Den vanskelige moren

Å skrive om en mor som har det vanskelig, en som skaper problemer rundt seg, særlig for etterkommerne, har nesten blitt en ny sjanger. Beretningene kan ha mye til felles, hva enten de presenterer seg som sakprosa eller skjønnlitteratur. Både Tiril Broch Aakres Mødre og døtre og Sandra Lillebøs Tingenes tilstand har etiketten «roman», men de er memoarlitteratur omtrent på samme måte som to nye bøker i sakprosasegmentet – danske Peter Øvig Knudsens Min mor var besatt og norske Erik Nakkeruds Min psykotiske mamma. Disse er også minnebøker, resonnerte fortellinger om egne opplevelser av problematiske relasjoner med sjukisk syke mødre.

Det er noe grensesprengende dypt og mørkt i disse beretningene om omsorgspersoner som går i oppløsning rett for øynene på sine barn. De oppfører seg irrasjonelt, kryper inn i angst og depresjoner, tas hånd om av et profesjonelt apparat som medisinerer dem til de blir søvngjengere med tidvise glimt av vanvidd. De har en gang vært kreative, livshungrige, arbeidsomme, med mange planer. Planene smuldrer opp, og kvinnene blir parkert. Overgangen fra det daglige ansvaret for de små, til et liv der ingen egentlig trenger dem mer … eller er det en klisjé, er det bare det at de ikke trenger seg selv lenger?

Den betingelsesløse kjærligheten

Vi kommer ikke unna mødrene våre. De har hatt oss slik ingen andre noen gang kan ha oss, vi har vært inne i dem, fått absolutt alt vi trengte, varme og næring i lang tid, omgitt av henne som et hus, muskler, blod og safter. Når den altomsluttende, betingelsesløse fysiske kjærligheten mellom mor og barn etter hvert støter på humper langs den lange veien videre, hva enten det skyldes barnas utbrytertrang eller morens utillatelige ønske om også å ta hensyn til seg selv, sine egne drømmer og behov for overskridelser og utprøving av forbudne frukter, kan skaden bli monumentalt uopprettelig. Det betingelsesløse blir fullt av betingelser, fra begge kanter. Krav og forventninger må hele tiden forhandles.

Dette er en tydelig tråd i alle disse bøkene der avkommet – ofte i tidlig alder – må innta rollen som omsorgspersoner. Når barn må agere som voksne overfor den som har båret dem fram, skaper det dyp sjelelig forvirring og tydelige arr. De får en byrde det er fåfengt å prøve å fri seg fra – og skildringene av disse vanskelighetene blir sterk og vond lesning.

Relasjonen mellom mor og barn er samtidig både uhyre sterk og fryktelig skjør. I noen tilfeller blir det bitre brudd, hatske brev fra barna til moren som har skuffet, mødres endeløse forsøk på telefonoppringninger som ikke besvareslar seg besvare av etterkommerne som føler seg stadig mer forfulgte, retur av gaver som oppleves som forsøk på bestikkelser og en endeløs katalog av kansellerte avtaler og ferieplaner.

Tung medisinering

Under ligger galskapen og truer. Enda så stor oppmerksomheten har vært rundt psykiske avvik og lidelser de siste hundreårene, famler menneskeheten i mye mørke rundt årsaker, virkninger, behandlinger og prognoser. Viften av diagnoser utvides stadig, og utbudet av psykofarmaka – antidepressiva, antipsykotika, lykkepiller, beroligende, angstdempende og søvndyssende pastiller – er rikt.

Felles for de fire minnebøkene som jeg nå har lest om den vanskelig moren, er at mødrene alle er blitt «tungt» medisinert. Men også noen av forfatterne – altså mødrenes barn – må ta medisiner. Mest påtakelig er dette hos den danske supersakprosaisten Peter Øvig Knudsen. I hans Min mor var besatt – utmerket oversatt til norsk av John Erik Frydenlund – er medisineringen nærmest total, også kombinert med elektrosjokk. Moren behandles og behandles, legges inn og skrives ut, men i boka framstår det ikke som om behandlingene overhodet har «hjulpet», iallfall ikke på noen varig måte. Hun er like ustabil og rasende, veksler mellom sløvhet og giftige utblåsninger mot sønn og datter, mens en tilsynelatende endeløst tolerant ektemann tar seg av henne helt til han dør. Etter hvert kommer hun på sykehjem. Der oppfører hun seg også håpløst, og alt blir bare tristere og tristere. Boka begynner med at hun er død, og at forfatteren reiser tilbake til barndommens Jylland for å møte den nye virkeligheten.

