Ånden som går

Da jeg i sin tid gikk rundt på Sydneshaugen i Bergen som filosofistudent, sto jeg en dag på Akademika med en introduksjonsbok om den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel i hendene. Jeg var nysgjerrig, men usikker på om filosofen var verdt å bruke tiden min på. Jeg spurte derfor min mer beleste kamerat om det var noen vits å sette seg inn i tyskeren.

Nei, var svaret. Ikke bare er Hegel irrelevant for samfunnet og filosofien i dag, han er også ugjennomtrengelig, ble jeg fortalt. Jeg droppet å kjøpe boken.

At Hegel er blant de vanskeligere filosofene, har siden blitt en vits på sosiale medier. I et mye brukt mem-format gjenskapes filmscener hvor en karakter viser en annen en bok. Boken er Hegels Åndens fenomenologi, og humoren ligger i at en antatt lettvekter av en karakter leser en så notorisk vanskelig bok.

Likevel er det noe som ikke stemmer helt. Hegels rykte for å være så obskur som man får det, står i sterk kontrast til hvordan han på 1800-tallet satte sinn i fyr og flamme. Slik den amerikanske kritikeren Edmund Wilson beskriver i sin historie om marxismen, To the Finland Station¹, fantes det en Hegel-lesesirkel på hvert gatehjørne på tampen av det nittende århundret. Små forskjeller i lesning munnet ut i store ideologiske forskjeller og dype rifter mellom antatte kamerater – en tendens de fleste med fartstid på venstresiden kan kjenne igjen.

Hva var det ved Hegel som trollbandt så mange, og som på noen måter la grunnlaget for marxismen i seg selv – og hvorfor skal vi bry oss om ham i dag?

I Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof forsøker forfatter og filosof Sigurd Hverven å svare på nettopp hva som har fenget så mange ved den tyske filosofen. Samtidig ønsker han å redde Hegel fra å først og fremst anses som et steg på veien mot Karl Marx. Hverven er snarere av den oppfatning «at Hegels sosiale og politiske filosofi bør leses i sin egen rett».

At Hverven leser Hegel på hans egne premisser, blir raskt tydelig. Fra denne lesningen trer det frem en mangefasettert og følsom filosof som finner verdens grunnleggende betydning i hvordan mennesker samhandler med hverandre, og det omskiftelige i den, i sterk kontrast til Hegels rykte som den ultimate systembygger blant filosofer.

I omtaler av boken har det blitt hevdet at Hverven har gjort et godt stykke formidlingsarbeid. Det er en underdrivelse. Arbeidet Hverven har gjort med å mane frem en forståelig og tilnærmelig versjon av den kryptiske tyske tenkeren, er knapt til å tro. Uavhengig av bokens andre kvaliteter og mangler er det lett som en bris å følge Hverven gjennom en av de vanskeligste filosofene vi har. Å skrive slik er ingen liten bragd, og med dette er halve bokens jobb allerede gjort.

I bevegelse
I Hvervens lesning av Hegel er våre tanker og begreper «stadig i bevegelse». Sannhet kan ikke baseres på et tidløst fundament, men «etableres i overgangen fra en tankegang og livsform til en annen». Filosofiske ideer «materialiserer seg historisk», og har man ikke forklart hvordan de dukker opp i en gitt tid, «så har man ikke forstått dem riktig», skriver Hverven.

Hegel er smidig og var for hvordan mennesker påvirker hverandre. Selve ånden i Åndens fenomenologi kan først skimtes når man «står overfor og anerkjenner et annet levende selv» og dette anerkjenner en tilbake, skriver Hverven. Ånd må ikke her forveksles med hvordan vi i dag bruker begrepet, men viser snarere til «sosiale og historisk bestemte måter å tenke og handle på, samt delte forestillinger om hva som er autoritativt og verdifullt».

Det menneskelige selvet «dannes, opprettholdes og endrer seg gjennom relasjoner, eller brudd i relasjonene» til alle de vi omgås på daglig basis. Det menneskelige er noe grunnleggende sosialt og samvirkende i hans lesning av Hegel.

