Hvem har makt over ytringsrommet?

I skrivende stund heter verdens rikeste menneske Elon Musk. Han vokste opp med velstående foreldre i Sør-Afrika under apartheid og har engasjert seg i å prøve å sende ting opp i verdensrommet. Han er også interessert i ytringsfrihet. Såpass interessert er han at han kjøpte kommunikasjonsplattformen Twitter for ca. 44 milliarder dollar og kalte den X. Som eier har Musk vært lydhør overfor sensurkrav fra flere autoritære regimer. Samtidig har han tillatt større spredning av rasistisk desinformasjon blant annet i forbindelse med sommerens høyreekstreme opptøyer i Storbritannia.

Musk drev kampanjevirksomhet for at forretningsmagnaten Donald Trump igjen skulle overta verdens mektigste politiske embete. Rundt Trump eksisterer det et politisk program for blant annet å strupe den akademiske friheten og muliggjøre utrensinger blant føderalt ansatte tjenestemenn basert på politisk lojalitet til presidenten.

Musk og Trump er entusiastiske tilhengere av den israelske statens pågående angrep i Gaza. Per 14. oktober antas 128 journalister å ha blitt drept der. Rundt om i verden har mange hatt et mer negativt syn på massedrapet på sivile. Studenter som protesterer på campus, aktivister som organiserer møter, journalister som krever mer av sine redaksjoner, med flere, har i en rekke land der ytringsfriheten ellers applauderes i høytidelige sammenhenger, opplevd at den faktiske utøvelsen av den kan være kostbar. Det har vært tilbaketrekning av invitasjoner, oppsigelser og inngripen fra politiet.

Dette kunne vært noen mulige innganger til en diskusjon om makt og ytringsfrihet. Når lederen for Ytringsfrihetskommisjonen fra 2022, Kjersti Løken Stavrum, nå har skrevet bok, kan man konstatere at det også går an å velge en helt annen tilnærming.

I Uhørt! Angsten for det frie ord langer Stavrum i stedet ut mot det hun kaller «et problemindustrielt kompleks bestående av forskere, debattanter, kommunikasjonsfolk, akademikere og aktivister». Disse har ifølge Stavrum en felles interesse i å lete opp problemer som de så for eksempel kan søke prosjektmidler for. Slik risikerer man å forvrenge samfunnsdebatten. Samtidig vil Stavrum diskutere impulsen om å ville straffe ytringer i offentligheten, noe hun mener er et historisk tilbakevendende tilfelle av elitenes motstand mot at nye grupper skal få tilgang til offentligheten. Dette er potensielt interessante refleksjoner, men de underordnes en ganske spesiell forståelse av samfunnsmakt.

Påstanden om at kvinnelige politikere oftere enn mannlige blir utsatt for hat og hets, problematiserer Stavrum for eksempel med at menn stemmer i mindre grad enn kvinner! Konklusjonen blir at «i smått og stort er det jenter eller kvinner som nærmest automatisk får oppmerksomhet når det problemindustrielle komplekset trår i virksomhet».

Et annet tema er ytringsfrihet på arbeidsplassen. Det handler ikke primært om hvordan utrygge ansettelsesformer eller innslag av new public management kan påvirke de reelle vilkårene for manges ytringsfrihet. I stedet kretser teksten rundt Sanna Sarromaa – tidligere lektor og lokalpolitiker for Høyre og Venstre, som til stadighet vekker oppmerksomhet med kritiske debattinnlegg om forhold i det norske samfunnet. Sarromaa, som «er redd hun blir politisk korrekt hvis hun begynner å moderere seg», er ifølge Stavrum «en av dem som ikke har latt seg kneble». Et av kneblingsforsøkene består i at ordføreren i Hamar svarte på en kronikk der Sarromaa med brede penselstrøk kritiserte kommunens skoler. Sarromaa har nå forlatt læreryrket og jobber i stedet som journalist i det konservative tidsskriftet Minerva.

I Stavrums bok kan det virke som de fremste makthaverne i Norge består av et aktivistisk medlem av Ytringsfrihetskommisjonen samt ulike grupper som i motsetning til folk flest er positive til innvandring og har tilgang til kommunikasjonsrådgivere: «Derfor trenger vi en oppdatering av status for hvem som har makt, og hvordan den utøves i Norge i dag. Aktivisme, etterdønninger etter woke og påstander om kanselleringer er selvstendige argumenter for en ny maktutredning.»

Dette er en maktanalyse som går godt i hop med definerende politiske trender i vår samtid. Hver tidsepoke har sine særegenheter, og Norge har verken noen Musk- eller Trump-kopi. Men det finnes en tendens til at de interessemotsetningene som blir mest synlige og vekker sterkest engasjement i det offentlige ordskiftet, ikke er de som springer ut fra økonomiske maktposisjoner.

At den økonomiske eliten har en del å vinne på ideen om en annen «egentlig» øvrighet bestående av bedrevitende akademikere, merkelige kunstnere og skumle eller utakknemlige utlendinger, burde være åpenbart. For samfunnsutviklingen og for ytringsfrihetens vilkår er det avgjørende hvordan andre med offentlig definisjonsmakt forholder seg til dette. Det kan vel være et innspill til en eventuell fremtidig maktutredning.

Oversatt fra svensk av Kaja Rindal Bakkejord