Medisinfri

Det mest påfallende ved Øvig Knudsens framstilling er hvordan han opplever å bli «smittet» av morens psykiske lidelser. Tidligere i livet har han vært en ultraradikal, sint ung mann, som blant mange andre ting har vært opptatt av den anti-psykiatriske rørsla i Danmark – Galebevægelsen. En av deres merkesaker, som de har kjempet for siden 70-tallet, er retten til medisinfri behandling. Boka gir oss nyttige påminnelser om slikt som dette, men det virker som om alt det «alternative» har forduftet i den virvelvinden som etter hvert oppstår i forfatterens hode.

Når moren dør, opplever han det som en stor lettelse, og dette blir opptakten til et bokprosjekt der han intervjuer folk i hennes nærmeste omgivelser for å få fram et klarere bilde av hvem hun var og hva lidelsene bunnet i. Hele første del av boka følger denne planen. Her får vi illustrert en tidsånd fra morens ungdom og hennes senere borgerlige småbyliv med pene gardiner, manglende yrkesutfoldelse og en stigende bruk av psykofarmaka. Første innleggelse kommer mens barna er små, på begynnelsen av 60-tallet. Det blir medisiner og medisiner, kombinert med det som virker som et nokså raust inntak av alkohol.

Morens personlighet kommer ikke så tydelig fram, men omgivelsene hun levde i blir skissert opp og viser en nokså trang og traurig ramme rundt hennes liv. Det er ganske store avvik mellom hvordan hennes nærmeste omgivelser – naboer, venner, kolleger – beskriver henne, og det forfatteren bærer på og deler med sin søster, som også har stått i vanskelighetene. Dette gir fine innsikter i fasadenes illusjonsskapende krefter.

Brå vending

Et godt stykke ut i boka kommer det en brå vending. Forfatteren opplever å ikke kunne videreføre prosjektet. Han blir selv dypt deprimert og føler seg «smittet» av morens lidelse. Han blir «besatt» av morens «besettelse», men hva er det han egentlig legger i et slikt metafysisk begrep? Han har gjennom boka så langt vært sterkt kritisk til den enorme medisineringen moren, og også en tante, har vært utsatt for, men nå legger han ut på samme vei. Han oppsøker en mengde psykologer, psykiatere og alternative behandlere. Flere av dem sier at han må slutte å ta medisiner hvis de skal kunne hjelpe ham, men det virker ikke som om han vurderer det alternativet.

I det hele tatt blir hans egen bruk av medisiner og rusmidler et stadig større ubehandlet mysterium i boka. Han røyker hasj og drikker rikelig, men vi får ikke klarhet i hvor mye. Han går på lykkepiller, og etter hvert sterkere stoffer, men når og hvordan og hvor mye, vet vi ikke. Vi forstår heller ikke helt når han begynner å skylde på en demon, en besettelse. Til slutt går det helt i stå, og han blir overtalt til å legges inn på lukket avdeling. Etter en tid der inne går han med på å få elektrosjokk – det blir syv elektrosjokk – og deretter går det visst bedre.

Besatt mor, besatt sønn

Og her må leseren spørre seg: Hvor ble det av hele den kritiske holdningen han har hatt opp gjennom bokas tidligere deler, opp gjennom sitt eget liv? Når han snakker om besettelse og smitte, virker det som om han intellektuelt bare kapitulerer, uten betingelser, og at alt han har tenkt og ment bare klapper sammen. Det uforklarlige i opplevelsene blender ut alle resonnementene, og vi aner ikke lenger hva han egentlig mener om morens sykdom, hennes behandlinger og om hvorvidt ting skulle vært gjort annerledes. Hvor blir det av de presserende spørsmålene om eget rusmiddelbruk? Den rasjonelle, skarpe dokumentaristen, den grundige forfatteren – mannen bak sakprosabragder som det monumentale tobindsverket om Blekingegadebanden – er nå redusert til en viljeløs gjenstand for skjebnen, et angrep fra krefter han opplever som en demonisk besettelse uten noen påviselig demon, en slags arvesynd uten arvestoffer.