Sitt ikke alene
Hverven ønsker imidlertid ikke bare å vise at det finnes gjenkjennelig tankegods i Hegels teorier, men også hvordan hans tenkning kan la seg overføre til det livet vi lever i dag, og samfunnet vi omgir oss med.

Allerede i 2017 skrev Hverven om hvordan Hegels tankesett kan brukes til å forstå naturen og vår plass i den, i antologien Ingen mennesker er født frie.² Dette temaet tar han opp igjen i årets bok, men han går også videre og avlegger korte visitter i alt fra konkrete debatter til bredere samfunnsforhold.

Hva ville for eksempel Hegel ha sagt om den moderne svermingen rundt stoisismen blant unge menn på internett? Stoisismen forfekter en holdning til livet hvor kontroll over en selv, ens følelser og reaksjoner står sterkt.

Tyskeren ville neppe latt seg overbevise. «Ett problem med en stoisk tilnærming til verden, antyder Hegel, er at den lett blir politisk reaksjonær», skriver Hverven. For stoikerne er verden noe satt som man enkelt og greit må avfinne seg med.

Eller hva med smarttelefonene vi ikke kan gi slipp på? Trolig ville ikke Hegel gitt sitt bifall til dem heller, skriver Hverven. Utvikling og anerkjennelse skjer i møte med andre, og det fungerer ikke like bra gjennom skjermen.

Konservativ lesning?
Hegel har tilsynelatende ikke noe til overs for reaksjonær politikk. Det er også lite å finne i ham for konservative, antyder Hverven. Konservative lesninger «undervurderer betydningen av dynamikk og historisk bevegelse» i Hegels tenkning, skriver han, og det er her han finner kimen til filosofens «progressive politiske muligheter». Hverven sier ikke at Hegel er noen sosialist, men at filosofien hans kan brukes i et progressivt øyemed.

Den progressive lesningen av Hegel stikker seg ut i boken for denne leseren, da det motsatte fremstår vel så nærliggende. Det er mye å kjenne seg igjen i for den konservative leser av Hegels filosofi, selv i Hvervens gjengivelse. Hegel øyner faren i en verden hvor vi er overlatt til oss selv og vår egen indre driv – hvor ingen kan sette grenser for individets utfoldelse, utover samfunnets grunnleggende lover og regler.

En slik grunnleggende liberalisme er utilfredsstillende for mange og er «uforenelig med at mennesker kan leve sammen i fellesskap over tid», skriver Hverven. Dette er ideer som trolig vil finne gjenklang blant de fleste moderne konservative – særlig blant den delen av høyresiden hvor nettopp liberalismens oppløsende effekt på samfunnslimet står sterkt.

At Hegels filosofi er dynamisk og fordrer utvikling, står heller ikke i veien for en konservativ lesning av ham. «Hvis vi vil at ting skal forbli som de er, må ting endre seg», skrev tross alt den italienske forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa i romanen Leoparden³ – en ofte gjentatt grunnsetning for konservative.

Det er ikke godt å si hvem som «eier» Hegel politisk, men Hvervens bok åpner for en langt videre tolkning av tematikken enn han selv gir uttrykk for.

Favner vidt
Dette er bare et par eksempler på hvordan Hverven overfører Hegels tenkning til moderne forhold. Gjennomgående fremstår disse delene av boken som hakket mindre overbevisende enn de rene fremstillingene av Hegels filosofi. Disse er mer springende enn de rene forklaringene av Hegels filosofi og er mindre tilfredsstillende enn når Hverven sakte, men sikkert leder meg gjennom det ugjennomtrengelige krattet tenkningen hans er.

Slik Hverven gjentar flere ganger, ligger Hegels bøker på et «svimlende høyt abstraksjonsnivå», og det er få andre filosofer som innbyr mindre til lett kveldslesning enn ham.

Likevel fremstår de faktiske ideene til Hegel forfriskende tilnærmelige i Hvervens gjenfortelling. Mot bedre vitende kjenner jeg meg selv tenke at jeg kanskje burde prøve meg på Åndens fenomenologi, ved flere anledninger gjennom boken, noe som ingen rettenkende mennesker noensinne burde. Her hadde nok kameraten min rett.