Snart spiser jeg deg!

For noen år siden ble jeg oppmerksom på begrepet kannibalisering: Hvis en løsning blir så god at den fjerner problemet, blir løsningen overflødig og forsvinner. Det høres uproblematisk ut, men det er en dårlig forretningsmodell. Jeg har den siste tiden følt at begrepet er passende for vår tid, der det vellykkede samfunnet effektiviserer bort så mye at stadig flere føler de står tomhendte tilbake. Er det dette som er i ferd med å skje i det norske landbruket?

Over 150 sider i sin nye bok Maten vår maler Anders Nordstad et nattsvart bilde av norsk matproduksjon og begynner med det enkle budskapet: Nesten ingen av oss vet lenger hvordan man dyrker mat. Og de som kan det, orker snart ikke mer.

I 2012 kom Norge på sisteplass i en FN-oversikt over selvforsyningsgraden i verdens land. I verdens rikeste land ville vi manglet mat til seks av ti innbyggere hvis grensene stengte. Det er et paradoks at de rikeste vil være de første som sulter, men det er også logisk i en samfunnsorden der varer skal produseres der det er billigst – til glede, nytte og rikdom for alle. Problemet for meg, en trett markedsliberalist, er at dette systemet har en gitt ende.

Nordstad sporer norsk matpolitikk tilbake til Gerhardsen, som for å sikre billig mat til arbeiderne satte makspriser på råvarer som melk, korn og kjøtt. Til gjengjeld gir staten bøndene økonomisk kompensasjon for at de må selge varene sine billig. Nordstad kommer dermed med en betimelig irettesettelse til dem som klager over landbrukssubsidier: Det er ikke bøndene som subsidieres, det er oss som kjøper maten. Eller?

I realiteten er det matvarekjedene som subsidieres. Nordstad beskriver hvordan de har tatt kontroll over stadig mer av verdikjeden med egne grossister, varemerker og avtaler. Dette gjør at produsenten ikke har andre å selge til, og presser innkjøpsprisen voldsomt ned. Når vi ikke merker dette, er det fordi det som styrer prisene i butikken, er hva vi som forbrukere er villige til å betale, ikke hva det faktisk koster å produsere produktet. I Norge har vi høy betalingsevne, derfor har vi dyrere mat enn ellers i Europa, er påstanden.

Han nevner Tyskland som eksempel: Der er maten 50 prosent dyrere enn i nabolandet Polen. Tyskere er rikere enn polakker, ergo er maten også dyrere. Samtidig har Tyskland svært høy selvforsyningsgrad, til tross for at landet ikke har toll på matvarer fra resten av EU. Hvorfor blir ikke tysk landbruk utkonkurrert av mat fra østlige EU-land, der produksjonskostnadene er langt lavere? Fordi tyske myndigheter prioriterer å være selvforsynt, skriver han.

Dette er en interessant og relevant opplysning, men forklaringen stopper der. Betyr det egentlig at toll ikke spiller noen særlig rolle? Her kunne han med fordel gått dypere inn i hva det er Tyskland gjør for å prioritere landbruket sitt. Får tyske bønder mer støtte? Er tyske forbrukere mer opptatt av å velge tysk mat?

Maten vår er en svært lettlest, og lettskrevet, bok, med korte avsnitt og kapitler. Det er absolutt fordeler ved å beskrive kompliserte forhold på en enkel og tilgjengelig måte, men til tider blir det for enkelt. Det er sjelden så svart-hvitt som Nordstad beskriver, og det går til en viss grad ut over troverdigheten, særlig fordi det gjør det vanskeligere å forstå mekanismene ordentlig.

Dagligvarebransjen kommer svært dårlig ut av boka. Særlig stinker det av triksing med økt import i norsk sesong, for å presse ned prisene på norske produkter. Likevel er det mer interessant å rette fingeren mot politikerne. For hva tenker de? Kanskje ikke i det hele tatt, i alle fall ikke på mat. Som Nordstad påpeker: Vi har langtidsplaner for beredskap og forsvar, men ikke for mat. Resultatet er at vi får stadig færre bønder i landet.

I dag er det bare 0,7 prosent av befolkningen som kan dyrke jorda vår. Det er dessverre mange grunner til det: Det er risikabelt. Det er svært dårlig betalt, og bønder tar opp store lån, ofte på grunn av offentlige reguleringer og krav. Siden de aller fleste har en annen jobb ved siden av, betyr det at de bruker fritida på å sørge for at vi har mat. Ikke minst er det et fysisk og psykisk hardt og uendelig arbeid.

Antallet årsverk i jordbruket er omtrent halvert siden årtusenskiftet. Nordstad nevner en bonde i Hedmark som måtte nedskalere fordi Coop presset prisen på plommer så mye ned at det ikke lønte seg for henne å ha så mange trær. Slik får vi mindre mat, og det er dette som er kannibaliseringen. Når bøndene legger helt ned, får vi enda mindre mat, og kanskje enda mer alvorlig: Vi får færre som vet hvordan vi produserer den. Slik har jakten på den billigste maten spist den opp. Når krybben er tom, bites som kjent hestene. Hvis krigen kommer, ender vi vel med å spise hverandre.