Hvor blir det av refleksjonen rundt slike vesentlige spørsmål? Hva tror han egentlig på, annet enn sin egen sykdom, sin egen fortvilelse? Den påfallende mangelen på drøfting i bokas andre del gjør at prosjektet smalner inn til å ende som lite mer enn en konvensjonell jeg-bok. Den har tilstrekkelige doser av individets primalskrik, og moren er så absolutt til stede, om enn som en skygge, men hva skal vi med boka annet enn å la den vekke vår medlidenhet for den intellektuelle kraftkaren som er blitt sin egen fange?

Min psykotiske mamma

Den andre helt nye boka i dette segmentet, Min psykotiske mamma, er skrevet av Erik Nakkerud i samarbeid med moren, Anne K. Haugestad. Nakkerud er psykolog og stipendiat ved UiO, og han debuterer som forfatter med denne vesle traktaten på 110 sider. Felles med Øvig Knudsen, og de andre nevnte forfatterne, er den rystende erfaringen av et omsorgsforhold som blir snudd på hodet på et tidlig stadium i livet. Et barn, eller en ung voksen, har måttet ta ansvar for et menneske som skulle stått i omsorgsposisjonen – altså moren.

Hvordan opplever barnet dette, og hvordan påvirker det livet videre? Hos Nakkerud samler det seg opp mye aggresjon, noe som blant annet gir seg uttrykk i at han blir brutal på fotballbanen – med raseri og stygge taklinger. Fra å ha vært et glitrende fotballtalent blir han den som stadig får røde kort av dommeren. Han begynner med «eksplosiv drikking […] og en natt sto jeg midt i Torggata og rev i stykker klærne mine». Men Nakkerud blir ikke «smittet» slik Øvig Knudsen opplever å ha blitt. Han finner en annen vei.

Det pårørende barnet

Tanken var opprinnelig å lage en samtalebok der han og moren skulle snakke seg gjennom det som skjedde rundt hennes psykoser og hvilke roller de har fått overfor hverandre. Det er noen bestemte traumer som ligger og murrer hos dem begge, noe de må finne ut av. For begge dreier det seg blant annet om kjæledyr som blir tatt fra dem – for henne en hund, for ham katten Sprelle. Den er med på flere bilder i boka. Bildene i boka er private og gir helheten et sterkt personlig preg. Samtidig er den stadig innom faglige referanser og mer vidtrekkende refleksjoner. Boka er en minnebok, men minnene blir stadig gjenstand for kvalifiserende kontekstualiseringer.

Dialogprosjektet ble lagt på hylla, bortsett fra et av de siste kapitlene som faktisk er utformet som en samtale. Likevel er det at moren faktisk har vært involvert, at hun fortsatt er i live, og at mor og sønn tydeligvis ønsker å rydde opp og skape et godt forhold, noe som gjør at boka blir langt mer edruelig og ansvarlig enn Øvig Knudsens dystre helvetesreise. Nakkerud har som psykolog og forsker profesjonell interesse av å finne ut av disse avgjørende transaksjonene i relasjonen mellom nærstående, om rolleforvirring når barna blir pårørende med omsorgsansvar, avsporinger i kommunikasjonen og problematiske forsoninger.

Nakkerud skriver direkte til sin mor, i andreperson med et «du» som dermed hele tiden er til stede – ikke som en gjenstand eller et kasus som beskrives, men som adressat for hans fortellinger om hendelser sett fra hans side. Slik får teksten en befriende tone, den likner på det vi alle går og grubler på, alt det vi så gjerne ville ha sagt direkte til et «du», men som vi ikke finner krefter til å formulere på alvor.

Dette er altså en god bok om viktige ting. Små historier om store spørsmål.