Interesse for frihet
For å forsvare friheten kreves det mer enn en liberal professor kan nedtegne på sitt skrivebord.
Bare noen måneder inn i Donald Trumps første presidentperiode i 2017 ga den allsidige historikeren Timothy Snyder ut sin lille bok Om Tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre (Press, 2017). Det er en komprimert og slagkraftig håndbok om autoritær utvikling. «Historien gjentar seg ikke, men vi kan lære av den», lyder den innledende setningen i prologen, som følges av de to kapitlene «Adlyd ikke på forhånd» og «Forsvar institusjonene». Boka har blitt hyperrelevant under Trumps andre og vesentlig mer målbevisste periode.
Snyder var tidlig ute med å trekke bredere slutninger basert på den autoritære, ja, fascistiske utviklingen i Putins Russland og dermed betydningen av Ukrainas frihetskamp. Når han i sin nye bok Om frihet (2024) vil utvikle forståelsen av frihet i positiv forstand – «ikke bare fravær av noe ondt, men at noe godt er til stede» – har han samme utgangspunkt. «Donald Trump, Putins underdanige vasall, er en helteskikkelse for den negative friheten», skriver Snyder. Denne påpekingen av en frihetstruende allianse er skrevet allerede før Trump vant presidentvalget i 2024; Snyder forutså hvordan USA under Trump ville forandre sin måte å forholde seg til Putins autoritarisme og fullskalainvasjonen på. Den norske utgaven prydes av et sitat fra Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj: «Vi snakker om frihet, men forstår vi hva det betyr? Professor Snyder viser vei.»
Det er mye som er sympatisk og politisk relevant i Snyders dosering. Her finnes det innsikt om at positiv frihet forutsetter samfunn og historie. Snyder skriver klokt om at ekstrem økonomisk ulikhet og et kommersielt helsevesen innskrenker friheten, at USAs fengselssystem har rasistiske røtter, at bøker og presse er avgjørende for en fungerende demokratisk frihet, at det finnes farer ved algoritmedrevne sosiale medier, og at det er bra med mosjon før man plukker opp smarttelefonen sin for dagen.
Men det er en stor blindsone i analysen hans. Når Snyder skal plassere sin sanne frihetslinje mellom høyre og venstre, kan det låte slik: «Hvis høyresiden kan godta at en idé trenger strukturer, og venstresiden at strukturer trenger en idé, kan friheten danne grunnlaget for en bred enighet om hvordan staten skal struktureres i USA.» Dette er et parodisk idealistisk bilde av høyre–venstre-konflikten i politikken, som ser bort fra reelle konflikter om materielle ressurser og hvordan dette strukturerer politisk kamp.
Slike ting som undertrykkelsen av fagforeninger gjennom historien, rasialiserte klasserelasjoner på arbeidsmarkedet og avindustrialiseringen i rustbeltet spiller en avgjørende rolle for det politiske landskapet i USA. Dette skriver ikke Snyder noe særlig om. I stedet blir verden til gjennom standpunkter. I et avsnitt om det strukturelt rasistiske tiltaket som har frarøvet store grupper fengslede mennesker stemmeretten, konkluderer Snyder kontrafaktisk: Uten denne innskrenkingen «ville Gore ha blitt president, Irak-krigen ville ikke ha funnet sted, vi ville ikke ha lånt penger av Kina for å utkjempe den, og vi ville ha tatt tak i den globale oppvarmingen». Politisk historie fungerer ikke på den måten.
Hans manglende evne til å se interessekamp får betydning også når han beskriver klimapolitikken som en ren konflikt mellom frihet og tyranni – og «løser» det med et avsnitt om at man må utvikle fusjonskraft.
Snyder er i dag kritiker av uhemmet markedsmakt og forkjemper for velferdsordninger. Han avviser «[a]merikanernes falske tragiske valg […] mellom driftighet og sosial rettferd». Det er sant, som han skriver, at «vi kan noen ganger få begge deler, slik store deler av USAs historie viser». Men i Om frihet finnes det lite som viser at noen tjener på og har bidratt til å konstruere denne motsetningen.
Utfallet av andre verdenskrig var avgjørende for at man fikk en politikk som til en viss grad motvirket økonomisk maktkonsentrasjon og dermed skapte bedre vilkår for manges frihet. Snyder forsøker i stedet å presse dagens virkelighet inn i en mal der alt som ikke er av den typen liberalisme som han skriver frem, i prinsippet er samme sak. Det blir tidvis på grensen til fordummende: «Vi har møtt flere former for negativ frihet: Bare bli kvitt privat eiendom (Marx); bare bli kvitt jødene (Hitler); bare bli kvitt imperialistene (antikolonialister); bare bli kvitt staten (amerikanere).»
Og dette er mer enn bare en svakhet i en omtalt bok. Det er også en illustrasjon av en viktig brist hos et progressivt-liberalt sjikt i den vestlige verden generelt og i USA spesielt. Mens Trumps MAGA-bevegelse med voldsom kraft iverksetter forandring og setter den globale politiske dagsordenen, forsøker progressive krefter å finne strategier for å mobilisere motstand og bevare historiske fremskritt. Snyders arbeid for å gjøre friheten til et positivt definert konsept som gjennomsyrer samfunnsmessige relasjoner, kan være til svært god hjelp i den letingen. Det professorale perspektivet på interessekamp er i mindre grad det.
Oversatt fra svensk av Kaja Rindal Bakkejord, MNFFO
