grunn til å ha store forventninger til neste bind om etterkrigsperioden og Olav V-æraen i norsk historie.