Før valget i høst var klimaendringer ett av de sentrale politiske spørsmålene. Politikere hevder å ville redde verden, gitt det underliggende premiss at endringene gir entydige katastrofale konsekvenser. Er imidlertid det naturvitenskapelige bildet så entydig? Kan det virkelig være slik at alt vil gå galt med en svak temperaturøkning?
I juninummeret av Prosa anmeldte Kristian Bjørkdahl fra Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo boka Klimahistorie & klimapolitikk av Arne Christian Stryken. Anmeldelsen er morsom og godt skrevet, men konsentrerer seg først og fremst om form, mindre om innhold. Boka gis nærmest strykkarakter fordi den er rotete, spenner for vidt, har for mange tilfeldige temaer og eksempler, og ikke noen retning. Bjørkdahl hevder at boka ikke fører fram i klimakrigen; den veileder ikke leseren inn mot en bedre etisk og moralsk forståelse av klimaspørsmålet. Humanisten Bjørkdahl ønsker en bedre hærfører, en som evner å samle troppene.
I form er Klimahistorie & klimapolitikk gjentakende og ustrukturert. Språket er ubehjelpelig og rett og slett ikke godt. Det sliter ut leseren, men er like fullt av underordnet betydning i forhold til bokas store problem: det naturvitenskapelige faktagrunnlaget.
Manglende naturvitenskapelige kunnskaper
Klimahistorie & klimapolitikk er støttet av Det faglitterære fond i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Biolog Dag Hessen har lest og vurdert manuskriptet og Nansenskolen har gitt studiepermisjon for å muliggjøre boka. Og den er gitt ut på Dreyer forlag.
Dette burde kanskje borge for kvalitet. Slik er det ikke, og dessverre evner heller ikke anmeldelsen i Prosa å fange opp bokas virkelige problem: Den er et naturfaglig makkverk. Boka er skrevet av en sosiolog som har beveget seg inn i et bredt naturfaglig temaområde, hvor han på ingen måte behersker faktagrunnlaget. Riktignok er verket politisk korrekt og passer inn i den allmenne oppfattelsen som peker i retning av “faglig konsensus” om et “klimaproblem” som vil bringe verden til kanten av stupet. Men svært mange av hans eksempler som skal fortelle oss at så er tilfelle, har rett og slett ingen rot i forskningen og virkeligheten.
Naturvitenskapelige misforståelser
Før jeg fortsetter, kan det være et poeng å gjøre det klart for leseren hvor jeg står i klimadebatten. Jeg har i noen år deltatt i denne med det utgangspunkt at de negative konsekvensene av klimaendringene er overdrevne. Som biolog argumenterer jeg med at kombinasjonen av økt atmosfærisk CO2-innhold og høyere temperatur styrker planteproduksjonen og dermed økosystemene. Alt burde derfor ikke gå galt for planter og dyr, eller for matproduksjonen. Sannsynligvis vil vi heller ikke blåse bort eller tas av flommen. Jeg ser det som min rolle å delta i den offentlige debatt med utgangspunkt i empiriske kunnskaper og et vitenskapelig imperativ som tvinger aktørene til å nærme seg etablerte sannheter med kritisk blikk.
En sentral påstand i Strykens bok er at store faunautryddelser gjennom klodens historie skyldes global oppvarming. Han knytter det til meteornedslag. Og det er riktig: De virkelig store utryddelsene av livsformer gjennom millionene av år bak oss i tid skyldes blant annet at utenomjordiske fenomener har endret klimaet. Men de skyldes også store vulkanutbrudd. Begge disse hendelser har imidlertid alltid ført til det motsatte: et kaldere klima. Når relativt store himmellegemer treffer jordkloden, slynges mengder av støv, aske og partikler ut i atmosfæren, og dette kjøler ned planeten og senker den globale temperaturen. Og dette skjer raskt – så raskt at livsformene ikke har tid til å tilpasse seg. Stryken hevder altså det motsatte, hvilket er en utilgivelig feil. Det er ubegripelig at hverken Hessen eller forlaget har fått forfatteren til å rette opp dette, og at heller ikke forskeren fra et miljøforskningssenter har fått med seg en slik faglig skivebom. Bare denne feilaktige påstanden er nok til at boka aldri burde gått i trykken. Det er alvorlig å hevde at kanskje 90 prosent (s. 149) av klodens biologiske mangfold vil utryddes på grunnlag av noe som er misforstått. Vi vet i dag knapt om en eneste dyre- eller planteart som har blitt utryddet de siste 40 år som en følge av klimaendringer.
Boka hevder at global oppvarming påvirker den naturlige karbonsyklusen og svekker skogens og jordsmonnets evne til å ta opp CO2. Det er like faktakontrært som påstanden om meteornedslag og global oppvarming. Kombinasjonen av høyere temperatur og økt CO2-innhold i atmosfæren styrker så å si alle planter. De får økt fotosyntese, tåler bedre tørke og forurensning og blir mer motstandsdyktige mot sykdommer. Dette utnyttes i drivhus og har fungert i praksis i årtier. Med kombinasjonen av varmere klima og mer CO2 kan vi produsere mer mat, selvfølgelig inntil en viss temperaturgrense. Men denne ligger utenfor en global temperaturstigning på 3-4 grader. Derfor hevder også FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) at vi gjennom hele dette århundret vil ha en økt matvareproduksjon og kaloritilgang i alle verdensdeler.
