Bør ikke omtaler av skolebøker bygge på den samme grundige lesning og akademiske redelighet som det er rimelig å forvente av fagbokomtaler i sin alminnelighet? Ikke ifølge høyrepolitiker og statsviter Erik Lundesgaard, som på et svært sviktende grunnlag feller sin dom over læreboken Fokus. Samfunnsfag i forrige utgave av Prosa.
La det med en gang være sagt: Det er bra at noen tar seg tid til å omtale skolebøker. Dette er sentral faglitteratur nettopp fordi den leses av så mange. Men det er samtidig viktig at skolebøker blir vurdert med utgangspunkt i fagenes rammer og elevgruppenes forutsetninger. I tillegg bør omtaler av skolebøker bygge på samme grundige lesning og akademiske redelighet som det er rimelig å forvente av fagbokomtaler i sin alminnelighet. Lundesgaard feiler på begge punkter. Han viser manglende forståelse for den faglige og didaktiske kontekst boken inngår i, og han har tydeligvis bare gitt seg tid til å lese bruddstykker av teksten.
Faglige og didaktiske hensyn
Fokus. Samfunnsfag er skrevet for et fag som er felles for absolutt alle elever i den videregående skolen, dvs. både de som tar studieforberedende utdanningsprogram, og de som tar yrkesforberedende utdanningsprogram. Boken retter seg mot hele denne elevgruppen, dvs. til elever med høyst varierende faglige forutsetninger. Samtidig er det et lite fag med bare tre skoletimer per uke i ett år. Det er også et sammensatt fag der politikk og demokrati, som er det eneste temaet som blir omtalt i Lundesgaards essay, bare er ett av fem hovedtema. I tillegg skal elevene lære om grunnleggende sosiologiske og sosialantropologiske emner (individ, samfunn, kultur), arbeids- og næringsliv og internasjonale forhold. Alt dette setter klare grenser for hvor grundig ulike emner kan behandles.
Lundesgaard synes ikke å ha forstått dette utgangspunktet og ønsker at boken skulle inneholdt mer stoff og fakta, ikke minst sitater fra Grunnloven, som han har et ekstra kjærlig forhold til etter å ha skrevet sin masteroppgave om emnet. Samtidig sier han eksplisitt at han ikke har sans for eksempler og fortellergrep. Slikt tar plass og vitner om dårlig prioriteringsevne, mener han.
Vi kunne alltids skrevet en lærebok som inneholdt mer fakta og behandlet flere emner. Det finnes mange slike, og de er enkle å skrive. Problemet er at leksikalske framstillinger hvor det meste tas med, men gjerne bare med et par setninger, ikke fremmer læring – i alle tilfeller ikke for denne svært sammensatte målgruppen. Samfunnsfaget skal skape innlevelse, engasjement og debatt blant elevene i skolen. Dette er en helt vesentlig side ved faget som Lundesgaard velger å se bort fra. I Fokus. Samfunnsfag brukes derfor ulike fortellergrep og et rikt tilfang av eksempler for å konkretisere og formidle lærestoffet. Elevene gis redskaper for å forstå, ikke bare gjengi. Dette er gjort fordi vi vet at det er det som skal til for at elevene skal få maksimalt ut av opplæringen.
Selektiv lesning
Samtidig er det klart at mange av de emnene Lundesgaard etterlyser, er grundig behandlet i boken, og det hadde Lundesgaard også oppdaget om han bare hadde gitt seg tid til å se etter. Noen eksempler:
- EØS-avtalen: EØS-avtalen og Norges forhold til Europa er viet til sammen fire sider i delen som omhandler internasjonale forhold. Her beskriver vi blant annet hvordan EØS-avtalen gir Norge tilgang til det indre marked, men uten å gi oss innflytelse over utformingen av EUs politikk.
- Domstolene: Rettsstaten og domstolene, inkludert den obligatoriske illustrasjonen av domstolspyramiden, er grundig behandlet i et kapittel som også diskuterer forbrytelse, kriminalitetsforebygging og straff. Det er vanskelig å forstå at Lundesgaard kan ha oversett dette.
- Oljens betydning for norsk økonomi: Det hevdes at kapitlet om velferdsstaten og norsk økonomi ikke har gitt plass til oljens betydning for Norge. Vel, en betydelig del av dette kapitlet handler jo nettopp om olje, oljefondet, handlingsregelen og dilemmaene som politikerne står overfor når det gjelder bruken av oljepengene. Det skrives også om oljens betydning for å trygge den norske velferdsstaten. Under overskriften “Svart gull og grønne skoger” innleder vi til og med delkapitlet med setningen “Norske finansministere har det enklere enn finansministere flest når det gjelder å få statsbudsjettene i balanse”. Hvor selektivt er det mulig å lese, Lundesgaard?
Manglende prioriteringsevne?
Om samme kapittel påstår Lundesgaard at vi bruker to sider til å beskrive prisveksten i boligmarkedet fra 1992 og fram til i dag, et visstnok talende eksempel på vår manglende evne til å prioritere. Nei, vi skriver et par setninger om den konkrete prisutviklingen i det norske boligmarkedet. Resten av dette delkapitlet benytter boligmarkedet generelt som et eksempel på et fritt og uregulert marked. Hensikten er å opparbeide forståelse for sentrale begreper som tilbud og etterspørsel, forholdet mellom politikk og marked, og blandingsøkonomi – gjennom eksempler som elevene har muligheter for å forstå.
Det er riktig at vi ikke skriver mye om Grunnloven, og sitatene derfra glimrer med sitt fravær. Derimot skriver vi mye om det verdigrunnlaget som det norske demokratiet bygger på, og som er nedfelt i Grunnloven, dvs. rettighetene, beskyttelsen av mindretallet og rettsstatsprinsippene. For en lærebok på dette nivået oppfatter vi disse emnene som det grunnleggende, ikke de mer dyptpløyende diskusjonene om forholdet mellom grunnlovsteksten og konstitusjonell sedvane (et tema som vi for øvrig vier stor plass i boken Fokus. Politikk og menneskerettigheter, som er skrevet for de elevene som spesialiserer seg i statsvitenskapelig retning på studieforberedende utdanningsprogram).
Lundesgaard legger også vekt på at vi ikke behandler parlamentarismens historie i Norge og spesielt den lange overgangsfasen før de parlamentariske prinsippene befestet seg. Grunnen til at vi har prioritert å ikke behandle det historiske stoffet i denne boken, er at elevene også leser faget historie etter en læreplan hvor dette temaet er viktig. Dagens læreplanverk henger faktisk rimelig godt sammen og forsøker å unngå for mye overlapp mellom fagene. Igjen handler det om plass og prioriteringer. Vi har i stedet valgt å bruke plass på hvordan det parlamentariske systemet faktisk fungerer i dag, og hvordan regjeringer dannes med utgangspunkt i mandatfordelingen på Stortinget.
Faglig etterrettelighet
I tillegg til alt som Lundesgaard mener mangler i Fokus. Samfunnsfag, hevder han også at lærebokteksten på flere områder er direkte feil, misvisende eller politisk tendensiøs.
Vår beskrivelse av parlamentarismen er, ifølge Lundesgaard, feil når vi hevder at “parlamentarismens hovedprinsipp er at regjeringen må ha stortingsflertallets tillit”. I et parlamentarisk system som det norske (negativ parlamentarisme) trenger ikke regjeringen et flertall for en positiv tillitserklæring for å kunne tiltre, men den må gå så snart Stortinget uttrykker sin mistillit. Det er denne grunnideen vi forsøker å formidle til elevene. Hvordan selve regjeringsdannelsen foregår med utgangspunkt i mandatfordelingen på tinget, er selvsagt også beskrevet. Det samme gjelder oppgave- og maktfordelingen mellom institusjonene.
Vi tar tilsynelatende også feil i vår beskrivelse av interessekonflikter når vi påstår at de i de fleste tilfeller handler om å prioritere – skal noen få mer, må andre få mindre. Ifølge Lundesgaard hører det til sjeldenhetene at slike prioriteringer er nødvendige i norsk politikk, i alle tilfeller på statlig nivå. Vi tror neppe finansministeren er enig med ham – og det trolig helt uavhengig av om finansministeren heter Sigbjørn Johnsen eller Siv Jensen. Vårt mål med denne delen av teksten er å få elevene til å forstå at politikk langt på vei handler om å prioritere, både mellom ulike oppgaver, og mellom oppgaveløsning og skatt. Før elevene har forstått dette, kan de neppe tas med på mer subtile resonnementer rundt budsjettprosessene. Vi er ikke uenige i at fordelingspolitiske beslutninger kan ha betydning for samfunnets evne til å skape verdier, og dermed også for “kakens størrelse”, men dette er argumentrekker som ikke er mulig å forstå uten at man først har fått med seg de mer grunnleggende prinsippene, og som dessuten går langt utover det som hører hjemme i en tekst på dette nivået.
Lundesgaard gjør også et poeng av den løsrevne setningen “Politikk er ikke noe som vi kan velge å stå utenfor” – og belærer oss at det nettopp er det vi gjør når vi velger å ikke bruke stemmeretten. Selvsagt er det både mulig og legitimt å ikke delta i politikken, men vårt poeng er at uansett om du selv aktivt deltar eller ikke, så påvirkes du av de politiske beslutningene som fattes rundt deg. Å ikke stemme har også politiske konsekvenser.
At vi i tillegg til begrepet borgerlig også bruker begrepet ikke-sosialistisk, er visst også feil. Vel, begrepene brukes om hverandre i den offentlige politiske samtalen – en samtale som vi ønsker å gi elevene redskaper til å forstå og delta i. Hvordan dette kan ses som et eksempel på misvisende begrepsbruk, er vanskelig å forstå. Det samme gjelder vår henvisning til at nominasjonsprosesser svært ofte er preget av kamp om de sikreste plassene. Selv ikke i Lundesgaards eget parti er vel idyllen så dominerende at sittende stortingsrepresentanter ikke utfordres?
Det er synd at Lundesgaards omtale er basert på selektiv lesing og en forhåndsklassifisering av boken som venstrevridd – en klassifisering som han for øvrig, så langt vi kan se, ikke har begrunnet. At han har kalt sitt bidrag et essay og ikke en bokanmeldelse, gir ingen større rett til venstrehåndsarbeid og mangel på akademisk redelighet. Vi skulle gjerne sett en livlig og poengtert diskusjon om lærebøkers innhold, prioriteringer og kvalitet, men da må utgangspunktet være mer velfundert.
Les Erik Lundesgaards svar på denne kritikken her.