Klimahistorie & klimapolitikk hevder videre at samene om noen år vil måtte forlate reindriften og blant annet sysselsette seg innen reiseliv. Bakgrunnen er temperaturstigningen, som vil umuliggjøre deres levesett, og Stryken kobler dette til frigjøring av metan fra permafrostområder når temperaturen stiger. Han påstår at dette skjer i vår tid, hvilket ikke er tilfelle. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren går ned, ikke opp. Påstanden om økning er populistisk, og vi har heller ikke belegg for dette naturhistorisk. Klimaet har gjennom millioner av år variert mer enn de mest pessimistiske klimamodellene antyder, slik også Stryken beskriver, men vi kjenner historisk like fullt ikke til slike utslipp av metan fra permafrostområder i disse lange tidsseriene bak oss. Tilbakekoblingsmekanismen er en skrivebordfiksjon, like fullt populær i klimadebatten.
Boka hevder også at havforsuring vil gi korallbleking. Her blander Stryken sammen to fenomener. En mulig havforsuring vil kanskje kunne påvirke kalkdanningsrater hos marine organismer og andre vitale livsfunksjoner. Systematiske forsøk i laboratorier viser imidlertid ingen entydig negativ respons knyttet til små pH-endringer, og forskningen innen dette felt er på langt nær sluttført. Korallbleking er en helt annen prosess. Alle koraller består av to levende organismer i symbiose: en korall og en alge. Ved raske temperaturendringer, enten mot kaldere eller varmere vann, kaster korallen ut algen. Den mister da fargen og ser død ut. Det er imidlertid store artskomplekser av disse algene, alle tilpasset smale temperaturintervaller. Etter å ha kastet ut den første algen tar korallen opp en ny, tilpasset den aktuelle temperatur. Forsøk i laboratorier viser at korallbleking er en overlevelsesstrategi og et øyeblikksbilde. Slik må det være. Koraller er en svært gammel dyregruppe som har levd på kloden i flere hundre millioner år. De har tidligere opplevd store miljøendringer, uten å dø ut. Dagens små temperaturendringer er de fint i stand til å håndtere.
De to polområdene på kloden er klimamessig i motfase: Det har gjennom noen tiår blitt svakt varmere i nord og svakt kaldere i sør. Stryken klarer like fullt å sette spørsmålstegn ved om eksistensen av store innsjøer under den 3000 meter tykke iskappen i Antarktis skyldes klimaendringer. Det er en utrolig tanke som han høyst sannsynlig må ha suget fra eget bryst.
Som så mange andre er Stryken opptatt av havnivåstigning og effekten på lavtliggende øyer og landområder. Han er blant annet redd for store folkeforflytninger. Nå er ikke havnivåstigning noe nytt fenomen, det har sine steder på kloden foregått i årtusener. Like fullt vil nedsmelting av store ismassiver enten på Grønland eller i Antarktis gi konsekvenser for landområder på sikt. Prosessen vil imidlertid ta mange tusen år, og for tiden vokser ismassene i Antarktis. Det umiddelbare problem kunne tenkes å være lavtliggende koralløyer, som ikke stikker mange meterne over havoverflaten. Slike øyer er imidlertid levende systemer, hvor korallene som har skapt øyene, kontinuerlig produserer korallmateriale som ved hjelp av bølger, strøm og tidevann skylles opp på strendene. Studier av koralløyer i Stillehavet, i områder hvor det de siste årtiene har vært havnivåstigning, viser derfor at øyene holder følge med det stigende havnivået. Det er snarere en svak tendens til at majoriteten stiger opp av havet.
Jeg kunne fortsatt, for de naturfaglige misforståelser i denne boka er utallige. Ett siste eksempel får klare seg. Stryken diskuterer seriøst om svartedauden kan forklare temperaturnedgangen under Den lille istid. Han hevder at disse to sammenfaller i tid. I årtiene etter svartedauden ble gårder forlatt, og skogen tok plass for åker og eng. Skog binder CO2. I Strykens fantasier har CO2 et så kraftig klimadriv at reduserte atmosfæriske konsentrasjoner (hvordan vet han det?) senket temperaturen. Den lille istiden begynte imidlertid allerede rett etter år 1300 og sluttet først omkring år 1900. Våren 1315 var iskald i Europa, det samme var sommeren, og høsten i Europa ble en katastrofe. I vinteren som fulgte, var det nød og sult. Sommer og høst 1316 ble like ille, og vintrene 1317-18 var ekstremt kalde. Dette var innledningen til de kalde århundrene i Europa. Svartedauden fant sted i årene 1347-51, og først mange år senere må skogen ha ekspandert. Denne humane masseutryddelsen, med tilhørende endringer i bruken av natur, kan altså ikke ha vært årsak til noen global temperaturnedgang. Det stemmer ikke tidsmessig og heller ikke av andre årsaker.
Tilpasning eller kamp mot klimaendringer?
Klimadebatten er gjerne tredelt, slik FNs klimapanel også inndeler den. Den første delen handler om det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringer, den andre om konsekvensene og den siste delen om hvordan vi møter et eventuelt nytt klima. Ut fra blant annet økonomiske betraktninger og et kost-nytte-perspektiv diskuteres det i hvor stor grad vi skal møte og tilpasse oss de endringer som modelleres, eller i hvilken grad vi skal forsøke å unngå temperaturøkningene gjennom tiltak for å redusere utslippene av det som kalles drivhusgasser. Dette har Stryken ikke forstått, hvilket forklarer noe av den forvirring boka gir inntrykk av. Han skriver at “tilpasning dreier seg om å bekjempe den globale oppvarmingen”. Nei, det gjør ikke det! Tilpasning handler om hvordan vi best kan leve med et varierende klima: hvor folk skal bygge og bo, hvordan og hvor vi skal bygge flomsikringer, og om det hjelper å male hustak og fortau i byer hvite. På Kvam i Gudbrandsdalen var hele boligmassen relativt ny, og den ville før eller senere blitt tatt av flom. Klimatilpasning er å unngå slik dårlig kommunal planlegging.
Hvorfor blir faktagrunnlaget feil?
I Klimahistorie & klimapolitikk hevder forfatteren at klimadebatten må baseres på en forskningsmessig status der det ikke er satt to streker under svarene. Han lever imidlertid ikke opp til dette ydmyke utgangspunkt. Konklusjonene og beskrivelsene peker entydig på at alt skal gå galt, slik det er så vanlig i klimadebatten. Ikke minst scenariene som avgjør sluttkapittelet, utdyper klimaundergangen.
Som jeg har vist, bruker Stryken blant annet tidligere artsutryddelser ved temperaturstigning, ødelagte økosystemfunksjoner, påstand om økende metankonsentrasjoner, korallbleking og havforsuring, og druknende koralløyer som eksempler på katastrofale effekter av global temperaturøkning. Det er mulig å finne belegg for slike dystre profetier, også i vitenskapelige publikasjoner. Og ikke minst i rapporter fra direktorater, i publikasjoner fra miljøorganisasjoner, i mediene og den politiske debatt.
Men det er ikke representativt for den store massen vitenskapelige publikasjoner. Fra empiriske data vet vi at metankonsentrasjonen i atmosfæren ikke stiger. Professor Terje Berntsen ved Cicero ved UiO har slått fast at vi ikke har spor etter tidligere metanutslipp fra tundra ved tidligere varmeperioder. Dr. Craig Idso ved Center for the Study of Carbon Dioxide and Global Change har i bøker og vitenskapelige publikasjoner vist at korallbleking er en tilpasning til miljøendringer, og gjennom laboratorieforsøk med tusenvis av dyrearter vist at små pH-endringer ikke representerer en katastrofe for disse livsformene. Professor Nils Axel Mörner er verdens fremste ekspert på havnivåstigning i Indiahavet og Bengalbukta. Han har vist at havnivået i disse områdene ikke har steget de siste tiårene, og at frykten for at verdens mest folketette land skal oversvømmes, er kraftig overdrevet.
Professor Mike Hulme, som etablerte det anerkjente Tyndall Centre for Climate Change Research i England og var hovedforfatter av IPCCs rapporter både i 1996 og 2001, har advart mot de kraftige overdrivelsene som følger klimadebatten. Nettopp slike overdrivelser fyller Strykens bok. Det finnes svært mye god vitenskapelig litteratur, slik Hulme har publisert, som erkjenner at klimaet endres, men like fullt hevder at konsekvensene ikke er katastrofale verken for natur eller kultur. Disse publikasjonene underslås både i brede vitenskapelige miljøer og i den offentlige debatt. Når forskere som Chris D. Thomas og hans forskergruppe i 2004 publiserte modellberegninger som viste at en temperaturøkning på 0,8 grader ville utrydde 20 prosent av verdens ville arter innen 50 år, fikk det enorme oppslag, både i vitenskapelige miljøer og i den allmenne debatt. Også IPCC har trykket forskere som Chris Thomas og senere Thomas Root til sitt bryst. Avvisning av modellene, som det i månedene og årene etter 2004 kom mange av, forbigås i stillhet.
Gjennom bokens forord framstår det som at professor og biolog Dag Hessen har gått god for det naturvitenskapelige grunnlag i Klimahistorie & klimapolitikk. Humanisten Kristian Bjørkdahl stiller ikke spørsmål ved påstanden om at svartedauden kan ha vært den utløsende faktor til Den lille istid. Det forteller meg at klimadebatten handler om den rette tro, og at den dermed både har en religiøs dimensjon og er sterkt politisert. Forankringen i naturvitenskap er svak.
